Det skal være en første for alt, har riktignok vært mange ganger i Ny Ålesund, men aldri lille julaften. Forskjellen er jo ikke så stor, men det er vinter og mørketid, vi må ha med oss bevæpna isbjørnvakter når vi går i land.
Ny Ålesund ligger innerst i Kongsfjorden på 79 grader nord. Skal ikke så mange år tilbake, da var Kongsfjorden vanligvis tilfrosset på denne tiden av året. Geografien har også endret seg etter at breene har trukket seg tilbake og nye øyer har dukket frem nord i fjorden. Hadde det vært lyst og klarvær, hadde vi sett Kongsbreen og fjellene De tre kroner mot øst, men mørketiden er nå på sitt aller mørkeste, det var vinterjevndøgn for bare noen dager siden, noe særlig lys kommer ikke tilbake før om en måned ennå.
Det er egentlig en grei kai i Ny Ålesund, men ettersom vi har fått ny båt, som er betydelig lenger enn den forrige, blir det planlagte overligget til i morgen avlyst. Det er meldt mye vind til kvelden og natta, og halve båten stikker utenfor kaia i begge ender uten gode fester.
Et eksotisk sted å besøke, i dag er hele den gamle gruvebyen et internasjonalt forskningssenter og for første gang er det faktisk mobildekning her. Akkurat nå, midt i jula, er de her som ellers i landet opptatt med juleforberedelser, så vi kommer kanskje litt ubeleilig.
De åpner likevel butikken som inneholder alt mulig av suvenirer og klær, skal ikke klage på prisene heller, vi besøker tross alt den nordligste faste bosetningen i verden.
Det blir handel i dag også, og trivelig er det alltid å treffe kjente. Hun ene som betjener butikken hadde et tokt om bord hos oss på gamlebåten, da hun var på førstegangstjeneste for noen år siden.
Drar du på ferie til et nytt sted eller et nytt land, blir du bombardert med nye inntrykk. Ja, hvis man har tid da, og ikke all oppmerksomheten går til partneren, ungene eller å blafre på mobilen – eller alt dette samtidig.
Sanseinntrykkene kan være fra annerledes arkitektur, folkeliv, farger, lukter, lyder – hva enn sansene plukker opp. Når du har vært på dette (ferie)-stedet noen dager, så slapper sansene litt av etter hvert, og etter en uke eller to, har alt dette nye sneket seg inn som en del av hverdagen og kroppens sanseapparater girer ned et hakk eller to.
De siste åtte vintrene har vi tilbrakt i eget hus i solfylte Andalucia. Vi bor heldigvis langt unna turistene som auler i tusentall nede på kysten av Costa del Sol. Dette er et fredelig sted langt ute på landsbygda, en liten kjøretur unna den litt søvnige landsbyen Jimena de la Frontera, som fremdeles ikke er rasert av masseturisme og alt det bringer med seg. Sammenlignet med andre Pueblos Blancos i nærheten, som har et større innrykk av utlendinger og turister, går landsbylivet i Jimena sin vante, tradisjonelle gang.
Etter å ha vært i Norge omtrent like lenge som linerla og de andre trekkfuglene, linerla overvintrer mye her i nabolaget, så måtte jeg rett på jobb i tre uker etter tilbakekomsten hit for vinteren.
Vi trekker selvfølgelig sørover med «Lasse Land Rover», han gikk som en middels god drøm hele veien. Nytt av sommeren er en diagnoseboks som fikser eventuelle hikker Lasse får underveis med et lite tastetrykk. Min kjære kone, navigatør og co-pilot i bilen, betjener nyvinningen, det ble litt tasting, daglig.
Poenget i dette innlegget handlet ikke om Lasse, men om sanseinntrykkene fra nye steder, eller gamle steder som oppleves på nytt, Jimena havner i den kategorien.
Landsbyen grenser til nasjonalparken Alcornocales, en 1600 km2 stor korkeikeskog, som strekker seg inn i provinsene Cadiz og Malaga. Et fantastisk turområde.
Jeg skulle kjøre hjem fra ettermiddagsturen i eikeskogen, det var like før solnedgang, vel vitende om at solen hadde gått ned for et par timer siden hjemme på Vestlandet, der regnet det og temperaturen matchet neppe de 25+ jeg hadde her, rett før solnedgang.
Vinduene ned på den gamle Pandaen, fantastisk bil, ser ikke ut i måneskinn, mye å si om den, men ingen flere digresjoner nå.
Jeg angret umiddelbart på at jeg ikke hadde tatt med meg noe kamerautstyr på denne korte bilturen hjem. Først opp en bratt grusvei som vaskes ut av regnet hver vinter, ut på asfalten, der måtte vi kjøre slalåm mellom fire bikkjer, de bor i huset rett over veien sammen med spesiell fyr. Han må være i 60-årene en plass, eller eldre, treffer han av og til oppe i landsbyen der han løper gatelangs med et muldyr på slep og hundeflokken løpende etter, kødder ikke. I dag sto muldyret med hodet over det rustne piggtrådgjerdet og siklet på det tørre gresset på den andre siden av gjerdet, akkurat som om det tørre, gule gresset skulle være grønnere på den andre siden av det brutale gjerdet.
Videre oppover veien, forbi hager med høner, hester og flere bikkjer, og veien som ser ut som den skulle vært utsatt for telehiv i minst 10 år, det er bare det at det ikke fryser til her om vinteren. Jeg passerer en mor med to yngre døtre og antakeligvis en tenåringssønn diltende etter. De hadde sikkert vært en tur på butikken en liten kilometer oppe i gaten. Hun røyker, sneken som siver inn igjennom bilvinduet forteller meg at det var ikke bare tobakk i den rullingsen. Kunne ha filosofert mer over det «bildet» der, men lar det ligge.
Vi nærmer oss mer bebyggelse og stopper langs veien rett ovenfor Eroski for å handle litt mat. Innehaveren står med noen kjente og røyker rett utenfor inngangen, en stor mann som er tydelig glad i mat. Med matvareprisene i Norge friskt i minne, er det nesten latterlig det jeg må betale for de posene jeg stabler i Pandaen, kjapp hoderegning, ca. en fjerdedel.
Ja, og i tillegg tilbud på vin hvis du kjøpte 2 flasker, jeg kjøpte fire, til den nette sum av ca. 150 kroner, blant annet to Campo Viejo, én flaske på polet koster ca. 140, det var den fjerdedelen igjen. Før jeg får satt meg i bilen står innehaveren igjen utenfor døren og gjenopptar praten med den samme gjengen, han fisker opp en ny sigg.
Var egentlig heldig som fikk parkeringsplass på denne tiden av døgnet, det var folketomt da jeg kjørte fordi her for en drøy time siden. Nå vrimler det av folk som skal handle på de to matbutikkene, landsbyen våker til liv, og i dag er det både fredag og Halloween. Flere mødre kommer leiende på ivrige, utkledde og ansiktsmalte små hekser og andre kreasjoner.
Fyrer i gang Pandaen og svinger ut i gata, 50 meter lenger fremme ligger det travleste krysset i landsbyen, finnes ingen lyskryss i Jimena. Til høyre ligger den største matbutikken, Ruiz Galan, med betjent kjøtt og delikatessedisk, veldig tradisjonell, foretrekker å handle her for å trimme spansken, ingen her som snakker engelsk eller norsk – som er vanlig flere andre steder i Spania. Til venstre har det åpnet en ny bar. Stedet ble egentlig bygget som bakeri rett før covid, men de fikk ikke åpnet på grunn av nedstengningen. Nå sitter det folk på patioen med duggfriske drikkevarer i glassene. I sidesynet får jeg øye på flere små hekser og trollmenn på vei ut fra Luna Bazar, en kinasjappe med trivelige innehavere som bokstavelig talt selger alt mellom himmel og jord, det er så trangt der inne at to personer ikke kan passere hverandre mellom reolene. Får vi besøk, er dette en av severdighetene.
Restauranten og baren på andre siden av krysset har nettopp åpnet etter siestaen, den begynner å fylles med folk i finklær som tydeligvis ikke skal lage middag hjemme i kveld.
Kontrasten er butikken ved siden av, det lokale Felleskjøpet, der er det stablet bak den store porten med fôr i 20 kilossekker til høner, hester og bikkjer. Innehaveren, som har passert pensjonsalderen for lenge siden, står lent opp mot dørkarmen og prater med yngre kvinne, har røyker ikke, veldig trivelig butikk. Vi har ikke rukket å skaffe nye høner ennå i år. Jeg kommer ned til en liten rundkjøring og legger merke til at de allerede har begynt å henge opp julepynten langs hovedveien opp til landsbyen. Etter å passert et tjuetalls LED-belyste snøfnugg står det Feliz Navidad på lysskiltet nederst i bakken, god jul, det er nesten to måneder til jul, heldigvis.
Lokalbefolkningen er glade i lys og fest, de diktet opp en ny fest for tre år siden, den går av stabelen kommende helg, Feria del aquacate, avokadofestivalen. Det dyrkes mer avokado enn det finnes vann til der vi bor, enorme plantasjer, og det popper opp stadig flere. Har et eget tre i hagen, plantet for 6 år siden, i år er det minst 30 avokadoer på treet, kjempegode.
Endelig ute i 60-sonen, rundt svingen dukker det opp to unge karer til hest i fotgjengerfeltet, et forholdsvis vanlig syn.
Her kjører ikke ungdommen moped og motorsykkel, men strigler hesten, dresser seg opp i tettsittende skjorte og bukser med bredbremmet stråhatt på hodet, og tar seg en ridetur gjennom gatene for å imponere damene. På andre siden av veien, er et lite jorde med oliventrær. I kveldslyset blir det stor kontrast mellom det strågule gresset og trærne med svarte stammer og, unødvendig å nevne, olivengrønne kroner.
Midt i dette fargespekteret sprader en stork. Fargene, en stor, hvit og svart staselig fugl med knallrødt langt nebb midt i det gule og det grønne, hvor er kameraet når jeg trenger det?
De neste par hundre meterne er gjennom et lite nabolag med åpne butikker på begge sider, apotek, jernvarehandel, rørlegger, en kiosk, klesbutikk med varer som ser ut som de var kjøpt inn på 50-tallet. Duften fra frityrstekt mat siver gjennom vinduene fra take-away-restauranten på hjørnet, ser i sidesynet at Pippi, som sitter i baksetet, løfter snuten og værer i luften hun også.
Veien går gjennom det som egentlig er en liten landsby i seg selv, med det klingende navnet Los Angeles, det finnes visst flere, og større, byer med samme navn… blant annet en borte i annerledeslandet.
Vår Los Angeles har to lysregulerte fotgjengeroverganger, jeg får rødt på det andre, bare for å slippe over enda flere minihekser og det jeg mener å huske var en mini Spiderman i samme følget. Det er samlet en hel gjeng utkledde barn og foreldre inne på stasjonsområdet til venstre, det er togstasjon her, faktisk mulig å ta toget helt til Madrid herfra.
Må vente på motgående trafikk, to biler, for å komme meg over planovergangen.
Skrått over veien er den mobile vogna som selger ristede kastanjer på plass, folk står i kø for å kjøpe varme kastanjer… har ikke helt fått smaken på det der. Inn i en 30-sone, og akkurat i det jeg gir gass og girer opp et hakk i den andre enden, så spretter en enorm spansk mastiff frem fra grøftekanten, elendige fillebikkje, hjertet i halsen ennå en gang. Denne digre kjøteren har som hobby å ligge på lur i grøftekanten og sprette frem når det kommer en bil med en intetanende sjåfør. Jeg faller ikke helt i den kategorien, det er bare mange måneder siden jeg kjørte akkurat her, hadde glemt bikkja med dårlig humor.
Opp bakken, bikker toppen og der utfolder det seg et imponerende syn, den siste kveldssolen lyser opp fjellene. Det brunsvidde og gule landskapet bader i oransje sollys… det var det kameraet igjen, og vett til å stoppe for å ta bilde. Den siste biten hjem med trær på begge sider av veien. Fuglene har akkurat returnert til kveldens overnattingstre eller -busk, en kakofoni av skravling fra trærne, de har tydeligvis mye sladder på lager etter dagens matauke.
Endelig hjemme. Hvorfor i all verden skrive så mye om en så triviell sak som en liten biltur etter å ha gått tur med bikkja? Jo det er nettopp det, litt sånn utvasket carpe diem, det er sjelden at sansene oppfatter så mye fra noe så dagligdags. I vår travle hverdag er det mye vi går glipp av, man trenger nødvendigvis ikke å betale i dyre dommer for opplevelser og inntrykk, de finnes overalt. Få bekymringene ut av hodet et øyeblikk, blikket opp fra mobilen og putt ørepluggene i lomma. Bruk øyeblikket til å åpne sansene for inntrykk fra den uredigerte, analoge virkeligheten som finnes rundt oss hele tiden.
På utstillingen HAV & KYST på SKULE – 20, september 2023 viste Tore Strøm (f. 1966) frem 100 foto fra et langt liv knyttet til havet. Strøm har bakgrunn fra Sjøkrigsskolen og snart 40 år i Kystvakten, og er i dag på KV Bjørnøya. De siste ti årene har han utviklet seg som fotograf, med bilder brukt i bøker og til utsmykking av offentlige bygg både i nord og sør. Alle bildene er til salgs, enten som trykk på lerret, ferdig innrammet eller på aluminium. Ta kontakt med tore@stepahead.no
Etter å ha kjørt av fergen fra Kristiansand til Hirtshals en sen kveld i oktober, hastet det med å finne et sted å sove for natten, vi var slitne og hundene sultne. Men, de fleste campingplasser var stengt, det regnet og var ufyselig, så vi ønsket oss et sted med toalett og dusj og gjerne med muligheter for å lage mat å spise innendørs. Det er ikke lett å finne etter stengetid. Park4Night reddet oss nok en gang, en SMS til Kurt, innehaveren av den lille vingården Foxhillvin eller Gjodset, fikk vi raskt en hyggelig melding tilbake om at vi var hjertelig velkommen. Vi skulle bare finnes oss til rette og at all info om betaling og fasiliteter hang på en plakat ved døren.
Fantastisk flott sted, med hjemmekoselige fasiliteter, strøm og vann, fullt utstyrt kjøkken og koselig spiseplass. Hyggelig toalett og dusj, rent og pent utstyrt med såpe og toalettpapir + utsmykking i form av en mengde imponerende store korsstingsbroderier. Dessuten var det en vinterhage hvor du kunne sitte inne om det regnet, og vi skjønte jo fort at vi var her på helt feil tid av året. Stedet har nemlig en flott hage med gullfiskdammer, broer, skulpturer, sitteplasser og grønnsaker der du kan forsyne deg med blant annet salat, eget hønsehus har han også. Et sted rett og slett drevet av ren kjærlighet.
Det er også noen mindre utleie-hytter på stedet og et lite utkikstårn over den lille vinmarken. Så husk at disse bildene er tatt på senhøsten, på kanten til vinter og tenk hvor vakkert det er her om sommeren, et sted med sjel.
Vi skal absolutt tilbake en gang, til dette deilig stedet som var så gjestfritt at du ble anmodet om å benytte deg av hele hagen, alle sitteplasser og alle områder, og å spasere fritt mellom vinrankene. Ikke minst setter vi så stor pris på tillitsfulle menneskene som åpner stedene sine basert på tillit og selvbetjening.
Helt til slutt, den kvelden vi kom hit var like rundt Halloween, Tore benyttet anledningen til å lage en liten film, som kanskje fremstiller stedet litt skremmende, noe det absolutt ikke var, så det er kun humor. Dette er et av de søteste tryggeste og hjemmekoselige plassene for en camper eller bobil i Danmark. Dessverre fikk vi ikke smakt på noen Forxvillevin, produksjonen var så beskjeden at alt var utsolgt. Kanskje neste gang, om vi kommer litt tidligere på året.
På en grønn kolle med utsikt over det gamle skipsleia, står en unnselig steinkirke. Liten, grå (nå hvitkalket) – men for alltid monumental.
For det var nettopp her, på Moster, at kristningen av Norge fikk sitt virkelige startskudd. Mange kaller den lille steinkirken for «Norges dåpsattest» – og det med god grunn. Eller dvs. Kulisteinen med runeinskripsjonene som ble funnet på Smøla, er vel selve dåpsattesten, den referer til det som skjedde her ved kirken på Moster i 1024 og er den første kilden som nevner Norge som navn.
Året var 1024. Den mektige kongen Olav den Helligehadde nylig vendt hjem fra sine reiser i Europa, ikke bare med sverd og skjold, men med tro og presteskap.Han kom med ambisjoner som strakte seg lenger enn å vinne land – han ville vinne sjeler.
«Avtalesteinen» ved Moster kirke er et sagnomsust vitne fra kristningsprosessen: Steinen er ifølge tradisjonen stedet der Olav Haraldsson (den hellige) fikk kristenretten vedtatt i 1024 og er trolig eldre enn kirken. Hulrommet har en symbolsk funksjon. Slike bautasteiner med hull finnes også på Orknøyene og i England, og skal ha vært brukt til å besegle avtaler med et håndtrykk gjennom hull, et slags norrønt håndtrykk over kontrakt.
Og det var på Moster, i dette værbitte hjørnet av Vestlandet, han gikk i land og holdt det første kristenrettsmøtet i norsk historie. Her ble den nye loven lest opp, hvor hedenske skikker som blot, barnedrap og tvangsekteskap ble forbudt – og kristendommen ble gjort til rikets offisielle religion. Moster gamle kirke ble reist kort tid etter møtet, trolig på 1100-tallet, kanskje allerede 1050, og regnes derfor som Norges eldste steinkirke. Men, Norges første kirke sto allerede her, antagelig en stavkirke bygget av Olav Tryggvason slik det står beskrevet i Snorres saga. Her et bilde fra plaketten utenfor kirken, som forteller:
Kirken ble kanskje bygget i stein for å symbolisere noe som var sterkere og mer urokkelig enn alle stavkirkene i tre. Nå, er kirken hvitkalket for å bevare å beskytte den. Kirkenorge.no, CC BY-SA 2.5,
Murene hvisker fortsatt historier – om vikingkonger som ble helgener, om bønder som måtte lære seg å korse seg, og om en nasjon som tok sine første skritt som kristen stat.
Det å gå inn i Moster gamle kirke i dag føles som å gå inn i et rom der tiden har lagt seg til ro. Her har generasjoner knelt, lovet troskap, giftet seg, grått og blitt døpt. Kirkenorge.no, CC BY-SA 2.5,
Så hvorfor akkurat Moster? Svaret ligger kanskje ibeliggenheten. Moster var et viktig knutepunkt i skipsleia mellom sør og nord, og stedet hadde lenge vært kjent for religiøse samlinger – også før kristendommen. Kanskje var det nettopp derfor Olav valgte dette stedet:
– Et hellig sted allerede. Nå bare med ny gud og ny lov.
I følge Snorres kongesagaer skal Olav ha sagt:
«Her vil eg byggja Guds rike, og her skal folk få læra den sanne trua.»
Om han sa det slik vites ikke, men det klinger vakkert i ettertidens ører.
📍 Reisetips til deg som vil besøke Moster
– Kirken er åpen for besøk i sommersesongen, og det holdes konserter og historiske forestillinger.
– Like ved ligger Moster Amfi, et spektakulært amfiteater hugget i stein, verdt et besøk i seg selv.
– Ta gjerne turen med båt – det gir en ekstra dimensjon å ankomme slik Olav selv gjorde for 1000 år siden.
Enten du er troende, historienerd eller bare på jakt etter mektige opplevelser: Moster gamle kirke er et sted der landskap og ånd møtes. Det er ikke bare Norges første kirke – men et sted der et helt rikes sjel fikk ny form.
1 måneds reise med flotte og spennende opplevelser
I begynnelsen av juli var vi endelig på veien, på en av våre stadige reiser mellom våre 2 hjem, denne gangen nordover fra Jimena de la Frontera helt sør i Spania, til Hersvikbygda i Solund, ytterst i Sognefjorden i Norge.
Reisen var delvis planlagt på forhånd, med en lang liste over spennende ting å se underveis, og ikke minst forslag til uvanlige og spesielle steder å overnatte. Men vi navigerer hele tiden etter været, så ruten og planene kan fort endre seg til alternativer vi har i bakhånd.
Denne reisen ble langt lenger enn planlagt. Kraftig regn over store deler av Europa førte oss stadig lenger østover, slik at vi tilslutt endte opp med å ha reist nesten tørrskodd gjennom 15 land i en hel måned før vi endelig kom hjem til Norge.
Her er en film som viser hele reiseruten. (Det tar et lite øyeblikk å laste).
Klikker du på lenken knyttet til hver reisedag nedenfor kommer du til hele reisebrevet fra den aktuelle dagen.
Vi kjørte ikke før sent på ettermiddagen, så det ble med en distanse på 290 km til Camping Havana, en helt unik plass, som en Edens hage midt i plasthavet i Almeria. På veien hadde vi et stopp i Botanisk hage i Malaga.
Fra plasthavet dro vi videre til Castillo de Santa Ana, en festning som ligger på havnen i byen Roquetas de Mar. Deretter til nasjonalparken Cabo de Gato med flere stopp før vi endte på Wecamp i Las Negras.
Vi tok en fridag påWeCamp som er en glamping camping midt ute i øde ørkenland, men sant skal sies, det er virkelig en oase.Her har de alle fasiliteter, inklusiv en flott strand. Lasse var litt malplassert her kanskje, vi var definitivt de eneste med taktelt.
Turen gikk videre et lite stykke inn i landet for å besøke Castillo de Lorca, deretter tilbake ned til de rosa saltsjøene i Torrevieja og tilslutt endte vi på en strand-camping på Playa La Roqueta
Det regnet på kysten så vi tok turen inn i landet til en koselig landsby som het Cofrentes. Medaljens bakside, det hadde et enormt kjernekraftverk. Her snudde vi ryggen til. På kvelden var vi tilbake på kysten, en idyllisk strand ved Sagunto.
Malvarossa var en helt fantastisk plass, med en stor pitch for oss selv helt nede på stranden. Her kunne vi nok ha blitt i dagesvis. Litt ferie må man jo unne seg, selv om vi egentlig ikke liker å sitte i ro, så er det godt av og til.
Turen gikk videre til Ferreres akvedukten utenfor Tarragona. Der fikk Lasse problemer som gikk like fort over som de kom. Alle reisemål ble kansellert og vi dro rett til den lille landsbyen Cantalloups. Endelig i olivenlunden til Can Pau.
Vi tok en fridag i den herlige olivenlunden som vi hadde helt for oss selv. Ingen fasiliteter der, men vi var selvforsynte med gass og solceller. Du står gratis her, men de setter pris på om du kommer innom og spiser litt.En fantastisk plass med god mat.
Etter litt shopping-galskap i taxfree La Jonquera, tok vi den spektakulære kystveien langs Middelhavet over grensen til Frankrike. Da vi skulle slå oss til ro for natten litt nord-øst for Nimes, befant vi oss på et sted vi hadde vært før, Pont du Gard. Denne flotte romerske akvedukten. Dermed endte vi opp på campingplassen vi hadde vært en gang tidligere, men de har god pizza.
Vi oppdaget plutselig at vi hadde mistet trekket til takteltet, dermed gikk dagen til å kjøre frem og tilbake samme strekningen på leting uten hell. Men en magisk opplevelse fikk vi med oss, grotten Carrières de Lumières, en verdensberømt kunstinstallasjon. Videre ble det En kort tur innom Glanum fra romertiden og videre til den sjarmerende L’Isle-sur-la-Sorgue.
Endelig var vi Lavendelland og startet med et besøk på Lavendelmuseet i Luberon. Videre via Gordes til de store lavendelmarkene i Valensole, før vi tok rundturen rundt innsjøen Verdon Gorge og endte opp på en vakker gård ved Bauduen.
Vi våknet opp helt for oss selv i et nydelig skogholt, fikk etter hvert nybakt brød fra verten før vi la av gårde gjennom glamorøse Monaco og deretter over grensen til Italia hvor vi endte opp i Sasso du Bordighera.
Det var langt roligere i Italia enn på den turistfylte franske rivieraen og vi kjente pulsen senke seg og daffet rundt og utforsket små landsbyer før vi endte opp på en privat plass oppe i fjellet ovenfor Marone med utsikt over Iseo-sjøen.
Turen gikk videre til Gardasjøen som er på størrelse med Mjøsa. Der visste vi jo hva som ventet oss, men noe av det kjekkeste med å være på tur er det som uventet dukker opp underveis, som disse jordpyramidene. Vi endte opp på en herlig gårds-ferie i Covelo.
Vi likte oss så godt på denne gården med de fantastiske folkene og utsikten rett ut på beite at vi valgte å bli en dag. Vi hadde også et fantastisk besøk på den lokale restaurantenOsteria Ca’ dei Giosi.
Noen av de vakreste landskapene og magiske byene vi har sett må vel ha vært gjennom Dolomittene og det berømte Pordoipasset. Byer som Montagna, San Giovanni di Fassa, Canazei, Arabba og Cortina d’Ampezzo. Tilslutt endte vi opp på en camping i San Candido helt på grensen til Østerrike.
Første stopp i Østerrike ble Sillian, deretter Greifenburg, så til Arnoldstein som ligger på grensen til Slovenia. Gjennom Gorensjka-dalen med skistedet Kranjska Gora og tilslutt Bled med den berømte Bledsjøen. Vi overnattet hos en eplebonde i den lille landsbyen Podbrezje.
Vi dro til en botanisk hage like utenfor Ljubljana og videre derfra krysset vi grensen til Kroatia ved Dubrava Križovljanska. Stopp på kirkegården Varaždin og endte opp på en vingård i Jurovčak.
På den kroatiske vingården Wine Camp Hažić i Jurovčak hadde de et flott hundebad så etter at hundene var dusjet hadde vi en rask omvisning og kjøpte noen smaksprøver. Deretter gikk turen videre til byen Tapolca i Ungarn og derfra videre til fristed FARMUNK en slags hippicamp ved en termisk kilde utenfor byen Baj i Ungarn. Her var vi i en skjønn forening med folk og dyr.
Så så passerte vi grensen til Slovakia i byen Komárom og i den flotte slovakiske byen Bojnice fantes det både en steinalderhule, en av de eldste i Europa, og et slott som var som hentet rett ut av et eventyr.
Vi besøkte selvsagt slottet før vi dro fra Bojnice og videre til den lille landsbyen Prostřední Bečva som ligger i et fantastisk fjellområde midt i Tsjekkia. Området er kjent for sine fine turløyper og er et populært feriested for folk fra storbyene.
Etter en tur på verksted. med Lasse, var vi på en liten fjelltur og deretter på besøk i det tsjekkiske friluftsmuseet Valašské muzeum v přírodě. Det ble mye trasksing denne dagen, men det. er godt å bevege seg når man kjører langt. Vi endte tilslutt i Bielsko-Biala i Polen.
Førte stopp, Auschwitz-Birkenau: Et symbol på menneskehetens mørkeste kapittel. De ikoniske jernbanesporene som førte titusenvis til en brutal skjebne, står igjen som en kraftig påminnelse om vår felles historie og behovet for å aldri glemme. Det var en ubeskrivelig følelse og stå der og kjenne på gufset fra fortiden. Vi skulle ikke inn, men jeg var glad for å vite at dersom vi hadde gjort det, så ville vi slippe ut igjen, det var det få som gjorde i krigsårene. – Etterpå ble det møte med en venn i Warka.
Vi ble værende på den deilige plassen i Warka hele dagen, prøvde å bestille ferge til Sverige, men det ble bare tullball. Tidlig på kvelden dro vi videre uten stopp fordi det regnet, og endte opp i en slags sirkusleir i Ślesin, hvor vi fikk en fin plass i skogen helt for oss selv.
Noe av det mest surrealistiske på hele reisen var denne enorme Basilikaen i Licheń som vi kom over helt tilfeldig, og enda mer surrealistisk var det at Lasse ble velsignet med vievann på parkeringsplassen. Det regnet hele dagen så det ble bare kjøring frem til vi endte opp på en nærmest like surrealistisk camping i Sellin Heringsdorf, ikke så langt fra Świnoujście der vi egentlig skulle ha tatt fergen.
Lasse måtte på verksted og det tok hele dagen. Dermed ble det å bare kjørte til Rostock og ta fergen over til Gedser i Danmark. Der kom vi på kvelden og fikk overnatte på en koselig plass bak hestestallen til Mejerigaarden.
Vi var en etterlengtet tur innom Biltema, slike butikker finner du ikke lenger sør i Europa, og derfra skulle vi videre til Helsingør for å ta fergen til Sverige. Men, så langt kom vi ikke, rett utenfor København knakk mellomakslingen og vi endte med å campe midt i sentrum.
Vi fikk uventet hjelp av en landroverdoktoren Søren som laget en midlertidig fiks og vi fikk en ny venn. Vi kom oss videre til Sverige og fant et flott spahotell, Lögnäs Gård i Laholm, der vi feiret bursdagen til Tore. Fin bobilcamp.
Søren hadde fortalt oss om en landievenn i Lekvattnet som drev osteri og som hadde fin plass å parkere, så vi skulle skynde oss dit. Hadde et stopp på en gigantisk snopebutikk i Mullsjö – Nykyrka. Da vi kom til Lekvattnet var de stengt og vi fortsatte over grensen og fricampet i Finnskogene rett over grensen.
Vi måtte nyte litt av dagen med å slappe av på vakre Finneskogene, så en kort tur innom Grue før vi dro til mor på setra og gjensyn med familie og litt pizza. Turen gikk videre på kvelden og vi overnattet på Filefjell.
Det var kaldt der oppe på Filefjell, bare 2 grader om morningen, men det gikk helt greit å campe likevel, kjøleskapet holder bilen varm. Via Aurland til Bergen for å besøke mor der, og så siste stykket hjem for å oppleve at fergen hadde havarert og var innstilt. Dermed fikk vi overnatte på fergekaien i Rutledal, før vi endelig var hjemme neste formiddag.
Så var 1 måneds herlig eventyr over og det er bare å sette seg ned å planlegge turen sørover igjen til høsten. Takk for følget!
Våren er i anmarsj, trekkfuglene har dratt fra Sør-Spania og er på vei nordover, det er kanskje på tide å følge etter. Vinteren i Spania har vært den våteste på over 10 år, det positive er selvfølgelig at vannkrisen og tørken som har vart i fem år, er nå avblåst. Det har vært en kald vinter med vestlandsvær og store nedbørsmengder.
«Lasse» har heldigvis hatt tak over hodet i vinter, i en leid garasje ikke så langt unna der vi bor. De siste par månedene har vi jobbet med å vedlikeholde og klargjøre bilen til den årlige turen nordover til «sommerbeitet» på Vestlandet.
Det å friste tilværelsen i en 21 år gammel Land Rover Discovery 2 betyr utfordringer, men likevel, min gode venn Pawel i Polen har alltid sagt at «bilen tar deg alltid hjem», og han har ikke tatt feil hittil, selv om det har vært noen utfordringer underveis.
I fjor, før turen sørover i slutten av oktober, satt jeg på nye støtdempere bak, kalipere og klosser ble byttet foran og den fremste mellomakslingen ble byttet. (det begynte å bli sletent).
Den gamle røyk i København på trekket nordover. Vi fikk imidlertid laget til en ny midlertidig av landroverguruen Søren Bach hos Bilmageriet midt i Kongens by på et øyeblikks varsel, men vi valgte å sette inn en ny originaldel, da akslingen ble litt stiv i lengderetningen.
Monterte også automatisk overvåkning av dekktrykket, fordi vi har et par dekk som lekker luft. Men er vel så som så fornøyd med det systemet der.
Det er jo så å si alltid daglige utfordringer som piffer opp tilværelsen på veien, så spenningen er jo alltid til stede når vi er på tur, og det slo ikke feil på tur sørover heller. Daglige utfordringer som vi hittil ikke har funnet ut av og som har vært der lenge, er dårlig motorkraft (den har jeg forhåpentligvis funnet svaret på), ACE-lampa (stabiliseringen) lyser både rødt og gult – trenger bare regelmessig nullstilling og omstart men må nok oppgraderes etter hvert, også har vi en vanvittig irriterende plingelyd (varsel) fra transferkassa – her har jeg også funnet noen muligheter nå nylig, antakeligvis feil på 1 eller flere av de 3 sensorene som står i den kassa.
DCIM\101MEDIA\DJI_0112.JPG
Teltriggen og markisen sett ovenfra
Hva er gjort i vinter?
Diesellekkasjen var den «grønne» slangen fra dieselpumpa. Det er nok en vanlig feil, ettersom dette er den eneste slangen fra pumpa som selges enkeltvis – kreditt til landroverbutikken.no som ekspederte ny slange på rekordtid i vinter mens jeg var innom en tur.
Slangen ligger litt ugunstig til over tanken og gnisser mot underlaget og til slutt gnager gnissingen seg igjennom slangen. Dette er høyttrykkslangen som går frem til motoren, så spruten er betydelig selv om selve hullet var beskjedent, det rant i strie strømmer. Ny dieselpumpe er installert.
Neste store jobb var å bytte turbo, hadde litt slark i turbinen så jeg antok at dette kunne ha noe med den dårlige motorytelsen å gjøre. Antakeligvis ikke, har det vist seg i umiddelbar ettertid – men Lasse har nå fått ny turbo uansett. I tillegg har han fått nytt belte, har skiftet olje i begge kardangene, girkassen har fått nytt filter og frisk olje, ny motorolje har det også blitt og begge oljefiltrene er skiftet, nytt luftfilter og ny kjølevæske. Ny luftmengesensor er montert, og kjøleslangen som gikk i lekk i Tyskland på tur nordover i fjor, er nå byttet.
Satt sammen en lang(tekkelig) film om arbeidet i vinter, men det kommer noen tips og forklaringer underveis for de som måtte være interessert.
Det som gjenstår, er å bytte olje i transferkassa og fikse noen slanger som forhåpentligvis ordner motorproblemet. Jeg har hatt bilen inne på flere verksteder for å finne ut av dette motorproblemet, det har de ikke klart å fikse, men ved hjelp av diverse Land Rover-forumer og YouTube, har jeg troa på at jeg funnet løsningen. All plingingen fra transferkassa løses forhåpentligvis midlertidig med å nappe ut ledningene fra en og en sensor – til jeg kanskje finner synderen og får skiftet den ved neste anledning (John Craddock har den i utvalget til ti pund).
Alt overlander-utstyret skal på plass igjen i bilen, det er ikke rent lite, og jeg håper å få montert et billig ryggekamera som foreløpig ligger klart i esken. Med bagasjen full av hunder og utstyr er det ingen utsikt rett bak bilen… litt skummelt i trange, travle landsbyer rundt omkring i Europa.
Vi mistet også trekket til takteltet et eller annet sted i Frankrike i fjor. Nytt ble bestilt og betalt i november, det har blitt forsinket flere ganger og skulle sist ankomme i mars. Det skjedde ikke, ny tentativ ankomst er 25. mai, det vil si at vi må kjøre nordover uten originaltrekk, noe som er uheldig. Erfaringen er, Dometic-teltet er vi fornøyd med, men kundebehandling og tilgang på reservedeler fra Dometic er i beste fall en dårlig vits. Greit å ha i mente om du vurderer et Dometic taktelt. Nytt trekk var heller ikke tilgjengelig i Norge, måtte bestilles fra England. PS: Dometic er svensk og har egen avdeling/kontor i Norge, lite hjelp i dem.
Lasse skal til ny kontroll i sommer, det blir spennende, er blant annet litt usikker på kaliperne bak, og det er jo ikke fritt for at det er litt oljesvetting fra motoren her og der. Likevel, måtte etterfylle til sammen 1 liter motorolje i løpet av alle de 11 500 kilometerne i fjor, synes egentlig det ikke er så ille på en gammel dieselbil.
Natten på Filefjell var stille og rolig og vi merket egentlig ikke noe til at det var kaldt, ja nesten frost. Selv om temperaturen krøp litt opp da solen tittet frem, fristet det ikke akkurat med noen frokost utendørs.
Det ble med en liten luftetur med hundene, vi var ivrige etter å komme oss videre og helt hjem. Det er i grunnen synd at vi alltid har så liten tid til å være turist i eget land. Det er virkelig vakkert der oppe i fjellheimen.
Det ble et stopp i Gudvangen. Til tross for at vi har vært der utallige ganger, slutter aldri naturen og utsikten å imponere. Det er forresten her deler av den populære serien Vikings ble spilt inn, og her finner du også Vikingbyen,vel verdt et besøk.
Det enkle er ofte det beste og dette hadde jeg virkelig gledet meg til. Ferske rundstykker og smøreost rett fra tuben. Av en eller annen grunn er tube et norsk fenomen. I løpet av én måned på reise gjennom 15 land så vi ikke en eneste tube før vi kom til Gudvangen.
Etter frokost, eller det som var blitt mer lunsj, dro vi videre til Bergen. Det skulle handles mat til både to og firbente til å ha med hjem, det var jo nesten et halvt år siden vi hadde vært der sist. Og, så var det en tur innom til mor. Det er medaljens bakside ved å være på farten og oppholde seg i utlandet i lenger tid, vi ser ikke familien så ofte som vi gjerne skulle, og det er heller ikke så lett når vi er hjemme i Norge, siden familien er spredt over hele landet.
Og så er det alltid travelt med å rekke en ferge, spesielt på lørdager, for da går det ikke så mange, dessuten var det meldt regn fra kvelden av og på Vestlandet kan det gjerne regne i dagevis, sidelengs. Ikke så greit når vi skal tømme bilen.
Like før fergeleiet på Rutledal tikket det inn en SMS. Fergen var innstilt pga motorhavari. Vi kunne like gjerne overnattet i Bergen. Her kom vi til å bli stående på ubestemt tid, så det var bare å ta frem noe lørdagsgodteri.
Det tok litt, tid, noen timer faktisk, før vi fikk vite at det ikke ville komme noen erstatningsferge før dagen etter, så da ble det bare å rigge seg til på fergekaien der i Rutledal, kanskje den mest overraskende overnattingen på hele reisen. Tross alt var vi heldige som hadde huset på taket og alt vi trengte. De andre reisende måtte enten la bilen stå å få båtskyss hjem, eller finne seg alternativ overnatting. Selv om vi ikke synes det var så gøy der og da, ler vi av det nå etterpå. Men, vi sov godt og hadde en hyggelig kveld i Rutledal også vi.
Neste morgen var erstattningsferge på plass i ruten og vi kom oss endelig hjem. Eventyret er over for denne gang 🙂
Fredag 2. august – til mor på setra og gjensyn med familien
De mystiske Finnskogene, og det å kunne fricampe der, det kan nesten ikke beskrives. Etter flere måneder i Spania og 30 dagers reise gjennom Europa og 15 land, så ble dette faktisk et høydepunkt.
Her er utsikten vi våknet til, bildet er tatt ut gjennom myggnettingen på takteltet. Og, så frisk skogduft… ikke rart vi sov godt… Her kunne vi ha stått lenge eller til og med rotet oss lengre inn i de vakre Finnskogene.
Men, huff så kaldt det var på morgenkvisten, smart å ta med varme klær selv om vi dro gjennom Europa i den varmeste årstiden.Jeg ser så trøtt ut, fordi jeg har sovet så UTROLIG godt, og nettopp har stått opp.
Så, det er en god ting som skal sies om Norge, det er (nesten) det eneste landet i Europa med allemannsrett og vanlig praksis for fri-camping i ordets rette forstand. Campe ute i det fri, uten spesiell tillatelse.
Pippi likte også Finnskogene og fant ut at blåbær var godt, og det var det mye av, tyttebær også.
Gamle Thombi som snart blir 12 år, er glad i en skogstur hun også, om den ikke blir for lang. Etterpå, er det alltid godt å hvile på en gressflekk i solen.
Men før vi kunne kjøre videre fra denne herlige plassen der inne i Finnskogene, måtte vi jo lage oss en skikkelig frokost. Så det ble ut med møblene og frem med primusen for å koke kaffe og steke egg og bacon.
En veldig kontinental frokost før vi kjører videre. Melk fra Italia , egg fra Tsjekkia, brød fra Polen, juice og bacon fra Tyskland, smør fra Spania og kaffe fra Danmark + noe pølse, skinke og ost jeg har glemt hvor kom fra.
Etter å ha pakket sammen, svingte vi så vidt innom Grue, den norske porten til Finnskogene og et sted sterkt preget av skogfinsk kultur, etterkommere av finner som innvandret fra Savolax og Karelen på 1600-tallet. De levde av svedjebruk, å brenne skog for å dyrke rug , og brakte med seg egne byggeskikker, språk og mytologi. Spor etter denne kulturen finnes fortsatt i plassnavn, gamle gårder, og i folks slektstrær. Ja, nettopp, og vi har begge folk fra Grue i slektstreet, den ene av oss mer enn den andre, men de lå igjen hjemme, så vi visste ikke helt hva vi skulle se etter, ikke denne gangen, vi havnet jo der helt tilfeldig.
Vi skulle gjerne hatt flere dager på å utforske Grue. Men, vi hadde avtalt å komme til mor på setra i Valdres, så det var det ikke tid til. Men, det er ingen tvil om at det er mye å se, bare noe så enkelt som en bensinstasjon var ganske original .
Men en ting måtte vi se, det vil si, vi gikk ikke inn dit slik vi hadde ønsket å gjøre. Du skal ikke ha det travelt når du besøker slike steder. Denne flotte hvitmalte trekirken bygget i 1828, er nemlig ikke den første på stedet. Men, den er et symbol på sorg og styrke.
Den opprinnelige Grue kirke sto på samme sted og var en middelalderkirke i tømmer, sannsynligvis fra 1100-tallet. Søndag 26. mai 1822, under pinsegudstjenesten, tok kirken plutselig fyr– trolig på grunn av et stearinlys som antente de tjærekledde veggene. I løpet av få minutter var hele kirken et flammehav. 117mennesker brant inne, mange av dem kvinner og barn som ikke klarte å komme seg ut. Det er fortsattNorges største brannkatastrofe i tap av menneskeliv, både i og utenfor fredstid. Jeg må legge til at etter denne hendelsen, ble det lovpålagt at alle kirkedører skulle vende utover og ikke innover.
Vi skal definitivt tilbake til Grue og se nærmere på kirken og studere historien bedre. Men, da skal vi ha mer tid og være bedre forberedt. Nå begynte det å haste med å komme seg til noe langt mer hyggelig, mor på setra i Valdres før det ble kveld.
Og, det er alltid godt å beregne litt ekstra tid, for her ble vi stående i nesten en time i kø over Mjøsbrua mellom Moelv og Biri. Vakker utsikt over Norges største innsjø. Broen er 1420 m lang.
Og av en eller annen grunn så stopper vi alltid på Bjørnen Odnes, Egentlig for å lufte hunder og gi dem litt vann, men en liten matbit ble det også, som alltid… De har som oftest noe godt, men var litt utplukket denne ettermiddagen.
Endelig fremme på setra fulgte sauene oss hele veien ned til den koselige hytta hvor mor ventet, og ikke lenge etter kom det mer familie for å hilse på, og det ble en pizzabit og en hyggelig prat før vi dro viderevestover.
Det var blitt sent på kvelden og det var bare å kjøre så langt vi kom på et par timer. Vi hadde håpet å komme oss vest for vannskillet, kanskje helt ned til Aurland. Men, da det nærmet seg midnatt fant vi ut at det var blitt langt nok og endte opp med å finne en plass omtrent der vannskillet går på Filefjell, et stykke etter Tyinkrysset, ca. 1030 m over havet. Det kom nok til å bli en kald natt med bare 2 grader ute.
Lögnäs Gård var virkelig et flott sted, selv om vi verken prøvde spa eller den beryktede gode restauranten. Dette er åpenbart er populært feriested, ikke minst både dyre- og barnevennlig. Ja, de har også hotellrom for de som ikke har camper eller bobil. Det fantes også en besøksgård og en aktivitetsbane på stedet, men vi var mest opptatt av de gode fasilitetene for campinggjestene. Her var det flotte og moderne dusjer, og et koselig innredet kjøkken hvor du både kunne lage mat, vaske opp og vaske klær. Et spisebord var det også, om du ville nyte maten din innendørs. Ikke minst, her kunne vi få stå utover ettermiddagen så lenge det ikke var stor etterspørsel etter plasser. Det setter vi alltid pris på, for dette med innsjekking tidlig på dagen og utsjekking tidlig på formiddagen passer ikke helt vårt kjøremønster.
Vi har foressten endelig skjønt hvordan de gjøre det, disse bobilene som ankommer tidlig på campingplassene og får det beste stedet å stå. Når er det de er ute å kjører da? Jo, forklaringen er ganske enkel, ikke minst lønnsom. De veksler på det, når de forlater en campingplass etter å ha vært der en dag eller to, kjører de hele dagen og gjerne til sene kvelden. Så ankommer de campingplassen sent, etter at resepsjonen er stengt, for da kan de benytte seg av gratis transitt-parkering som mange campingplasser har, og så smetter de inn grytidlig neste morgen når de andre drar. Og slik tar de en fridag på stedets beste spot.
Her er noen bilder fra Lögnäs Gård, vi kan fint reise tilbake dit. Men, da skal vi prøve restaurant og deres 3-retters meny i vinterhagen.
Vi valgte å stå litt utover dagen for å få ryddet bilen, tatt oppvasken og en behagelig dusj, Her er forresten slangen som Tore fikk i bursdagsgave av Søren på Bilmageriet i Danmark, men den lure patenten til Tore virker nå ennå den.
Søren hadde fortalt oss om en Landi-kamerat han hadde i Sverige, han drev et osteysteri , Finnskogens Ostaffär, som hadde veldig god ost, men ikke bare det, han tilbød også en flott oppstillingsplass for Landier på tur, så han måtte vi besøke, sa han. Ja selvfølgelig, men det var langt, hele 530 km, litt lenger enn den tradisjonelle veien på E6 via Gøteborg, men den var vi så lei av, så vi valgte å kjøre midt i landet mellom de store innsjøene Vänern og Vättern.
Jeg synes Sverige er så kjedelig, det er liksom km på km med endeløse skoger, ingenting å se. Men, sannheten er selvfølgelig at det er masse å se, det ligger bare ikke ved veikanten og vi er så utålmodige. Enten er vi på vei sørover og har det travelt med å komme oss ned i Europa, eller så er vi på vei hjem og begynner å bli litt lei av reisen. I dag var egentlig målet og bare komme seg til Finnskogene og dette osteysteriet så fort som mulig.
Etter minst 2 lange timer gjennom skog og atter skog, der vi knapt hadde sett en bil, kom vi til en rundkjøring der det vrimlet av folk og biler utenfor noe som lignet et kjøpesenter. Hos oss er alle VIP sto det på plakater og bannere over alt, og siden både vi og hundene trengte å strekke på føttene, så stoppet vi der.
Her regnet vi med å kunne få oss både noe og spise og kanskje handle litt billige matvarer å ta med oss hjem. Jovisst var det en kafe med gode svenske retter, stor butikk var det også, men ikke som du skulle tro.
Her solgte de nemlig bare snop, snop i alle varianter, i bøtter og i spann, snop i lange lange baner. Jeg har aldri noensinne sett makan, og selv om vi ikke de som spise noe særlig med snop, så kom vi begge ut med hver vår poste med favoritter.
Turen gikk videre i håp om å kanskje nå frem til Sørens kamerat på Lekvattnet og porten til Finnskogene før det ble for sent. Vi skulle selvfølgelig bare dukke opp som en overraskelse med en hilsen fra Søren.
Det føltes som å kjøre i det uendelige, avstanden ble bare ikke kortere og timene gikk. Det føltes i hvert fall slik. Det virket mye lenger enn det burde være. Eller var vi kommet lenger enn vi trodde? Lindås? Nei det var ikke Lindås på Vestland 🙂
Etter et stopp i et skogholt for å gå tur med hundene og enda et par timer gjennom uendelig km med skog, var vi der endelig. Men klokken var blitt halv ti på kvelden og vi innså fort at det slett ikke hadde vært så lurt å gjøre dette til et overraskelsesbesøk.
Finnskogens Ostaffär var selvfølgelig stengt for lenge siden. Det var ingen der. Trist, fordi vi hadde gledet oss til å både overbringe hilsen og kjøpe ost. Jeg vet ikke når de legger seg på landsbygda i Sverige, men å ringe halv ti var kanskje for sent?
Det var et hus der også, vi forsøkte stille å banke på, men ingen respons. Senere har vi vel konkludert med at det ikke er der de bor, og vi skal nok tilbake, men da skal vi si i fra først.
Vel, det begynte å bli mørkt, selv om vi nå virkelig begynte å føle på at det var lysere her oppe litt lenger mot nord. Vi hoppet i bilen igjen for å ta de siste korte kilometerne som var igjen til grensen. Mens vi kjørte fant jeg fort et sted vi kunne fricampe.
Rett etter å ha passert grensen svingte vi inn på Rotnemovegen Fylkesvei 380 og fulgte den nesten til Grue. Der var den, en flott plass ved innsjøen. En plakat fra grunneier fortalte at her kunne vi stå, bare vi plukket opp søppelet etter oss. Ja, selvfølgelig! Vi etterlater alltid en plass slik vi ønsker å finne den selv.
Så her står vi for natten, langt inne i de vakre og mystiske Finnskogene. Her er det så vakkert at jeg kunne ha vært her i flere dager, kanskje uker. Vi gleder oss til å se mer av magien når solen står opp.
Skjulte perler 