Fredag 2. august – til mor på setra og gjensyn med familien
De mystiske Finnskogene, og det å kunne fricampe der, det kan nesten ikke beskrives. Etter flere måneder i Spania og 30 dagers reise gjennom Europa og 15 land, så ble dette faktisk et høydepunkt.
Her er utsikten vi våknet til, bildet er tatt ut gjennom myggnettingen på takteltet.
Og, så frisk skogduft… ikke rart vi sov godt… Her kunne vi ha stått lenge eller til og med rotet oss lengre inn i de vakre Finnskogene.
Men, huff så kaldt det var på morgenkvisten, smart å ta med varme klær selv om vi dro gjennom Europa i den varmeste årstiden. Jeg ser så trøtt ut, fordi jeg har sovet så UTROLIG godt, og nettopp har stått opp.
Så, det er en god ting som skal sies om Norge, det er (nesten) det eneste landet i Europa med allemannsrett og vanlig praksis for fri-camping i ordets rette forstand. Campe ute i det fri, uten spesiell tillatelse.
Pippi likte også Finnskogene og fant ut at blåbær var godt, og det var det mye av, tyttebær også.
Gamle Thombi som snart blir 12 år, er glad i en skogstur hun også, om den ikke blir for lang. Etterpå, er det alltid godt å hvile på en gressflekk i solen.
Men før vi kunne kjøre videre fra denne herlige plassen der inne i Finnskogene, måtte vi jo lage oss en skikkelig frokost. Så det ble ut med møblene og frem med primusen for å koke kaffe og steke egg og bacon.
En veldig kontinental frokost før vi kjører videre. Melk fra Italia , egg fra Tsjekkia, brød fra Polen, juice og bacon fra Tyskland, smør fra Spania og kaffe fra Danmark + noe pølse, skinke og ost jeg har glemt hvor kom fra.
Etter å ha pakket sammen, svingte vi så vidt innom Grue, den norske porten til Finnskogene og et sted sterkt preget av skogfinsk kultur, etterkommere av finner som innvandret fra Savolax og Karelen på 1600-tallet. De levde av svedjebruk, å brenne skog for å dyrke rug , og brakte med seg egne byggeskikker, språk og mytologi. Spor etter denne kulturen finnes fortsatt i plassnavn, gamle gårder, og i folks slektstrær. Ja, nettopp, og vi har begge folk fra Grue i slektstreet, den ene av oss mer enn den andre, men de lå igjen hjemme, så vi visste ikke helt hva vi skulle se etter, ikke denne gangen, vi havnet jo der helt tilfeldig.
Vi skulle gjerne hatt flere dager på å utforske Grue. Men, vi hadde avtalt å komme til mor på setra i Valdres, så det var det ikke tid til. Men, det er ingen tvil om at det er mye å se, bare noe så enkelt som en bensinstasjon var ganske original .
Men en ting måtte vi se, det vil si, vi gikk ikke inn dit slik vi hadde ønsket å gjøre. Du skal ikke ha det travelt når du besøker slike steder. Denne flotte hvitmalte trekirken bygget i 1828, er nemlig ikke den første på stedet. Men, den er et symbol på sorg og styrke.
Vi skal definitivt tilbake til Grue og se nærmere på kirken og studere historien bedre. Men, da skal vi ha mer tid og være bedre forberedt. Nå begynte det å haste med å komme seg til noe langt mer hyggelig, mor på setra i Valdres før det ble kveld.
Og, det er alltid godt å beregne litt ekstra tid, for her ble vi stående i nesten en time i kø over Mjøsbrua mellom Moelv og Biri. Vakker utsikt over Norges største innsjø. Broen er 1420 m lang.
Og av en eller annen grunn så stopper vi alltid på Bjørnen Odnes, Egentlig for å lufte hunder og gi dem litt vann, men en liten matbit ble det også, som alltid… De har som oftest noe godt, men var litt utplukket denne ettermiddagen.
Endelig fremme på setra fulgte sauene oss hele veien ned til den koselige hytta hvor mor ventet, og ikke lenge etter kom det mer familie for å hilse på, og det ble en pizzabit og en hyggelig prat før vi dro videre vestover.
Det var blitt sent på kvelden og det var bare å kjøre så langt vi kom på et par timer. Vi hadde håpet å komme oss vest for vannskillet, kanskje helt ned til Aurland. Men, da det nærmet seg midnatt fant vi ut at det var blitt langt nok og endte opp med å finne en plass omtrent der vannskillet går på Filefjell, et stykke etter Tyinkrysset, ca. 1030 m over havet. Det kom nok til å bli en kald natt med bare 2 grader ute.
Skjulte perler 