Stikkordarkiv: norway

Norge

MOSTER GAMLE KIRKE – DER NORGE BLE FØDT MED KORS OG KRONE

Legg igjen en kommentar

På en grønn kolle med utsikt over det gamle skipsleia, står en unnselig steinkirke. Liten, grå (nå hvitkalket) – men for alltid monumental.

For det var nettopp her, på Moster, at kristningen av Norge fikk sitt virkelige startskudd. Mange kaller den lille steinkirken for «Norges dåpsattest» – og det med god grunn. Eller dvs. Kulisteinen med runeinskripsjonene som ble funnet på Smøla, er vel selve dåpsattesten, den referer til det som skjedde her ved kirken på Moster i 1024 og er den første kilden som nevner Norge som navn.

Året var 1024. Den mektige kongen Olav den Hellige hadde nylig vendt hjem fra sine reiser i Europa, ikke bare med sverd og skjold, men med tro og presteskap. Han kom med ambisjoner som strakte seg lenger enn å vinne land – han ville vinne sjeler.

«Avtalesteinen» ved Moster kirke er et sagnomsust vitne fra kristningsprosessen: Steinen er ifølge tradisjonen stedet der Olav Haraldsson (den hellige) fikk kristenretten vedtatt i 1024 og er trolig eldre enn kirken. Hulrommet har en symbolsk funksjon. Slike bautasteiner med hull finnes også på Orknøyene og i England, og skal ha vært brukt til å besegle avtaler med et håndtrykk gjennom hull, et slags norrønt håndtrykk over kontrakt.

Og det var på Moster, i dette værbitte hjørnet av Vestlandet, han gikk i land og holdt det første kristenrettsmøtet i norsk historie. Her ble den nye loven lest opp, hvor hedenske skikker som blot, barnedrap og tvangsekteskap ble forbudt – og kristendommen ble gjort til rikets offisielle religion. Moster gamle kirke ble reist kort tid etter møtet, trolig på 1100-tallet, kanskje allerede 1050, og regnes derfor som Norges eldste steinkirke. Men, Norges første kirke sto allerede her, antagelig en stavkirke bygget av Olav Tryggvason slik det står beskrevet i Snorres saga. Her et bilde fra plaketten utenfor kirken, som forteller:

Kirken ble kanskje bygget i stein for å symbolisere noe som var sterkere og mer urokkelig enn alle stavkirkene i tre. Nå, er kirken hvitkalket for å bevare å beskytte den.
Kirkenorge.no, CC BY-SA 2.5,

Murene hvisker fortsatt historier – om vikingkonger som ble helgener, om bønder som måtte lære seg å korse seg, og om en nasjon som tok sine første skritt som kristen stat.

Det å gå inn i Moster gamle kirke i dag føles som å gå inn i et rom der tiden har lagt seg til ro. Her har generasjoner knelt, lovet troskap, giftet seg, grått og blitt døpt.
Kirkenorge.no, CC BY-SA 2.5,

Så hvorfor akkurat Moster? Svaret ligger kanskje i beliggenheten. Moster var et viktig knutepunkt i skipsleia mellom sør og nord, og stedet hadde lenge vært kjent for religiøse samlinger – også før kristendommen. Kanskje var det nettopp derfor Olav valgte dette stedet:

– Et hellig sted allerede. Nå bare med ny gud og ny lov.

I følge Snorres kongesagaer skal Olav ha sagt:

«Her vil eg byggja Guds rike, og her skal folk få læra den sanne trua.»

Om han sa det slik vites ikke, men det klinger vakkert i ettertidens ører.

📍 Reisetips til deg som vil besøke Moster

– Kirken er åpen for besøk i sommersesongen, og det holdes konserter og historiske forestillinger.

– Like ved ligger Moster Amfi, et spektakulært amfiteater hugget i stein, verdt et besøk i seg selv.

– Ta gjerne turen med båt – det gir en ekstra dimensjon å ankomme slik Olav selv gjorde for 1000 år siden.

Enten du er troende, historienerd eller bare på jakt etter mektige opplevelser: Moster gamle kirke er et sted der landskap og ånd møtes. Det er ikke bare Norges første kirke – men et sted der et helt rikes sjel fikk ny form.

Norge

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 31 – HIT MEN IKKE LENGER

1 kommentar

Lørdag 3. august – Endelig hjemme … trodde vi

Natten på Filefjell var stille og rolig og vi merket egentlig ikke noe til at det var kaldt, ja nesten frost. Selv om temperaturen krøp litt opp da solen tittet frem, fristet det ikke akkurat med noen frokost utendørs.

Det ble med en liten luftetur med hundene, vi var ivrige etter å komme oss videre og helt hjem. Det er i grunnen synd at vi alltid har så liten tid til å være turist i eget land. Det er virkelig vakkert der oppe i fjellheimen.

Det ble et stopp i Gudvangen. Til tross for at vi har vært der utallige ganger, slutter aldri naturen og utsikten å imponere. Det er forresten her deler av den populære serien Vikings ble spilt inn, og her finner du også Vikingbyen, vel verdt et besøk.

Det enkle er ofte det beste og dette hadde jeg virkelig gledet meg til. Ferske rundstykker og smøreost rett fra tuben. Av en eller annen grunn er tube et norsk fenomen. I løpet av én måned på reise gjennom 15 land så vi ikke en eneste tube før vi kom til Gudvangen.

Etter frokost, eller det som var blitt mer lunsj, dro vi videre til Bergen. Det skulle handles mat til både to og firbente til å ha med hjem, det var jo nesten et halvt år siden vi hadde vært der sist. Og, så var det en tur innom til mor. Det er medaljens bakside ved å være på farten og oppholde seg i utlandet i lenger tid, vi ser ikke familien så ofte som vi gjerne skulle, og det er heller ikke så lett når vi er hjemme i Norge, siden familien er spredt over hele landet.

Og så er det alltid travelt med å rekke en ferge, spesielt på lørdager, for da går det ikke så mange, dessuten var det meldt regn fra kvelden av og på Vestlandet kan det gjerne regne i dagevis, sidelengs. Ikke så greit når vi skal tømme bilen.

Like før fergeleiet på Rutledal tikket det inn en SMS. Fergen var innstilt pga motorhavari. Vi kunne like gjerne overnattet i Bergen. Her kom vi til å bli stående på ubestemt tid, så det var bare å ta frem noe lørdagsgodteri.

Det tok litt, tid, noen timer faktisk, før vi fikk vite at det ikke ville komme noen erstatningsferge før dagen etter, så da ble det bare å rigge seg til på fergekaien der i Rutledal, kanskje den mest overraskende overnattingen på hele reisen. Tross alt var vi heldige som hadde huset på taket og alt vi trengte. De andre reisende måtte enten la bilen stå å få båtskyss hjem, eller finne seg alternativ overnatting. Selv om vi ikke synes det var så gøy der og da, ler vi av det nå etterpå. Men, vi sov godt og hadde en hyggelig kveld i Rutledal også vi.

Neste morgen var erstattningsferge på plass i ruten og vi kom oss endelig hjem. Eventyret er over for denne gang 🙂

Norge

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 30 – ENDELIG I NORGE

1 kommentar

Fredag 2. august – til mor på setra og gjensyn med familien

De mystiske Finnskogene, og det å kunne fricampe der, det kan nesten ikke beskrives. Etter flere måneder i Spania og 30 dagers reise gjennom Europa og 15 land, så ble dette faktisk et høydepunkt.

Her er utsikten vi våknet til, bildet er tatt ut gjennom myggnettingen på takteltet.
Og, så frisk skogduft… ikke rart vi sov godt… Her kunne vi ha stått lenge eller til og med rotet oss lengre inn i de vakre Finnskogene.

Men, huff så kaldt det var på morgenkvisten, smart å ta med varme klær selv om vi dro gjennom Europa i den varmeste årstiden. Jeg ser så trøtt ut, fordi jeg har sovet så UTROLIG godt, og nettopp har stått opp.

Så, det er en god ting som skal sies om Norge, det er (nesten) det eneste landet i Europa med allemannsrett og vanlig praksis for fri-camping i ordets rette forstand. Campe ute i det fri, uten spesiell tillatelse.

Pippi likte også Finnskogene og fant ut at blåbær var godt, og det var det mye av, tyttebær også.

Gamle Thombi som snart blir 12 år, er glad i en skogstur hun også, om den ikke blir for lang. Etterpå, er det alltid godt å hvile på en gressflekk i solen.

Men før vi kunne kjøre videre fra denne herlige plassen der inne i Finnskogene, måtte vi jo lage oss en skikkelig frokost. Så det ble ut med møblene og frem med primusen for å koke kaffe og steke egg og bacon.

En veldig kontinental frokost før vi kjører videre. Melk fra Italia , egg fra Tsjekkia, brød fra Polen, juice og bacon fra Tyskland, smør fra Spania og kaffe fra Danmark + noe pølse, skinke og ost jeg har glemt hvor kom fra.

Etter å ha pakket sammen, svingte vi så vidt innom Grue, den norske porten til Finnskogene og et sted sterkt preget av skogfinsk kultur, etterkommere av finner som innvandret fra Savolax og Karelen på 1600-tallet. De levde av svedjebruk, å brenne skog for å dyrke rug , og brakte med seg egne byggeskikker, språk og mytologi. Spor etter denne kulturen finnes fortsatt i plassnavn, gamle gårder, og i folks slektstrær. Ja, nettopp, og vi har begge folk fra Grue i slektstreet, den ene av oss mer enn den andre, men de lå igjen hjemme, så vi visste ikke helt hva vi skulle se etter, ikke denne gangen, vi havnet jo der helt tilfeldig.

Vi skulle gjerne hatt flere dager på å utforske Grue. Men, vi hadde avtalt å komme til mor på setra i Valdres, så det var det ikke tid til. Men, det er ingen tvil om at det er mye å se, bare noe så enkelt som en bensinstasjon var ganske original .

Men en ting måtte vi se, det vil si, vi gikk ikke inn dit slik vi hadde ønsket å gjøre. Du skal ikke ha det travelt når du besøker slike steder. Denne flotte hvitmalte trekirken bygget i 1828, er nemlig ikke den første på stedet. Men, den er et symbol på sorg og styrke.

Den opprinnelige Grue kirke sto på samme sted og var en middelalderkirke i tømmer, sannsynligvis fra 1100-tallet. Søndag 26. mai 1822, under pinsegudstjenesten, tok kirken plutselig fyr – trolig på grunn av et stearinlys som antente de tjærekledde veggene. I løpet av få minutter var hele kirken et flammehav. 117 mennesker brant inne, mange av dem kvinner og barn som ikke klarte å komme seg ut. Det er fortsatt Norges største brannkatastrofe i tap av menneskeliv, både i og utenfor fredstid. Jeg må legge til at etter denne hendelsen, ble det lovpålagt at alle kirkedører skulle vende utover og ikke innover.

Vi skal definitivt tilbake til Grue og se nærmere på kirken og studere historien bedre. Men, da skal vi ha mer tid og være bedre forberedt. Nå begynte det å haste med å komme seg til noe langt mer hyggelig, mor på setra i Valdres før det ble kveld.

Og, det er alltid godt å beregne litt ekstra tid, for her ble vi stående i nesten en time i kø over Mjøsbrua mellom Moelv og Biri. Vakker utsikt over Norges største innsjø. Broen er 1420 m lang.

Og av en eller annen grunn så stopper vi alltid på Bjørnen Odnes, Egentlig for å lufte hunder og gi dem litt vann, men en liten matbit ble det også, som alltid… De har som oftest noe godt, men var litt utplukket denne ettermiddagen.

Endelig fremme på setra fulgte sauene oss hele veien ned til den koselige hytta hvor mor ventet, og ikke lenge etter kom det mer familie for å hilse på, og det ble en pizzabit og en hyggelig prat før vi dro videre vestover.

Det var blitt sent på kvelden og det var bare å kjøre så langt vi kom på et par timer. Vi hadde håpet å komme oss vest for vannskillet, kanskje helt ned til Aurland. Men, da det nærmet seg midnatt fant vi ut at det var blitt langt nok og endte opp med å finne en plass omtrent der vannskillet går på Filefjell, et stykke etter Tyinkrysset, ca. 1030 m over havet. Det kom nok til å bli en kald natt med bare 2 grader ute.