Natten på Filefjell var stille og rolig og vi merket egentlig ikke noe til at det var kaldt, ja nesten frost. Selv om temperaturen krøp litt opp da solen tittet frem, fristet det ikke akkurat med noen frokost utendørs.
Det ble med en liten luftetur med hundene, vi var ivrige etter å komme oss videre og helt hjem. Det er i grunnen synd at vi alltid har så liten tid til å være turist i eget land. Det er virkelig vakkert der oppe i fjellheimen.
Det ble et stopp i Gudvangen. Til tross for at vi har vært der utallige ganger, slutter aldri naturen og utsikten å imponere. Det er forresten her deler av den populære serien Vikings ble spilt inn, og her finner du også Vikingbyen,vel verdt et besøk.
Det enkle er ofte det beste og dette hadde jeg virkelig gledet meg til. Ferske rundstykker og smøreost rett fra tuben. Av en eller annen grunn er tube et norsk fenomen. I løpet av én måned på reise gjennom 15 land så vi ikke en eneste tube før vi kom til Gudvangen.
Etter frokost, eller det som var blitt mer lunsj, dro vi videre til Bergen. Det skulle handles mat til både to og firbente til å ha med hjem, det var jo nesten et halvt år siden vi hadde vært der sist. Og, så var det en tur innom til mor. Det er medaljens bakside ved å være på farten og oppholde seg i utlandet i lenger tid, vi ser ikke familien så ofte som vi gjerne skulle, og det er heller ikke så lett når vi er hjemme i Norge, siden familien er spredt over hele landet.
Og så er det alltid travelt med å rekke en ferge, spesielt på lørdager, for da går det ikke så mange, dessuten var det meldt regn fra kvelden av og på Vestlandet kan det gjerne regne i dagevis, sidelengs. Ikke så greit når vi skal tømme bilen.
Like før fergeleiet på Rutledal tikket det inn en SMS. Fergen var innstilt pga motorhavari. Vi kunne like gjerne overnattet i Bergen. Her kom vi til å bli stående på ubestemt tid, så det var bare å ta frem noe lørdagsgodteri.
Det tok litt, tid, noen timer faktisk, før vi fikk vite at det ikke ville komme noen erstatningsferge før dagen etter, så da ble det bare å rigge seg til på fergekaien der i Rutledal, kanskje den mest overraskende overnattingen på hele reisen. Tross alt var vi heldige som hadde huset på taket og alt vi trengte. De andre reisende måtte enten la bilen stå å få båtskyss hjem, eller finne seg alternativ overnatting. Selv om vi ikke synes det var så gøy der og da, ler vi av det nå etterpå. Men, vi sov godt og hadde en hyggelig kveld i Rutledal også vi.
Neste morgen var erstattningsferge på plass i ruten og vi kom oss endelig hjem. Eventyret er over for denne gang 🙂
Fredag 2. august – til mor på setra og gjensyn med familien
De mystiske Finnskogene, og det å kunne fricampe der, det kan nesten ikke beskrives. Etter flere måneder i Spania og 30 dagers reise gjennom Europa og 15 land, så ble dette faktisk et høydepunkt.
Her er utsikten vi våknet til, bildet er tatt ut gjennom myggnettingen på takteltet. Og, så frisk skogduft… ikke rart vi sov godt… Her kunne vi ha stått lenge eller til og med rotet oss lengre inn i de vakre Finnskogene.
Men, huff så kaldt det var på morgenkvisten, smart å ta med varme klær selv om vi dro gjennom Europa i den varmeste årstiden.Jeg ser så trøtt ut, fordi jeg har sovet så UTROLIG godt, og nettopp har stått opp.
Så, det er en god ting som skal sies om Norge, det er (nesten) det eneste landet i Europa med allemannsrett og vanlig praksis for fri-camping i ordets rette forstand. Campe ute i det fri, uten spesiell tillatelse.
Pippi likte også Finnskogene og fant ut at blåbær var godt, og det var det mye av, tyttebær også.
Gamle Thombi som snart blir 12 år, er glad i en skogstur hun også, om den ikke blir for lang. Etterpå, er det alltid godt å hvile på en gressflekk i solen.
Men før vi kunne kjøre videre fra denne herlige plassen der inne i Finnskogene, måtte vi jo lage oss en skikkelig frokost. Så det ble ut med møblene og frem med primusen for å koke kaffe og steke egg og bacon.
En veldig kontinental frokost før vi kjører videre. Melk fra Italia , egg fra Tsjekkia, brød fra Polen, juice og bacon fra Tyskland, smør fra Spania og kaffe fra Danmark + noe pølse, skinke og ost jeg har glemt hvor kom fra.
Etter å ha pakket sammen, svingte vi så vidt innom Grue, den norske porten til Finnskogene og et sted sterkt preget av skogfinsk kultur, etterkommere av finner som innvandret fra Savolax og Karelen på 1600-tallet. De levde av svedjebruk, å brenne skog for å dyrke rug , og brakte med seg egne byggeskikker, språk og mytologi. Spor etter denne kulturen finnes fortsatt i plassnavn, gamle gårder, og i folks slektstrær. Ja, nettopp, og vi har begge folk fra Grue i slektstreet, den ene av oss mer enn den andre, men de lå igjen hjemme, så vi visste ikke helt hva vi skulle se etter, ikke denne gangen, vi havnet jo der helt tilfeldig.
Vi skulle gjerne hatt flere dager på å utforske Grue. Men, vi hadde avtalt å komme til mor på setra i Valdres, så det var det ikke tid til. Men, det er ingen tvil om at det er mye å se, bare noe så enkelt som en bensinstasjon var ganske original .
Men en ting måtte vi se, det vil si, vi gikk ikke inn dit slik vi hadde ønsket å gjøre. Du skal ikke ha det travelt når du besøker slike steder. Denne flotte hvitmalte trekirken bygget i 1828, er nemlig ikke den første på stedet. Men, den er et symbol på sorg og styrke.
Den opprinnelige Grue kirke sto på samme sted og var en middelalderkirke i tømmer, sannsynligvis fra 1100-tallet. Søndag 26. mai 1822, under pinsegudstjenesten, tok kirken plutselig fyr– trolig på grunn av et stearinlys som antente de tjærekledde veggene. I løpet av få minutter var hele kirken et flammehav. 117mennesker brant inne, mange av dem kvinner og barn som ikke klarte å komme seg ut. Det er fortsattNorges største brannkatastrofe i tap av menneskeliv, både i og utenfor fredstid. Jeg må legge til at etter denne hendelsen, ble det lovpålagt at alle kirkedører skulle vende utover og ikke innover.
Vi skal definitivt tilbake til Grue og se nærmere på kirken og studere historien bedre. Men, da skal vi ha mer tid og være bedre forberedt. Nå begynte det å haste med å komme seg til noe langt mer hyggelig, mor på setra i Valdres før det ble kveld.
Og, det er alltid godt å beregne litt ekstra tid, for her ble vi stående i nesten en time i kø over Mjøsbrua mellom Moelv og Biri. Vakker utsikt over Norges største innsjø. Broen er 1420 m lang.
Og av en eller annen grunn så stopper vi alltid på Bjørnen Odnes, Egentlig for å lufte hunder og gi dem litt vann, men en liten matbit ble det også, som alltid… De har som oftest noe godt, men var litt utplukket denne ettermiddagen.
Endelig fremme på setra fulgte sauene oss hele veien ned til den koselige hytta hvor mor ventet, og ikke lenge etter kom det mer familie for å hilse på, og det ble en pizzabit og en hyggelig prat før vi dro viderevestover.
Det var blitt sent på kvelden og det var bare å kjøre så langt vi kom på et par timer. Vi hadde håpet å komme oss vest for vannskillet, kanskje helt ned til Aurland. Men, da det nærmet seg midnatt fant vi ut at det var blitt langt nok og endte opp med å finne en plass omtrent der vannskillet går på Filefjell, et stykke etter Tyinkrysset, ca. 1030 m over havet. Det kom nok til å bli en kald natt med bare 2 grader ute.
Lögnäs Gård var virkelig et flott sted, selv om vi verken prøvde spa eller den beryktede gode restauranten. Dette er åpenbart er populært feriested, ikke minst både dyre- og barnevennlig. Ja, de har også hotellrom for de som ikke har camper eller bobil. Det fantes også en besøksgård og en aktivitetsbane på stedet, men vi var mest opptatt av de gode fasilitetene for campinggjestene. Her var det flotte og moderne dusjer, og et koselig innredet kjøkken hvor du både kunne lage mat, vaske opp og vaske klær. Et spisebord var det også, om du ville nyte maten din innendørs. Ikke minst, her kunne vi få stå utover ettermiddagen så lenge det ikke var stor etterspørsel etter plasser. Det setter vi alltid pris på, for dette med innsjekking tidlig på dagen og utsjekking tidlig på formiddagen passer ikke helt vårt kjøremønster.
Vi har foressten endelig skjønt hvordan de gjøre det, disse bobilene som ankommer tidlig på campingplassene og får det beste stedet å stå. Når er det de er ute å kjører da? Jo, forklaringen er ganske enkel, ikke minst lønnsom. De veksler på det, når de forlater en campingplass etter å ha vært der en dag eller to, kjører de hele dagen og gjerne til sene kvelden. Så ankommer de campingplassen sent, etter at resepsjonen er stengt, for da kan de benytte seg av gratis transitt-parkering som mange campingplasser har, og så smetter de inn grytidlig neste morgen når de andre drar. Og slik tar de en fridag på stedets beste spot.
Her er noen bilder fra Lögnäs Gård, vi kan fint reise tilbake dit. Men, da skal vi prøve restaurant og deres 3-retters meny i vinterhagen.
Vi valgte å stå litt utover dagen for å få ryddet bilen, tatt oppvasken og en behagelig dusj, Her er forresten slangen som Tore fikk i bursdagsgave av Søren på Bilmageriet i Danmark, men den lure patenten til Tore virker nå ennå den.
Søren hadde fortalt oss om en Landi-kamerat han hadde i Sverige, han drev et osteysteri , Finnskogens Ostaffär, som hadde veldig god ost, men ikke bare det, han tilbød også en flott oppstillingsplass for Landier på tur, så han måtte vi besøke, sa han. Ja selvfølgelig, men det var langt, hele 530 km, litt lenger enn den tradisjonelle veien på E6 via Gøteborg, men den var vi så lei av, så vi valgte å kjøre midt i landet mellom de store innsjøene Vänern og Vättern.
Jeg synes Sverige er så kjedelig, det er liksom km på km med endeløse skoger, ingenting å se. Men, sannheten er selvfølgelig at det er masse å se, det ligger bare ikke ved veikanten og vi er så utålmodige. Enten er vi på vei sørover og har det travelt med å komme oss ned i Europa, eller så er vi på vei hjem og begynner å bli litt lei av reisen. I dag var egentlig målet og bare komme seg til Finnskogene og dette osteysteriet så fort som mulig.
Etter minst 2 lange timer gjennom skog og atter skog, der vi knapt hadde sett en bil, kom vi til en rundkjøring der det vrimlet av folk og biler utenfor noe som lignet et kjøpesenter. Hos oss er alle VIP sto det på plakater og bannere over alt, og siden både vi og hundene trengte å strekke på føttene, så stoppet vi der.
Her regnet vi med å kunne få oss både noe og spise og kanskje handle litt billige matvarer å ta med oss hjem. Jovisst var det en kafe med gode svenske retter, stor butikk var det også, men ikke som du skulle tro.
Her solgte de nemlig bare snop, snop i alle varianter, i bøtter og i spann, snop i lange lange baner. Jeg har aldri noensinne sett makan, og selv om vi ikke de som spise noe særlig med snop, så kom vi begge ut med hver vår poste med favoritter.
Turen gikk videre i håp om å kanskje nå frem til Sørens kamerat på Lekvattnet og porten til Finnskogene før det ble for sent. Vi skulle selvfølgelig bare dukke opp som en overraskelse med en hilsen fra Søren.
Det føltes som å kjøre i det uendelige, avstanden ble bare ikke kortere og timene gikk. Det føltes i hvert fall slik. Det virket mye lenger enn det burde være. Eller var vi kommet lenger enn vi trodde? Lindås? Nei det var ikke Lindås på Vestland 🙂
Etter et stopp i et skogholt for å gå tur med hundene og enda et par timer gjennom uendelig km med skog, var vi der endelig. Men klokken var blitt halv ti på kvelden og vi innså fort at det slett ikke hadde vært så lurt å gjøre dette til et overraskelsesbesøk.
Finnskogens Ostaffär var selvfølgelig stengt for lenge siden. Det var ingen der. Trist, fordi vi hadde gledet oss til å både overbringe hilsen og kjøpe ost. Jeg vet ikke når de legger seg på landsbygda i Sverige, men å ringe halv ti var kanskje for sent?
Det var et hus der også, vi forsøkte stille å banke på, men ingen respons. Senere har vi vel konkludert med at det ikke er der de bor, og vi skal nok tilbake, men da skal vi si i fra først.
Vel, det begynte å bli mørkt, selv om vi nå virkelig begynte å føle på at det var lysere her oppe litt lenger mot nord. Vi hoppet i bilen igjen for å ta de siste korte kilometerne som var igjen til grensen. Mens vi kjørte fant jeg fort et sted vi kunne fricampe.
Rett etter å ha passert grensen svingte vi inn på Rotnemovegen Fylkesvei 380 og fulgte den nesten til Grue. Der var den, en flott plass ved innsjøen. En plakat fra grunneier fortalte at her kunne vi stå, bare vi plukket opp søppelet etter oss. Ja, selvfølgelig! Vi etterlater alltid en plass slik vi ønsker å finne den selv.
Så her står vi for natten, langt inne i de vakre og mystiske Finnskogene. Her er det så vakkert at jeg kunne ha vært her i flere dager, kanskje uker. Vi gleder oss til å se mer av magien når solen står opp.
Onsdag 31. juli – Reparert mellomaksling og Tore har bursdag
Da vi ankom parkeringsplassen på Brøndby i København ca. kl 22, i går kveld, hadde de fleste allerede gått til ro i bilene sine. Men, Tore måtte jo på taket for å blåse opp teltet. Det tar ca. 50 sekunder, men pumpen som bråker litt, høres kanskje ut som et stort dyr som stønner og brøler i nød. I alle fall, det tyske paret i bilen ved siden av, som antagelig hadde gått til sengs for lengst, kom ut i tøfler og pyjamas.
De tittet inn i bilen til meg og sa: «Was is los…. ?», noe som resulterte i at begge hundene gikk fullstendig amok, omtrent samtidig som teltet poppet opp med et digert PAFF. De rygget forskrekket tilbake og tittet opp på den ruvende fuglekassen, og det så nesten ut som om de forventet at en stor monsterfugl ville åpenbare seg når som helst.
Etter at de var vendt tilbake til sengen, hadde vi lydløst satt opp toaletteltet, intetanende om at det tyske paret hadde tenkt å spise frokosten sin akkurat der. Det ble litt pinlig å pakke sammen sanitærfasilitetene, der de satt å koste seg ved bordet pyntet med en rødrutet duk.
Så kom finalen, akkurat som geværskuddet i nyttårskonserten, når teltet skal ned og luften skal ut, så er det nettopp sånn det høres ut. Men, denne gangen var Tore grei og advarte på forhånd om det som skulle skje, så det stakkars tyske paret ikke skulle få hjerteinfarkt eller skiven med appelsinmarmelade i halsen. Likevel, de vinket da vi dro.
Tore hadde bursdag, og det å besøke en Landy-guru på et skikkelig, godt gammeldags mekke-verksted, var jo en drøm av en måte å feire den på. Søren Bach og Bilmageriet viste seg å være alt annet enn et vanlig og tradisjonelt bilverksted.
Her var det ingen ventetid, ikke det at han ikke hadde nok å gjøre, men han slapp alt han hadde i hendene for å hjelpe norske turister hjem. Det var heller ikke behov for å vente på deler, her lages de på stedet.
Her ble det fikset med noe nytt og noe gammelt, noe fra Lasse og noe fra en stakkars avdanket gammel Landy han hadde i bakgården. Det ble sveiset og kuttet, skrudd, teitet og smurt, vipps så hadde vi mellomakslingen tilbake på plass og vi er klar for å fortsette på tur takket være geniet Søren Bach.
Så var det ut å prøve at alt fungerte og det gjorde det, og litt andre småting ble også fikset, Den matte lykten som hadde vært så gjenstridig ble pusset ren og fin, Søren hadde råd for det også. Så var det oppgjørets time, Tore fikk en sigar og betalte det vi vil si heller var et mindre og ganske beskjedent honorar for arbeidet, og Tore fikk bursdagsgave, en helt ny kjøleslange så han kan bytte ut den der proppen lekker.
Det var allerede blitt litt ut på ettermiddagen da vi endelig kunne fortsette videre, lykkelige og glade for at problemet var løst og knirkelyden endelig var borte. Nå skulle vi videre til Sverige som planlagt, og kanskje tar vi turen innom en venn av Søren som skal ha en fin overnattingsplass for Land Rovere på tur. Det er jo som en stor familie, mange Land Rover-eiere føler det, og det finnes faktisk en nettside LR-FreeCamp, der de tilbyr hverandre gratis plass å stå eller en garasje for å mekke om noe skulle gå galt på turen.
Først et stopp utenfor Frilands-museet i Kongens Lyngby, der ligger det også et bilmuseum. Vi skulle gjerne ha sett begge deler, men det ble med å bare lufte hundene denne gangen.
Fergen fra Helsingør til Helsingborg er en liten kuriositet i seg selv. Den går relativt ofte, omtrent hvert 10 – 15 minutt hele dagen og overfarten tar ca. 20 minutter. Men, det spesielle er jo at de har Tax-free om bord, og den er gjerne bare åpen i noen få minutter, fordi tollfriområdet mellom de to landene er så lite og passeres på kort tid.
Her kan det gjerne oppstå noen paniske og absurde situasjoner mellom reolene, når passasjerene stormer inn for å sikre seg noen billige varer. Men, vi klarte det, skvise oss inn, løpe gjennom butikken ogrekke kassen før den stengte.
Da vi kom til Helsingborg, bestemte vi oss for å ikke kjøre så langt. Det var jo tross alt Tores bursdag og hundene hadde stort sett sittet i bilen hele dagen. Dermed fant jeg et spahotell med bobilcamp i Laholm, ca 40 minutter fra der vi kom i land, Lögnäs Gård. Et fantastisk sted, flotte oppstillingsplasser og fasiliteter for bobiler, og samtidig et spahotell med alt som hører til og en koselig restaurant kjent for sine luksuriøse 3-retters middager.
Ja, her skal vi stå. Fin plass. Men, det blir nok verken spa eller noen fin middag på restaurant. Tore vil heller sette seg ned og svare på hilsner han har fått fra familie, venner og kollegaer, mens jeg lager en enkel pasta.Det enkle er ofte det beste.
Så blir det pasta og prosecco, ja vi åpnet den flasken vi fikk av de hyggelige italienerne i Covelo. Vi skal utforske denne flotte gården mer i morgen, for her kan vi også få stå så lenge vi vil ut over ettermiddagen og ikke minst, få vasket noen klær.
Fredag 19. juli – En regntung reise gjennom Dolomittene
Siden vi hadde gitt opp planene om å kjøre via Venezia til Slovenia, hadde jeg laget ny reiserute gjennom de majestetiske Dolomittene i de italienske alpene. Det særegne landskapet med taggete topper, dype daler og karakteristiske rosa fjell som skifter farge i solnedgangen er et av verdens vakreste fjellområder og ble faktisk anerkjent som et UNESCO verdensarvsted i 2009, på grunn av sin enestående naturskjønnhet og geologiske betydning.
Vi gledet oss, men det var bokstavelig talt noen skyer på himmelen. Et kraftig lavtrykk hadde plaget folk i hele Vest-Europa i flere dager, og nå var det på vei østover. Det skulle regne senere på dagen i Covelo også, så det var ingen hensikt å bli stående, og det var heller ingen steder å kjøre for å unngå regnet. Det var bare å håpe på at vi fikk se mest mulig før skydekket senket seg.
Vi tok et lite stopp i landsbyen Montagna for å strekke litt på føttene. Denne byen ligger ved foten av Dolomittene med en spektakulær utsikt over dalen Val dÁdige. Dette området er faktisk tospråkelig, så både tysk og italiensk er offisielle språk.
Montagna ligger i Syd-Tirol og det er jo lett å se på de tradisjonelle husene med blomsterkasser. Blomstene er så bugnende og friske at du nesten kan lure på om de er ekte. De må brukt mye tid på blomstene sine.
Man blir jo fort klar over at Syd-Tirol og Dolomittene ikke bare er noe du reiser forbi på en dag. Maleriske landsbyer som hentet ut av et eventyr, ligger som perler på en snor mellom kjente skisteder som Cortina d’Ampezzo, Val Gardenea, Alta Badia og Arabba for å nevne noen. Og skiheisene de går selv om det ikke er snø i bakkene, om sommeren byttes ski ut med gode sko, og området er elsket av fot-turister og syklister.
Dette er San Giovanni di Fassa som ligger i dalen Val di Fassa, men likevel så mye som 1 400 meter over havet. Det er ikke lett å forestille seg når du ser de imponerende fjellmassivene Marmolada og Sella som ruver nesten 2 000 meter over der igjen. Her midt i Dolomittene har de forresten et eget språk i tillegg til italiensk, ladinsk, som er et romansk språk trolig nært i slekt med retoromansk og friulisk, hva nå enn det er.
Castello-Molina di Fiemmeer en pittoresk landsby som ligger i Val di Fiemme. Landsbyen er kjent for sin rike historie som strekker seg tilbake til middelalderen og har bevart mange historiske bygninger og kultur.
Etter hvert som vi tråklet oss inn igjennom dalene i Dolomittene på ca. 1 400 meters høyde ble det stadig mer skyer og vi kunne bare så vidt skimte de dramatiske toppene gjennom skyene. Utsikten vi hadde gledet oss til var skjult bak tåke. Men, nå var vi her og bestemte oss likevel for å kjøre det berømte Pordoipasset som er en av de høyeste fjellovergangene i Dolomittene på 2 239 meter over havet og fortsatt med fjelltopper nesten så høye som Galdhøpiggen over der igjen.
Oppstigningen fra vest via Pordoipasset, starter her i Canazei, nærmest rett opp fjellsiden du ser der fremme på en vei med et stort antall skarpe hårnålsvinger. De er forresten elsket av syklister og motorsyklister.
Det var heldigvis lite av både syklister og annen trafikk denne ettermiddagen, det var vel ikke så mange som hadde lyst å dra opp dit med uvær i vente. Når jeg sier heldigvis, så er det fordi nettopp her, midtveis i de bratteste oppoverbakkene begynte Lasse for alvor å skape seg, det var som om han rett og slett ikke fikk puste. Det var hosting og harking og helt fullstendig mangel på kraft, så uansett om Tore hadde gassen i bånn, så var det så vidt han trillet, jeg tror ikke at det gikk fortere enn at jeg kunne ha gått ved siden av. Men, vi kom oss til toppen, og akkurat da var det faktisk så lite kraft igjen at Lasse nærmest bare trillet inn på parkeringsplassen med et sukk.
En ganske nervepirrende tur på vei opp mot toppen, og nesten litt ubehagelig da vi la merke til at alle kom ned og nesten ingen dro opp. Lasse slet og vi ventet bare på å finne et sted å stoppe for å skifte dieselfilter.
Vi nådde toppen, og da er det jo litt ergerlig at vi ikke gjorde det vi kom for å gjøre, nemlig å besøke museet dedikert Maria Piaz eller Mor Pordoi som hun kalles, som er den som er å takke for turismen i området og ikke minst kabelbanen. Det finnes en skulptur av den tøffe damen der som startet virksomheten allerede i 1902 og som døde i 1971, 94 år gammel. Hun bygget flere hoteller og ikke minst etablerte hun den berømte restauranten som bærer hennes navn «Maria Ristorante». Ja, der var jo planen at vi skulle spise og menge oss inn på listen sammen med en lang rekke kjendiser som har spist der. Men, sånn ble det altså ikke.
Her står vi på toppen av Pordoipasset 2 239 meter over havet. Restauranten og museet er rett bak ryggen på oss, men det var alt annet enn biff og museumsbesøk vi tenkte på nå. Det var surt, det var kaldt, og det var ventet kraftig uvær med storm til natten. Vi ville bare tilbake til sivilisasjonen. Tore gjorde seg klar til å skifte dieselfilter, jeg tok på meg en ekstra stilongs. Men, så viste det seg at det ikke var dieslfilter men et oljefilter han hadde tatt med, så da var vi like langt.
En ting var i hvert fall sikkert og det var at vi absolutt ikke kunne bli stående her. Ja, det var lov, det var en dedikert bobilparkering som vi måtte ha betalt noen kroner for, men hvem vil vel overnatte i et taktelt med bare sommerdyne og sommerklær i uvær på verdens tak? Alternativet var å ringe etter en tauebil, jeg hadde sett flere den lille stunden vi sto der. Men, Tore ville nå bare prøve det vanlige ritualet på Lasse med å pumpe på gasspedalen og åpne/lukke dørlåser og alt mulig annet rart han hadde fått tips om. JA.. og det virket, plutselig var Lasse helt normal igjen.
Nedstigningen mot Arabba gikk som en drøm og helt uten ping ding eller et snev av problemer. Men, nå kjørte vi jo (trillet) ned og ikke opp, så vi var jo fortsatt litt skeptiske.
Så vi stoppet på det første verkstedet vi kjørte forbi. Men, de var fullt opptatt og du kunne faktisk se en lang kø av parkerte kjøretøy langt oppover veien. Ja, det var tydeligvis vanlig å få problemer i Pordoipasset, så da var vi litt inne på denne tanken om at det faktisk var høyden og tynnere luft som gjorde det. Ja kanskje i dette tilfellet, men ikke i andre.
Turen gikk knirkefritt forbi og delvis gjennom Cortina d’Ampezzo, en av de mest berømte og eksklusive fjellbyene i Italia. Cortina har en lang historie som strekker seg tilbake til romertiden, men byen begynte virkelig å blomstre på 1800-tallet, da den ble et populært reisemål for aristokratiet og jetsettere. Byen har vært vert for viktige internasjonale arrangementer, inkludert Vinter-OL i 1956, som bidro til å sette den på det globale kartet som et ledende skisenter. Men, vi hadde verken tid eller lyst til å stoppe. Vi ville komme oss litt lenger nord for å slippe unna regnet som var ventet til natten.
Innsjøen Lago di Dobbiaco er kjent for å tiltrekke seg fotografer for å ta bilde av det turkisgrønne vannet og de dramatiske omgivelsene. Det forstår jeg godt. Men vi stoppet ikke, jeg tok bare dette bildet ut gjennom vinduet.
Jo, vi stoppet, men det var bare for å lufte hundene mellom to regnbyger og for å kjøpe noe Tex/Mex-mat fra noen artige skruer med en liten bod i veikanten. Maten var god den og porsjonene så store at de kunne ha vart i flere dager.
Det var blitt ganske sent og nesten mørkt da vi ankom San Candido helt på grensen til Østerrike. Her ligger det en bobilcamp kalt Area di Sosta Camper Parking som egentlig har rykte på seg for å være litt luguber og bråkete. Tja, det kan godt være, men vi hadde ingen ting å klage på, det var litt slitent, både stedet og innehaverne, det må jeg jo si, uten at det er ment negativt eller for å være frekk. Vi fikk plass, og selv om det ikke er lov, fant vi en krok helt for oss selv der vi kunne slå opp ytterteltet siden det skulle bli store mengder regn til natten. Ganske koselig egentlig… så får vi se om værgudene holder det de lover, det skal bli sol igjen i morgen.
Vi sitter ute i teltet og hundene får hele plassen i bilen mens det regner og tordner. Vi har det alle godt og varmt. Vi har det ganske koselig egentlig og er bare glade for at vi slapp å stå i snøslette og storm oppe i Pardoipasset. Det er 250 meter til grensen til Østerrike, så da blir det i hvert fall ett, om ikke flere nye land i morgen.
Torsdag 18. juli – Fridag og avslapning på en gård i Covelo
Vi har vært så mange steder og møtt så mange hyggelig mennesker, ofte steder der vi har følt på at vi kunne ha blitt i flere dager. Og så, har du Covelo, den lille landsbyen opp mot Sør-Tirol i Nord-Italia, der vi ikke bare følte at vi kunne ha blitt i flere dager, men kunne ha stått i fare for å ha blitt for evig. Det er en bitteliten landsby med ca. 350 innbyggere, som så mange andre har kjempet med nebb og klør mot fraflytting.
Der ble vi ikke bare tatt godt i mot, men følte oss hjemme fra første sekund og der det var lett å komme inn under huden på folk. Det er nok en plass vi lett kunne ha etablert oss, og slike steder er det alltid vemodig å dra fra, fordi ofte er de så bortgjemt at det blir vanskelig å vende tilbake.
Men, man får jo nesten bare glede seg over at slike steder finnes og ikke noe mer, vi har funnet vår landsby i Spania. Men, da dyra ble sluppet ut og Tore kom tilbake med nypresset eplejuice og vi laget oss klassisk italiensk lunsj, da ville vi i hvert fall bli én dag til.
AGRI Campeggio da Bery, er en gård ja, og det lukter som det skal på en gård. Det lukter sunt tenker jeg, og for fintfølende neser, så kan jeg trøste med at du blir fort vant til det og vil like det. Men, det er jo ikke slik at du vasser rundt i møkk selv om du bor på en bondegård, dette stedet må være blant de reneste uteområdene og med de flotteste sanitærfasilitetene vi noen gang har opplevd.
Og så er det noe helt magisk med det å ha den nærheten til dyr. Dessuten, det er jo en del av konseptet, at du skal få en ekte opplevelse av livet på landsbygda og ett innsyn i bondens hverdag.
Her kan du få være med bonden på jobb og hilse på dyra. Du kan få prøve å melke kuer eller plukke egg, noe som er ekstra kjekt for barn. Og, de koselige og flotte dyra da, bare det å se dem kose seg på blomsterengen er til stor glede.
En fridag et sted, det betyr slett ikke bare at vi slapper av selv om vi gjør det også. Det er alltid kontorarbeid som skal gjøres, og det skal ryddes i bilen og vaskes klær når vi har muligheten til å gjøre det, spesielt på et så flott sted som dette.
Lufting av sengetøy, vasking av klær, tømme ut av bilen og stable på plass igjen. Litt kontorarbeid og litt snakk med naboer, veldig hyggelige naboer. En danske lånte/ga oss litt vaskepulver, og et annet par fra en vingård utenfor Venezia kom faktisk med en flaske egenprodusert prosecco i gave. De kunne dessuten fortelle oss at vi bare måtte glemme å kjøre Gardasjøen og via Venezia videre, de hadde stått 6 timer i kø for å komme ut derfra.
Og, så er det jo å gå tur med hundene å undersøke omgivelsene litt. Denne dagen fikk vi forresten tilbud om å gå tur sammen med vertinnen Tina, eller hun kunne ta lille Pippi på tur for oss, Tina har tidligere trent hund og var kjent med staffi-rasen som dessverre blir litt stigmatisert og derfor ofte opplever at folk er negative. Tusen takk til Tina som bare kom trampende i svære støvler, stilte seg opp og lot Pippi få tid til å utforske henne i eget tempo. Helt GULL, så vi reiser gjerne tilbake vi, bare for å få litt terapi. Så dermed er det med en gang sagt, dette stedet er også SÅÅ hundevennlig.
Den tøffe og spreke Tina som driver gården og hennes mor Olga, som er fra Covelo, men som bor i Florida, USA. Hun er 80 år og har tatt den lange turen helt på egenhånd, men sa det ble siste gang, fordi det var så mye styr med apper og ny teknologi, ja det forstår jeg godt, jeg har ikke engag fylt 60 og synes at det har blitt alt for mye. Olga flyttet til USA og giftet seg, så barna er oppvokst der, men hun var glad for at Tina, som dro tilbake til besteforeldrene i Coveleo i Italia på ferie, fant seg en kjekk lokal mann og flyttet tilbake. Jeg forstår så godt at hun gleder seg over det.
På kvelden var det endelig tid for å bevege seg opp i den lille landsbyen, strekke litt på føttene og finne et sted å spise. Det er enkelt, det er bare en restaurant og en bar, stort sett én av alt. Det var ikke langt å gå heller, kanskje 250 meter… og for oss som bare skulle innom å ta en øl og litt tapas like før stengetid, ventet en overraskelse som førte til at vi ble der mye lenger.
For sammen med iskald øl og meny på den koselige uteserveringen til Osteria Ca’ dei Giosi, fikk vi en gratis antipasti, en velkomstgest fra kokken. Jeg ble overbevist om at det var en raspeball og det åpnet døren til en lengre kveld enn planlagt.
Onsdag 17. juli – Via Gardasjøen til en bondegård ved Dolomittene
Challet della Rota er virkelig en italiensk perle. Stillheten, den friske fjelluften, den behagelige temperaturen og ikke minst de hyggelige menneskene Cilene og Saverio, som har åpnet hjemmet sitt og laget det så fint og tilrettelagt for de som kommer på besøk.
Ikke bare ble vi tatt i mot med store smil og åpne armer. Vi fikk en fin plass å stå, hjulpet med strøm og en grundig omvisning i hagen, rundt bassenget og i kjelleren på huset der det var dusj, vaskeri og toalett.
Og hva er vel ikke bedre enn å våkne til en aldeles nydelig ny dag, og kunne spise frokost med vertinnens eget hjemmelagde aprikossyltetøy på nybakt saftig italiensk brød med knasende god skorpe.
Det er så vakkert der oppe i fjellsiden over Marone og Iseosjøen, at det knapt lar seg vise med bilder. Så her kommer en liten filmsnutt:
Borte bra, men hjemme best sies det. Ja, det er nok sant det, men, likevel er det sånn at uansett hvor fint det er der du bor, så er det noe med det å være på et vakkert sted et annet sted, som får deg til å slappe av og nyte omgivelsene på en annen og oppfriskende måte. Det er da du ser det.
For det er jo egentlig ikke slik at utsikten over Iseosjøen, er så mye flottere enn utsikten over Sognefjorden når du kommer ned fra fjellet i full fart på vei til fergen. Like pussig er det jo egentlig at folk fra Alpene kan komme til Norge og si at det var det vakreste de har sett i hele sitt liv.
Også på Challet della Rota var de fleksible med at vi kunne få stå utover ettermiddagen, uten at det ville koste oss noe ekstra. Vi drøyde faktisk ganske lenge før vi dro, fordi vertskapet skulle finne et verksted i Marone til oss. Vi ventet bare på en tilbakemelding, og det ble omsider at vi kunne komme etter siesta sent på ettermiddagen. Men, det var litt sent å måtte pakke sammen telt og hele campingen, og kanskje risikere at bilen ble stående til neste dag. Ja, det er det som er et minus med å bo i bil kontra campingvogn. Så, vi valgte å håpe på at Lasse var blitt frisk igjen. Han er jo så av og på, problemer forsvinner av seg selv og nye kommer til. Det er ikke en eneste kjedelig dag med Lasse.
En fargerik blindpassasjer (Løvgresshoppe) var lite villig til å forlate bilen da vi skulle dra. Den ble omsider etter litt krangel, skånsomt overtalt. De kan være aggresive, de er kjøttetende og kan bite kraftig om de føler seg truet. De finnes faktisk i Norge også, spesielt rundt Oslofjorden.
På vei opp den smale, bratte og snirklete veien til Challet della Rota hadde vi midt i en skarps sving, lagt merke til noen merkelige fjellformasjoner dagen før. Disse stoppet vi selvfølgelig for å studere nærmere på vei ned igjen til Marone.
Det var «Jordpyramider» og fenomenet er så spesielt, vakkert og så utenomjordisk at det måtte jeg selvfølgelig skrive en egen utdypende artikkel om. Den og flere bilder finner du HER…
Fra Iseosjøen til Gardasjøen var det ca. 1 times kjøring. Planen var å kjøre innsjøen som kan sammenlignes med vår norske Mjøsa i areal og flate hele veien rundt. Fordelaktig kanskje å ta noen etapper med ferge, for å få best mulig utsikt over de mange vakre landsbyene med de ruvende fjellene i bakgrunnen. Men, vi kom oss ikke av gårde før sent på ettermiddagen, vi måtte stoppe for å shoppe både mat til oss selv og hundene, og sist. men ikke minst. Lasse var slett ikke snill, men sur og gretten på alle måter.
Det var rykk og napp, ping og ding, det var knirk og knekk. Dessuten, plutselig så var han tilbake til fenomenet vi hadde for en uke siden, bare å kutte ut alt av lys og eller stoppe helt, og noen ganger begge deler. Som før, hjalp det å stoppe, gi Lasse en liten pause, og gjennomføre et ritual bestående av å pumpe 40 ganger på gasspedalen før vi kunne kjøre videre. (Dette skal angivelig resette eventuelle sensorer som skaper trøbbel – det virket hver gang, men bare for en stund).
Vi ankom Gardajøen ved Gardone Riviera på vestsiden, like før landsbyen Toscolano Maderno på vestsiden. Denne byen, det er egentlig to som er slått sammen til en, er kjent for sin papirproduksjon helt siden middelalderen og som var av stor betydning for italiensk boktrykkerkunst.
Vi skjønte jo fort at det bare var å kjøre hurtig forbi, både denne og de neste landsbyene. Alt av hoteller og ikke minst campingplasser var smikkfulle, og skiltene med FULL – hadde nok stått siden starten på sesongen. Det ville nok ikke bli noen detaljert artikkel om Gardasjøen denne gangen. Men, hvorfor er Gardasjøen så populær egentlig, selv for nordmenn? Det er jo en kjent sak at de reiser dit med bobiler og campingvogner for å møte venner hvert eneste år.
Kort fortalt er Gardasjøen unik med sin rike historie, romerske ruiner, middelalderslott, historiske festninger, det klare turkisblå vannet i kontrast mot de dramatiske fjellene i nord og de grønne myke åsene i sør. Og selvfølgelig maten og vinen. Enten du er en naturelsker, historieinteressert, adrenalinjeger eller bare søker avslapning, er Gardasjøen et reisemål som tilbyr noe for alle. Dessuten, det har vært et kjent reisemål for kjendiser i århundrer.
Men vi, vi måtte bare koste forbi, med sikte på å finne et mindre populært sted å stå for natten. Den siste etappen langs Gardasjøen var heller ikke mindre nervepirrende der den gikk gjennom tunnel etter tunnel, og det kunne nesten virke som om at Lasse ble ekstra gretten nettopp der. Det er det siste stedet du ønsker å bli stående… i en tunnel under minst 1000 meter med fjell.
Da vi kom til Arco som ligger helt nord i Gardasjøen, bestemte vi oss for å fortsette rett nordover istedenfor å følge innsjøen sørover igjen. Tanken hadde jo vært at vi skulle fortsette til Venezia for å markere vår 20 års bryllupsdag, der nettopp Venezia var destinasjonen for bryllupsreisen. Men, selvfølgelig, det ville ha vært bortkastet, for mye folk og for varmt i juli. Så vi satt kursen mot den lille landsbyen Covelo utenfor Trento, der jeg hadde funnet en gård, såkalt agriturismo som skulle ha rikelig med plass for bobiler, et helt jorde faktisk om de etablerte plassene skulle være opptatt. Dessuten, gården var oppgitt til å være 24/7 døgnåpen.
Vi ankom den lille landsbyen Covelo og Agricampeggio da bery. like før det ble mørkt. Og, ja vi fikk plass hos bonden. I innkjørselen ble vi tatt i mot av smilende og vinkende sesongarbeidere.
Det tok ikke lang tid før bonden selv også var på plass for å ønske oss velkommen og vise oss rundt. En nærmere presentasjon av stedet kommer i morgen, men vi er ganske fornøyd og kanskje litt overrasket. Bare se hva Tore har å fortelle i videoen nedenfor. Det er første gang vi har funnet et sted å campe som har fasiliteter som dette.
Og for de som har lyst til å se et lite tilbakeblikk på turen på vestsiden av Gardasjøen, så har Tore satt sammen en flott film om det nedenfor.
Tirsdag 16. juli – Fra Liguria til Lombardia. Vi utforsker Nord-Italia.
Til tross for at kirkeklokkene hadde ringt fire ganger i timen gjennom hele natten, hadde vi sovet som steiner og ikke lagt merke til det. Vi var vel blitt vant til det etter å hørt på dem hele kvelden. Det er jo litt koselig også på en måte.
Tore tok hundene med seg på tur opp i din lille landsbyen Sasso di Bordighera, for å se nærmere på kirken med de imponerende klokkene. Liten landsby ja, den består bare av en plaza med noen middelalderhus og har bare 212 innbyggere.
I mellomtiden benyttet jeg anledningen til å gå ned til servicebygget med oppvasken. Slett ingen kjedelig jobb når du har en slik fantastisk utsikt og strålende vær.Stedet er forresten også en botanisk hage, og drives av en gartner.
Det spesielle er at hele campingplassen ligger i terrasser nedover fjellsiden. Innkjørselen er på toppen, der det er så bratt at det er rart at bobiler og campingvogner i det hele tatt kommer seg opp og ned. Det må ha vært litt av en jobb og lage til.
Så gikk turen videre østover, litt oppe i høyden, med god utsikt over den italienske rivieraen. Etter en god times kjøring var det på tide med litt lunsj, Så vi stoppet ved Grotte di Toirano, et imponerende underjordisk hulekompleks som er åpent for publikum.
Det ble med en lunsj for oss. Vi skulle gjerne ha besøkt hulen, men det var lang ventetid på å slippe inn og det var igjen for varmt å la hundene sitte i bilen. Men, stedet ligger i en vakker dal der fjellformasjonen er spektakulære nok i seg selv.
Pippi har som alltid sin egen stil, og har funnet seg en skyggefull plass der hun kan observere det som skjer samtidig som hun tar seg en liten lur.
Vi hadde tenkt oss helt til den berømte Garda-sjøen. Men, Lasse var i dårlig humør. Han var treg, han laget klynke og dunkelyder, giret virket ikke helt som det skulle, og han sa pling ding og sang bjelleklang som aldri før. Så, istedenfor å kjøre motorveien rundt Milano, noe som ville ha tatt oss 3 timer, snirklet vi oss igjennom små italienske landsbyer, vinåkre og olivenlunder. Det var så vakkert! Men, det tok sin tid.
Vi fant ut at det kanskje ikke var så smart å ankomme Garda-sjøen på kveldstid. Tanken var jo at vi skulle dra forbi på ettermiddagen og finne overnatting et sted oppe i Dolomittene. Men, det rakk vi ikke nå, og det å finne et sted å stå ved Garda-sjøen var helt utopisk, der var det helt sikkert allerede fullbooket før påske. Dessuten, vi måtte kanskje vurdere å oppsøke et verksted etter hvert.
Etter å ha studert kartet og mulige overnattinger der vi befant oss midt i mellom Milano og Garda-sjøen, rett vest for byen Brescia, gikk det opp for meg at Garda-sjøen er slett ikke den eneste i dette området, den har en liten, men ikke mindre vakker søster «Iseo». Helt uforberedt og uten noen bilder så blir det ingen egen artikkel om den, men det fortjener den virkelig en gang i fremtiden. Den er faktisk spesiell på sin måte også, fordi denne øyen du ser på bildet her «Montisola», er faktisk Europas største innsjø-øy og er hjem for ikke mindre enn 6 små pittoreske landsbyer.
Iseo-innsjøen så aldeles ikke mindre populær ut enn storesøster Garda. Alle campingplassene var fulle, og de som var der, så ut til ha vært der lenge. Men, vi skulle opp i fjellet ca . 1000 moh, til en plass jeg hadde funnet som var hjemme hos noen. Vi tok bare sjansen på at de hadde ledig plass, fordi det i omtalen sto at det var 7 km opp bratte svingete veier, der du ville få problemer med bobil om du traff noen, og at noen steder fantes det overbygg/fjellsikring som kanskje var for lav for de største… sist men ikke minst, mange steder var veien veldig dårlig og humpete.
Veien føltes faktisk lenger og smalere enn opplyst, det var nesten så vi lurte på om vi hadde kjørt feil. Det ville i hvert fall være en tragedie om de ikke hadde plass til oss, eller synes at vi kom for sent. Men, endelig svingte vi inn gjennom porten til Challet della Rota, folk vinket og en strålende blid italiener visste oss på plass på parkeringen bak huset, sammen med en entusiastisk og blid engelsktalende venn på besøk fra Sveits.
Kort fortalt, her bor vi i dag med flott utsikt over den vakre Iseosjøen… og ja vi får bruke svømmebassenget…
Mandag 15. juli – Fra Provence i Frankrike til Monte Carlo i Monaco – inn igjen i Frankrike og over grensen til Italia
Som jeg sa i går, Saint-Barthélémy utenfor Bauduen er et fristed… Det var bare helt vidunderlig å våkne opp i skogholtet til frisk luft og fuglekvitter. Dessuten kom verten med ferske baguetter og croissanter til oss på morgenkvisten. Hvor lenge kan vi stå her spurte Tore, og verten kvitterte, kom ikke dere sent i går kveld? Jo, det gjorde vi jo… Ja, da er det jo ikke en ny dag før i morgen. Det er altså ikke bare et fint og rolig sted, det har vennlige mennesker.
Dette er ingen tradisjonell campingplass, men heller et stort område med jorder og skog, der folk kan finne seg en avsidesliggende plass i ro og fred. Men, de ruller ut kabler i lange baner for de som trenger strøm. Bolighus og resepsjon her.
Ja, servicebygget ser ganske primitivt ut, og det er gammelt og enkelt. Men, inne er det likevel trivelig, nymalt i hvitt og lyseblått og super super rent. Der er det dusj og toalett, og på baksiden et utekjøkken hvor du kan ta oppvasken.Sjarmerende…
Takteltet er helt herlig… det har god madrass, vi har dyner og puter, det er som å være på tur med dobbeltsengen hjemme. Det er tykke vegger, ikke noe som minner om telt, og du kan åpne alt når du har lyst til å sitte på taket å betrakte omgivelsene.
Her er en liten snutt som viser hvordan det er der oppe i takteltet (i Bauduen).
Vi befant oss ca. 80 km fra kysten og Côte d’Azur, også kjent som Den franske rivieraen, et sted midt i mellom Marseille og Nice, med kjente steder som Saint-Tropez og Cannes. Men, som også nevnt i går, vi var ikke alene, det virket som om hele Europa var her samtidig. Og, det var uutholdelig varmt, 38 grader i skyggen eller mer.
Jeg må jo innrømme at det er ganske ergerlig å bare kjøre forbi steder du alltid har hatt lyst til å se, men når du sitter der på motorveien i avkjørselen før en av disse berømte perlene og køen knapt beveger seg, da vet du at du faktisk ikke går glipp av noe i dag. En annen gang… en vinterdag kanskje…
Vel, vi fikk da sett litt av rivieraen, så jeg skal ikke klage. Like etter avkjørselen til Nice dykket vi helt ned til kysten ved Villefranche-sur-Mer og fulgte veien langs stranden i ca. 15 km, inn og tvers igjennom Monaco og videre inn i Frankrike igjen via Menton og over grensen til Italia. Jeg må si at under rådende forhold med varme og masse mennesker, så var det å bare surfe igjennom i bil langs strandpromenadene helt greit.
Monaco ja, verdens minste land etter Vatikanstaten, bare 3,2 km langt og bare 350 meter bredt på det smaleste. Det ligger langs kystlinjen og skvist oppover fjellsiden Tête de Chien i De maritime Alpene. Jeg har alltid trodd at det lå på grensen til Italia, men det gjør det ikke… Nært grensen ja, men Monaco er faktisk helt isolert inne i Frankrike. Landet er jo så lite at du kan gå det på kryss og tvers i løpet av noen timer. Vi kjørte bokstavelig talt på kryss og tvers og fikk vel sett det meste i ettermiddagens trafikkork.
Faktisk ble vi stående utenfor selveste Casinoet i Monte Carlo mens folk som sto og ventet på kjendiser bykste ut i veien for å ta selfies. Jeg fatter å begriper ikke hvorfor jeg ikke hoppet ut av bilen og tok et bilde av oss og Lasse der og da. (Vi stoppet ikke noe sted, men jeg må legge til at det var godt tilrettelagt om vi hadde valgt å gjøre det). AI ja 🙂
Men, vi filmet turen gjennom Monaco og Tore har satt sammen klippene som viser hvordan vi målbevisst kom oss til Casinoet i Monte Carlo og menger oss med fiffen.
Fra Monaco til den italienske grensen er det bare omtrent 8 kilometer, og sånn ca. midt i mellom ligger Menton, også kjent som «Sitronbyen». Menton har en historisk bykjerne med smale gater og en pittoresk atmosfære. Byen er også kjent for sin vakre arkitektur og sine mange botaniske hager. Dessverre kjørte vi bare forbi.
Menton har et spesielt mikroklima som gjør byen til et av de varmeste stedene langs den franske rivieran. Derfor trives sitronene så godt, og den årlige sitronfestivalen (Fête du Citron) er et stort høydepunkt.
Vi var egentlig mest opptatt av å komme oss videre, både Spania og Frankrike hadde tatt mer tid enn forventet pga. dårlig vær og uforutsette hendelser, men kø og trafikk midt i høysesongen gjorde at alt gikk ganske så tregt, så selv om vi hadde vært på veien i 6 timer uten knapt å gå ut av bilen, så hadde vi bare forflyttet oss 180 km. Vi la inn en ekstra time med kjøring, passerte den italienske grensen og kom oss til den kjente kystbyen Bordighera da vi begynte å se etter overnatting.
Det fant vi på en merkelig plass i en liten landsby oppe i innlandet, Sasso du Bordighera, Camping A Bunda. Her bor vi i terrasseblokk i fjellsiden med naboen under fra Belgia og naboen over fra Spania. Og så, har vi selvfølgelig som i alle italienske landsbyer et klokketårn som slår 1 slag hver kvart time, 2 når den er halv og en hel melodi hver hele time
Vår første kveld i italia og avrunder selvfølgelig dagen med rødvin og italiensk bolognese fra Lasses kjøkken.
Søndag 14. juli – På kryss og tvers gjennom lavendelåkre i Provence til den vakre innsjøen Verdon Gorge med sin unike farge
Campingplassen La Sourgette, i gangavstand fra den sjarmerende byen L’Isle-sur-la-Sorgue, kjent for sine kanaler og brosteinsgater, er en flott plass med masse fasiliteter. Men, vi hadde mistet masse tid, det hadde hopet seg opp en del arbeid og vi hadde noen praktiske ting å rydde opp i før vi måtte sjekke ut, så det ble ikke tid til utforske omgivelsene nærmere denne gangen.
Vi vet jo aldri når vi finner et sted vi kan koble oss til strøm, så for å være rustet til noen dager med fricamping ville vi lade opp PCer, mobiltelefoner og ikke minst kraftstasjonen som forsyner kjøleskapet og gir oss 220V til andre ting.
Siden strømkabelen ikke rakk helt frem og vi selvfølgelig ikke kunne sette utstyret ut i solen, ble løsningen å benytte dusjteltet som ladestasjon.
Kraftstasjonen forsyner oss med strøm når vi camper. Den har kapasitet på 1228 wattimer, har 2 x USB/2 x USB-C uttak, 4 x 220V (max 1000 w) og 1 x 12V uttak og lades når vi kjører via 12V.
Vi har et sammenleggbart solcellepanel på 200W, men den raskeste ladingen får vi på vanlig 220V. Med bevisst bruk kan vi ha kjøleskapet i gang i ca. 2 døgn, i tillegg til litt lading av elektronikk og data. Vi skulle gjerne ha ønsket oss en større batteribank, men for ett døgn fricamping går det helt greit. I praksis klarer solcellepanelet å levere ca. 130w under optimale forhold, det vil si at ladetiden er ca. 10 timer uten forbruk, men det er sjelden optimale solforhold så lenge i løpet av en dag.
Det er flere ting som ligger på lading her. Pippi som fylte 14 måneder i går, og som allerede er på sin andre tur gjennom Europa, har funnet seg en fin plass i skyggen mens vi sysler og styrer med vårt.
Litt etter klokken to var alt utstyr ferdig ladet, hundene hadde fått seg en god spasertur og alt var pakket i bilen. Nå gikk kursen mot hjertet av Provence og lavendel-land, kanskje et av høydepunktene på turen og noe av det vi hadde gledet oss mest til. For å få se dette spektakulære synet av kilometervis av blomstrende lavendel, har du nemlig bare et lite vindu på et sted mellom 10 og 20 dager med blomstring før de høstes, vanligvis et sted mellom begynnelsen av juli og midten av august.
Første stopp var på Lavendelmuseet i Luberon. Der fikk vi både en grundig innføring i lavendelens historie og bruksområder av hyggelige Suzanne. Ikke minst fikk vi teste, og kjøpte forskjellige produkter.
På lavendelmuseet kan du også få besøke destilleriet og delta i ulike aktiviteter. Men, som alltid var det for varmt for hundene å sitte igjen i bilen, og selv om Suzanne insisterte på at vi skulle ta hundene med inn, så synes vi det ble litt for risikabelt med en vilter unghund og gamla som nesten tar like stor plass som en kalv. Mer om besøket og en film fra lavendelmuseet, finner du i artikkelen om lavendel i Provence.
En liten halvtime senere var vi tilbake på veien, bedøvet av lavendel påført flere kroppsdeler i form av salver, tinkturer og edle dråper. I lommen hadde vi et kart over lavendelåkrene, med en ring rundt de Suzanne anbefalte oss å besøke. Men, først skulle vi til et kloster like utenfor landsbyen Gordes.
Gordes skal angivelig være Frankrikes vakreste middelalder-landsby med et nettverk av gater som skrur seg som en spiral opp over klippen byen ligger på. Men, nei, vi stoppet ikke, det var for varmt og det var for trangt med alle turistene. Aldri mer skal vi reise i høysesongen, den varmeste, travleste og dyreste tiden på året. Men, du får ikke se noe lavendel om du ikke gjør det. Så det får være plasteret på såret.
KlosteretAbbaye Notre-Dame de Sénanque fra 1148, er åpent for besøkende, og du kan få omvisning. Men, det var det mange som hadde lyst til denne dagen. Så vi nøyde oss med et enkelt og kjapt foto.
Etter en halvannen time kjøring, og litt småtstopp rundt omkring gjennom Roussillon, var vi endelig der, lavendelåkrene i Valensole og som anbefalt og fortalt av Suzanne, de var på sitt aller beste.
Lavendelåker i Valensole – Provence. Kanskje noe du bare få oppleve en gang i livet om du ikke bor i nærheten. Det er et mektig og ubeskrivelig syn, for ikke å snakke om den duften. Nå må jeg jo ærlig talt si at da vi endelig kom frem til åkeren ikke opplevde så mye av duften etter å ha sittet neddynket i lavendeolje og med en pose duftposer og lavendesåper rett bak ryggen.
Etter å ha trakket rundt i lavendelåkre, tatt masse bilder, meditert og trukket pusten dypt i de spektakulære omgivelsene, gikk ferden vider via Melen til Gordon du Verdon, som regnes som Europas svar på Grand Canyon. Kløften er ca. 25 km lang og opp til 700 meter dyp, med elven Verdon som slynger seg gjennom det dramatiske landskapet og ender ut i innsjøen Lac de Sainte- Croix, som spesielt er kjent for sitt krystallklare vann, gjerne turkis eller isblå på farge.
Ja det var et spektakulært syn, men da vi kom ned til innsjøen i bunnen av kløften, virket det som om hele Europa hadde gjort det samme. Det fantest ikke et eneste sted å parkere, og alt av campingplasser var smikkfulle.
Det begynte å bli sent på kvelden for i Frankrike å være, så jeg dro opp alt jeg hadde av camping-apper for å se etter et privat sted vi eventuelt kunne få stå for natten. Vi befant oss helt nord ved innsjøen, og det eneste jeg fant som så ut til å kunne være åpent og ledig for innsjekking, var en gård langt inne i skogen i andre enden av innsjøen ved Bauduen, ca. 60 km unna. Vel, vi kunne ikke gjøre noe annet enn å prøve, i verste fall fricampe der inne i skogen uten lov.
Det var 5 – 6 km med humpete skogsvei, rett og slett offroad, en vanlig bobil ville aldri klart å forsere opp og ned bakkene gjennom humper og sølevann slik Lasse gjorde, og heldigvis denne gangen uten campingvogn. Jeg tror til og med at Lasse likte det, for han plinget ikke en eneste gang.
Etter hvert kom vi ut av skogen og et langt jorde åpenbarte seg, der vi ble møtt av en fuglehund, type setter, som tydeligvis var glad for å få besøk å opptrådte som en slags «concierge» som løp foran bilen og visste vei frem til huset der eieren bodde. (Det viste seg faktisk at det ikke var hans hund, men naboens, som stadig rømte hjemmefra… han burde fått blitt der etter min mening.) Kort fortalt, vi ble tatt godt i mot, og selv om det etter fransk tid var blitt sent, fikk vi en flott plass i et skogholt for oss selv, og eieren gjorde en stor innsats i å rulle ut kabler så vi skulle få strøm.
Vi installerer oss for kvelden i et helt eget skogholt. Det er et lite servicebygg på andre siden av jordet om vi trenger det, men vi er selvhjulpne med strøm og alt vi kan ønske oss. Et drømmested for hundene.
Vi rigger oss til så fort vi kan, for snart er det finalekampen i Europamesterskapet mellom England og Spania i fotball. For å få fred har Tore rigget til et leketøy for Pippi som trenger litt underholdning etter en lang dag i bilen.
Det var en herlig avslutning på dagen… langt fra stress, folkemengder og overfylte campingplasser. Saint-Barthélémy utenfor Bauduen er et fristed… Mer om det i morgen, nå nyter vi roen og gleden over å se Spania vinne Europamesterskapet i fotball.
Skjulte perler 