Hvis du tar turen til denne restauranten i den sjarmerende italienske landsbyen Covelo, er sjansene store for at de vil si ja om du spør etter «kumle» – «klubb» eller «raspeball» (på norsk).

Covelo er en liten pittoresk landsby litt vest for Trentino, og ligger bare 30 minutters kjøring fra den berømte Gardasjøen. Landsbyen med bare 350 innbyggere har klart å bevare sin autentiske atmosfære, borte fra de travle turistområdene, så her kan besøkende oppleve det ekte italienske landsbylivet. Et liv i et rolig tempo, og med en lokalbefolkning som er kjent for sin gjestfrihet, og ikke minst mat og vin.

Osteria Ca’ dei Giosi er en familierestaurant etablert i 1995 av de to brødrene Germano og Fernando, nettopp for å bevare og fremme lokale mattradisjoner, vin og kultur. Restauranten åpnet i det som var deler av det gamle huset, stall og kjelleren til farfaren deres Giosafate Verones, kalt «Giosa», som restauranten også har navnet sitt fra.

Den hjemmekoselige følelsen er umiddelbart merkbar, og gjestene blir ofte ønsket velkommen som om de var en del av familien. Interiøret har en varm og koselig atmosfære, med tradisjonelle trebord og dekorasjoner som gir stedet et historisk og nostalgisk preg.

Uteserveringen har også sin sjarm og er koselig innredet. Deler under tak, andre under åpen himmel, med en fantastisk utsikt over landskapet og de mektige fjellene som reiser seg i horisonten.

Maten på Osteria Ca’ dei Giosi er laget med stor respekt for lokale råvarer og tradisjoner. Menyen skifter etter sesongen, noe som sikrer at alle retter er laget med ferske ingredienser, mye dyrker de faktisk selv. Ikke minst må det tilføyes at menyen er omfattende og at maten både har fått gode omtaler og flere utmerkelser, det er lett å merke at den lages med kjærlighet. På Giosi skal det forresten også være en imponerende vinkjeller med fokus på gode lokale viner.

Men, så tilbake til hvordan vi egentlig endte inn på denne restauranten og fikk høre stedets historie. Det var «raspeballen».

Vi var veldig sent ute, det nærmet seg stengetid, så vi bestemte oss for å sette oss ute, ta en øl og bare ha noe lett tapas å spise. Så da den unge servitrisen kom med øl og meny, hadde hun også med seg en gratis antipasti, husets spesial, en velkomstgest fra kokken.

Jeg sperret opp øynene, det er jo en raspeball, definitiv en raspeball. Det er faktisk livretten min og lager ofte selv det jeg mener er verdens beste, basert på en oppskrift som har gått fra generasjon til generasjon sikkert i århundrer. Faktisk trodde jeg at dette var et veldig særnorsk fenomen, spesielt for kysten fra Sørlandet til Nord-Norge. Denne reisen skulle vise meg at jeg tok feil, det er faktisk ganske vanlig, spesielt i Øst-Europa, men også i Sverige.

Men, det er ikke vanlig i Italia, og den unge damen ble overrasket over at jeg visst hva det var. Så da jeg ville vite hva retten het på Italiensk, så måtte hun hente kokken, altså Germano som kunne fortelle at det var en spesialitet, som ikke hadde noe annet navn enn husets spesialitet, og at det ikke var andre som serverte noe tilsvarende. Det var hans farmor som hadde funnet på oppskriften som er ganske lik vår, bortsett i fra at det ble brukt olivenolje i stedet for smeltet smør og spekepølse istedenfor bacon og ja, kanskje det viktigste av alt, men som ikke utgjorde så stor forskjell. De brukte maismel. Den smakte akkurat som en raspeball skal gjøre, bortsett i fra at jeg synes at det var litt underlig med olivenolje i stedet før smør, men definitivt et sunnere alternativ da.