Hvis du tar turen til denne restauranten i den sjarmerende italienske landsbyen Covelo, er sjansene store for at de vil si ja om du spør etter «kumle» – «klubb» eller «raspeball» (på norsk).
Covelo er en liten pittoresk landsby litt vest for Trentino, og ligger bare 30 minutters kjøring fra den berømte Gardasjøen. Landsbyen med bare 350 innbyggere har klart å bevare sin autentiske atmosfære, borte fra de travle turistområdene, så her kan besøkende oppleve det ekte italienske landsbylivet. Et liv i et rolig tempo, og med en lokalbefolkning som er kjent for sin gjestfrihet, og ikke minst mat og vin.
Osteria Ca’ dei Giosi er en familierestaurant etablert i 1995 av de to brødrene Germano og Fernando, nettopp for å bevare og fremme lokale mattradisjoner, vin og kultur. Restauranten åpnet i det som var deler av det gamle huset, stall og kjelleren til farfaren deres Giosafate Verones, kalt «Giosa», som restauranten også har navnet sitt fra.
Germano med datteren Julia (midten) og venninne og hjelper Erina. Kanskje restauranten som snart fyller 30 år, vil få se en ny generasjon overta og videreføre blant annet mattradisjonene til blant annet Germanos farmor i årene som kommer.
Den hjemmekoselige følelsen er umiddelbart merkbar, og gjestene blir ofte ønsket velkommen som om de var en del av familien. Interiøret har en varm og koselig atmosfære, med tradisjonelle trebord og dekorasjoner som gir stedet et historisk og nostalgisk preg.
Uteserveringen har også sin sjarm og er koselig innredet. Deler under tak, andre under åpen himmel, med en fantastisk utsikt over landskapet og de mektige fjellene som reiser seg i horisonten.
Maten på Osteria Ca’ dei Giosi er laget med stor respekt for lokale råvarer og tradisjoner. Menyen skifter etter sesongen, noe som sikrer at alle retter er laget med ferske ingredienser, mye dyrker de faktisk selv. Ikke minst må det tilføyes at menyen er omfattende og at maten både har fått gode omtaler og flere utmerkelser, det er lett å merke at den lages med kjærlighet. På Giosi skal det forresten også være en imponerende vinkjeller med fokus på gode lokale viner.
Maten er helt herlig, og spesielt må potetene nevnes, det var noe helt annet enn pommes frites eller stekte potetbåter som du får de fleste steder. Disse smeltet på tungen og var så gode at de kunne vært en egen rett i seg selv.
Men, så tilbake til hvordan vi egentlig endte inn på denne restauranten og fikk høre stedets historie. Det var «raspeballen».
Vi var veldig sent ute, det nærmet seg stengetid, så vi bestemte oss for å sette oss ute, ta en øl og bare ha noe lett tapas å spise. Så da den unge servitrisen kom med øl og meny, hadde hun også med seg en gratis antipasti, husets spesial, en velkomstgest fra kokken.
Jeg sperret opp øynene, det er jo en raspeball, definitiv en raspeball. Det er faktisk livretten min og lager ofte selv det jeg mener er verdens beste, basert på en oppskrift som har gått fra generasjon til generasjon sikkert i århundrer. Faktisk trodde jeg at dette var et veldig særnorsk fenomen, spesielt for kysten fra Sørlandet til Nord-Norge. Denne reisen skulle vise meg at jeg tok feil, det er faktisk ganske vanlig, spesielt i Øst-Europa, men også i Sverige.
Men, det er ikke vanlig i Italia, og den unge damen ble overrasket over at jeg visst hva det var. Så da jeg ville vite hva retten het på Italiensk, så måtte hun hente kokken, altså Germano som kunne fortelle at det var en spesialitet, som ikke hadde noe annet navn enn husets spesialitet, og at det ikke var andre som serverte noe tilsvarende. Det var hans farmor som hadde funnet på oppskriften som er ganske lik vår, bortsett i fra at det ble brukt olivenolje i stedet for smeltet smør og spekepølse istedenfor bacon og ja, kanskje det viktigste av alt, men som ikke utgjorde så stor forskjell. De brukte maismel. Den smakte akkurat som en raspeball skal gjøre, bortsett i fra at jeg synes at det var litt underlig med olivenolje i stedet før smør, men definitivt et sunnere alternativ da.
Raspeballen førte til en lang diskusjon og gjensidig interesse for hvordan de ble tilberedt. Ikke minst, gjensidig interesser for navnet på retten. I Italia hadde de ikke noe navn, for det var som nevnt bare en ball, husets spesialitet, så jeg foreslo de kunne gi den et norsk navn. Ja, hvorfor ikke, bare det ikke var for vanskelig, så på moro gikk debatten om det skulle være raspeball, kumle eller klubb. Valget ble enstemmig KLUBB, men de fikk alle alternativ skrevet ned i tilfelle de skulle ombestemme seg. Kanskje raspeball ville se bedre ut på menyen. Det heter nok helt sikkert bare «husets eller farmors spesialitet» fortsatt, men de husker nok garantert en sen kveld med lange diskusjoner og interesse for farmorens spesielle rett.
Onsdag 17. juli – Via Gardasjøen til en bondegård ved Dolomittene
Challet della Rota er virkelig en italiensk perle. Stillheten, den friske fjelluften, den behagelige temperaturen og ikke minst de hyggelige menneskene Cilene og Saverio, som har åpnet hjemmet sitt og laget det så fint og tilrettelagt for de som kommer på besøk.
Ikke bare ble vi tatt i mot med store smil og åpne armer. Vi fikk en fin plass å stå, hjulpet med strøm og en grundig omvisning i hagen, rundt bassenget og i kjelleren på huset der det var dusj, vaskeri og toalett.
Og hva er vel ikke bedre enn å våkne til en aldeles nydelig ny dag, og kunne spise frokost med vertinnens eget hjemmelagde aprikossyltetøy på nybakt saftig italiensk brød med knasende god skorpe.
Det er så vakkert der oppe i fjellsiden over Marone og Iseosjøen, at det knapt lar seg vise med bilder. Så her kommer en liten filmsnutt:
Borte bra, men hjemme best sies det. Ja, det er nok sant det, men, likevel er det sånn at uansett hvor fint det er der du bor, så er det noe med det å være på et vakkert sted et annet sted, som får deg til å slappe av og nyte omgivelsene på en annen og oppfriskende måte. Det er da du ser det.
For det er jo egentlig ikke slik at utsikten over Iseosjøen, er så mye flottere enn utsikten over Sognefjorden når du kommer ned fra fjellet i full fart på vei til fergen. Like pussig er det jo egentlig at folk fra Alpene kan komme til Norge og si at det var det vakreste de har sett i hele sitt liv.
Også på Challet della Rota var de fleksible med at vi kunne få stå utover ettermiddagen, uten at det ville koste oss noe ekstra. Vi drøyde faktisk ganske lenge før vi dro, fordi vertskapet skulle finne et verksted i Marone til oss. Vi ventet bare på en tilbakemelding, og det ble omsider at vi kunne komme etter siesta sent på ettermiddagen. Men, det var litt sent å måtte pakke sammen telt og hele campingen, og kanskje risikere at bilen ble stående til neste dag. Ja, det er det som er et minus med å bo i bil kontra campingvogn. Så, vi valgte å håpe på at Lasse var blitt frisk igjen. Han er jo så av og på, problemer forsvinner av seg selv og nye kommer til. Det er ikke en eneste kjedelig dag med Lasse.
En fargerik blindpassasjer (Løvgresshoppe) var lite villig til å forlate bilen da vi skulle dra. Den ble omsider etter litt krangel, skånsomt overtalt. De kan være aggresive, de er kjøttetende og kan bite kraftig om de føler seg truet. De finnes faktisk i Norge også, spesielt rundt Oslofjorden.
På vei opp den smale, bratte og snirklete veien til Challet della Rota hadde vi midt i en skarps sving, lagt merke til noen merkelige fjellformasjoner dagen før. Disse stoppet vi selvfølgelig for å studere nærmere på vei ned igjen til Marone.
Det var «Jordpyramider» og fenomenet er så spesielt, vakkert og så utenomjordisk at det måtte jeg selvfølgelig skrive en egen utdypende artikkel om. Den og flere bilder finner du HER…
Fra Iseosjøen til Gardasjøen var det ca. 1 times kjøring. Planen var å kjøre innsjøen som kan sammenlignes med vår norske Mjøsa i areal og flate hele veien rundt. Fordelaktig kanskje å ta noen etapper med ferge, for å få best mulig utsikt over de mange vakre landsbyene med de ruvende fjellene i bakgrunnen. Men, vi kom oss ikke av gårde før sent på ettermiddagen, vi måtte stoppe for å shoppe både mat til oss selv og hundene, og sist. men ikke minst. Lasse var slett ikke snill, men sur og gretten på alle måter.
Det var rykk og napp, ping og ding, det var knirk og knekk. Dessuten, plutselig så var han tilbake til fenomenet vi hadde for en uke siden, bare å kutte ut alt av lys og eller stoppe helt, og noen ganger begge deler. Som før, hjalp det å stoppe, gi Lasse en liten pause, og gjennomføre et ritual bestående av å pumpe 40 ganger på gasspedalen før vi kunne kjøre videre. (Dette skal angivelig resette eventuelle sensorer som skaper trøbbel – det virket hver gang, men bare for en stund).
Vi ankom Gardajøen ved Gardone Riviera på vestsiden, like før landsbyen Toscolano Maderno på vestsiden. Denne byen, det er egentlig to som er slått sammen til en, er kjent for sin papirproduksjon helt siden middelalderen og som var av stor betydning for italiensk boktrykkerkunst.
Vi skjønte jo fort at det bare var å kjøre hurtig forbi, både denne og de neste landsbyene. Alt av hoteller og ikke minst campingplasser var smikkfulle, og skiltene med FULL – hadde nok stått siden starten på sesongen. Det ville nok ikke bli noen detaljert artikkel om Gardasjøen denne gangen. Men, hvorfor er Gardasjøen så populær egentlig, selv for nordmenn? Det er jo en kjent sak at de reiser dit med bobiler og campingvogner for å møte venner hvert eneste år.
Kort fortalt er Gardasjøen unik med sin rike historie, romerske ruiner, middelalderslott, historiske festninger, det klare turkisblå vannet i kontrast mot de dramatiske fjellene i nord og de grønne myke åsene i sør. Og selvfølgelig maten og vinen. Enten du er en naturelsker, historieinteressert, adrenalinjeger eller bare søker avslapning, er Gardasjøen et reisemål som tilbyr noe for alle. Dessuten, det har vært et kjent reisemål for kjendiser i århundrer.
Men vi, vi måtte bare koste forbi, med sikte på å finne et mindre populært sted å stå for natten. Den siste etappen langs Gardasjøen var heller ikke mindre nervepirrende der den gikk gjennom tunnel etter tunnel, og det kunne nesten virke som om at Lasse ble ekstra gretten nettopp der. Det er det siste stedet du ønsker å bli stående… i en tunnel under minst 1000 meter med fjell.
Da vi kom til Arco som ligger helt nord i Gardasjøen, bestemte vi oss for å fortsette rett nordover istedenfor å følge innsjøen sørover igjen. Tanken hadde jo vært at vi skulle fortsette til Venezia for å markere vår 20 års bryllupsdag, der nettopp Venezia var destinasjonen for bryllupsreisen. Men, selvfølgelig, det ville ha vært bortkastet, for mye folk og for varmt i juli. Så vi satt kursen mot den lille landsbyen Covelo utenfor Trento, der jeg hadde funnet en gård, såkalt agriturismo som skulle ha rikelig med plass for bobiler, et helt jorde faktisk om de etablerte plassene skulle være opptatt. Dessuten, gården var oppgitt til å være 24/7 døgnåpen.
Vi ankom den lille landsbyen Covelo og Agricampeggio da bery. like før det ble mørkt. Og, ja vi fikk plass hos bonden. I innkjørselen ble vi tatt i mot av smilende og vinkende sesongarbeidere.
Det tok ikke lang tid før bonden selv også var på plass for å ønske oss velkommen og vise oss rundt. En nærmere presentasjon av stedet kommer i morgen, men vi er ganske fornøyd og kanskje litt overrasket. Bare se hva Tore har å fortelle i videoen nedenfor. Det er første gang vi har funnet et sted å campe som har fasiliteter som dette.
Og for de som har lyst til å se et lite tilbakeblikk på turen på vestsiden av Gardasjøen, så har Tore satt sammen en flott film om det nedenfor.
Jeg ante ikke at det fantes jordpyramider, før jeg tilfeldig oppdaget disse i fjellsiden ovenfor Marone i Nord-Italia. Først trodde jeg at disse slanke søylene med flate steiner balanserende på toppen, var skapt av mennesker. Men, det er faktisk naturen selv som har formet disse fascinerende formasjonene over tusener av år.
Det finnes jordpyramider i Norge også, de mest kjente er den fredete forekomsten i Kvitskriuprestin i Sel (Oppland).
Jordpyramider er sjeldne, men de finnes over hele verden, til og med i Norge. Men, de du finner i Sør-Tirol, i Ritten et høyplatå rett nord for den italienske byen Bolzano, er de mest berømte og også verdens høyeste med en høyde på 30m. Det skulle jeg ha visst, for vi kjørte forbi der dagen etterpå. Dissse pyramidene utenfor Marone er langt mindre, men likevel underlige og imponerende.
Dette er jordpyramidene i Marone, som er langt mindre kjent og besøkt enn de berømte pyramidene litt lenger nord ved Bolzano. Men, det betyr ikke at de ikke er et spesielt og underlig skue, og føyer seg inn i rekken over andre vakre ting å se rundt og ved Iseosjøen.
Jordpyramider dannes gjennom en lang prosess der nedbør og vind over tid former jordsmonnet. Den grunnleggende prosessen starter ofte med at jorden, som består av morenematerialer fra istiden, eroderer på grunn av regnvann som strømmer nedover landskapet. Dette skaper dype furer i terrenget, men der jorden beskyttes av store steiner, hindres erosjonen. Steinene fungerer som «paraplyer» som beskytter jorden rett under dem mot nedbørens kraft, og dermed forhindrer at materialet under forsvinner like raskt som områdene rundt. Over tid vil søyler av jord, beskyttet av steiner på toppen, bli stående igjen, mens den omkringliggende jorden forsvinner.
Resultatet er imponerende tårn som kan strekke seg flere meter opp i luften, noen ganger opptil 30 meter høye. Steinene på toppen av disse søylene kan være store, flate blokker, som ser ut som om de er perfekt balansert på de smale jordformasjonene.
Jordpyramider er et sjeldent og bemerkelsesverdig fenomen som viser naturens utrolige skulpturelle evner. For de som har muligheten til å besøke dem, er jordpyramidene et uforglemmelig skue og en påminnelse om naturens evige krefter og skjønnhet.
Tirsdag 16. juli – Fra Liguria til Lombardia. Vi utforsker Nord-Italia.
Til tross for at kirkeklokkene hadde ringt fire ganger i timen gjennom hele natten, hadde vi sovet som steiner og ikke lagt merke til det. Vi var vel blitt vant til det etter å hørt på dem hele kvelden. Det er jo litt koselig også på en måte.
Tore tok hundene med seg på tur opp i din lille landsbyen Sasso di Bordighera, for å se nærmere på kirken med de imponerende klokkene. Liten landsby ja, den består bare av en plaza med noen middelalderhus og har bare 212 innbyggere.
I mellomtiden benyttet jeg anledningen til å gå ned til servicebygget med oppvasken. Slett ingen kjedelig jobb når du har en slik fantastisk utsikt og strålende vær.Stedet er forresten også en botanisk hage, og drives av en gartner.
Det spesielle er at hele campingplassen ligger i terrasser nedover fjellsiden. Innkjørselen er på toppen, der det er så bratt at det er rart at bobiler og campingvogner i det hele tatt kommer seg opp og ned. Det må ha vært litt av en jobb og lage til.
Så gikk turen videre østover, litt oppe i høyden, med god utsikt over den italienske rivieraen. Etter en god times kjøring var det på tide med litt lunsj, Så vi stoppet ved Grotte di Toirano, et imponerende underjordisk hulekompleks som er åpent for publikum.
Det ble med en lunsj for oss. Vi skulle gjerne ha besøkt hulen, men det var lang ventetid på å slippe inn og det var igjen for varmt å la hundene sitte i bilen. Men, stedet ligger i en vakker dal der fjellformasjonen er spektakulære nok i seg selv.
Pippi har som alltid sin egen stil, og har funnet seg en skyggefull plass der hun kan observere det som skjer samtidig som hun tar seg en liten lur.
Vi hadde tenkt oss helt til den berømte Garda-sjøen. Men, Lasse var i dårlig humør. Han var treg, han laget klynke og dunkelyder, giret virket ikke helt som det skulle, og han sa pling ding og sang bjelleklang som aldri før. Så, istedenfor å kjøre motorveien rundt Milano, noe som ville ha tatt oss 3 timer, snirklet vi oss igjennom små italienske landsbyer, vinåkre og olivenlunder. Det var så vakkert! Men, det tok sin tid.
Vi fant ut at det kanskje ikke var så smart å ankomme Garda-sjøen på kveldstid. Tanken var jo at vi skulle dra forbi på ettermiddagen og finne overnatting et sted oppe i Dolomittene. Men, det rakk vi ikke nå, og det å finne et sted å stå ved Garda-sjøen var helt utopisk, der var det helt sikkert allerede fullbooket før påske. Dessuten, vi måtte kanskje vurdere å oppsøke et verksted etter hvert.
Etter å ha studert kartet og mulige overnattinger der vi befant oss midt i mellom Milano og Garda-sjøen, rett vest for byen Brescia, gikk det opp for meg at Garda-sjøen er slett ikke den eneste i dette området, den har en liten, men ikke mindre vakker søster «Iseo». Helt uforberedt og uten noen bilder så blir det ingen egen artikkel om den, men det fortjener den virkelig en gang i fremtiden. Den er faktisk spesiell på sin måte også, fordi denne øyen du ser på bildet her «Montisola», er faktisk Europas største innsjø-øy og er hjem for ikke mindre enn 6 små pittoreske landsbyer.
Iseo-innsjøen så aldeles ikke mindre populær ut enn storesøster Garda. Alle campingplassene var fulle, og de som var der, så ut til ha vært der lenge. Men, vi skulle opp i fjellet ca . 1000 moh, til en plass jeg hadde funnet som var hjemme hos noen. Vi tok bare sjansen på at de hadde ledig plass, fordi det i omtalen sto at det var 7 km opp bratte svingete veier, der du ville få problemer med bobil om du traff noen, og at noen steder fantes det overbygg/fjellsikring som kanskje var for lav for de største… sist men ikke minst, mange steder var veien veldig dårlig og humpete.
Veien føltes faktisk lenger og smalere enn opplyst, det var nesten så vi lurte på om vi hadde kjørt feil. Det ville i hvert fall være en tragedie om de ikke hadde plass til oss, eller synes at vi kom for sent. Men, endelig svingte vi inn gjennom porten til Challet della Rota, folk vinket og en strålende blid italiener visste oss på plass på parkeringen bak huset, sammen med en entusiastisk og blid engelsktalende venn på besøk fra Sveits.
Kort fortalt, her bor vi i dag med flott utsikt over den vakre Iseosjøen… og ja vi får bruke svømmebassenget…
Italia er kjent for sin rike historie, imponerende kunst og spektakulære landskap, men landet har også en fascinerende verden under bakken som ofte blir oversett – vakre og mystiske Grotte di Terano er en av dem. Denne grotten, som ligger i nærheten av byen Terano i Lazio-regionen, er en av Italias best bevarte hemmeligheter, og tiltrekker seg både naturentusiaster og eventyrlystne reisende.
Grotten ble oppdaget i 1950 og åpnet for publikum allerede i 1953. Men det er rikelig med spor etter mennesker som kan dateres så mye som 14 400 år tilbake.
Grotte di Terano består av et komplekst nettverk av huler og ganger som har blitt formet gjennom millioner av år av naturlige krefter. Vann som siver ned i kalksteinsfjellene har sakte, men sikkert, erodert fjellet og skapt et imponerende system av stalaktitter og stalagmitter. De intrikate formasjonene som henger ned fra taket og strekker seg opp fra gulvet, gir grottene en nesten surrealistisk atmosfære. Mange av hulene har romslige kamre med høye hvelv, og lyssettingen fremhever de naturlige formenes skjønnhet.
Grotte di Terano er ikke bare et geologisk underverk, men har også en viktig historisk betydning. Arkeologiske funn tyder på at disse hulene har vært bebodd eller brukt av mennesker siden forhistorisk tid. Grotteveggene bærer spor av gammel steinkunst, og rester av keramikk og redskaper har blitt funnet i flere av kamrene. Dette gir et unikt innblikk i hvordan våre forfedre levde og samhandlet med sitt miljø for tusenvis av år siden.
Det er dessverre ikke mulig å utforske grotten uten en guidet tur via denne eneste inngangen på besøkssenteret. Omvisningen tar ca.70 minutter og det kan derfor være litt ventetid. Men, den kan tilbringes i kafeen og museet.
I dag er Grotte di Terano en populær destinasjon for de som ønsker å utforske det underjordiske landskapet. Guidede turer tar besøkende gjennom de mest imponerende delene av grotten, hvor man kan beundre de spektakulære formasjonene og lære om grottenes geologi og historie. For de mer eventyrlystne er det muligheter for å utforske mindre tilgjengelige områder med spesialtillatelse og profesjonell veiledning.
Grotten er også et yndet mål for speleologer (grottespesialister) som studerer de komplekse formasjonene og de unike økosystemene som finnes i denne underjordiske verdenen. I de mørke og fuktige hulene finnes det spesielle arter av insekter og mikroorganismer som har tilpasset seg de ekstreme forholdene.
Grotte di Terano er et imponerende eksempel på naturens evne til å skape skjønnhet og mystikk, og gir oss en påminnelse om jordens lange og fascinerende historie. For de som er villige til å gå utenfor allfarvei, tilbyr disse grottene en unik opplevelse som kombinerer natur, historie og eventyr. Enten du er en erfaren speleolog eller en nysgjerrig turist, vil et besøk til Grotte di Terano utvilsomt være en minneverdig opplevelse som vekker ærefrykt og undring.
Grotten ligger i en naturskjønn dal i Lazio-regionen i Italia. Den er kjent for sitt vaskre landskap, pittoreske landsbyer og rike kulturarv. I området vil du finne malerier i fjellsidene utført av den italienske kunstneren Mario Nebiolo. Ser du dette ansiktet i fjellet? Det befinner seg like utenfor inngangen til grotten, men om det faktisk er Mario som står bak eller ikke, det vites ikke.
Til slutt et artig fakta. Utenfor inngangen til Grotte di Terano finnes det en murt fasade som ser ut som en kirkefasade, oppført mot fjellveggen. Denne ble konstruert for å skjule inngangen til grotten og gi inntrykk av at det var en kirke. Fasaden, som er en del av den historiske og kulturelle arven i området, skaper en fascinerende kontrast mellom det naturlige landskapet og menneskeskapt arkitektur.
Mandag 15. juli – Fra Provence i Frankrike til Monte Carlo i Monaco – inn igjen i Frankrike og over grensen til Italia
Som jeg sa i går, Saint-Barthélémy utenfor Bauduen er et fristed… Det var bare helt vidunderlig å våkne opp i skogholtet til frisk luft og fuglekvitter. Dessuten kom verten med ferske baguetter og croissanter til oss på morgenkvisten. Hvor lenge kan vi stå her spurte Tore, og verten kvitterte, kom ikke dere sent i går kveld? Jo, det gjorde vi jo… Ja, da er det jo ikke en ny dag før i morgen. Det er altså ikke bare et fint og rolig sted, det har vennlige mennesker.
Dette er ingen tradisjonell campingplass, men heller et stort område med jorder og skog, der folk kan finne seg en avsidesliggende plass i ro og fred. Men, de ruller ut kabler i lange baner for de som trenger strøm. Bolighus og resepsjon her.
Ja, servicebygget ser ganske primitivt ut, og det er gammelt og enkelt. Men, inne er det likevel trivelig, nymalt i hvitt og lyseblått og super super rent. Der er det dusj og toalett, og på baksiden et utekjøkken hvor du kan ta oppvasken.Sjarmerende…
Takteltet er helt herlig… det har god madrass, vi har dyner og puter, det er som å være på tur med dobbeltsengen hjemme. Det er tykke vegger, ikke noe som minner om telt, og du kan åpne alt når du har lyst til å sitte på taket å betrakte omgivelsene.
Her er en liten snutt som viser hvordan det er der oppe i takteltet (i Bauduen).
Vi befant oss ca. 80 km fra kysten og Côte d’Azur, også kjent som Den franske rivieraen, et sted midt i mellom Marseille og Nice, med kjente steder som Saint-Tropez og Cannes. Men, som også nevnt i går, vi var ikke alene, det virket som om hele Europa var her samtidig. Og, det var uutholdelig varmt, 38 grader i skyggen eller mer.
Jeg må jo innrømme at det er ganske ergerlig å bare kjøre forbi steder du alltid har hatt lyst til å se, men når du sitter der på motorveien i avkjørselen før en av disse berømte perlene og køen knapt beveger seg, da vet du at du faktisk ikke går glipp av noe i dag. En annen gang… en vinterdag kanskje…
Vel, vi fikk da sett litt av rivieraen, så jeg skal ikke klage. Like etter avkjørselen til Nice dykket vi helt ned til kysten ved Villefranche-sur-Mer og fulgte veien langs stranden i ca. 15 km, inn og tvers igjennom Monaco og videre inn i Frankrike igjen via Menton og over grensen til Italia. Jeg må si at under rådende forhold med varme og masse mennesker, så var det å bare surfe igjennom i bil langs strandpromenadene helt greit.
Monaco ja, verdens minste land etter Vatikanstaten, bare 3,2 km langt og bare 350 meter bredt på det smaleste. Det ligger langs kystlinjen og skvist oppover fjellsiden Tête de Chien i De maritime Alpene. Jeg har alltid trodd at det lå på grensen til Italia, men det gjør det ikke… Nært grensen ja, men Monaco er faktisk helt isolert inne i Frankrike. Landet er jo så lite at du kan gå det på kryss og tvers i løpet av noen timer. Vi kjørte bokstavelig talt på kryss og tvers og fikk vel sett det meste i ettermiddagens trafikkork.
Faktisk ble vi stående utenfor selveste Casinoet i Monte Carlo mens folk som sto og ventet på kjendiser bykste ut i veien for å ta selfies. Jeg fatter å begriper ikke hvorfor jeg ikke hoppet ut av bilen og tok et bilde av oss og Lasse der og da. (Vi stoppet ikke noe sted, men jeg må legge til at det var godt tilrettelagt om vi hadde valgt å gjøre det). AI ja 🙂
Men, vi filmet turen gjennom Monaco og Tore har satt sammen klippene som viser hvordan vi målbevisst kom oss til Casinoet i Monte Carlo og menger oss med fiffen.
Fra Monaco til den italienske grensen er det bare omtrent 8 kilometer, og sånn ca. midt i mellom ligger Menton, også kjent som «Sitronbyen». Menton har en historisk bykjerne med smale gater og en pittoresk atmosfære. Byen er også kjent for sin vakre arkitektur og sine mange botaniske hager. Dessverre kjørte vi bare forbi.
Menton har et spesielt mikroklima som gjør byen til et av de varmeste stedene langs den franske rivieran. Derfor trives sitronene så godt, og den årlige sitronfestivalen (Fête du Citron) er et stort høydepunkt.
Vi var egentlig mest opptatt av å komme oss videre, både Spania og Frankrike hadde tatt mer tid enn forventet pga. dårlig vær og uforutsette hendelser, men kø og trafikk midt i høysesongen gjorde at alt gikk ganske så tregt, så selv om vi hadde vært på veien i 6 timer uten knapt å gå ut av bilen, så hadde vi bare forflyttet oss 180 km. Vi la inn en ekstra time med kjøring, passerte den italienske grensen og kom oss til den kjente kystbyen Bordighera da vi begynte å se etter overnatting.
Det fant vi på en merkelig plass i en liten landsby oppe i innlandet, Sasso du Bordighera, Camping A Bunda. Her bor vi i terrasseblokk i fjellsiden med naboen under fra Belgia og naboen over fra Spania. Og så, har vi selvfølgelig som i alle italienske landsbyer et klokketårn som slår 1 slag hver kvart time, 2 når den er halv og en hel melodi hver hele time
Vår første kveld i italia og avrunder selvfølgelig dagen med rødvin og italiensk bolognese fra Lasses kjøkken.
Monaco er ingen skjult perle, det lille berømte fyrstedømmet er heller en glamorøs perle ved Middelhavet, kjent som lekeplass for folk med penger. Beliggende langs den franske rivieraen og knødd opp etter fjellsiden i De maritime Alper, er det minste landet i verden, etter Vatikanstaten, preget av luksuriøs livsstil, praktfull arkitektur og prestisjetunge arrangementer.
Monaco har en rik historie som strekker seg tilbake til antikken, men det var først i 1297 at Grimaldi-familien, som fortsatt regjerer i dag, etablerte sitt herredømme over området. Monaco er et konstitusjonelt monarki, og selv om fyrsten har betydelig politisk innflytelse, styres landet i samarbeid med en nasjonalforsamling. Den nåværende fyrsten, Albert II, har vært statsoverhode siden 2005.
Ja Albert II, han har jeg/vi faktisk truffet, en vinterdag på flyplassen i Longyearbyen på Svalbard, for ca. 20 år siden. Flyet var over 2 timer forsinket, og minstemann på 6 år kjedet seg fryktelig, så han gikk like godt rundt og letet etter noen som var interessert i å leke med bionicle og lego, det fant han blant en sporty gjeng med kule, lyseblå dunjakker.
Delegasjonen som det etter hvert gikk opp for meg var polfarere med Albert II i spissen, underholdt og oppvartet den lille poden helt frem til flyet endelig var klart for avgang. Jeg takket høflig og Albert II kvitterte med en high five til guttungen og sa: «We are friends!» Vel, det var en digresjon og sikkert ingen av dem som husker det lenger nå.
Monaco er så lite at du kan gå det på kryss og tvers flere ganger i løpet av en dag. Det er bare ca. 3,2 km langt og på det minste, bare 350 meter bredt. Jeg har bare vært der én gang, kjørte tvers igjennom.. svingte inn foran det berømte casinoet i Monte Carlo og det var det, for denne gang. Her kan du bli med på en kjapp kjøretur gjennom glamorøse Monaco, hold deg fast..
Søndag 14. juli – På kryss og tvers gjennom lavendelåkre i Provence til den vakre innsjøen Verdon Gorge med sin unike farge
Campingplassen La Sourgette, i gangavstand fra den sjarmerende byen L’Isle-sur-la-Sorgue, kjent for sine kanaler og brosteinsgater, er en flott plass med masse fasiliteter. Men, vi hadde mistet masse tid, det hadde hopet seg opp en del arbeid og vi hadde noen praktiske ting å rydde opp i før vi måtte sjekke ut, så det ble ikke tid til utforske omgivelsene nærmere denne gangen.
Vi vet jo aldri når vi finner et sted vi kan koble oss til strøm, så for å være rustet til noen dager med fricamping ville vi lade opp PCer, mobiltelefoner og ikke minst kraftstasjonen som forsyner kjøleskapet og gir oss 220V til andre ting.
Siden strømkabelen ikke rakk helt frem og vi selvfølgelig ikke kunne sette utstyret ut i solen, ble løsningen å benytte dusjteltet som ladestasjon.
Kraftstasjonen forsyner oss med strøm når vi camper. Den har kapasitet på 1228 wattimer, har 2 x USB/2 x USB-C uttak, 4 x 220V (max 1000 w) og 1 x 12V uttak og lades når vi kjører via 12V.
Vi har et sammenleggbart solcellepanel på 200W, men den raskeste ladingen får vi på vanlig 220V. Med bevisst bruk kan vi ha kjøleskapet i gang i ca. 2 døgn, i tillegg til litt lading av elektronikk og data. Vi skulle gjerne ha ønsket oss en større batteribank, men for ett døgn fricamping går det helt greit. I praksis klarer solcellepanelet å levere ca. 130w under optimale forhold, det vil si at ladetiden er ca. 10 timer uten forbruk, men det er sjelden optimale solforhold så lenge i løpet av en dag.
Det er flere ting som ligger på lading her. Pippi som fylte 14 måneder i går, og som allerede er på sin andre tur gjennom Europa, har funnet seg en fin plass i skyggen mens vi sysler og styrer med vårt.
Litt etter klokken to var alt utstyr ferdig ladet, hundene hadde fått seg en god spasertur og alt var pakket i bilen. Nå gikk kursen mot hjertet av Provence og lavendel-land, kanskje et av høydepunktene på turen og noe av det vi hadde gledet oss mest til. For å få se dette spektakulære synet av kilometervis av blomstrende lavendel, har du nemlig bare et lite vindu på et sted mellom 10 og 20 dager med blomstring før de høstes, vanligvis et sted mellom begynnelsen av juli og midten av august.
Første stopp var på Lavendelmuseet i Luberon. Der fikk vi både en grundig innføring i lavendelens historie og bruksområder av hyggelige Suzanne. Ikke minst fikk vi teste, og kjøpte forskjellige produkter.
På lavendelmuseet kan du også få besøke destilleriet og delta i ulike aktiviteter. Men, som alltid var det for varmt for hundene å sitte igjen i bilen, og selv om Suzanne insisterte på at vi skulle ta hundene med inn, så synes vi det ble litt for risikabelt med en vilter unghund og gamla som nesten tar like stor plass som en kalv. Mer om besøket og en film fra lavendelmuseet, finner du i artikkelen om lavendel i Provence.
En liten halvtime senere var vi tilbake på veien, bedøvet av lavendel påført flere kroppsdeler i form av salver, tinkturer og edle dråper. I lommen hadde vi et kart over lavendelåkrene, med en ring rundt de Suzanne anbefalte oss å besøke. Men, først skulle vi til et kloster like utenfor landsbyen Gordes.
Gordes skal angivelig være Frankrikes vakreste middelalder-landsby med et nettverk av gater som skrur seg som en spiral opp over klippen byen ligger på. Men, nei, vi stoppet ikke, det var for varmt og det var for trangt med alle turistene. Aldri mer skal vi reise i høysesongen, den varmeste, travleste og dyreste tiden på året. Men, du får ikke se noe lavendel om du ikke gjør det. Så det får være plasteret på såret.
KlosteretAbbaye Notre-Dame de Sénanque fra 1148, er åpent for besøkende, og du kan få omvisning. Men, det var det mange som hadde lyst til denne dagen. Så vi nøyde oss med et enkelt og kjapt foto.
Etter en halvannen time kjøring, og litt småtstopp rundt omkring gjennom Roussillon, var vi endelig der, lavendelåkrene i Valensole og som anbefalt og fortalt av Suzanne, de var på sitt aller beste.
Lavendelåker i Valensole – Provence. Kanskje noe du bare få oppleve en gang i livet om du ikke bor i nærheten. Det er et mektig og ubeskrivelig syn, for ikke å snakke om den duften. Nå må jeg jo ærlig talt si at da vi endelig kom frem til åkeren ikke opplevde så mye av duften etter å ha sittet neddynket i lavendeolje og med en pose duftposer og lavendesåper rett bak ryggen.
Etter å ha trakket rundt i lavendelåkre, tatt masse bilder, meditert og trukket pusten dypt i de spektakulære omgivelsene, gikk ferden vider via Melen til Gordon du Verdon, som regnes som Europas svar på Grand Canyon. Kløften er ca. 25 km lang og opp til 700 meter dyp, med elven Verdon som slynger seg gjennom det dramatiske landskapet og ender ut i innsjøen Lac de Sainte- Croix, som spesielt er kjent for sitt krystallklare vann, gjerne turkis eller isblå på farge.
Ja det var et spektakulært syn, men da vi kom ned til innsjøen i bunnen av kløften, virket det som om hele Europa hadde gjort det samme. Det fantest ikke et eneste sted å parkere, og alt av campingplasser var smikkfulle.
Det begynte å bli sent på kvelden for i Frankrike å være, så jeg dro opp alt jeg hadde av camping-apper for å se etter et privat sted vi eventuelt kunne få stå for natten. Vi befant oss helt nord ved innsjøen, og det eneste jeg fant som så ut til å kunne være åpent og ledig for innsjekking, var en gård langt inne i skogen i andre enden av innsjøen ved Bauduen, ca. 60 km unna. Vel, vi kunne ikke gjøre noe annet enn å prøve, i verste fall fricampe der inne i skogen uten lov.
Det var 5 – 6 km med humpete skogsvei, rett og slett offroad, en vanlig bobil ville aldri klart å forsere opp og ned bakkene gjennom humper og sølevann slik Lasse gjorde, og heldigvis denne gangen uten campingvogn. Jeg tror til og med at Lasse likte det, for han plinget ikke en eneste gang.
Etter hvert kom vi ut av skogen og et langt jorde åpenbarte seg, der vi ble møtt av en fuglehund, type setter, som tydeligvis var glad for å få besøk å opptrådte som en slags «concierge» som løp foran bilen og visste vei frem til huset der eieren bodde. (Det viste seg faktisk at det ikke var hans hund, men naboens, som stadig rømte hjemmefra… han burde fått blitt der etter min mening.) Kort fortalt, vi ble tatt godt i mot, og selv om det etter fransk tid var blitt sent, fikk vi en flott plass i et skogholt for oss selv, og eieren gjorde en stor innsats i å rulle ut kabler så vi skulle få strøm.
Vi installerer oss for kvelden i et helt eget skogholt. Det er et lite servicebygg på andre siden av jordet om vi trenger det, men vi er selvhjulpne med strøm og alt vi kan ønske oss. Et drømmested for hundene.
Vi rigger oss til så fort vi kan, for snart er det finalekampen i Europamesterskapet mellom England og Spania i fotball. For å få fred har Tore rigget til et leketøy for Pippi som trenger litt underholdning etter en lang dag i bilen.
Det var en herlig avslutning på dagen… langt fra stress, folkemengder og overfylte campingplasser. Saint-Barthélémy utenfor Bauduen er et fristed… Mer om det i morgen, nå nyter vi roen og gleden over å se Spania vinne Europamesterskapet i fotball.
Lavendel er en av de mest ikoniske plantene i verden, kjent for sin beroligende duft, vakre lilla farge og mange bruksområder innen alt fra medisin til kosmetikk. I Provence i Sør-Frankrike, har lavendel en spesiell plass både i naturen og kulturen. De vidstrakte lavendelåkrene i Provence er et imponerende syn som tiltrekker seg turister fra hele verden, spesielt i sommermånedene når åkrene står i full blomst.
Lavendelen blomstrer mellom juni og august, men varier fra år til år. Fra de kommer i blomst til de høstes er det et lite vindu på et sted mellom 10 til 20 dager, så det gjelder å planlegge nøye. Men, om du ikke rekker frem til blomstringen i de lave områdene, vil de alltid være litt senere ute i høyere liggende områder.
Lavendel har vært dyrket i Provence i århundrer. I det varme middelhavsklimaet trives lavendelplantene, som vokser vilt i fjellene og på slettene. Lavendelens bruk strekker seg tilbake til antikken, hvor den ble brukt av romerne til å parfymere badene sine og rense sår. I middelalderen ble lavendel ansett som en kraftig urt mot sykdom og plager, og i moderne tid har den blitt et symbol på Provence.
Det er en kjent sak at munker, spesielt i middelalderen, var sentrale i bevaring og utvikling av kunnskap om urter og medisinske planter. Munkenes betydning for lavendeldyrkingen i Provence har en lang historie og fortsatt den dag i dag, finner du klostre der munkene fortsetter å leve et kontemplativt liv og spiller en viktig rolle i å bevare lavendeldyrkingen. Et eksempel er klosteret Abbaye Notre-Dame de Sénanque som ligger i en fredelig dal like utenfor landsbyen Gordes i Vaucluse
Klosteret er åpent for besøkende, og du kan få omvisning. Du kan også få kjøpe lavendelprodukter som utvinnes slik det har vært gjort av cisterciensermunkene i snart 900 år.
Men det finnes også bønder som har holdt lavendelproduksjonen i gang i generasjon etter generasjon. En av dem er Lincelé familien på «Le Château du Bois», en familedrevet lavendelgård som ligger i en høyde av 1100 meter på toppen av Vaucluse-fjellene. De produserer faktisk noen av de reneste produktene av lavendel du kan få på markedet i dag, og fordi det var så mange som var interesserte i produksjonsprosessen har de faktisk etablert et eget besøkssenter og museum, der der de villig vekk forteller om forskjellige typer lavendel og plantens egenskaper. Sa jeg forskjellige typer lavendel? Vel, ja det er det, men det skal jeg ikke begi meg ut på her. Suzanne på Musée de la Lavande i Luberon, forklarer mer i videoen nedenfor.
Lavendel er kanskje en av våre viktigste og best kjente medisinplanter, og det å se en lavendelåker bør stå på enhvers bucketlist. Å se det bølgende lilla landskapet mot den dype blå himmelen er en spektakulær og uforglemmelig opplevelse .
I Provence kan du også se lavendel bli høstet på tradisjonelt vis, og mange av landsbyene i Provence arrangerer lavendelfestivaler for å feire innhøstingen. Produkter laget av lavendel, som eteriske oljer, såper og duftposer, selges i lokale markeder og butikker, noe som gjør det mulig for besøkende å ta med seg litt av Provence hjem. Bare sørg for å være på rett sted til rett tid…
Lørdag 13. juli – 400 km kjørt men bare 80 km tilbakelagt
Camping La Sousta er i grunnen en veldig hyggelig campingplass, og selv om den ligger like ved akvedukten (faktisk i gangavstand) til den kjente turistattraksjonen Pont du Gard ,så virker det som om de alltid har ledig plass, selv midt i høysesongen. Nå har vi vært her to ganger og det har alltid vært like trivelig, de har faktisk fortjent en egen omtale.
Men, kort fortalt, i tillegg til å ha alt av fasiliteter, inklusiv restaurant og svømmebasseng, så har den sin egen sjarm med store og gode plasser som ligger strødd rundt i et skogsområde, og kanskje det beste av alt, resepsjonen har åpen til kl. 23 på kvelden, noe som er veldig sjelden for Frankrike å være.
Vi trives jo best for oss selv, men noen ganger er det kjekt med campingplasser likevel. Du får tatt deg en dusj, vasket klær og tatt oppvasken på en mindre primitiv og tungvint måte, dessuten treffer du som oftest hyggelig folk. Denne gangen, hadde vi et hyggelig ektepar fra Nederland som nabo. De skulle stå der noen dager, vi skulle haste videre, men vi hadde nok helt sikkert blitt gode venner om vi hadde stått der litt til og det var på nære nippet til at vi faktisk hadde sjekket inn igjen senere på dagen.
Vi har ofte opplevd at franskmenn er sinte, strenge og opptatt av regler. Men, her på La Sousta er de ikke så nøye og du kan fint få stå litt utover utsjekking for å nyte frokost og kaffe før du pakker sammen og drar.
Vi skulle videre til Les Baux-de-Provence, en liten landsby som det sies skal være en av de mest sjarmerende og pittoreske i Provence og Sør-Frankrike. Dessuten har de en helt unik attraksjon, et kunstsenter kalt Carrières de Lumières, som befinner seg i et gammel kalksteinsbrudd, og som viser forestillinger med projektorer på vegger, gulv og tak i hulen.
Det var bare 43 km og en liten time å kjøre på riksveien, men vi oppdaget fort at vi ikke var de eneste som var på vei til Lex Baux denne lørdagen. Bilene lå som perler på en snor og som vi hadde sett de siste dagene, også allerede noen kilometer før Lex Baux, var folk begynt å parkere langs veien. Da var det bare å glemme et besøk til selve landsbyen, men vi måtte uansett fortsette til kunstsenteret Carrières de Lumières for å snu, det ligger på andre siden av landsbyen når du kommer vestfra.
Vi hadde jo aldri trodd at det ville være mulig å finne noen parkeringsplass, eller i det hele tatt få slippe inn de første timene. Men, for en gangs skyld hadde vi flaks. En forestilling var nettopp slutt og det var akkurat én ledig parkeringsplass igjen før den neste startet. Her kunne ikke hundene få bli med inn, og det var som vanlig for varmt for dem å sitte i bilen, men vi hadde forberedt oss ved å skru ned aircondition til 20 grader, så vi skulle få en liten åpning for i det minste få et lite glimt av den spektakulære forestillingen. Flaks og flaks, og mer uflaks!
Det ble et sjokk å gå fra 20 til 40 C og et nytt sjokk ventet på utsiden. Der oppdaget Tore at trekket som beskytter takteltet var borte. Vel, det bestemte vi oss for å vente med å finne ut av, nå som vi fikk slippe inn i hulen uten kø. Inn i 20 C igjen.
Det anbefales god tid, minst 2 timer, vi var her kanskje i 20 min. En minneverdig og spesiell opplevelse du kan lese mer om her. Men, hunder i bilen og taktrekket som var forsvunnet krevde mer av vår oppmerksomhet.
Etter en kort seanse og noen spektakulære minutter i kalksteinshulen var det igjen ut fra 20 til 40 C og inn i bilen som forbausende nok fortsatt føltes som et kjøleskap. Det skyldes nok at all lasten vi bærer på taket fungerer som en slags isolasjon. Vel, hva gjør vi nå, og hva kan ha skjedd med taktrekket? Det kan jo umulig blåse av, så godt festet som det er. Men, etter en rask recap, så husket Tore, at da han holdt på å pakke teltet og nesten hadde stroppet ferdig, så kom det hyggelige nederlandske paret vi hadde som nabo på Camping La Sousta for å slå av en prat. Dermed kom vi ut av rutinene våre og antagelig ble ikke sikringen av taktrekket ferdig gjennomført.
Med andre ord hadde nok trekket, umerkbart, blåst av et sted mellom Remoullins og Lex Baux-de Provence. Da var det ikke noe annet å gjøre enn å kjøre tilbake for å se etter trekket, i håp om at det skulle ligge i veikanten et sted.
Så sakte som vi kunne kjøre uten å irritere noen og stadig stoppe og slippe folk forbi, sneglet vi oss tilbake til Remoulins. Jeg prøvde å se både til høyre og venstre, men med mest fokus på skråningen og terrenget utover på min side.
Men, da vi rullet gjennom de trange gatene i Remoulins og folk stirret på den rare oppakningen fra gatekafeene, hadde vi fortsatt ikke funnet noe telttrekk, og en knapp km senere var vi tilbake utenfor Camping La Sousta. Der bestemte Lasse seg for å bare kutte ut alt av lys og stoppe, slik han hadde gjort for noe dager siden.
Det var nesten fristende å bare rulle inn på La Sousta igjen for å finne ut hva som var galt med Lasse, men vi måtte finne taktrekket og Tore mente Lasse som alltid ville være helt fint igjen om han bare fikk stå i ro litt og ta seg en tenkepause. Så vi parkerte ved elven for en resett, lufte hunder og tenke litt selv også. Akkurat det siste viste seg å være umulig, for Sirissene var så ivrige at det knapt gikk an å snakke sammen. Hør på video over.
Tore hadde helt rett, Lasse startet og lysene virket som de skulle. Så. da bare det gjennom Remoulins en gang til og de samme menneskene fra gatekafeene stirret på oss. Men, det er hyggelig, kommer du med bobil eller campingvogn er det enten ingen respons eller sure fjes, men Lasse synes alle er gøy.
Nå hadde vi bestemt oss for å kjøre samme ruten tilbake til Les Baux for å gjøre en grundig undersøkelse av grøften og terrenget på den andre siden av veien. Men, rett utenfor Remoulins oppdaget Tore en hvit sokk midt i veibanen som han mente kanskje kunne være en av mine. Jeg hadde nemlig hatt på hvite ankelsokker kvelden før, som jeg hadde lagt igjen i sko og sokkeposen som henger på utsiden av teltet. Det var jo stor sannsynlighet for at disse hadde flagret ut når trekket falt av, så nå hadde vi kanskje innsnevret leteområdet.
Tore snudde og kjørte tilbake, parkerte i veikanten og løp ut i veibanen og plukket opp sokken til merkelige blikk fra forbipasserende biler. Æsj, lignet veldig på min ja, men den var jo ikke så skitten og ekkel, men det var jo påkjørt da.
Så bar det gjennom Remoulins enda en gang, der folk nå nærmest var begynt å le av oss og lurte sikkert på hvorfor vi kjørte frem og tilbake. Vi studerte veien og hager nøye hele veien, men ikke noe taktelt å se. For sikkerhets skyld tok vi en ekstra runde frem og tilbake. Tilslutt stoppet vi uten for Camping La Sousta og sokken ble lagt på panseret for grundigere undersøkelser.
Sokken var større en mine, dessuten var den våt. Så konklusjonen ble at den tilhørte noen som hadde vært å badet i elven, lagt sokkene på bilen og glemt dem. Sånn er det altså alle disse sokkene havner på veien.
Så rullet vi gjennom Remoulins for 8ende gang denne ettermiddagen, folk vinket og vi vinket tilbake.
Vi tok turen hele veien tilbake til Les Baux uten å se snurten av taktrekket. Stoppet et par ganger, snudde og kjørte tilbake for å undersøke noe som lignet, men som alltid bare viste seg å være søppel. Det har antagelig havnet i veibanen og blitt fjernet av noen, eller svevd avgårde over et gjerde. Vi har ihvertfall lært at vi faktisk trenger en sjekkliste der vi krysser av for hva som er pakket og sikret før vi kjører.
Vi dro videre til Glanum, eller rettere sagt ruinene av Glanum som var en antikk by like uten for dagens Saint-Rémy-de-Provence. Byen ble grunnlagt rundt 6. århundre fvt. av keltere, og senere okkupert av romerne. Glanum var kjent for sin imponerende arkitektur, inkludert templer, triumfbuer og termalbader. Den var et viktig kulturelt og religiøst sentrum i regionen før den ble ødelagt i det 3. århundre evt. I dag kan besøkende vandre blant ruinene og få et glimt av det romerske livet i Provence. Men, det fikk ikke vi og derfor har jeg ikke laget noen artikkel eller har flere bilder fra dette stedet. Det var nemlig ikke lov til å ta med hunder inn i selve byen, så siden det som alltid på denne turen ble for varmt i bilen, ble turen begrenset til det som står igjen byen på utsiden av det inngjerdete området.
Vi var blitt ganske trøtte av å kjøre frem og tilbake for å se etter trekket til takteltet, hele dagen var blitt ganske avstumpet, selv om vi hadde hatt det fint likevel. Men, vi valgte å finne oss et sted tidlig på kvelden for å bare slappe av etter 400 km kjøring, men bare 80 km forflytting.
Vi endte opp på campingplassen La sourgette i gangavstand fra enda en sjarmerende by i Provence, L’Isle-sur-la-Sorgue, kjent for sine kanaler og brosteinsgater. Byen ligger ved elven Sorgue og har fått kallenavnet «Provences Venezia» på grunn av vannveiene som slynger seg gjennom sentrum. Men, vi hadde fått mer enn nok og ville bare slappe av det som var igjen av en ganske så amputert lørdag.
La Sourgette har noen flotte, store og private båser og skal ha masse fasiliteter som hyggelige restauranter, hager osv. Vi nøyer med å lage mat hjemme på primusen, det tar på å lete etter taktelt over en strekning på 100 km +
God natt fra takteltet på Lasse ved L’Isle-sur-la-Sorgue – et sted i Provence.
Skjulte perler 