Båten settes på vannet og får et klask mot skutesiden, kroken slippes og navlestrengen opp til moderfartøyet vinsjes tilbake på trommelen med den velkjente lyden, daviten svinges inn. Båtfører manøvrerer bort fra den grå veggen som ruver over oss og vi er på vei inn mot Herwighavna nord på ishavsøya Bjørnøya, der stasjonen ligger et par kilometer foran oss.

I år er det 30 år siden jeg kom hit for første gang, og i like mange år har jeg jobbet om bord på Kystvaktens fartøyer i Barentshavet og farvannet rundt Svalbard, det har blitt mange turer på øya. Men dette innlegget handler ikke om Kystvakten eller lang fartstid, det handler om en raskt vintervisitt på Bjørnøya.

Båten svinger inn på havna. Havn og havn, det står en betongkloss ut fra det frosne berget, der det er mulig å stikke baugen inntil, hvis ikke været står på fra nord eller nordøst. I dag er forholdene greie, vi er en liten gjeng som spretter i land. Førstegangsbesøkende gjør seg klare til en dukkert i det iskalde vannet, medlemskap i Bjørnøya nakenbader-forening er en ettertraktet tradisjon for de som besøker øya. Jeg skrev navnet mitt i de protokollene for 30 år siden, det holder for min del, det er minusgrader i vannet og enda flere i luften. Besetningen på øya har vært hensynsfulle, det kommer røyk fra pipa på badstua. Dukkerten er selvfølgelig en eksotisk opplevelse, men særlig behagelig, det er vel å dra det langt!

Jeg har som alltid med meg kameraet, men på denne tiden av året er det ikke gunstig fotolys her nord, selv om mørketiden så vidt har kommet på bedre tanker.

Det har så lenge jeg kan huske alltid vært minst to huskyer på Bjørnøya, noen av dem husker jeg bedre enn andre, som «Laban», han døde dessverre plutselig for noen år siden, en trivelig hund. Nå står det to nye hunder tjoret til hundehusene, aldri hilst på disse før. Den ene er veldig imøtekommende og vil gjerne slå av en prat og bli klødd litt, ikke bare litt, men både vel og lenge. Når det er noen uker siden jeg har vært hjemme hos egne hunder, er det alltid godt med litt pelsterapi. Den andre er mindre begeistret for fremmedfolk. Den blir liggende i åpningen på huset sitt og bare skjelne bort på meg når jeg nærmer meg forsiktig uten å stirre tilbake. 

Han har ikke lyst på en prat, men jeg setter meg likevel ned i snøen på litt avstand og slår av en prat mens jeg kikker en annen vei. Vi hadde sikkert blitt venner om jeg hadde hatt med noen godbiter i lomma, men jeg pleier jo ikke å ha det i lommene når jeg er på jobb.

Etter hundepraten bærer det inn på stasjonen. Av med den tunge drakta. Det er varmt og behagelig inne, treffer to fra stasjonen på vei ut, de skal om bord til oss for å få en omvisning på et av Kystvaktens aller nyeste fartøyer. Snakk om å føle seg velkommen, her har de bakt kaker og kokt kaffe til vi kom, det blir både ett og to kakestykker. Tar turen innom ‘metten’ og slår av en prat, før det er på tide å legge igjen noen kroner i velferdsbutikken. En ny t-skjorte og to par kaffekopper havner i handlenettet denne gangen. Litt merch fra Bjørnøya er jo alltid kjekt å ha i kjøkken- og klesskapet.

Det har gått et par timer, det er på tide å komme seg i drakta igjen og tusle ned på havna for å dra tilbake om bord. Det er fint turterreng på Bjørnøya, men nå, i nesten stummende mørke og kulde, er ikke det noe som frister.. dessuten, drivisen har vært helt nede til øya allerede i vinter, så noe solovandring her uten våpen er lite smart. Bamsen er ikke sett foreløpig, men den pleier sjelden å varsle ankomsten på forhånd.

Takk for nok et trivelig besøk på Bjørnøya, og ikke minst takk for deilig kaffe og ferske kakestykker.