Fredag 19. juli – En regntung reise gjennom Dolomittene

Siden vi hadde gitt opp planene om å kjøre via Venezia til Slovenia, hadde jeg laget ny reiserute gjennom de majestetiske Dolomittene i de italienske alpene. Det særegne landskapet med taggete topper, dype daler og karakteristiske rosa fjell som skifter farge i solnedgangen er et av verdens vakreste fjellområder og ble faktisk anerkjent som et UNESCO verdensarvsted i 2009, på grunn av sin enestående naturskjønnhet og geologiske betydning.

Vi gledet oss, men det var bokstavelig talt noen skyer på himmelen. Et kraftig lavtrykk hadde plaget folk i hele Vest-Europa i flere dager, og nå var det på vei østover. Det skulle regne senere på dagen i Covelo også, så det var ingen hensikt å bli stående, og det var heller ingen steder å kjøre for å unngå regnet. Det var bare å håpe på at vi fikk se mest mulig før skydekket senket seg.

Man blir jo fort klar over at Syd-Tirol og Dolomittene ikke bare er noe du reiser forbi på en dag. Maleriske landsbyer som hentet ut av et eventyr, ligger som perler på en snor mellom kjente skisteder som Cortina d’Ampezzo, Val Gardenea, Alta Badia og Arabba for å nevne noen. Og skiheisene de går selv om det ikke er snø i bakkene, om sommeren byttes ski ut med gode sko, og området er elsket av fot-turister og syklister.

Etter hvert som vi tråklet oss inn igjennom dalene i Dolomittene på ca. 1 400 meters høyde ble det stadig mer skyer og vi kunne bare så vidt skimte de dramatiske toppene gjennom skyene. Utsikten vi hadde gledet oss til var skjult bak tåke. Men, nå var vi her og bestemte oss likevel for å kjøre det berømte Pordoipasset som er en av de høyeste fjellovergangene i Dolomittene på 2 239 meter over havet og fortsatt med fjelltopper nesten så høye som Galdhøpiggen over der igjen.

Det var heldigvis lite av både syklister og annen trafikk denne ettermiddagen, det var vel ikke så mange som hadde lyst å dra opp dit med uvær i vente. Når jeg sier heldigvis, så er det fordi nettopp her, midtveis i de bratteste oppoverbakkene begynte Lasse for alvor å skape seg, det var som om han rett og slett ikke fikk puste. Det var hosting og harking og helt fullstendig mangel på kraft, så uansett om Tore hadde gassen i bånn, så var det så vidt han trillet, jeg tror ikke at det gikk fortere enn at jeg kunne ha gått ved siden av. Men, vi kom oss til toppen, og akkurat da var det faktisk så lite kraft igjen at Lasse nærmest bare trillet inn på parkeringsplassen med et sukk.

Vi nådde toppen, og da er det jo litt ergerlig at vi ikke gjorde det vi kom for å gjøre, nemlig å besøke museet dedikert Maria Piaz eller Mor Pordoi som hun kalles, som er den som er å takke for turismen i området og ikke minst kabelbanen. Det finnes en skulptur av den tøffe damen der som startet virksomheten allerede i 1902 og som døde i 1971, 94 år gammel. Hun bygget flere hoteller og ikke minst etablerte hun den berømte restauranten som bærer hennes navn  «Maria Ristorante». Ja, der var jo planen at vi skulle spise og menge oss inn på listen sammen med en lang rekke kjendiser som har spist der. Men, sånn ble det altså ikke.

Nedstigningen mot Arabba gikk som en drøm og helt uten ping ding eller et snev av problemer. Men, nå kjørte vi jo (trillet) ned og ikke opp, så vi var jo fortsatt litt skeptiske.

Turen gikk knirkefritt forbi og delvis gjennom Cortina d’Ampezzo, en av de mest berømte og eksklusive fjellbyene i Italia. Cortina har en lang historie som strekker seg tilbake til romertiden, men byen begynte virkelig å blomstre på 1800-tallet, da den ble et populært reisemål for aristokratiet og jetsettere. Byen har vært vert for viktige internasjonale arrangementer, inkludert Vinter-OL i 1956, som bidro til å sette den på det globale kartet som et ledende skisenter. Men, vi hadde verken tid eller lyst til å stoppe. Vi ville komme oss litt lenger nord for å slippe unna regnet som var ventet til natten.

Det var blitt ganske sent og nesten mørkt da vi ankom San Candido helt på grensen til Østerrike. Her ligger det en bobilcamp kalt Area di Sosta Camper Parking som egentlig har rykte på seg for å være litt luguber og bråkete. Tja, det kan godt være, men vi hadde ingen ting å klage på, det var litt slitent, både stedet og innehaverne, det må jeg jo si, uten at det er ment negativt eller for å være frekk. Vi fikk plass, og selv om det ikke er lov, fant vi en krok helt for oss selv der vi kunne slå opp ytterteltet siden det skulle bli store mengder regn til natten. Ganske koselig egentlig… så får vi se om værgudene holder det de lover, det skal bli sol igjen i morgen.

Torsdag 18. juli – Fridag og avslapning på en gård i Covelo

Vi har vært så mange steder og møtt så mange hyggelig mennesker, ofte steder der vi har følt på at vi kunne ha blitt i flere dager. Og så, har du Covelo, den lille landsbyen opp mot Sør-Tirol i Nord-Italia, der vi ikke bare følte at vi kunne ha blitt i flere dager, men kunne ha stått i fare for å ha blitt for evig. Det er en bitteliten landsby med ca. 350 innbyggere, som så mange andre har kjempet med nebb og klør mot fraflytting.

Der ble vi ikke bare tatt godt i mot, men følte oss hjemme fra første sekund og der det var lett å komme inn under huden på folk. Det er nok en plass vi lett kunne ha etablert oss, og slike steder er det alltid vemodig å dra fra, fordi ofte er de så bortgjemt at det blir vanskelig å vende tilbake.

AGRI Campeggio da Bery, er en gård ja, og det lukter som det skal på en gård. Det lukter sunt tenker jeg, og for fintfølende neser, så kan jeg trøste med at du blir fort vant til det og vil like det. Men, det er jo ikke slik at du vasser rundt i møkk selv om du bor på en bondegård, dette stedet må være blant de reneste uteområdene og med de flotteste sanitærfasilitetene vi noen gang har opplevd.

Og så er det noe helt magisk med det å ha den nærheten til dyr. Dessuten, det er jo en del av konseptet, at du skal få en ekte opplevelse av livet på landsbygda og ett innsyn i bondens hverdag.

En fridag et sted, det betyr slett ikke bare at vi slapper av selv om vi gjør det også. Det er alltid kontorarbeid som skal gjøres, og det skal ryddes i bilen og vaskes klær når vi har muligheten til å gjøre det, spesielt på et så flott sted som dette.

Og, så er det jo å gå tur med hundene å undersøke omgivelsene litt. Denne dagen fikk vi forresten tilbud om å gå tur sammen med vertinnen Tina, eller hun kunne ta lille Pippi på tur for oss, Tina har tidligere trent hund og var kjent med staffi-rasen som dessverre blir litt stigmatisert og derfor ofte opplever at folk er negative. Tusen takk til Tina som bare kom trampende i svære støvler, stilte seg opp og lot Pippi få tid til å utforske henne i eget tempo. Helt GULL, så vi reiser gjerne tilbake vi, bare for å få litt terapi. Så dermed er det med en gang sagt, dette stedet er også SÅÅ hundevennlig.

På kvelden var det endelig tid for å bevege seg opp i den lille landsbyen, strekke litt på føttene og finne et sted å spise. Det er enkelt, det er bare en restaurant og en bar, stort sett én av alt. Det var ikke langt å gå heller, kanskje 250 meter… og for oss som bare skulle innom å ta en øl og litt tapas like før stengetid, ventet en overraskelse som førte til at vi ble der mye lenger.

Les mer om besøket vårt på den koselige restauranten i Covelo her…

Onsdag 17. juli – Via Gardasjøen til en bondegård ved Dolomittene

Challet della Rota er virkelig en italiensk perle. Stillheten, den friske fjelluften, den behagelige temperaturen og ikke minst de hyggelige menneskene Cilene og Saverio, som har åpnet hjemmet sitt og laget det så fint og tilrettelagt for de som kommer på besøk.

Ikke bare ble vi tatt i mot med store smil og åpne armer. Vi fikk en fin plass å stå, hjulpet med strøm og en grundig omvisning i hagen, rundt bassenget og i kjelleren på huset der det var dusj, vaskeri og toalett.

Det er så vakkert der oppe i fjellsiden over Marone og Iseosjøen, at det knapt lar seg vise med bilder. Så her kommer en liten filmsnutt:

Borte bra, men hjemme best sies det. Ja, det er nok sant det, men, likevel er det sånn at uansett hvor fint det er der du bor, så er det noe med det å være på et vakkert sted et annet sted, som får deg til å slappe av og nyte omgivelsene på en annen og oppfriskende måte. Det er da du ser det.

For det er jo egentlig ikke slik at utsikten over Iseosjøen, er så mye flottere enn utsikten over Sognefjorden når du kommer ned fra fjellet i full fart på vei til fergen. Like pussig er det jo egentlig at folk fra Alpene kan komme til Norge og si at det var det vakreste de har sett i hele sitt liv.

Også på Challet della Rota var de fleksible med at vi kunne få stå utover ettermiddagen, uten at det ville koste oss noe ekstra. Vi drøyde faktisk ganske lenge før vi dro, fordi vertskapet skulle finne et verksted i Marone til oss. Vi ventet bare på en tilbakemelding, og det ble omsider at vi kunne komme etter siesta sent på ettermiddagen. Men, det var litt sent å måtte pakke sammen telt og hele campingen, og kanskje risikere at bilen ble stående til neste dag. Ja, det er det som er et minus med å bo i bil kontra campingvogn. Så, vi valgte å håpe på at Lasse var blitt frisk igjen. Han er jo så av og på, problemer forsvinner av seg selv og nye kommer til. Det er ikke en eneste kjedelig dag med Lasse.

På vei opp den smale, bratte og snirklete veien til Challet della Rota hadde vi midt i en skarps sving, lagt merke til noen merkelige fjellformasjoner dagen før. Disse stoppet vi selvfølgelig for å studere nærmere på vei ned igjen til Marone.

Fra Iseosjøen til Gardasjøen var det ca. 1 times kjøring. Planen var å kjøre innsjøen som kan sammenlignes med vår norske Mjøsa i areal og flate hele veien rundt. Fordelaktig kanskje å ta noen etapper med ferge, for å få best mulig utsikt over de mange vakre landsbyene med de ruvende fjellene i bakgrunnen. Men, vi kom oss ikke av gårde før sent på ettermiddagen, vi måtte stoppe for å shoppe både mat til oss selv og hundene, og sist. men ikke minst. Lasse var slett ikke snill, men sur og gretten på alle måter.

Det var rykk og napp, ping og ding, det var knirk og knekk. Dessuten, plutselig så var han tilbake til fenomenet vi hadde for en uke siden, bare å kutte ut alt av lys og eller stoppe helt, og noen ganger begge deler. Som før, hjalp det å stoppe, gi Lasse en liten pause, og gjennomføre et ritual bestående av å pumpe 40 ganger på gasspedalen før vi kunne kjøre videre. (Dette skal angivelig resette eventuelle sensorer som skaper trøbbel – det virket hver gang, men bare for en stund).

Vi ankom Gardajøen ved Gardone Riviera på vestsiden, like før landsbyen Toscolano Maderno på vestsiden. Denne byen, det er egentlig to som er slått sammen til en, er kjent for sin papirproduksjon helt siden middelalderen og som var av stor betydning for italiensk boktrykkerkunst.

Vi skjønte jo fort at det bare var å kjøre hurtig forbi, både denne og de neste landsbyene. Alt av hoteller og ikke minst campingplasser var smikkfulle, og skiltene med FULL – hadde nok stått siden starten på sesongen. Det ville nok ikke bli noen detaljert artikkel om Gardasjøen denne gangen. Men, hvorfor er Gardasjøen så populær egentlig, selv for nordmenn? Det er jo en kjent sak at de reiser dit med bobiler og campingvogner for å møte venner hvert eneste år.

Kort fortalt er Gardasjøen unik med sin rike historie, romerske ruiner, middelalderslott, historiske festninger, det klare turkisblå vannet i kontrast mot de dramatiske fjellene i nord og de grønne myke åsene i sør. Og selvfølgelig maten og vinen. Enten du er en naturelsker, historieinteressert, adrenalinjeger eller bare søker avslapning, er Gardasjøen et reisemål som tilbyr noe for alle. Dessuten, det har vært et kjent reisemål for kjendiser i århundrer.

Men vi, vi måtte bare koste forbi, med sikte på å finne et mindre populært sted å stå for natten. Den siste etappen langs Gardasjøen var heller ikke mindre nervepirrende der den gikk gjennom tunnel etter tunnel, og det kunne nesten virke som om at Lasse ble ekstra gretten nettopp der. Det er det siste stedet du ønsker å bli stående… i en tunnel under minst 1000 meter med fjell.

Det tok ikke lang tid før bonden selv også var på plass for å ønske oss velkommen og vise oss rundt. En nærmere presentasjon av stedet kommer i morgen, men vi er ganske fornøyd og kanskje litt overrasket. Bare se hva Tore har å fortelle i videoen nedenfor. Det er første gang vi har funnet et sted å campe som har fasiliteter som dette.

Og for de som har lyst til å se et lite tilbakeblikk på turen på vestsiden av Gardasjøen, så har Tore satt sammen en flott film om det nedenfor.