Carrières de Lumières er et spektakulært kunstsenter som befinner seg i de tidligere kalksteinsbruddene i Les Baux-de-Provence, en pittoresk landsby i Sør-Frankrike. Dette unike stedet tilbyr en fascinerende og helt unik opplevelse hvor klassisk og moderne kunst kombineres og presenteres gjennom gigantiske, bevegelige lysprojeksjoner. Carrières de Lumières har etablert seg som en av de mest innovative kunstattraksjonene i Europa, og hvert år tiltrekker det seg tusenvis av besøkende fra hele verden.
Kunstsenteret ble etablert i en grotte i det gamle kalksteinsbruddet i 2012. Da hadde steinbruddet stått forlatt siden midten av 1900-tallet, med unntak av at det var blitt bruk som kulisse i filmen «Testament of Orpeheus» i 1960.
Kalksteinen fra Les Baux ble brukt til å bygge mange av de omkringliggende bygningene i Provence. Etter at steinbruddene ble forlatt på midten av 1900-tallet, ble området i en periode stående ubrukt.
I 1960 ble stedet vekket til live igjen av forfatteren og filmskaperen Jean Cocteau, som så potensialet i steinbruddets gigantiske huler. Han brukte stedet som kulisse for sin film Testament of Orpheus. Senere, i 2012, ble Carrières de Lumières etablert som en permanent kunstinstallasjon av kulturselskapet Culturespaces.
Det som gjør Carrières de Lumières så spesielt, er bruken av lysprojeksjoner i en stor skala, som transformerer de høye veggene i hulen til en dynamisk visuell opplevelse av lys og kunst.
Hver år presenteres en ny, spektakulær utstilling som ofte fokuserer på noen av de største navnene innen kunsthistorien. Tidligere utstillinger har inkludert mesterverk av kunstnere som Vincent van Gogh, Pablo Picasso, Claude Monet, Gustav Klimt og Salvador Dalí. I 2024 og frem til nye 5. januar 2025 er det 3 utstillinger:
Faraoene av Egypt – Fra Khufu til Ramesses II
Orientalistene – Ingres, Delacroix, Gérôme…
Jimmy Nelson – Guardians of Humanity – The Last Sentinels
«Projeksjonene som dekker vegger, gulv og til og med tak, ledsages av musikk og lydeffekter som skaper en helhetlig sanseopplevelse. Du vandrer gjennom hulekompleksene, og blir omringet av kunstverk som virker å komme til live rundt deg. Denne immersive teknologien lar deg oppleve kunsten på en helt ny måte – som en del av den, snarere enn bare som tilskuer.»
Carrières de Lumières har også vært en inspirasjon for lignende kunstsentre rundt om i verden, og Culturespaces har utviklet flere nye prosjekter basert på dette unike konseptet, inkludert et digitalt kunstsenter i Paris kalt Atelier des Lumières.
Et besøk til det kunstsenteret i det gamle kalksteinsbrudde er en uforglemmelig opplevelse for kunstelskere, fotografer og de som ønsker å oppleve noe helt utenom det vanlige. Bare sett av godt med tid…
I 2017 vant Carrières des Lumières prisen for den beste oppslukende opplevelsen i verden. Denne prisen ble tildelt av Themed Entertainment Association (TEA), en internasjonal referanse innen kulturfeltet og temaunderholdningsindustrien over hele verden.
En fantastisk tur på to hjul gjennom magiske Jomfruland
Telemarkskysten er kanskje ikke den lengste i landet, men her finner du vakker og varierende natur, flotte svaberg og et yrende dyre- og fugleliv. Vi hadde litt tid til overs og tok turen innom Jomfruland. Øya ligger som en langstrakt sigd ytterst ut mot Skagerrak utenfor Kragerø.
Fakta om Jomfruland.
Rullesteinsøy
Nasjonalpark fra 2016.
Ca. 75 fastboende.
7,5 km lang og 1 km bred på det bredeste.
Areal 3,04 m2
Det var midt i mai, og såpass tidlig i sesongen at det var få tilreisende, litt båtfolk nede på havna og sikkert noen som oss, som hadde tatt en kort dagstur i finværet. Øya har restaurant, overnattingmuligheter, sommeråpent museum i det gamle fyrtårnet – som for øvrig står rett ved siden av det nye, strender, jettegryter, god besøkshavn, kiosk og Sykkelknut. Skal fortelle mer om Sykkelknut.
Øya er kjent for mye hvitveis om våren, og et spesielt rikt fugleliv. Jeg hadde som vanlig, eller alltid, både speilrefleksen og filmkameraet med på tur, noe jeg ikke skulle angre på, heller ikke denne gangen.
Det er noe eget med øylivet, og det er ikke noe jeg bare sier, ettersom vi selv har bodd i en liten øykommune, en av de minste i landet i snart 20 år.
I innlegget om Myken brukte jeg begrepet øytid, og det er ganske dekkende. Det er ganske vanskelig, selv om du innstendig prøver, å holde bystresset ved like på sånne plasser. Man bor tett på naturen og været, det kommer ikke bare folk forbi som tilfeldigvis kjørte feil i et kryss eller trodde blindt på GPS-en. Skal du ut på øyene uten fastlandsforbindelse, da er det bevisst handling. Enten hører du til her, kjenner noen, leid deg feriehus, eller så drar du hit for å nyte nettopp naturen og alt den har å tilby.
Kanskje derfor jeg føler meg ganske hjemme egentlig, når man setter beina på Jomfruland. Her nede i båthavna står stolte båteiere og diskuterer båt… hva ellers. Med et lite overblikk, her er det drift i nærmeste gårdsbruk oppe i bakken, på andre siden av veien ligger Haga kystkafé med den enorme stolen på taket. Vi skal ikke på kafé i dag, men litt videre opp i bakken til Sykkelknut.
Først av alt, kommer du til Jomfruland og har lyst til å se mest mulig av øya, lei en sykkel hos Knut!
Knut er en institusjon og lokal skald, i leien inngår en hyggelig prat, gode historier, og vi slapp ikke opp på sykkelsetet før vi hadde fått sitert et dikt.
Fantastisk hyggelig å treffe utadvendte, trivelige mennesker som ikke tar seg selv så høytidelig. Det tør jeg påstå har blitt en mangelvare, spesielt her til lands. Vi nordboere er litt tilkneppet og er ofte opptatt av eget image. Etter å ha reist en god del og bodd forskjellige steder i både inn- og utland, tør jeg påstå at vi skiller oss litt ut her til lands.
Vi har blitt så redde for å dumme oss ut at vi blir litt innadvendte og tause – og jo yngre nesten verre. Bedre å taste noe på snap istedenfor å snakke med folk, selv folk vi kjenner, som sitter to meter unna. Skjærpings! Heldigvis finnes gode unntak, i alle aldre, det er håp!
Vi hadde dessverre begrenset med tid, vi valgte å sykle nordover på øya, og første stopp, bare noen meter unna, «De to tårn».
Her står to fyrtårn side om tide. Det eldste er bygget i 1838 og 22 meter høyt, lyktehuset er fjernet og toppen er i dag et utkikkspunkt. Det eldste fyret kan besøkes i sesongen, et vertikalt museum med god utsikt fra toppen, enda bedre med kikkerten, som er et krigsbytte fra andre verdenskrig.
Det nye fyret er 31 meter høyt, det er bygget av støpejern, ble satt opp i 1938 og er fremdeles i drift som fyr. Fyret ble avbemannet og automatisert i 1991. Fyrvokterboligen med uthus ligger like nedenfor.
Siden det var litt utenfor sesong , var vi heldige og hadde fått spesialåpning i det gamle tårnet, både hyggelig og interessant (se film).
Sykkelturen gikk videre nordover. Grusveien ble til sti. Vi syklet gjennom fantastisk eikeskog der skogbunnen var dekket av hvitveis, Jomfruland er dekket av hvitveis om våren. Faktisk ble øya brukt som location for den norske filmen «Kristin Lavrandsdatter» (1995), nettopp på grunn av hvitveisen.
Målet for turen var Øitangen og Jomfruland Fuglestasjon helt nord på øya, i håp om å få noen fugler på fotobrikken, både fugl og foto står behørig på interesselista. Foruten et gravandpar som solte seg i kveldssola, var det ikke så mye å se denne dagen.
På returen samme vei, så jeg noe som beveget seg i sidesynet, der inne i eikeskogen sto et par rådyr i en solglenne. Jeg fikk satt på storlinsen og gikk forsiktig nærmere, rådyrene brydde seg lite om meg og jeg fikk noen fine bilder i kveldssolen.
Vel tilbake, sykkelen levert til Knut, så kan denne korte turen på Jomfruland oppsummeres som balsam for sjelen. Frisk luft, nye opplevelser, møte med trivelige folk, flott og spesiell natur og mye rullestein. Det var rullestein på strender, i steingjerder, hytter og hus.’
Jomfruland anbefales, og jeg kommer gjerne tilbake med litt bedre tid i kofferten.
Fredag 12. juli – Langs Costa Brava i Spania – over grensen til Côte Vermeillei Frankriketil kjente trakter i Remoullins
Det var et forferdelig uvær i natt, men langt i fra så ille som lenger nord i Europa. Det blåste nok liten til stiv kuling og det ristet i hele bilen. Noen ganger våknet jeg av at det føltes som om teltet skulle løsne fra fundamentet og røskes av, men sov godt likevel, for selve teltet var både tørt og stabilt, som en fast vegg, ikke noe som minner om et telt i det hele tatt.
Men, det hadde gått litt verre utover markisen, faktisk litt tankeløst av oss å la den stå oppslått… noen bøyde stag her og der, men heldigvis ikke verre enn at den lar seg pakke sammen som vanlig. Når jeg tenker over det, kanskje ikke så smart å overnatte i teltet heller, men det gikk nå bra. Her er en video som viser hvordan det så ut da vi åpnet teltdøren i morges, solen hadde tittet frem, det hadde sluttet å regne, men det blåste godt fortsatt.
Selv om vi nå var like ved grensen mellom Spania og Frankrike på A7, hadde vi bestemt oss for å kjøre ned til kysten igjen, og passere grensen der. Motorveien er kjedelig, og ofte er det lange køer inn mot Perpignan. Dessuten skal Costa Brava, som betyr «den ville kysten» på spansk, være en av Europas mest spektakulære kyststrekninger. Den strekker seg fra byen Blanes, litt nord for Barcelona, og fortsetter helt opp til den franske grensen, hvor den møter Côte Vermeille i Frankrike, som har den samme dramatiske skjønnheten.
Men, først måtte vi ned til shopping-galskapen i La Jonquera som ligger ca. 6 km fra den lille landsbyen Cantallops. Jeg var i nød for rensemiddel til kontaktlinsene mine, fordi Pippi hadde tygget hull i den jeg hadde. Dessuten, måtte vi fylle diesel. Enten du skal ha noe eller ikke, så er et besøk i området og i de legendariske tobakksbutikkene en opplevelse i seg selv, det selges bokstavelig talt tobakk i bøtter og spann, gjerne på tilbud med noen liter brennevin inkludert. Kort fortalt finner du alt her, også mer fornuftige ting enn de kanskje pikante variantene nedenfor.
Landskapet langs kysten fra Spania til Frankrike, var virkelig imponerende. Veien slynget seg gjennom åsene, med dramatiske klipper som stupte ned i det blå Middelhavet. Noen ganger gikk veien rett gjennom sjarmerende landsbyer med hvite hus og hvor strendene lå som perler på en snor, andre ganger krabbet den oppover igjen i hårnålssvinger med en panoramautsikt som helt tok pusten fra oss. Men, vi oppdaget fort at vi ikke var alene om å nyte denne flotte kystveien. Det var tett med trafikk og hver gang vi kom til en ny landsby, virket det som om folk hadde begynt å parkere langs veien, allerede en kilometer utenfor sentrum. Vi skjønte fort at hit må du i hvert fall dra utenfor sesong for å få se noe. Stakkars folk som er bofaste i slike turistfeller.
Dagens faste stopp etter 2-timers kjøring, var i Portbou som ligger like ved grensen til Frankrike. Her skulle vi lufte hunder og besøke minnesmerket over Walter Benjamin, en tysk-jødisk filosof, kulturkritiker og essayist som var på flukt fra nazistene, angivelig med viktige dokumenter som ikke måtte publiseres. Etter å ha vært på rømmen gjennom Europa og funnet seg et skjulested i Spania, tok han sitt eget liv i 1940, da han forsto at Francos styrker og tyskerne hadde funnet ham.
Minnesmerket for Walter Benjamin, kalt «Passagen», ble laget av den israelske kunstneren Dani Karavan og ble avduket i Portbou i 1994. Det består av flere deler, blant annet en trapp på 78 trinn som går ned mot havet med en glassplate i bunnen og symboliserer en reise uten ende. Karavans verk er et sterkt minne om Benjamins tragiske skjebne og hans intellektuelle arv, samtidig som det er en refleksjon over eksil, håp og menneskelig sårbarhet.
Jeg skal ikke skrive mer om Benjamin her, vi må tilbake en annen gang for å dykke mer ned i det som skjedde. Vi kjørte feil og havnet på «Passeig Dani Karavan» som sirkler seg rundt odden nedenfor monumentet istedenfor oppe på klippen der installasjonen står. Nok en gang var det alt for varmt, full fart ut av bilen ytterst på passeoen ved en seilklubb. Hundene gjør sitt så fort de kan og vi kjører videre når det er rundt 40 grader selv i skyggen. Dermed måtte vi bare kjøre videre.
Så var vi i Frankrike, noe som ble indikert av et gammelt rustent skilt i veikanten midt i en hårnålsving, der utsikten definitivt fikk størst oppmerksomhet. Vi fulgte fortsatt kystveien langs bukten Golfo de León som etter hvert gikk over fra klippelandskap til våtmarker og et flatt landskap, for å unngå trafikken på motorveien utenfor Perpignan, Monpellier og Narbonne, spesielt på en fredags ettermiddag.
Så kom vi på at vi trengte påfyll av litt dagligvarer, enkelt skulle du tro…? Vi burde jo ha vært klok av skade, men vi hadde tydeligvis glemt at det meste i Frankrike stenger tidlig. Klokken var så vidt passert 18 og et kjapt søk på Google viste oss at det ikke fantes en eneste åpen butikk, de stengte kl. 17 – og det på en fredag. Alternativet var å kjøre inn i en av storbyene vi nettopp hadde unngått, men det ville vi jo ikke. Så vi bestemte oss for å prøve en av de store AIRE-bensinstasjonene istedenfor, de måtte da ha noe så enkelt som litt pålegg og kaffe.
Joda, bensinstasjonene ligger som perler som en snor, men det var ikke en eneste en av dem som hadde noe annet enn kaker, godteri og suvenirer. Så et nytt søk på Google viste at det faktisk fantes en liten butikk inne byen Nîmes som enda hadde åpent en time til. Denne byen skal forresten ha en rik historie, og skal ha vært en av de viktigste byene i Gallia under romertiden. Og, riktignok, vi kjørte forbi både amfiteater og andre byggverk som ga deg en følelse av å være i Roma, men det var kaos og trafikkork og vi hadde ikke tid til å være turister, dessuten fantes det ikke en eneste ledig parkeringsplass å oppdrive noe sted.
Vi gjør som lokalbefolkningen sa Tore til slutt, etter å ha lagt merke til at de bare stoppet bilen med motoren i gang midt i veien og hoppet inn på butikken for å handle. Ikke rart at det blir kø.
Det gikk bra, Tore kom raskt ut igjen med alt vi skulle ha, mens jeg hadde blitt sittende igjen i bilen, klar til å flytte på den om det skulle bli nødvendig.
Egentlig hadde vi tenkt oss helt til Provance litt nord for Marseille. Men jakten på kaffe og litt pålegg hadde tatt oss flere timer og det var allerede kveld. Så frem med campingappen for å finne nærmeste sted å stå for natten. Valget falt på Camping La Sousta som lå ca. 20 km unna.
Etterhvert som vi nærmet oss følte jeg at alt så veldig kjent ut, og i det vi svingte inn på campingplassen utbrøt vi, Ååå her har vi jo vært før, dette er jo ved den store romerske akvedukten hvor vi var i fjor høst.
Pont du Gard, den høyeste akvedukten av de alle som forsynte Nîmes med vann for 2000 år siden. Her satt vi til langt ut på kvelden høsten 2023 og ventet på at de skulle sette på belysningen. Det skjedde aldri, fordi sesongen var slutt dagen før.
Så hadde vi altså ved en tilfeldighet endt opp på samme sted, enda vi kom fra en helt annen retning i dette store landet. Hvor rart er vel ikke det? Men, La Sousta er en flott plass, og de har dessuten pizza… så mens Tore gikk for å hente den, akkurat som i fjor, så begynte jeg å rigge til, glad for at vi hadde funnet oss et hyggelig sted også denne kvelden.
Så var vi her igjen, denne gangen uten campingvogn og det var litt spennende om vi ville få opp teltet under trærne, men med litt beregning klarte vi å finne en passe høyde så det gikk. Nå venter pizza og planlegging for morgendagen.
Pont du Gard er en del av et større akveduktsystem ved Nîmes, Occitanie i Sør-Frankrike. Akkurat som Ferreres-akvedukten utenfor Tarragona i Spania, ble byggingen igangsatt av keiser Augustus samme år som Jesus ble født. Men, akkurat denne delen av systemet ble bygget under keiser Claudius rundt år 49 evt.
Akveduktens primære funksjon var å frakte vann fra en kilde nær Uzès til den romerske kolonien Nemausus, dagens Nîmes. Vannet ble ført over en avstand på ca. 50 kilometer, og det er anslått at akvedukten kunne levere rundt 20 000 kubikkmeter vann per dag, noe som var avgjørende for byens offentlige bad, fontener og private husstander.
Det som gjør Pont du Gard spesielt bemerkelsesverdig, er den imponerende størrelsen og presise konstruksjonen. Den strekker seg over elven Gardon og er 48,8 meter høy, noe som gjør den til den høyeste av alle romerske akvedukter. Byggverket består av tre nivåer med buer, hvorav det øverste nivået bærer vannkanalen.
Romerske broer og akvedukter er noe av de mest imponerende byggverk som finnes. Dette er ikke den største, men den høyeste
Akvedukten er bygget uten bruk av mørtel. Steinene veier opp mot 6 tonn og holdes sammen med klemmer laget av jern. De mener 800 – 1000 mann jobbet på dette prosjektet, og at selve akvedukten tok 15 år å fullføre.
Akvedukten er bygget i tre plan og er nesten 49 m høy. Det lengste planet er 275 meter langt.
Nederste plan: 6 buer, 142 m lang, 6 m bred, 22 m høy – ble brukt som vei
Midterste plan: 11 buer, 242 m lang, 4 m bred, 20 m høy
Øverste plan: 35 buer, 275 m lang, 3 m bred, 7 m høy og inneholder selve vannveien.
Dette er jo interessante fakta bare å lese, men hvis man går ett steg tilbake og resonnerer litt over faktaene. Dette byggverket ble bygget for mer enn 2000 år siden og står fremdeles den dag i dag. Moderne betongbruer som bygges i dag har en forventet levetid på ca. 100 år, ofte mindre. Hva slags ingeniør- og materialkunnskap, kunnskap innen arkitektur, matematikk og fysikk de gamle romere måtte ha, som kunne bygge slike praktverkt uten bruk av tunge anleggsmaskiner og datamaskiner, og få det til å stå i flere tusen år, det blir litt ufattelig.
Pont du Gard har overlevd århundrene som et av de best bevarte eksemplene på romersk akveduktbygging. Den har vært et symbol på den kulturelle arven fra antikkens Roma og ble i 1985 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Dette vernet har bidratt til at byggverket er godt bevart og kan nytes av besøkende fra hele verden.
I tillegg til sin historiske verdi, er Pont du Gard også et populært turistmål. Besøkende kan vandre langs akvedukten, nyte utsikten over elven Gardon, og lære om romersk ingeniørkunst gjennom utstillinger i det nærliggende museet. Noen kvelder i uken kan du også nyte det imponerende synet av akvedukten med belysning. Uansett når på døgnet det måtte være, vil et besøk til den imponerende akvedukten være uforglemmelig!
Torsdag 11. juli – Mer venting på uvær som skal dra forbi Vi likte olivenlunden på Can Pau så godt at vi gjerne kunne ha stått der en hel uke, vi ville i hvert fall bli der en dag til. For nå skulle vi teste hvordan det var å fricampe, hvor lenge vi ville klare oss med strømbanken vi har, og ikke minst teste solcellepanelet for å se om det ville lade den opp igjen. Dessuten, et nytt stygt lavtrykk var på vei inn fra Biscaya og det var flomvarsel over hele Frankrike og langt opp i Tyskland.
Her har vi rigget til kontor for å ta igjen forsømt arbeid, mens det sammenleggbare solcellepanelet er satt ut for å lade strømbanken. Det virket ja, men Tore var ikke helt fornøyd fordi det ikke ga det som var lovet. Men, vi hadde strøm nok.
Andre ting som skulle testes var å ta seg en vask/dusj og prøve det lille hendige porta potti toalettet. Det er faktisk et krav at du skal ha det når du fricamper.
Vi har et dusj/toalett-telt som enkelt lar seg slå opp og vippe sammen igjen, men hvorfor bruke det når du er helt alene og dessuten har en hule der du står ute i olivenlunden. Ser nesten ut som det er med skyvedør.
Det var en fryktelig varm dag, minst 35 eller mer. Men, under kalesjen i skyggen fra oliventrærne og med en liten vifte klarte vi oss bra. Vi har lidd under varme hele turen så langt, og vet med sikkerhet at vi aldri mer skal kjøre på den varmeste tiden av året. Gamle «Thombie» er en Sør-Afrikansk Rhodesian Ridgeback som rett og slett elsker varme. Hun ligger gjerne i solsteken frivillig mens vi andre sitter inne.
Men, stakkars «Pippi» som er en engelsk staffie, hun liker ikke varme i det hele tatt. Her ligger hun i skyggen under bilen med vått og kaldt håndkle på ryggen og vannskålen mellom labbene, og noen ganger ligger hun i bilen foran viften.
På kvelden var vi nok en gang på restuarant Can Pau for en ny variant av deres billige 3-retters meny til 27 euro. Vi gjorde litt ekstra ut av det for å feire vår 20 bryllupsdag og tok en brandy og kaffe til desserten + kjøpte med oss noen gode oliven og en flaske rødvin tilbake til bilen.
På vei tilbake var det stjerneklart og fint, men det hadde begynt å blåse ganske kraftig, og det var kommet et ekstremværvarsel for Cantallops. I det fjerne kunne vi høre torden, været var trukket litt lenger sør enn forventet.
Vi fikk det travelt med stormsikring, mens bulder og brak kom stadig nærmere. Tore satt ut teltstenger og barduner, mens jeg pakket sammen og gjorde klart til å flytte inn i bilen. Tore har nemlig laget et spesiallaget bord med koppholdere som kan plasseres mellom setene, og da sitter du nesten like godt som hjemme i sofaen.
Vinden blir kraftigere og kraftigere og verre skal det bli.
Vi hadde ikke før rukket å få hunder og oss selv i bilen før Tor med hammeren kom galoperende sammen med plaskregn. Heldigvis er ingen av hundene redd for torden. Vi hadde hatt for noen gardiner, satt på den røde kosebelysningen, skrudd på musikken litt høyere enn vanlig og satt der med et glass vin og noen fantasisk gode oliven mens det ristet i bilen og Tor med hammeren blitzet og tok bilder av oss. Koselig egentlig!
Kartet viser hvordan tordenværet beveger seg. Det røde er eldre lynnedslag mens de hvite er de nyeste og det er akkurat der vi sitter. Været beveget seg mot kysten og vi ble sittende i bilen til det var forbi.
Så klatret vi opp i teltet som var både varmt og tørt… og selv om det fortsatt blåste godt, var teltet stabilt og stødig og vi sovnet med det samme, både fornøyde og trygge med at det tålte regn og vind, og tordenværet var forbi….
Her finner du foresten tordenvær i sanntid… denne lenken er til Europa, men velg f.eks Skandinavia fra menyen til venstre og du kan se hvordan det beveger seg i sanntid.
Onsdag 10. juli – Fra problemer i Tarragona til en rolig olivenlund Noe vi endelig har funnet ut av, er arbeidsfordelingen. Den er viktig, så nå har det blitt slik at jeg lemper ut sengetøy, lufter og pakker. Tore tar hånd om å slå ned og pakke sammen telt. Jeg koker kaffe, lager frokost, fyller vannflasker og vasker opp. Tore stuer alt i bilen etterhvert som det blir klart. Og så er det andre detaljer som å lufte hunder, mate dem, ta ned belysning og evt. Starlink-antennen til Internett. Jeg føler meg foressten etterhvert som en ekspert på å sette sammen og slå sammen de praktiske sammenleggbare stolene.
Siden jeg nevnte oppvask… så har jeg denne praktiske baljen med sluk, som kan slås sammen så den blir paddeflat. Der det er kjøkken tar jeg den bare med. Ute i det fri bruker jeg den geniale lifesaver-tanken med sitt praktiske dusjhode.
Så var vi etter noen timer med rydding og pakking, klar for å dra fra Camping & Playa Malvarossa for denne gang. Det er definitivt et sted vi kan dra tilbake til.Og da skal jeg huske at det må bli pitch 146 med denne utsikten.
Endelig hadde regnværet over Nord-Spania nesten sluppet taket, det var bare noen byger igjen helt ytterst på kysten nord for Barcelona. Vi hadde egentlig tenkt oss nettopp dit, til den lille landsbyen Cadaqués, hvor den berømte spanske kunstneren Salvador Dali hadde sitt sommerhus, som nå står inntakt og uberørt som museum. Vi er begge fascinert av Dalis kunst, og har tidligere besøkt hans hjem Teatre-Museu Dalí i Figueres.
Cadaqués fikk vente til en dag det ikke regnet, så vi gikk for plan B, restaurant Can Pau i den lille landsbyen Cantallops like på grensen til Frankrike. Jeg hadde funnet denne restauranten på en campingapp der de skiltet med gratis gjesteparkering/overnatting for bobiler. Men, først skulle vi ha et lunsjstopp ved den flotte Ferreres akvedukten som faktisk ble påbegynt samme året som Jesus ble født.
Ferreres-akvedukten, også kjent som «Djevelens bro» (Pont del Diable på katalansk), er et imponerende romersk ingeniørverk som ligger i nærheten av Tarragona i Katalonia, Spania.
Planen var å pakke niste og finne et sted under trærne ved akvedukten for en lang og avslappende lunsj. Men, like før avkjørselen og bare 1 km fra parkeringsplassen, begynte det å lyse i varsellys og klinge med alarmer vi verken hadde sett eller hørt før. Dessuten virket ikke blinklysene lenger og kanskje ikke andre lys heller. Skummelt! Av og til virker det som om Lasse vet hvor vi skal, og bare sier «HEI» så vi ikke skal kjøre feil, igjen, i allefall skaper han seg alltid (heldigvis) i nærheten av der vi skal stå eller parkere for natten.
Vi kom oss heldigvis fram til parkeringsplassen, men nå var det alt annet enn nistekurv som sto i fokus, tiden vi skulle ha tilbragt med lunsj i skogen måtte nå gå med til å løse problemet, kanskje til og med kontakte en redningsbil. Vi bestemte oss for å la Lasse kjøle seg ned litt og ta en kort trasketur inn til akvedukten så hundene fikk strekke på føttene.
Det var så varmt at det uansett ikke hadde vært særlig komfortabelt med en picknick… så det ble med en kort tur inn til akvedukten.
Da vi kom tilbake og Tore startet opp var Lasse blitt normalt igjen og alle lys virket, som alltid etter en liten pause. Men, i tilfelle problemet skulle dukke opp igjen ville vi ha litt tid, så vi satt kursen direkte mot kveldens destinasjon, Can Pau i Cantallops.
Da vi kom frem tidlig på kvelden, oppdaget vi til vår store overasskelse at det slett ikke bare var en gressplen bak restuaranten, det var en stor olivenlund anlagt i terasser med privat plass til alle.
Etter å ha fått rigget alt på plass, slappet av en liten stund og gitt hundene mat, tusslet vi pliktoppfyllende ned bakkene fra olivenlunden for å innfri våre forpliktelser, et måltid på Can Pau (faktisk forventer de ikke noe mer enn at du tar en kaffe og et kakestykke), i allefall, restauranten var langt i fra det vi hadde forventet å finne i en landsby med bare 300 innbyggere.
Hele området bar preg av at det var foretatt store investeringer, og selve resturanten og det tilhørende hotellet var som hentet ut fra en eksklusiv bydel i Barcelona.
Det hele var helt surralistisk og enda mer surralistisk da vi kom inn i resturanten og oppdaget at den var nesten full av velkledde mennesker. Fatte og begripe hvor de kom fra? Sikkert dyrt her tenkte vi, men vi kunne jo ikke snu i døren, det får bli en forrett på deling da… men da menyen kom, satt vi der og kunne ikke tro våre egne øyne, 27 euro for en 3-retters meny….
Etter en av de beste middagene kanskje noensinne og med noe flasker rødvin fra resturantes butikk, tusslet vi glade og fornøyde tilbake til bilen med en følelse av at det kanskje ikke blir så enkelt å pakke sammen å kjøre videre i morgen…
Forrett: Ravioli med gåselever i portvins-reduksjon… Les mer om Can Pau her…
Ved foten av Albera-massivet, på et idyllisk, stille og innbydende sted like utenfor den spanske landsbyen Cantallops, finner du restaurant Can Pau.
Den familieeide restauranten har vært i drift i over 50 år og drives nå i 2024 av tredje generasjon. I tilknytning til restauranten er det også et boutiquehotell med svømmebasseng.
Vi fant frem til denne noe avsidesliggende restuaranten via en campingapp, der den var oppført som gratis bobilparkering for gjester. Parkeringen skulle angivelig være en enkel plass på gresset bak bygningen, men da vi kom frem viste det seg at det faktisk var en hel olivenlund, der du garantert finner en privat spott helt for deg selv.
Men, det var ikke bare den vakre olivenlunden som overrasket. Allerede på den rikelig opplyste gangveien ned mot restauranten skjønte vi at den var noe helt utenom det vanlige og spesielt ikke noe du vil finne langt ute på landsbygda.
Inne fant vi et så moderne og innbydende signaturlokale at du skulle tro det var en 5-stjerners restaurant i en storby som Barcelona, og enda mer overraskende, den var full av gjester som om de var hentet fra ingensteds.
Vi fikk etter hvert forklaringen, Can Pau ligger ikke langt fra grenseovergangen mellom Frankrike og Spania på A7 gjennon Pyreneene og La Jonquera, kjent som taxfree-sonen og shopping-paradiset. Derfor er det populært både for gjennomreisende og folk fra Girona og Barcelona som drar hit for en kombinert shopping- og restaurantopplevelse.
Før jeg presenterer litt av menyen, la meg først komme med enda en overasskelse. PRISEN. 27 euro for en 3-retters middag, inklusiv en liten velkomstteaser og kaffe til desserten. Can Pau har satt sammen 3 populære valg for forrett, hovedrett og dessert som du kan velge mellom.
Vil du ha noe annet, så har de en rikholdig meny som er en hyllest til det katalanske kjøkkenet, men da er prisen en litt annen.
3-retters til 27 euro det tilsvarer 270 kroner når den norske kronen er på normalen, men selv om den ikke er det i dag er det likevel nesten latterlig billig, og til sammenligning så betalte vi 35 euro for noen tørre og kjipe kreps nede ved kysten.
Blant de mest populære rettene finner man «suquet de peix,» en tradisjonell fiskestuing som er typisk for Costa Brava, og «escudella i carn d’olla,» en klassisk katalansk kjøttsuppe som serveres i vintermånedene. Restauranten er også kjent for sitt utvalg av grillede kjøttretter, ofte tilberedt på åpen flamme, noe som gir kjøttet en karakteristisk, røkt smak.
Vegetarianere og veganere vil også finne glede i Can Pau, da restauranten har et bredt utvalg av retter basert på sesongens grønnsaker, nøye utvalgt fra lokale gårder. Retter som «escalivada,» en grillrett med aubergine, paprika og løk, samt «pa amb tomàquet,» brød gnidd med tomat og olivenolje, gir et ekte smak av det katalanske kjøkkenet.
Vi spiste der to dager på rad, og valgte husets meny til redusert pris begge gangene. Fantastisk! Det var alt fra ravioli med gåselever i portvinsreduksjon, gratinerte kamskjell, oksekjake, entrecôte i soppsaus til sjokoladekake med vanilijeis + noen smakebiter og overasskelser underveis.
Men Can Pau er mer enn bare maten, stedet er også elsket for sin varme og innbydende atmosfære. Restauranten ligger i en tradisjonell katalansk bygning med steinvegger og trebjelker, som gir den en rustikk sjarm. Den koselige spisesalen er smakfullt innredet, med fokus på å kombinere det tradisjonelle med det moderne. Store vinduer gir en fantastisk utsikt over landskapet rundt Cantallops, noe som gjør måltidet til en helhetlig opplevelse.
På varme dager kan gjestene nyte måltidene på terrassen, hvor de kan sitte under skyggen av oliventrærne og nyte den friske luften og lydene fra naturen. Og kommer du med bobil, campingvogn eller bil og telt, så er kanskje det beste av alt at du så og si, kan stå så lenge du vil, her i olivenlunden, mot en meny eller kopp kaffe eller to.
Ferreres-akvedukten, også kjent som «Djevelens bro» (Pont del Diable på katalansk), er et imponerende romersk ingeniørverk som ligger i nærheten av Tarragona i Katalonia, Spania. Denne spektakulære akvedukten er et av de best bevarte eksemplene på romersk arkitektur i regionen og er et populært reisemål for både historieinteresserte og turister.
Romerske broer og akvedukter er noe av de mest imponerende byggverk som finnes. Spesielt når de er så inntakte som denne.
Akvedukten ble bygget i 1. århundre evt. under regjeringen til keiser Augustus, som en del av det romerske vannforsyningssystemet til den gamle byen Tarraco, dagens Tarragona. Akvedukten var avgjørende for å føre friskt vann fra Francolí-elven til byen, som på den tiden var en av de viktigste romerske bosetningene på Den iberiske halvøy. Med sine 217 meter i lengde og en høyde på 27 meter, er Ferreres-akvedukten et bemerkelsesverdig eksempel på romernes dyktighet innen konstruksjon. Den består av to nivåer med buer, 25 i det nedre nivået og 11 i det øvre, alle bygget med steiner som er perfekt tilpasset hverandre uten bruk av mørtel.
Akvedukten ligger i et naturskjønt område som er en del av Parc Ecohistòric del Pont del Diable, en stor park som omgir konstruksjonen. Parken tilbyr besøkende en kombinasjon av historie, natur og rekreasjon, og gir en unik mulighet til å oppleve det romerske mesterverket i vakre omgivelser.
Parken har flere godt merkede turstier gjennom skog, forbi ville urter, furutrær, og små kløfter. Stiene gir deg også flere utsiktspunkter hvor du kan se akvedukten i all sin prakt, samt nyte panoramautsikten over Tarragona.
Ved akvedukten står det et monument med en inskripsjon på spansk som kan oversettes til norsk slik:
«Reisende, ikke glem at de mest kultiverte samfunnene er de som behandler de eldre, de syke, trærne og fuglene med inderlig respekt… Ikke glem det, reisende!
Mariano Puig y Valls»
Mariano Puig y Valls (1843–1920) var en anerkjent skogvokter og miljøforkjemper fra Katalonia. Han var kjent for sitt engasjement i naturvern og beskyttelse av skoger, trær og det naturlige miljøet. Inskripsjonen ved akvedukten reflekterer hans dype respekt for både naturen og menneskelige verdier, som omsorg for eldre og syke.
Denne inskripsjonen fungerer som en påminnelse til besøkende om viktigheten av å vise respekt for både mennesker og natur, og understreker verdien av et kultivert samfunn som tar vare på sine medlemmer og omgivelsene. Det er en sterk etisk oppfordring som inviterer reisende til å reflektere over sine egne handlinger og verdier.
Tirsdag 9. juli – Hviledag på Camping Malvarosso i Sagunto Et nytt lavtrykk med nedbør hadde lagt seg over Nord-Spania, de lå i kø der ute i Biscaya. Det skulle være forbi ut på kvelden, men det ville bli ganske sent før det ble trygt å slå opp telt uten å bli våt, så vi valgte å ta oss en hviledag her på Camping Malvarossa de Corinto.
Vi hadde jo fått en så stor pitch med god plass, omringet av kasser med røde perlagonier og direkte aksess til stranden. Dessuten, vi måtte vaske klær og her hadde de vaskeri. Vi hadde pakket lett med lite klær og når du bor i en bil som er innsauset med veistøv, så blir du fort skitten. Vi bor og lever stort sett i fritidstøy (ikke grilldress), men har et antrekk til fint bruk, når vi skal ut blant folk.
Så stor og god plass, dette er bare litt av den. Og, så kjekt å få prøve forteltet med direkte tilgang opp i sengen innenfra. Tore hadde bare satt det opp en gang før, og da var jeg ikke med. Det er romslig, har plass til både stoler og bord.
Ofte er jeg rastsløs og gleder meg til å kjøre videre. Men, det fine med hviledager det er at vi kan ta oss tid til en god frokost. Jeg vet hva jeg må pakke med til neste reise, en koselig rødrutet borduk.Det må vi få plass til 🙂
Ett bilde av balkongkassene med perlagonium må jo med… og takk til alle de som sendte oss humoristiske kommentarer med spørsmål om disse var medbragt. Nei, det var de ikke, men jeg har faktisk sett de som reiser med sine egne blomster. Potteplanter på tur, ja, så slipper du å finne noen som vil vanne dem mens du er borte.
Jeg må ha vært sigøyner i et tidligere liv. Det er noe med det å reise rundt å tørke klær mellom trærne. Alltid når jeg var hos mormor eller farmor, så var min underholdning å få ut mest mulig av tepper og gardiner, bygge telt og og kle meg i dem.
Stranden Playa Malvarrosa er en skjult perle i seg selv. Her er det ingen turister, bare lokalbefolking. Det er vel fordi den ikke har noe særlig med sand, men til gjengjeld noen fantastisk flotte steiner i alle farger.
En tur på stranden, bare noen få lokale som tusslet rundt. Ellers hadde vi den for oss selv. Fred i sjelen, kjenne pulsen senke seg langt vekke fra gjøremål her og der. Tja, alt unntatt de digitale da, for når vi vender tilbake til PCen er mailboksen full uansett hvor du er.
Mørket senker seg og det er midt i kampen i Europasmesterskapet mellom Frankrinke & Spania. Stemningen er god… Spania leder, og vi har fått servert nydelig takeway – saftig lam og sopp, midt i kampens hete.
Du vet hvem som vant når du hører fyrverkeri i det fjene og de synger og danser når de drar forbi tilbake til egne telt og vogner.
Mandag 8. juli – En liten omvei inn i innlandet Nå hadde regnværet trukket nesten helt ned til Torrevieja der vi var, og det skulle være regn på kysten helt til ut på kvelden. Det er ikke noe kjekt å gå ut i regnvær og få våte hunder inn i bilen. Så vi bestemte oss for å ta en omvei inn i innlandet og prøve å passere regnværet på baksiden. Men, først til det store handleområdet utenfor Elche, der varehusene ligger på rekke og rad.
Først til Kiwoko, vår faste dyrebutikk i Spania. Her får de alltid lov til å bli med inn og snike i hyllene. Det er alltid noen gode tilbud, og de har alltid satt frem skåler med både mat og vann, selv om våre hunder aldri vil røre det.
Så var det vår tur og på vår favorittbutikk Dechlaton, som selger sport- og fritidsutstyr. Jeg hadde oppdaget at jeg kanskje hadde pakket litt for lite t-skjorter og sokker. Også her er hunder velkommen.
Etter noen timer med shopping, ja det er rart hvor lang tid det tar, ble det et raskt måltid på Burger King, før vi satte kursen rett nordvest. Jeg hadde igjen brukt CamperContact, fordi den appen viser deg ikke bare steder å overnatte, men den viser også fine steder å raste. Ikke minst, du kan filtrere på ting som 5-stjerners omtaler, omgitt av natur, fredlig, rolig og med spektakulær utsikt.
Jeg ante ikke hvor vi skulle, men omtalene sa det skulle være helt fantastisk og lå i utkanten av en landsby som het Cofrentes. Etter mange kilometer gjennom åkerland og vinranker, kom vi inn i et surrealistisk landskap av rød stein, nesten som om vi var på Mars. Samtidig la jeg merke til at både veiene og internettforbindelsen stadig bare ble uvanlig bedre og bedre her langt ute i ødemarken.
Noen kilometer før målet, oppdaget vi at det steg røyk opp fra bakken i horisonten, og ble litt bekymret for at det var brann. Men, vi skulle snart få forklaringen, både på røyken og infrastrukturen.
Røyken kom fra kjernekraftverket med Spanias kraftigste atomreaktor. Dette anlegget er et av landets viktigste og produserer alene 46% av energibehovet til hele Valencia-regionen.
Det virket jo som en veldig merkelig plassering av et kjernekraftverk, tett ved en liten landsby, kjent for sin middelalderfestning Castille de Cofrentes. Men, det har en forklaring, det kan du lese mer om her.
Stedet vi hadde funnet anbefalt i CamperContact svarte absolutt til forventningene. Så her satt vi og hadde litt kontortid og en matbit, mens det regnet seg ferdig nede ved kysten.
Det var allerede blitt tidlig kveld og på tide å reise videre til et ukjent stoppested for natten. I området vi var i var det flere alternativer på lokale vingårder, men de fleste ville ha beskjed dagen før, eller at du senest ankom kl 18. Vi tok sjansen på å finne noe ved kysten nord for Valencia, og holdt oss inne i landet på de trafikkfrie veiene helt til jeg hadde funnet en passe destinasjon, Camping Malvarossa de Corinto i Sagunto.
Når du kommer uanmeldt et sted, litt sent på kvelden midt i høysesongen, så er det alltid spennende om du får plass. Men, når Tore blir lenge borte når han går for å høre, så betyr det vanligvis at plassen er i boks. Her tok det usedvanlig lang tid før han kom tilbake, fordi han hadde vært en runde for å se hvor det passet best å stå. Det var litt vått enkelte steder etter regnet tidligere på dagen. Mens han var borte, fikk jeg tid til å filosofere over at dette var et veldig fint inngangsparti for en campingplass å være.
Overnatting var i boks, det var plass, og igjen på et sted der det var mest spanjoler. Området var like spesielt og fint som det inngangspartiet antydet, og Tore hadde selv funnet en fantastisk fin plass å stå denne natten.
Det er kjekt å få plass helt nede ved utgangen til stranden, og det er vanskelig og uvanlig midt i høy-sesongen, så jeg følte at vi var så superheldig. Dessuten var servicbygget rett ved siden av.
Pichen vi fikk var kjempestor, ja faktisk tror jeg at den var for 4 bobiler. Vi kunne bare ta oss til rette ble vi fortalt, så endelig hadde vi god plass til å sette opp sideteltet for førtste gang. Det var deilig da det ble litt kjølig på kvelden.
Skjulte perler 