Fredag 5. juli – fra Adra til Las Negras – Cabo de Gato i Almeria
Det hadde vært den første natten i teltet der høyt oppe på taket. Jeg må jo innrømme at jeg hadde tenkt litt på hvordan det ville være, og faktisk var jeg blitt mobbet av flere som mente at jeg ikke ville komme meg opp og ned den bratte stigen, spesielt siden jeg har et dårlig kne. Akkurat det, var min minste bekymring, jeg har klatret opp og ned i leidere i både små og store båter hele mitt liv, og har sett de med verre kneskader gjøre det samme.
Men, jeg hadde tenkt mer på blafrende teltduk, føle seg eksponert kanskje, som om noen kunne se silhuetten min der inne.. og ikke minst, ville jeg følge meg utrygg i å ligge bak en tynn teltduk og ikke i hus.
Ville det være komfortabelt, ville jeg sove godt? Svaret er JA. Det er ikke noen tynn teltduk som blafrer i vinden, skyggen din er ikke synlig utenfra. Med vanlig madrass, dyne og puter, føltes det som om jeg lå i min egen seng.
Det er så god plass at det er som en dobbeltseng. Den eneste som ikke helt fant seg til rette og var bekymret for sikkerheten var Pippi, så heretter skal hun få sove i buret sitt.
Camping Havana er som allerde nevnt en oase, der du virkelig får lyst til å bare bli og slappe av. Vi har alltid noe arbeid å gjøre underveis, så det må jo nevnes at vi fikk bli så lenge vi ville, ikke noe jag om å være ute og borte før kl. 11 eller 12 som mange andre steder. Det setter vi pris på. I tillegg til litt arbeid og en god frokost, fikk jentene kose seg litt på stranden.
Istendenfor å kjøre motorveien, A7, tok vi turen langs kystveien og alle plastkorridorene, deretter veien gjennom Almeria sentrum. Vi hadde planlagt å stoppe å besøke et av drivhusene og de største grønnsaksprodusentene, ikke minst, se det berømte og imponerende slottet Alcazaba. Men, igjen så var det for varmt, både for to- og spesielt for de firbeinte. Det var alt for varmt å la dem sitte i bilen, og ute var det 38 grader, og det aller største problemet, asfalt som er brennhet og svir sarte poter.
Men, ut og lufte oss må vi, uansett temperatur, det er da det er om å gjøre å finne steder som er skyggefulle eller luftige. Så underveis stoppet vl ved Castillo de Santa Ana, en festning som ligger på havnen i byen Roquetas de Mar. Her håpet vi på litt sval bris fra havet og kanskje muligheten for å kjøle oss ned inne bak murene.
Det ble en veldig kort spasertur, bare fra bilen og bort til festningen. Den var dessverre akkurat stengt. Jentene er veldig flinke med å skynde seg å gjøre det de skal på slike varme dager.
Målet vårt denne dagen var nasjonalparken Cabo de Gato, der vi hadde tenkt å kjøre offroad på de bratte og svingete veiene som tar deg gjennom det vulkanske landskapet og til legendariske strender kjent for sitt rike fugleliv. Men, Lasse pinget som aldri før, dessuten var han super treg, og på toppen av det hele så stoppet han bare helt plutselig. Ja, altså, motoren bare døde, midt under fart. Så satt vi der i 1 minutt, før Tore satt igang med prosedyren som går ut på å tråkke 40 ganger på gasspedalen før han starter, noe som angivelig skal resette sensorer, og ja, da var alt som normalt.
Vi kom oss jo til Cabo de Gato, selv om planene for hva vi skulle gjøre der var blitt amputert. Men, ofte er det ikke nødvendig å reise så hinsides langt for å få se naturens under. For, like etter Almerias flyplass, i en lite lagune langs med veien, oppdaget plutselig Tore en flokk med flamingo.
I nasjonalparken fikk vi i allefall en tur ut til det ikoniske fyret og vi fant en flott strand der vi kunne strekke på bena og med en restaurant for litt mat og drikke.
Fyrtårnet på Cabo de Gata, ble bygget i 1863. Dette fyrtårnet, med sitt imponerende utsyn over Middelhavet, har vært viktig for navigasjonen til sjøfarende i snart flere hundrede år.
Utsikten fra restaurant Chiri-Bus var absolutt upåklagelig. Men, sjømaten vi bestilte var skuffende og prisene mildt sagt sjokkerende. Vi kunne like godt bare ha kjørt satt ut stolene og nytt utsikt og medbrakt mat fra der Lasse sto.
Dette tårnet og festningsverket fra 1700-tallet heter Torreón de San Miguel og er nå planlagt restaurert. Det ligger på stranden rett utenfor byen Cabo de Gata og ved restaurant Chiri-Bus hvor vi spiste.
Det var begynt å bli sent og Lasse var gretten, så vi peilet oss inn på den nærmeste campingplassen Wecamp Cabo de Gata, like utenfor landsbyen Las Negras. Det var i grevens tid, for 100 meter fra inngangen, stoppet Lasse igjen, denne gangen med alle mulige nye varselamper og pingelyder vi aldri hadde sett eller hørt før. Han var nok sliten og ville hvile.
Wecamp er ikke en vanlig campingplass, det er glamping, og selv om det betyr at det er luksuriøst og dyrt, og det også er plasser for bobiler og campingvogner, så passer det kanskje ikke helt for sist nevnt. Pitsjene er super små, og da vi ba om å få en som hadde litt størrelse, fikk vi to, men det kunne vi jo ikke bruke til noe. Likevel, vi klarte nå å stue oss inn i båsen og fant litt privatliv mellom bilen og hekken. Så får vi se i morgen om vi liker det eller ikke.
Skjulte perler 