Onsdag 31. juli – Reparert mellomaksling og Tore har bursdag
Da vi ankom parkeringsplassen på Brøndby i København ca. kl 22, i går kveld, hadde de fleste allerede gått til ro i bilene sine. Men, Tore måtte jo på taket for å blåse opp teltet. Det tar ca. 50 sekunder, men pumpen som bråker litt, høres kanskje ut som et stort dyr som stønner og brøler i nød. I alle fall, det tyske paret i bilen ved siden av, som antagelig hadde gått til sengs for lengst, kom ut i tøfler og pyjamas.
De tittet inn i bilen til meg og sa: «Was is los…. ?», noe som resulterte i at begge hundene gikk fullstendig amok, omtrent samtidig som teltet poppet opp med et digert PAFF. De rygget forskrekket tilbake og tittet opp på den ruvende fuglekassen, og det så nesten ut som om de forventet at en stor monsterfugl ville åpenbare seg når som helst.
Etter at de var vendt tilbake til sengen, hadde vi lydløst satt opp toaletteltet, intetanende om at det tyske paret hadde tenkt å spise frokosten sin akkurat der. Det ble litt pinlig å pakke sammen sanitærfasilitetene, der de satt å koste seg ved bordet pyntet med en rødrutet duk.
Så kom finalen, akkurat som geværskuddet i nyttårskonserten, når teltet skal ned og luften skal ut, så er det nettopp sånn det høres ut. Men, denne gangen var Tore grei og advarte på forhånd om det som skulle skje, så det stakkars tyske paret ikke skulle få hjerteinfarkt eller skiven med appelsinmarmelade i halsen. Likevel, de vinket da vi dro.
Tore hadde bursdag, og det å besøke en Landy-guru på et skikkelig, godt gammeldags mekke-verksted, var jo en drøm av en måte å feire den på. Søren Bach og Bilmageriet viste seg å være alt annet enn et vanlig og tradisjonelt bilverksted.
Her var det ingen ventetid, ikke det at han ikke hadde nok å gjøre, men han slapp alt han hadde i hendene for å hjelpe norske turister hjem. Det var heller ikke behov for å vente på deler, her lages de på stedet.
Her ble det fikset med noe nytt og noe gammelt, noe fra Lasse og noe fra en stakkars avdanket gammel Landy han hadde i bakgården. Det ble sveiset og kuttet, skrudd, teitet og smurt, vipps så hadde vi mellomakslingen tilbake på plass og vi er klar for å fortsette på tur takket være geniet Søren Bach.
Så var det ut å prøve at alt fungerte og det gjorde det, og litt andre småting ble også fikset, Den matte lykten som hadde vært så gjenstridig ble pusset ren og fin, Søren hadde råd for det også. Så var det oppgjørets time, Tore fikk en sigar og betalte det vi vil si heller var et mindre og ganske beskjedent honorar for arbeidet, og Tore fikk bursdagsgave, en helt ny kjøleslange så han kan bytte ut den der proppen lekker.
Det var allerede blitt litt ut på ettermiddagen da vi endelig kunne fortsette videre, lykkelige og glade for at problemet var løst og knirkelyden endelig var borte. Nå skulle vi videre til Sverige som planlagt, og kanskje tar vi turen innom en venn av Søren som skal ha en fin overnattingsplass for Land Rovere på tur. Det er jo som en stor familie, mange Land Rover-eiere føler det, og det finnes faktisk en nettside LR-FreeCamp, der de tilbyr hverandre gratis plass å stå eller en garasje for å mekke om noe skulle gå galt på turen.
Først et stopp utenfor Frilands-museet i Kongens Lyngby, der ligger det også et bilmuseum. Vi skulle gjerne ha sett begge deler, men det ble med å bare lufte hundene denne gangen.
Fergen fra Helsingør til Helsingborg er en liten kuriositet i seg selv. Den går relativt ofte, omtrent hvert 10 – 15 minutt hele dagen og overfarten tar ca. 20 minutter. Men, det spesielle er jo at de har Tax-free om bord, og den er gjerne bare åpen i noen få minutter, fordi tollfriområdet mellom de to landene er så lite og passeres på kort tid.
Her kan det gjerne oppstå noen paniske og absurde situasjoner mellom reolene, når passasjerene stormer inn for å sikre seg noen billige varer. Men, vi klarte det, skvise oss inn, løpe gjennom butikken ogrekke kassen før den stengte.
Da vi kom til Helsingborg, bestemte vi oss for å ikke kjøre så langt. Det var jo tross alt Tores bursdag og hundene hadde stort sett sittet i bilen hele dagen. Dermed fant jeg et spahotell med bobilcamp i Laholm, ca 40 minutter fra der vi kom i land, Lögnäs Gård. Et fantastisk sted, flotte oppstillingsplasser og fasiliteter for bobiler, og samtidig et spahotell med alt som hører til og en koselig restaurant kjent for sine luksuriøse 3-retters middager.
Ja, her skal vi stå. Fin plass. Men, det blir nok verken spa eller noen fin middag på restaurant. Tore vil heller sette seg ned og svare på hilsner han har fått fra familie, venner og kollegaer, mens jeg lager en enkel pasta.Det enkle er ofte det beste.
Så blir det pasta og prosecco, ja vi åpnet den flasken vi fikk av de hyggelige italienerne i Covelo. Vi skal utforske denne flotte gården mer i morgen, for her kan vi også få stå så lenge vi vil ut over ettermiddagen og ikke minst, få vasket noen klær.
Vi hadde hatt en stille, rolig natt og sovet godt der muttens alene ved kornåkeren bak Hestestalden. Vi var grytidlig oppe for å rekke en tur med hundene ned stien til stranden før frokost, eller morgenmad som de sier i Danmark, og den er jo alltid tidlig. Jeg hadde gledet meg til å få se nærmere på hovedhuset, og Mejerigaarden skuffet absolutt ikke.
Bufféen var ikke mindre imponerende og innholdsrik, som på et hotell. Det var egg og bacon, bønner og pølser, et rikt utvalg av pålegg og brød, og et like rikt utvalg i drikke til maten.
Selv om det var så fint og hyggelig inne i salongen, ville vi likevel nyte frokosten ute på den koselige terrassen i rosehagen. Det duftet så deilig, temperaturen var akkurat passe og det var vakker fuglesang.
Nå som vi endelig var i Danmark, var det spesielt en ting Tore hadde gledet seg til som han savner i resten av Europa. BILTEMA. Han elsker jo å dille og dulle langs hylleradene og fylle opp viktige ting og det blir alltid litt ekstra.
Jeg liker jo å handle på Biltema jeg også. Der har de jo alt du kan tenke deg til bil, båt, fritid og hjem. Ikke minst så har de en del hundeutstyr og her vanker det alltid noen nye leker, et teppe eller ny madrass. Og, så må jeg alltid innom cafeen å få meg en pølse. Biltema i Nykøbing på Falster er blant de største i Danmark, med sine 7 000 kvm.
Egentlig hadde vi tenkt å kjøre over Storebæltsbroen, men en kombinasjon av at mellomakslingen nå var begynt å skramle noe alvorlig og at det var varslet lange køer, som følge av innskjerpet beredskap og kontroll, bestemte vi oss for å ta fergen til Helsingborg istedenfor.
Tidsmessig er det ikke noe å spare ved å ta fergen fra Helsingør til Helsingborg, men det er 60 km kortere, og et lite avbrekk i kjøringen med mat og litt shopping på disse fergene er alltid en kjærkommen avveksling.
På Gentofte, en forstad litt nord for København sentrum, kjørte vi feil på motorveien med mange felt og avkjørsler der GPS-en ikke oppdaterer seg fort nok til å vise riktig avkjøring. Dermed havnet inn i et boligstrøk og Tore stoppet ved fortauskanten så vi kunne programmere ruten på nytt.
Fra der vi sto til vi var ute i et veikryss var det bare noen meter, så da han først tok en kraftig sving mot venstre og så mot høyre når vi kom opp i krysset, så var det nok det som førte til at mellomakslingen falt av og gikk i bakken med et brak. Vi bare så på hverandre og sa rolig nærmest i kor, «der fór han».
Så sto vi her og satt bare helt stille å tenkte en liten stund. Det var midt på travleste ettermiddagen like før kl. 4 og vi visste at vi ikke ville komme videre på en stund. Heldigvis var det en enveiskjørt vei og vi sto i bussfeltet ved et busstopp.
Det var jammen flaks at det ikke skjedde der oppe på motorveien i stor fart, skremmende å tenke på hva som kunne ha skjedd, med stor fare for både oss selv og andre. Om det i det hele tatt hadde gått bra, et forferdelig sted å stå.
Det er jo en virkelig festbrems etter så lang tid på veien å vite at nå kommer du ikke lenger. Men, det stengte vi ute, null bekymringer for hvordan eller hva. Tore skulle snart på jobb, vi og hundene bodde jo i bilen som nå måtte på verksted, det var midt i sommerferien og det ville ta evigheter å få tak i deler. Ja, alle de tankene var der, men vi var vel begge innforstått med at de må vi la ligge og ta en ting om gangen. Heldigvis var det lite trafikk akkurat her, ikke noe mas eller tuting der vi sto, knapt noen som brydde seg, og de få som kastet et blikk på oss, de gjorde det i medlidenhet, stakkars nordmenn.
Ut for å se på skadeomfanget, ikke bra, men det kunne ha vært verre. Med større fart kunne det ha oppstått større skader, som f.eks. at den hadde slått hull i bunnpanne eller girkasse.Det ser heldigvis ikke ut til at det har skjedd.
Etter å ha fått på gul refleksvest, nødblink, varseltrekant og sjekket skadeomfanget var det på tide å ringe til NAF. Joda, de hjelper jo hvor som helst du måtte være i Europa, og de har jo tilgang til all informasjon om kjøretøyet, slik at de finner verkstedet med de beste forutsetningene for å hjelpe å reparere. Ja, for selv de skjønte jo at dette ikke var noe som lot seg reparere på stedet. Hjelp er tilkalt sa endelig mannen hos NAF, de skal være der om ca. 20 minutter og tar deg til et Land Rover-verksted. JA, supert tenkte vi!
Men, det varte og det rakk, og det varte og det rakk, 20 minutt ble til 40 og så til en time. Da oppsto et nytt problem, solen hadde forflyttet seg slik at vi ikke lenger sto i skyggen under trærne men midt i solsteiken i en utetemperatur som allerede hadde vært rundt 29 grader i skyggen.
Tore er ute og vurderer om vi kan skubbe Lasse tilbake i skyggen. Men, nei det går ikke, for da står vi midt i krysset. Jeg spøker med at vi skal evakuere til IKEA, der er det både mat, toalett, sofa og seng, så får bilen bare stå til de finner det for godt å hente den.
Da det var gått 1 1/2 time fant Tore ut at det kanskje var på plass å ringe NAF å høre om de hadde glemt oss. Denne gangen ble han møtt av en dame som ikke hadde noen anelse om hva som skjedde, bare at melding var sendt. Ja, kan du kanskje sende den på nytt da, for nå begynner det å blir veldig varmt og stå her, sa Tore med både meg og hunder pesende i bakgrunnen.
Endelig, etter nesten 2 timers venting, var Lasse plassert på redningsbilen og det er ikke godt å si hva som skjedde første gangen vi ringte. Sjåføren kunne i alle fall fortelle at det var nøyaktig 15 minutter siden han hadde fått beskjed.
Uansett hvem sin skyld det var at vi ble stående der så lenge, er det godt at vi har NAF som hjelper oss uansett hvor og når vi trenger det.
Med Lasse godt fortøyd på tilhengeren og med oss i bilen, fikk vi vite at vi skulle til Mørkhøj på Søborg, nærmere bestemt til Land Rover British Motorgroup. Det var da et merkelig sted å dra mente sjåføren, vil dere virkelig det?
Ja, det var jo NAF som hadde plukket ut det beste verkstedet, det som sannsynligvis ville ha størst forutsetning for å hjelpe oss. Ja, ja sa sjåføren og du kunne nesten se han smilte for seg selv da han sa at det kanskje hadde vært andre steder han ville ha foreslått. De hadde dessuten helt sikkert gått for dagen, men han skulle sikkert få oss inn for porten slik at vi kunne få stå trygt for natten.
Da vi kom frem til det flotte nabolagte i Dynamoveien i Søborg, var det helt surrealistisk, og jeg så jo det med en gang, at her hørte vi ikke til. De var gått for dagen ja, men redningsbilene hadde mulighet til å kjøre biler inn bak på en parkering med høye piggtrådgjerder, asfalt og kameraovervåking med alarm og uten en eneste mulighet til å slippe ut. Det hadde aldri gått. Garantert ikke lov til det en gang. Det hadde nok ikke tatt lang tid før vekterne hadde jaget oss vekk.
Vi ba den hyggelige sjåføren bare sette oss av foran inngangen. Han hadde det travelt med å komme seg videre til neste oppdrag, Joda, her er det stille og rolig og plass til å slå opp av av telt. Men, det var jo ganske åpenbart at her var vi bare en skitten flekk og på dette stedet tar de bare i mot nye og dyre biler som de kan reparere med hvite silkehansker.
Det var en fin gate, ja absolutt, og en rask titt inn vinduene hos British Motorgroup viste de nyeste , flotteste og dyreste utgavene av Land Rover og Jaguar på rekke og rad. Ja, Lasse var helt malplassert på et verksted som dette. Dessuten, bare i løpet av kort tid hadde det kommet flere tauebiler og satt tilsynelatende nye biler inne bak piggtrådgjerdet. Det var jo nesten fullt der inne, og vi var åpenbart ikke først i køen, (det er tydeligvis ikke bare gamle biler som får problemer). Men, her hadde vi åpenbart ikke noe på gjøre, vi ville antagelig ikke få noe annet enn kjeft for å stå der å skjemme ut den flotte fasaden.
Tore er borte og snakker med sjåføren som setter fra seg en flott tilsynelatende uskadd Jaguar. Han kunne bekrefte at vi neppe ville få noen hjelp her, det var minst 2 måneders ventetid, om de i de hele tatt ville skru på en så gammel bil.
Tore satt seg ned for å se i diverse bilfora på Internett, kanskje noen hadde et tips til hva han kunne gjøre. Jeg, hadde funnet ut at det lå en bensinstasjon oppe i gata, og gikk dit av flere naturlige formål, men mest av alt for å se om de hadde et verksted mer tilpasset vår prisklasse, eller om de visste om et i nærheten. De hadde ikke noe verksted, nei det hadde jeg egentlig ikke forventet heller, i dag har jo ikke bensinstasjoner stort annet enn pølser og leker.
Den unge gutten i kassen hadde nesten problemer med å holde seg alvorlig da jeg fortalte hva som hadde skjedd med Lasse, og spurte om han visste om et bilverksted i nærheten. Han slo ut med armen og sa: nei, jo, ja de ligger jo på rekke og rad ned over gaten her, men jeg tror ikke at du får noe hjelp der, de jobber bare med hvite hansker. Så ramset han opp en hel rekke bydeler som var mer kjent som bilverksteder som kunne mekke, men å anbefale en eller annen dansk svær bydel var ikke til noe hjelp.
På vei tilbake så jeg hva han snakket om, hele denne gaten var representert av forhandlere av de fleste bilmerkene, alle i staselige og bevoktede bygninger. Vi måtte vekk, men hvordan? NAF hadde allerede fullført sitt oppdrag, de kom ikke å hentet oss her igjen med mindre vi ble avvist, og det ville vi jo ikke få svar på før neste morgen, det hadde vi ikke lyst til å vente på. Dessuten var det allerede en sur nabo som hadde begynt å uttrykke sin misnøye om at vi sto der. Han syntes vel kanskje at vi så litt skummel ut. Jada, vi sto der, klar til å gjøre innbrudd når som helst. Men, jeg skjønner jo bekymringen, vi passet jo ikke inn.
Tore har fått låne verktøy av en kar som sto og jobbet på et verksted litt lenger nede i veien. Han skal prøve å fjerne mellomakslingen slik at vi kan kjøre på bare bakhjulsdrift og ikke 4×4. I alle fall så langt at vi kan få flyttet på oss.
Så skjedde det mye på en gang, plutselig var det to dansker der. De skravlet i telefonen, de rullet seg inn under bilen og de diskuterte ødelagte deler, alt mens jeg tok hundene på en liten luftetur. Da jeg kom tilbake hadde de funnet en løsning. Tore hadde lyktes i å lage en midlertidig løsning, og de danske hjelperne hadde vært i kontakt med en legendarisk land-rover-doktor som het Søren, ikke bare en mekaniker, men en bilbygger. Det var han de hadde ringt til, og dit skulle vi i morgen kl 1000.
Det var jo helt utrolig og føltes som selveste julaften. For en lettelse. Og, ikke nok med det, plutselig kom den ene tilbake enda en gang med hver vår flaske iskaldt vann og forslag til steder å stå for natten. Snakk om en reddende engel.
Tore hadde med sine magiske triks og evner som bilmekaniker fått det til at vi kunne kjøre videre, et stykke i alle fall, selv om det måtte gå litt sakte og kanskje føltes litt stivt. Vi ville ikke kjøre langt, bare finne et sted å stå så nært dette verkstedet på Rødovre som mulig. Vi var innom alle de 3 alternativene, det er ikke så mange, men store campingplasser i denne delen av København. Den første var full, den andre var stengt pga festival og den tredje var full. Så da kjørte vi tilbake til den første, fordi der hadde vi sett at det var ledig plass for bobiler på en parkeringsplass bak en skole. Så der er vi nå og laget litt drama ved ankomst, men det skal jeg fortelle om i morgen. Nå skal vi slappe av etter en spennende dag, være stille og kose oss på innekontoret. Heller på en P-plass bak en skole enn utenfor British Motorgroup.
Mandag 29. juli – En dag på verksted, gresshoppen er borte
Vi våknet opp ved bredden til den idylliske innsjøen Schmollensee på Nandalee Camping, for å oppdage at dette er absolutt ikke noen vanlig campingplass dette heller. Besøker du nettsiden deres kan du se de skriver om seg selv: Inspirert av Bernhard Hennens roman «Dragealver» fant vi i «Nandalee» et navn som yter rettferdighet til dette ekstraordinære stedet, viser det respekt og gjenspeiler stedets magi. «Nandalee» – en alv fra Nomirga-klanen er annerledes – tankene hennes er uleselige, akkurat som naturen med alle dens undere forblir uutgrunnelige for oss. Alver anses å være lysfigurer som er nært knyttet til naturen. «Nandalee» er sterk og mystisk, kan ubevisst veve magi, krysser grenser og kjemper nådeløst for sin tro. Deres magiske kraft vokser fra naturen, akkurat som vi kan aktivere uante krefter fra naturen, fordi vi er en del av den.
Som jeg skrev i går, det er buddhafigurer over alt og stedet har noen egne helt spesielle regler. Blant annet har de noen timer midt på lyse dagen da det skal være helt stille. Helt sikkert så folk kan få meditere i fred.
Jeg skulle gjerne ha skrevet en artikkel om dette unike stedet, men vi var der ikke lenge nok, og vi fikk ikke testet ut restauranten på stedet som er kjent for å ha veldig god mat og selvfølgelig sine spesielle signaturretter, Så skal jeg skrive en en artikkel om dette stedet, må vi tilbake og sørge for at vi får med oss alt, slik at beskrivelsen kommer til sin rett. Men, nedenfor finner du noen foto vi tok i full fart, før vi pakket sammen og dro videre. Her var de nemlig veldig opptatt av at vi sjekket ut presis, ja selvfølgelig, vi er jo i Tyskland.
Så startet jakten på et bilverksted. Det første vi kom til var mer et vulkaniserings- verksted, mens på det andre kom en kar og forklarte av de hadde sommerferie, det hadde de fleste, men han anbefalte Esso-stasjonen i Usedom.
Usedom er forresten en øy i Østersjøen på grensen til Polen. Campingplassen vi bodde på ligger også på Usedom men nærmere byen Heringsdorf, mens selve byen Usedom ligger på andre siden av øya. Det er en veldig flott øy, med mye fint og se, ikke minst flotte fotomotiv, så da er det jo trist at dagen skal gå i vasken med bilproblemer.
Joda, på Esso-stasjonen i Usedom skulle vi få hjelp. Men, de skulle akkurat gå til lunsj og ha stengt i 2 timer. Ja, vi turde jo ikke akkurat kjøre noe sted, så vi fikk oss en matbit vi også og tok litt kontortid. Vi er jo på jobb selv om vi er på reise.
Endelig åpnet de på verkstedet og Lasse kom på bukken. Det manglet ikke på interesse, hele 6 mann var på saken, og de konstaterte fort at det var både lekkasje og slark i mellomakslingen, den må nok snart skiftes.
Det hadde vært både billigere på verksted her og ikke minst hyggelig med et lenger opphold ved den fine innsjøen, men deler må bestilles og det tar tid, karantenetiden til hundene går ut og Tore skal på jobb. De mente at det ikke var verre enn at vi kunne kjøre til Norge. Det ble gnikket og smurt litt, så nå er i det minste gresshoppen og gummiknirken borte. Og igjen, hyggelige mennesker som ikke ville ha så mye som en krone i betaling og ønsket oss god tur videre.
Men, nye problemer ventet og forsinket oss ytterligere. Tore sjekker jevnlig både olje og den manglende proppen på kjøleslangen, og nå viste det seg at den var begynt å lekke betydelig. Så her måtte Reodor-Felgen-Tore, pønske ut noe nytt å tette den med. Etter litt prøving og feiling, kom han frem med noen kraftige lappesaker til dekk, hvorfor ikke? Og det virket faktisk så godt at problemet ble helt glemt.
Hele dagen var gått med til venting ved og på verksted + fiksing av Lasse, vi hadde beveget oss 6 km og det var allerede sent på ettermiddagen. Så, vi bestemte oss for å kjøre de 166 km direkte til Rostock for å ta fergen til Gedser på Falster i Danmark.
Strekningen Rostock – Gedser opereres av Scandline og går flere ganger om dagen. Det er selvbetjent innsjekk og turen tar ca. 2 timer, akkurat passe til å tilbringe tiden på skipets buffet hvor du kan spise så mye du vil av alle tenkelige retter.
Fergen ville være i Gedser litt før halv ni på kvelden, så straks vi var ombord, begynte vi å se etter overnattingsmuligheter. Jeg fant et sted som het Mejerigaarden bare 5 minutts kjøring fra fergekaien, som skiltet med et uforstyrret sted du selv kunne velge bak låven i kornåkeren. Tore ringte og fikk til svar at vi var hjerlig velkommen.
En drøy time senere rullet vi inn på denne vakre plassen og ble møtt av en utrolig hyggelig godt voksen kar som viste oss rundt, åpnet Hestestalden festlokale hvor det var toalett og muligheter for å sette seg ned, viste frem et kjøleskap med litt mat og forfriskninger og informerte om mulighet for frokost i hovedhuset neste dag, Så her står vi, muttens alene i en dansk kornåker, og jeg tror vi har funnet oss et nytt favorittsted.
Søndag 28. juli – Fra en polsk katolsk basilika til en tysk buddhahage
Oppholdet i sirkusleiren som jeg kalte campingplassen Pole Kempingowe «u Sikory» ved Ślesin, var veldig hyggelig og vi koste oss for oss selv der oppe i skogen. Gamle Thombie kunne få rusle fritt omkring, det liker hun godt. Det hadde regnet litt om natten og mer skulle det komme i løpet av dagen, så vi var raske med å pakke sammen, for å rekke å ta en nærmere titt på den mystiske basilikaen på andre siden av innsjøen. Den gullforgylte kuppelen var helt enorm, og vi hadde ingen anelse om hvordan resten av byggverket så ut, så det var spennende.
Vi ble ikke skuffet, og dette er bare baksiden av den enorme basilikaen. Men, hvorfor i all verden har de bygget en så stor kirke i en så liten landsby som Licheń,med knapt bare 1100 innbyggere.
Jo, det er en ganske spennende historie. I flere hundrede år har nemlig pilegrimer vandret til dette stedet for å be ved et ikonisk maleri som opprinnelig hang på et furutre ute i skogen. Dette ikonet av Jomfru Maria henger nå inne i kirken som ble opphøyet som helligdom av Pave Johannes Paul II samme året som den åpnet, i 2004. Du kan lese mer om dette i artikkelen om Basilikaen i Licheń.
Da vi kom tilbake til parkeringsplassen fikk vi se noe vi aldri har sett før, en prest som kastet vievann på folk og kjøretøy, det er visstnok en vanlig tradisjon der for å be om trygg ferdsel. Her får Lasse sin velsignelse og det trenger han.
Lasse har knirket og gnikket langt mer enn vanlig i det siste, og nå mener vi at vi føler en slags rumling under bilen og et dunk i ny og ne. Vi må finne et verksted i morgen, i dag er det søndag og alt er stengt. Og, som om ikke det var nok. Helt tilfeldig avverget Tore en katastrofe.
Vi stoppet på en KFC for å sjekket olje etc og få oss litt mat, og Tore oppdaget at det var lekkasje i pluggen på en kjøleslange. Da han tok i den, knakk den av og en del av biten sto igjen. Men, hva gjør vi nå?
Joda, Tore er som Reodor Felgen og har alltid smarte løsninger, dessuten er han rikelig utstyrt med deler og verktøy. Vi forsøker i første omgang med gaffateip og håper at det holder. Men, før vi kjører videre skal vi nyte disse herlige kyllingvingene fra KFC.
Da vi kjørte gjennom Świnoujście, lå fergen Petter Pan der. Den går til Trelleborg i Sverige, og vi hadde snakket om å ta den, det var ikke for sent, den skulle ikke gå før kl. 23. Det var ledig plass og vi ville ha vært i Malmø kl. 7 neste morgen. Men, vi hadde faktisk funnet ut at det ikke var så langt å kjøre rundt, 2 timer og 200 km ekstra maks, om vi ikke tar noen småferger over til Skjælland.
Så forskjell i tid og km, ikke minst pris gjorde at vi valgte å kjøre. Dessuten oppdaget vi at Pippi har fått løpetid og det passer dårlig om bord i en ferge. Sum sumarum, helt sikkert en klok avgjørelse, for i det avgjørelsen ble tatt og vi kjørte videre, oppsto det en ny lyd i Lasse, og denne gangen langt mer alvorlig enn gresshopper og gummiknirking. Vi fryktet at mellomaksklingen var gåen og i ferd med å ramle av. Så vi måtte bare finne det første og beste stedet å stå for natten.
Vi hadde nettopp passert grensen til Tyskland og hadde satset på å overnatte på en selvbetjent Aire, for de legger seg så tidlig tyskerne. Men, vi kunne ikke kjøre lengre og første overnattingssted var dette merkelig stedet.
Det var Nandalee Camping, noe som skulle vise seg å være nok en alternativ plass, av den sorten vi har en egen evne til å dumpe borti. Klokken var jo altså 10 på kvelden, og det er ulovlig sent å komme dillende inn på en campingplass i Tyskland. Tore lusket seg inn gjennom den mystiske porten for å se om han kunne finne noen, mens jeg luftet hundene.
Det varte og det rakk, det varte og det rakk. Jeg tuslet frem og tilbake med hundene og lurte på hva som skjedde. Det var like før jeg bestemte meg for å gå inn, da han etter en halvtime eller kanskje mer, kom tilbake. Joda, her kunne vi få stå, tyskerne hadde ikke lagt seg, de satt å drakk øl rundt et leirbål. Han hadde selvfølgelig fått full omvisning og funnet et sted vi skulle stå. Spesiell plass, humret han for seg selv, og jeg skjønte fort hva han mente der vi så stille vi kunne rullet inn på en sti som slynget seg gjennom skogen, dekorert med merkelige kunstverk, blomsterpotter, levende lys og buddhastatuer.
Også her har de lagt stor vekt på privatliv. Hver plass ligger for seg selv omkranset av skog, de fleste med flott utsikt over innsjøen Schmollensee. Et eventyrlig sted, bare så synd vi kom så sent. Da vi hadde fått satt opp teltet var det allerede blitt mørkt.
Men, vi fikk en liten sniktitt på omgivelsene vi skal nyte litt før vi drar videre i morgen. Tyskeren som driver stedet snakker engelsk og skal hjelpe oss med å finne et verksted. Her er det lille vi fikk med oss fra utsikten vår før mørket senket seg. Dette, må vel være det beste vi har funnet i Tyskland så langt, men litt merkelig og med noen egne og rare regler, de kommer vi tilbake til i morgen.
Ikke bare Polens største kirke, men en av de største i verden
Basilikaen i Licheń, eller Sanctuary of Our Lady of Licheń (Sanctuarium Matki Bożej Licheńskiej), er en av Polens mest imponerende religiøse bygninger, og regnes som den nest største katolske kirken i Europa etter Peterskirken i Vatikanstaten, og den tredje største i verden etter Basilikaen Notre-Dame de la Paix på Elfenbenskysten. Den ligger i den lille byen Licheń Stary, i sentrale Polen, og har blitt et viktig pilegrimsmål for katolikker fra hele verden.
Basilikaen i Licheń er et arkitektonisk mesterverk, som sto ferdig i 2004, finansiert ved dugnadsarbeid og donasjoner. Mer enn 1,5 millioner pilegrimer besøker Licheń hvert år, noen ganger så mange som 2 millioner, i tillegg til turister og tilreisende.
En av de mest imponerende trekkene ved basilikaen er det enorme tårnet og den dominerende kuppelen. Tårnet har en høyde på 141 meter og gjør dette også til et av de høyeste religiøse bygningene i verden. Kuppelen gir basilikaen en utrolig visuell tilstedeværelse, og det er en uforglemmelig opplevelse å stå under den og se på de kunstneriske detaljene.
Basilikaen er like imponerende innvendig som utvendig og har en kapasitet på opptil 25 000 mennesker. Orgelet i basilikaen er også det største i Polen, det tredje største i Europa og blant de største i verden.
Det er ganske fascinerende, at en av verdens største kirker ligger i det man nærmest kan kalle en liten landsby med bare 1100 innbyggere, langt fra allfarvei og storbyer.
I tillegg til den enorme kapasiteten innendørs, har Tempelplassen på utsiden en kapasitet på opp til 250 000 mennesker. Men, hvordan i alle dager kan det ha seg, at et så enormt byggverk ble reist i en liten landsby som Licheń med bare 1100 innbyggere.
Jo, det skyldes noen ekstraordinære hendelser som fant sted i 1850 i Grąbliński-skogen (2 km fra Licheń) ved et bilde, et ikon, av Jomfru Maria som var plassert på et furutre. En enkel bonde og tidligere soldat, Mikołaj Sikatka, skal i følge legenden hatt en rekke visjoner, der Jomfru Maria åpenbarte seg for ham. Hun bar en gyllen krone, en rød kjole og en blå kappe, og hun oppfordret ham til å be for Polen og folkets synder, særlig etter Napoleonskrigene som hadde satt dype spor i området.
Under åpenbaringene ba Maria bonden om bønn, bot og en endring av livet, og ba om at det skulle samles inn almisser til hellige messer, og å flytte bildet til et mer verdig sted. Bildet, som er det samme som henger i basilikaen i dag, ble hengt opp i furutreet av Tomasz Kłossowski, en smed fra Licheń i 1844. Han ble alvorlig såret da han deltok i Folkeslaget ved Leipzig i 1813, et av de viktigste slagene under napoleonskrigene. Han påkalte Jomfru Maria, og ba henne om ikke å la ham dø i et fremmed land. Hun viste seg for ham iført en gyllen krone, en mørkerød kjole, gyllen kappe, og holdt en hvit ørn i høyre hånd. Hun trøstet ham og lovet at han skulle returnere til Polen.
Den sårede soldaten fikk i oppgave å finne bildet fra åpenbaringen og gi det til de troende. Under en pilegrimsreise i 1836, til Jasna Góra, kom han over et maleri laget på lerketre som skildrer Jomfru Marias skikkelse slik han så henne, da han ba om at livet hans skulle reddes. Bildet ble plassert i en helligdom ved veikanten i landsbyen. Senere etter å hatt det i huset sitt, plasserte han det på et furutre i skogen i 1844.
Bonden Mikołaj. som hadde fått beskjed i sine visjoner om å ære bildet, oppfordret folk til å besøke stedet og be der. Mange begynte å valfarte til det lille furutreet, og det ble rapportert om flere mirakler og helbredelser. Hun advarte også om ankomsten av koleraepidemien som rammet Stor-Polen i 1852. Dramatiske hendelser minnet lokalbefolkningen om forkynnelsen til hyrden Nicholas.
Etter hvert ble bildet flyttet fra skogen til en lokal kirke i Licheń for å beskytte det bedre og gi det en mer verdig plass. Bildet fikk en sentral plass i kirken, og ryktet det hadde som en kilde til mirakuløs helbredelse spredte seg. Stadig flere pilegrimer kom til Licheń for å be foran bildet, og stedet ble anerkjent som et viktig åndelig sentrum. Etter hvert som det bare ble flere og flere, var det opplagt at Lichén trengte et større sted for pilegrimene.
Byggingen av basilikaen ble finansiert av pilegrimer. Den ble velsignet av Pave Johannes Paul II i 1999 og senere opphøyd til helligdom samme året som den åpnet i 2004.
Bildet av Vår Frue av Licheń, som nå henger inne i basilikaen, er fortsatt gjenstand for dyp ærefrykt. Pilegrimer kommer fra hele verden for å be foran ikonet, og mange tror at det har kraft til å helbrede og gi håp.
Den rike historien om åpenbaringene, bildet på furutreet og basilikaen, er et kraftfullt uttrykk for tro og folkets tilknytning til Maria som deres beskytter og veileder. Basilica of Our Lady of Licheń står i dag som et levende vitnesbyrd om Polens religiøse arv og folkets hengivenhet.
En note til slutt: tilhørende basilikaen finnes det store parkeringsplasser beregnet for tusenvis av biler, og de har sannsynligvis de flotteste portene med ornamenter og skulpturer du noen gang har sett, innrammet med gull. Men, om ikke det er nok, så bidrar også det faktum at omtrent hvert eneste lille hus langs veien inn til basilikaen tilbyr private parkeringsplass, alle med hver sine unike og lokkende skilt.PS! De offisielle p-plassene er gratis om du er heldig å få plass, og på vei ut kan du regne med at du både du og bilen din blir velsignet med litt vievann.
Lørdag 27. juli –Brødskive, sølevann og ny policy hos Stena Line
Przystań Na Winiarach Camp er virkelig en koselig campingplass, drevet av en veldig hyggelig familie, som selv legger ut på veien når de stenger for sesongen. Vi hadde litt arbeid å ta igjen, og vi skulle se på booking av fergereise for å komme oss over til Sverige. Vi fikk stå utover dagen, uten at det kostet oss noe ekstra.
Campingplassen ligger med direkte utgang til stranden og turstien langs Pilica-elven, et vakkert turområde. Så det ble selvsagt en tur for hundene her først. Pilica er en sideelv til Wisła (Vistula), som er den lengste elven i Polen.
Så fulgte en time med bokstavelig talt bare sirkus, tull og tøys. Tore hadde bestilt billett med nattseilingen til Stena Line fra Gdynia til Karlskrona, men de hadde ikke ledig hundelugar. På nattseilinger så går det helt greit, for da sover de like godt i bilen. Jeg gikk for å kjøpe kaffe og brød, mens han skulle ringe og spørre hvordan han fikk betalt og skaffet oblat til kjæledyrtransport.
La oss ta brødet først. Det sto en ungdom på sommerjobb i kiosken og tilsynelatende virket det som han var god i engelsk. Jeg kunne ikke se hva de hadde av utvalg bak luken, men spurte nå om han hadde bagett eller brød. Brød sa han, akkurat som om det var rart å spørre om. Ja brød. Han dro nå riktig litt på det da han svarte ja. Hvor mange skal du ha? Et sa jeg… bare ett? Eh ja, bare ett. OK så dro han opp en halvfull pose med oppskåret loff, tok på seg et par plasthansker og fisket opp en enkelt brødskive.
Før jeg rakk å si noe, kom sjefen inn døren, og gutten spurte antagelig om hva han skulle ta betalt for en enkelt skive. Skal du bare ha en skive spurte damen, med et smil. Nei, jeg vil ha et helt brød sa jeg, og det fikk jeg. Men, de solgte jo egentlig ikke brød.
Kaffen var en opplevelse som tok 20 minutter, enda det ikke var en eneste kunde der, utenom meg. Jeg aner egentlig ikke hva det var som skjedde, men det ble fylt kopp etter kopp, tømt ut, kaffebønnene ble kastet ut og erstattet med nye, tanken ble tømte og skylt, ny runde med tapping av kopper som gikk i bosset.. og tilslutt var den unge jenten fornøyd med resultatet, som vi fort oppdaget ikke var noe annet enn varmt sølevann. Stakkars jente!
Da jeg kom tilbake satt Tore fortsatt i telefonen. Stena Line hadde nemlig endret policy plutselig, og selv om det sto på nettsiden deres at hunder kunne oppholde seg i bilen, så gjaldt det ikke på denne avgangen. Vi ville selvfølgelig kansellere, og hadde betalt for Flexi-reise som kunne avbestilles, men de ville ha 1500 kroner i avbestillingsgebyr og pengene for reisen får vi ikke tilbake før om tidligst 4 – 5 dager. Da vi sa at det ikke var rimelig, siden kansellering skyldtes at vi ikke fikk ha hundene i bilen, uten at det var opplyst under bestilling, fikk vi bare til svar at vi kunne reise og la hundene bli igjen. Sukk!
Så da ble det ingen nattferge til Karlskrona denne kvelden, men en lunsj på campingplassen mens vi grublet på hva vi skulle gjøre istedenfor. Vi bestiller i hvert fall ingen ny reise med Stena Line foreløpig, etter denne behandlingen.
I løpet av lunsjen bestemte vi oss for å bare fortsette reisen nordover mot Gedynia i tilfelle Stena Line ville booke oss om til en ferge vi kunne ha med hund. Om ikke, ville vi følge kysten videre langs Østersjøen, for å ta fergen fra Rostoch i Tyskland til Gedser i Danmark. Det handler ikke om korteste vei, men om å se nye steder.
Siden vi ikke skulle med nattfergen likevel, fikk vi plutselig god tid, og Tores venn Pawel anbefalte oss å dra til byen Torun. Den gotiske perlen ved Wisla-elven, er kjent som hjembyen til astronomen Nicolaus Copernicus og for sine verdensberømte pepperkaker. Byens historiske sentrum, som står på UNESCOs verdensarvliste, er som tatt ut av et middelaldereventyr, med brosteinsgater, gamle mursteinskirker og imponerende bymurer.
Dessverre, ble vi møtt med et så kraftig regn- og tordenvær at vi bare måtte kjøre videre. Men, Torun er notert på listen og vi håper å få oppleve den magiske byen ved en senere anledning og under andre værforhold.
Vi fortsatte å kjøre videre nordover, hvor været skulle lette ut på kvelden, og da vi var like utenfor den lille byen Ślesin fant vi en slags campingplass på langs bredden til innsjøen Jezioro Licheńskie.
Pole Kempingowe «u Sikory» var definitivt en campingplass, bare litt uvanlig, og minnet mer om en sirkusleir. Det første som møtte oss da vi kjørte inn gjennom porten, var store jorder med forlatte og forfalne campingvogner stuet sammen på rekke og rad.
Det så mer ut om en kirkegård for campingvogner enn en plass man faktisk kunne overnatte. Men, vi fulgte skilting videre, selvfølgelig nysgjerrige på hva dette var for et slags sted, det var jo en noe uvanlig innkjørsel.
Etter hvert som vi kjørte videre, passerte vi stadig sideveier der folk campet på lysninger i skogen. Det var mange, dette var åpenbart et stort område. Tilslutt endte vi opp ved ren restaurant nede ved stranden.
På den aller siste etappen ned mot stranden, hadde vi passert fargerike sirkusvogner og flere skur med spillautomater. Så da vi ble møtt av en eldre mann i blå overall og langt grått skjegg, var jeg ikke i tvil, han var garantert en tidligere sirkus- eller tivolidirektør, faktisk var det nesten som at jeg fikk en følelse av å ha sett ham før. Han skapte i alle fall assosiasjoner til de omreisende tivoliene som besøkte Bergen før i tiden.
Mannen ønsket oss velkommen og ringte datteren sin som umiddelbart ankom på sykkel og forklarte oss at vi kunne velge, enten å bo her nede på stranden og være sosial sammen med de andre, eller vi kunne få en plass for oss selv oppe i skogen.
Vi valgte en plass helt for oss selv oppe i skogen, og det mest imponerende av alt, var kanskje at vi til og med fikk strøm der oppe. Ikke det at vi ikke liker å være sosiale, men det likevel mest praktisk å bo for seg selv å oppsøke det sosiale når du har lyst.
Den unge damen på sykkel, sa forresten at vi måtte ta et bad i innsjøen, fordi vannet er så varmt pga kraftverket. Det høres jo ikke spesielt sunt ut, men, det er heldigvis helt uskyldig utslipp av kjølevann. Hun fortalte også noe annet som var veldig spennende, den runde kuppelen og de tårnene vi så på andre siden av innsjøen, det var ikke kraftverket, slik vi trodde, men Polens største kirke, og faktisk verdens nest største kirke etter Peterskirken i Vatikanstaten, når det kommer til kapasitet. Spennende, det får vi utforske videre i morgen. Nå skal vi kose oss i skogen, i vår egen lille sirkuscamp, ikke noe som skiller oss ut her.
Fredag 26. juli – Preget av dyster historie men også vennskap
Da jeg var ung, hadde jeg inntrykk av at Polen var et grått og fattig land. Kanskje var det slik under sovjettiden og Den kalde krigen, men dette bildet var nok preget av historiebøkene på skolen og dystre nyheter fra begynnelsen av 90-tallet, med Lech Wałęsa og brødkøer som sterke symboler. I dag er Polen langt fra denne forestillingen.
Vi pakker sammen fra en av de største plassene vi har hatt noen sinne, og det til en ganske beskjeden pris. Nettopp! En av de største plassene, med flotte fasiliteter, og definitivt den beste prisen og den beste maten.
Mange har nok et feilaktig inntrykk av at Polen er et land med lav levestandard, kanskje fordi mange polakker reiser til Norge for å jobbe. Men det gjør de jo fordi det lønner seg økonomisk. Mange polakker ser på arbeidsmulighetene i Norge som en sjanse til å tjene bedre. Nå, handler det rett og slett mye om valutaforskjeller, vi er vanligvis vant til å få mye for de norske kronene i utlandet. Selv om den norske kronen har svekket seg betydelig, så er det fortsatt tilfelle…. du betaler mindre for det meste utenfor Norge. Så, det er vel åpenbart at alle fra land som er billig for oss vil tjene godt på jobb i Norge. Men, nok om det!
Vi planlegger å ta fergen enten til Sverige eller kanskje direkte til Norge om en dag eller to. Så da var det til en veterinær å få tatt den obligatoriske ormekuren mot revens bendelorm.Den må tas 1 – 5 døgn før innreise.
Polen er et land som byr på en rik historie, vakker natur og et mangfold av kulturelle opplevelser. Fra de sjarmerende gatene i Warszawas gamleby til det storslåtte kongeslottet, til de største og grusomste konsentrasjonsleirene i historien. Auschwitz-Birkenau.
Auschwitz-Birkenau, er et enormt område som strekker seg over to leirer – Auschwitz I som var arbeidsleir, og den mye større Birkenau som var en regelrett utryddelsesleir. De enorme dimensjonene og avstandene mellom bygningene og områdene gir sterke inntrykk av det grusomme omfanget av de tragediene som utspilte seg her. På grunn av den intense varmen valgte vi å ikke gå inn, da det ville vært uutholdelig for hundene å vente i bilen. Transport rundt i området med buss ville også sannsynligvis ha tatt hele dagen.
Portalen til Birkenau: Et symbol på menneskehetens mørkeste kapittel. De ikoniske jernbanesporene som førte titusenvis til en brutal skjebne, står igjen som en kraftig påminnelse om vår felles historie og behovet for å aldri glemme. Det var en ubeskrivelig følelse og stå der og kjenne på gufset fra fortiden. Vi skulle ikke inn, men jeg var glad for at dersom vi gjorde det, så ville vi slippe ut igjen, det var det få som gjorde i krigsårene.
En sort-hvitt kollasj fra Birkenau: Auschwitz II, designet som en regelrett utryddelsesleir, står som vitnesbyrd om historiens grusomheter. Alt er bevart slik det var, og selv om bildene bare er tatt fra utsiden, taler de tydelig om det som skjuler seg innenfor disse portene.
Jeg må si at vi begge følte på at tragediene og den uhyggelige stemningen satt i store deler av dagen, selv om vi ikke var inne bak portene. Det ble ikke flere stopp denne dagen. Vi kjørte i retning av Warszawa, hvor vi skulle møte en barndomsvenn Tore hadde gått på skole med, da han gikk hele ungdomsskolen i Thailand.
Paweł bor i sentrum av byen, det er umulig å kjøre innenfor bygrensene med Lasse på grunn av restriksjonene ilagt eldre biler. Istedenfor fant vi en koselig familiedrevet campingplass i Warka litt sør for hovedstaden, Przystań Na Winiarach Camp 274. Vi hadde avtalt med Paweł at han skulle komme og treffe oss der.
Vi fant oss en koselig familiedrevet campingplass i Warka litt sør for hovedstaden, Przystań Na Winiarach Camp 274. En skikkelig leirplass med bålpanner. Vi hadde avtalt med Paweł at han skulle komme og treffe oss der.
En hyggelig avslutning på kvelden, der to gode venner møtes igjen etter å ikke ha sett hverandre på mange år.
Torsdag 25. juli – Et bilverksted med frittgående høns
Prostřední Bečva, er en liten landsby med 1800 innbyggere, men de skulle angivelig ha et bilverksted, så vi plottet inn adressen til Autoservice Milan Jaroš, men ble litt i stuss da vi svingte inn i et boligfelt og endte opp i bakgården hjemme hos noen.
Men jo da, verkstedet som ble drevet hjemmefra besto av far og sønn, og selv mor kom ut for å hilse på, det er vel ikke hver dag det står nordmenn på tunet. Dessverre, var det ingen som kunne et ord engelsk og tsjekkisk er langt uten for vårt vokabular.
Etter en rask kjøretur mente den unge mannen at han hadde lokalisert gressehoppelyden, og gikk grundig til verks med å smøre bremsekalipere osv. Et stempel sto bom fast, men heldigvis var hjullagrene i sin skjønneste orden,
Da jobben var gjort, ble vi invitert inn for å få se på hans store stolthet, en gammel Cadillac Fleetwood som han hadde strippet helt ned. Han fortalte villig vekk og viste oss mange bilder. Hyggelig, selv om vi ikke forsto et ord.
Så var oppgjørets time kommet, men vi hadde jo ikke et rødt øre av tsjekkiske koruna og håpet at han kunne ta seg betalt i Euro. Joda, Tore ga ham 50 hvilket vi tenkte i hvert fall var på sin plass etter å tatt ca 1 1/2 time av tiden hans. Nei, ikke tale om, 50 skulle han ikke ha, 10 var mer enn nok, Tore prøvde seg med 20 i det minste…. men ikke snakk om….
Det er ikke hver dag vi er på bilverksted og betaler ca. 100 kroner for 1 1/2 time. Det er ikke hver dag vi er på bilverksted som har frittgående høner heller. En morsom opplevelse. Vi drar gjerne tilbake dit.
Glade og lettet kjørte vi videre og tenkte at nå var vi kvitt denne lyden som virkelig går oss på nervene. Men, neida… rett rundt neste sving var den tilbake igjen, men riktignok, den var blitt annerledes og litt lystigere på en måte. Så nå håper vi bare at den går over av seg selv, slik som alle de andre rare lydene Lasse har laget disse ukene på veien.
Det var ikke mer enn 10 km til det som var dagens høydepunkt og attraksjon, friluftsmuseet Valašské muzeum v přírodě. Vi har funnet at slike friluftsmuseum, tilsvarende vårt Folkemuseum og Maihaugen, er den beste måten å lære om et lands kultur, tradisjon og historie. Det fantes faktisk flere av dem i området vi var, men jeg valgte dette fordi det var tillatt med hund. Vi ombestemte oss da vi kom frem, fordi det var krav om at hundene gikk med munnkurv. Ja, vi har munnkurv, fordi det er vi pålagt å ha i mange europeiske land som anser både Staffy og Ridgeback som potensielt farlige hunder. Men, vi prøver å unngå steder der det kreves, så vi ble litt skuffet, men var likevel heldig.
Fordi, der vi parkerte var det nemlig en tursti i skogen som gikk på kryss og tvers over flere kilometer oppe i åsen, og en av stiene ledet opp til det gamle utsiktstårnet Jurkovičův rozhledna. Det var 2 km å gå opp – noe vi tenkte at kanskje gamle Thombie ikke ville klare. Men, til vår store glede overrasket hun stort og bestemte selv at hun ville opp dit, hun ledet an hele veien. Det var kjekt å se.
Tilbake ved bilen var hundene gode og trøtte, vi fant dessuten en plass i skyggen på parkeringsplassen, slik at vi kunne utforske friluftsmuseet på egenhånd. Ja, vi hadde håpet å få oss en lunsj der også, fordi de selvfølgelig solgte tradisjonelle retter, men de tok dessverre ikke kort, bare kontanter og det hadde vi ikke. Du kan lese mer om friluftsmuseet her, og du finner noen bilder i galleriet nedenfor.
Det var allerede blitt langt ut på ettermiddagen og vi var sultne. Men, vi hadde en croissant i bilen og tenkte at vi heller bare skulle kjøre direkte til bestemmelsesstedet, byen Bielsko-Biala i Polen. Opprinnelig var dette to byer beliggende på hver side av elven Biala. Men, fra 1951 ble dette til en by.
Det var to timer å kjøre, men jeg visste at de hadde en restaurant der som hadde fått gode anmeldelser for sin tradisjonelle polske mat. Så, da gjaldt det å komme frem før resepsjonen og kjøkkenet stenge. Det klarte vi, og selv om vi kom uanmeldt midt i høysesongen fikk vi en gigantisk pitch på Camping 99 Beskid, ja den største noensinne på det som karakteriseres som en stor og alminnelig campingplass.
Se den pitchen, her er det jo plass til både hus og hage. De er generøse med plassen her i Polen. God plass for å lage en intimsone med hekk rundt, og samtidig kort vei til servicebygg med alt du kan tenke deg av fasiliteter.
Det var deilig å for en gangs skyld være fremme tidlig på kvelden, og etter en kort tur med hundene var det første vi gjorde å gå ned på restauranten for å ta en øl og smake på maten som hadde fått så gode omtaler.
Roastbiff i en herlig kraft/saus, med dumplings igjen.. ja det er jo samme konseptet som raspeballer egentlig, min favoritt.. syltet rødbet og bønnespirer. Menyen på dette stedet var så lang og omfattende at jeg hadde problemer med å bestemme meg. Helt utrolig for å være en campingplass.
Tore gikk for en litt stroganof-lignende gryte med røstipoteter, (og de var knallgode) .. også med bønnespirer og syltet rødbet. Omtalene av maten på denne campingplassen er i hvert fall langt fra oppskrytt.
Det var deilig med en kveld der var så tidlig fremme at det fortsatt var mange timer med sol, at vi kunne sitte ute å nyte et måltid uten at vi skulle kjøre videre, og at vi kunne gå en kveldstur med hundene etterpå før vi begynte å sette opp teltet for natten.
De hadde faktisk svømmebasseng med boblebad her også, noe dekor av palmer rundt gjorde jo at du fikk litt følelsen av å være i Spania igjen. Men, det var ute av drift denne kvelden. Det gjorde ingenting, for kvelden ble veldig kald.
Så kaldt ble det at vi måtte sette opp teltet. Så kaldt at gassovnen frøs, så den virket ikke, og så kaldt at Tore måtte ta på seg alt han hadde, inklusiv soveposen. Ja, da ble det så kaldt at jeg satt meg inn i bilen sammen med hundene og bare ventet på at varmematten min oppe i takteltet skulle gjøre det behagelig nok til å legge seg. Det er noe som ikke fungerer helt her ennå, det er varmeovn.
Noe vi alltid har lyst til når vi beøker nye land, er å lære mest mulig om kultur, historie og tradisjoner, og selvfølgelig smake lokal mat. En av de beste måten å gjøre dette på er å besøke et friluftsmuseum, de fleste land har noe tilsvarende vårt Folkemuseum og Maihaugen.
I hjertet av Tsjekkia, i byen Rožnov pod Radhoštěm, ligger Valašské muzeum v přírodě, en av de mest kjente friluftsmuseene i Sentral-Europa. Dette museet, som ble grunnlagt i 1925, tilbyr en unik mulighet til å oppleve tradisjoner, arkitektur og dagligliv slik det en gang var.
Valašské muzeum v přírodě, er delt inn i tre hovedområder som gir besøkende et omfattende innblikk i livet i Valašské-regionen, en historisk del av Moravia:
Den gamle landsbyen Her finner du autentiske trebygninger, inkludert en kirke, butikker og verksteder som demonstrerer håndverkstradisjoner. Bygningene er originale eller nøye rekonstruert.
Mølleområdet I denne delen kan man utforske hvordan vannkraft ble brukt i dagliglivet. Det inkluderer en fungerende vannmølle, sagbruk og andre mekaniske innretninger som var viktige for landbruket og håndverket.
Bakkegården Dette området er dedikert til bondekulturen. Her ser man tradisjonelle gårdshus, stabbur og beitemarker. Besøkende får innblikk i jordbruk, dyrehold og den enkle, men krevende livsstilen til bøndene.
Det er alltid spennende å gå inn i disse gamle husene og se hvordan butikker, apotek, banker og legekontor så ut før i tiden. Dessverre så var store deler av området stengt den dagen vi var der.
Det som gjør museet spesielt, er ikke bare bygningene, men også de mange arrangementene som bringer historien til live. Årlige festivaler, som Valašské-markedet og påsketradisjoner, gir besøkende muligheten til å oppleve tradisjonell musikk, dans og mat. Håndverkere viser fram gamle teknikker som veving, smedarbeid og trearbeid.
I julen arrangeres det også spesielle begivenheter som gjenskaper gamle juletradisjoner, med sang, dramatiseringer og julemat som hører til. Dette gjør museet til et populært reisemål året rundt.
Den flotte kirken hadde for oss uvanlige dekorasjoner av bjørk, det er vanlig i tsjekkisk, tradisjon. Før i tiden var det vanlig også i Norge, det ble sagt at det skulle holde onde ånder borte, samtidig som det symboliserer livssyklusen.
Utenfor kirken sto en rekke gravstøtter med kjente navn. Men, det er nok mer som en kuriositet. Den legendariske langdistanseløperen Emil Zapotek er ikke gravlagt her men i Praha.
Museet ligger i naturskjønne omgivelser med mange turstier.
I nærheten av museet finner man også det imponerende Jurkovičův rozhledna, et utsiktstårn bygget i tradisjonell valakisk stil. Tårnet gir en spektakulær panoramautsikt over Beskidy-fjellene og det omkringliggende landskapet.
Valašské muzeum v přírodě, er ikke bare et sted for historieinteresserte, det er en levende feiring av en kultur som har formet Moravia i århundrer. Enten du er interessert i arkitektur, folklore eller tradisjonelle håndverk, vil et besøk til dette friluftsmuseet være en opplevelse som gir deg et nytt perspektiv på Tsjekkias rike kulturarv.
Museet er åpent hele året, men åpningstidene kan variere så det er best å sjekke på museets nettsted før du drar dit. PS! og husk kontanter, vi fikk dessverre ikke smakt på noen av de lokale produktene, nettopp fordi de ikke aksepterer kort. Autentisk gammeldags skal det jo være.
Onsdag 24. juli – Et nytt land krysses av på listen
Vi var tidlig oppe for å få se oss litt rundt før det ble for varmt ute. Etter at hundene hadde fått tur og frokost, forlot vi campen og gikk opp til steinalderhulen, Prepoštská jaskyňa og Bojnice Paleolithic Park. Her vandret vi igjennom en tursti med utstillinger der vi kunne se naturtro scener fra livsstilen og kulturen til våre forfedre fra steinalderen.
Det var en fascinerende spasertur, og det er spennende å vite at de faktisk bodde og levde på denne måten akkurat i disse hulene for 40 000 år siden. Løypen var også tilrettelagt med informasjon og aktiviteter.
Tilbake ved bilen, pakket vi sammen campen og kjørte det lille stykket opp på parkeringsplassen ved eventyrslottet Bojnice Castle eller åndenes slott som det også kalles. Her fant vi en plass til bilen i skyggen, så vi ville kunne få en time eller to uten at det ble for varmt for hundene.
Slottet er et av de eldste og mest populære severdighetene i Slovakia, og det mangler ikke på spennende legender. Det helt spesielle er grotten og innsjøen som ligger under slottet med direkte tilgang fra innsiden.
Vi skulle gjerne ha vært inne å sett, slottet er kjent for sitt fantastiske interiør. Men, det var høysesong og turister og folk overalt, det er ikke det samme med slike steder når du må gå i kø. Så istedenfor, fant vi oss en rolig restaurant for en liten matbit, det luktet så godt fra de mange spisestedene og bodene, at vi var for lengst blitt skikkelig sulten.
Slovakisk mat er ganske krydret, der det som i Ungarn brukes mye sterk paprika og chili. Poteter som røsti, dumplings og potetkaker hører også til ethvert måltid.
Bryndzové Halušky regnes som Slovakias nasjonalrett og består av dumplings (halušky), ja som vi vil kalle raspeballer, servert med bryndza, en saltet saueost, og toppet med sprø baconbiter. Ja den hadde de overalt, men vi var rett og slett for feige til å prøve, den så ikke spesielt innbydende ut heller, med grå dumpings overstrødd av knudrete ostebiter. Men, neste gang, da skal vi prøve den, for den er jo helt sikkert god.
Det som skulle være lunsj ble jo en hel middag, så det var nesten tungt å gå tilbake til bilen, og nå var det begynt å bli ganske varmt også. Det var langt på dag allerede, og etter flere timer på utflukt, skulle det nå bli en ren kjøretur på et par timer, frem til neste destinasjon som var Prostřední Bečva i Tsjekkia.
Prostřední Bečva er en idyllisk landsby som ligger i regionen Zlín i Tsjekkia, midt i det vakre fjellandskapet Moravské Beskydy. Denne sjarmerende landsbyen, med sine tette skoger, trekledde åser og krystallklare bekker, tiltrekker seg naturelskere, turgåere og de som ønsker en rolig ferie, noe som campingplassen eller leirskolen Pod Ppustevnami bar tydelig preg av. Leiren som så mest ut som en levning fra Sovjettiden, var helt tydelig et populært valg for både pensjonister og barnefamilier. De var alle tsjekkere, det var ingen turister her. Fint!
De hadde en liten bar med enkle retter og lokalt øl, så vi fikk en smakebit av begge deler. Dette var en slags tortilla, grillet pannekake med fyll og en ubestemmelig dressing til. Men veldig god. Grei kveldsmat.
Det var kaldt her oppe i de tsjekkiske fjellene, så siden vi kom såpass tidlig på kvelden, måtte vi sette opp teltet. Alternativet er å sitte inne i bilen, og der har Tore laget til en flott løsning med bordplate. Men, det innebærer at Pippi må være i det trange buret sitt, og det går jo ikke. Ny dag i morgen og da går ferden videre til Polen. Men, først må vi finne et bilverksted for gresshoppelyden fra hjul og bremser har blitt faretruende dramatisk nå.
Skjulte perler 