Stikkordarkiv: Norge

MOSTER GAMLE KIRKE – DER NORGE BLE FØDT MED KORS OG KRONE

juni 17, 2025 Skjulte perler Legg igjen en kommentar

På en grønn kolle med utsikt over det gamle skipsleia, står en unnselig steinkirke. Liten, grå (nå hvitkalket) – men for alltid monumental.

For det var nettopp her, på Moster, at kristningen av Norge fikk sitt virkelige startskudd. Mange kaller den lille steinkirken for «Norges dåpsattest» – og det med god grunn. Eller dvs. Kulisteinen med runeinskripsjonene som ble funnet på Smøla, er vel selve dåpsattesten, den referer til det som skjedde her ved kirken på Moster i 1024 og er den første kilden som nevner Norge som navn.

Året var 1024. Den mektige kongen Olav den Hellige hadde nylig vendt hjem fra sine reiser i Europa, ikke bare med sverd og skjold, men med tro og presteskap. Han kom med ambisjoner som strakte seg lenger enn å vinne land – han ville vinne sjeler.

«Avtalesteinen» ved Moster kirke er et sagnomsust vitne fra kristningsprosessen: Steinen er ifølge tradisjonen stedet der Olav Haraldsson (den hellige) fikk kristenretten vedtatt i 1024 og er trolig eldre enn kirken. Hulrommet har en symbolsk funksjon. Slike bautasteiner med hull finnes også på Orknøyene og i England, og skal ha vært brukt til å besegle avtaler med et håndtrykk gjennom hull, et slags norrønt håndtrykk over kontrakt.

Og det var på Moster, i dette værbitte hjørnet av Vestlandet, han gikk i land og holdt det første kristenrettsmøtet i norsk historie. Her ble den nye loven lest opp, hvor hedenske skikker som blot, barnedrap og tvangsekteskap ble forbudt – og kristendommen ble gjort til rikets offisielle religion. Moster gamle kirke ble reist kort tid etter møtet, trolig på 1100-tallet, kanskje allerede 1050, og regnes derfor som Norges eldste steinkirke. Men, Norges første kirke sto allerede her, antagelig en stavkirke bygget av Olav Tryggvason slik det står beskrevet i Snorres saga. Her et bilde fra plaketten utenfor kirken, som forteller:

Kirken ble kanskje bygget i stein for å symbolisere noe som var sterkere og mer urokkelig enn alle stavkirkene i tre. Nå, er kirken hvitkalket for å bevare å beskytte den.
Kirkenorge.no, CC BY-SA 2.5,

Murene hvisker fortsatt historier – om vikingkonger som ble helgener, om bønder som måtte lære seg å korse seg, og om en nasjon som tok sine første skritt som kristen stat.

Det å gå inn i Moster gamle kirke i dag føles som å gå inn i et rom der tiden har lagt seg til ro. Her har generasjoner knelt, lovet troskap, giftet seg, grått og blitt døpt.
Kirkenorge.no, CC BY-SA 2.5,

Så hvorfor akkurat Moster? Svaret ligger kanskje i beliggenheten. Moster var et viktig knutepunkt i skipsleia mellom sør og nord, og stedet hadde lenge vært kjent for religiøse samlinger – også før kristendommen. Kanskje var det nettopp derfor Olav valgte dette stedet:

– Et hellig sted allerede. Nå bare med ny gud og ny lov.

I følge Snorres kongesagaer skal Olav ha sagt:

«Her vil eg byggja Guds rike, og her skal folk få læra den sanne trua.»

Om han sa det slik vites ikke, men det klinger vakkert i ettertidens ører.

📍 Reisetips til deg som vil besøke Moster

– Kirken er åpen for besøk i sommersesongen, og det holdes konserter og historiske forestillinger.

– Like ved ligger Moster Amfi, et spektakulært amfiteater hugget i stein, verdt et besøk i seg selv.

– Ta gjerne turen med båt – det gir en ekstra dimensjon å ankomme slik Olav selv gjorde for 1000 år siden.

Enten du er troende, historienerd eller bare på jakt etter mektige opplevelser: Moster gamle kirke er et sted der landskap og ånd møtes. Det er ikke bare Norges første kirke – men et sted der et helt rikes sjel fikk ny form.

Overlanding

2025 – Lasse begynner å bli klar for sommerens eventyr på veien

april 23, 2025 torstrom Legg igjen en kommentar

Våren er i anmarsj, trekkfuglene har dratt fra Sør-Spania og er på vei nordover, det er kanskje på tide å følge etter. Vinteren i Spania har vært den våteste på over 10 år, det positive er selvfølgelig at vannkrisen og tørken som har vart i fem år, er nå avblåst. Det har vært en kald vinter med vestlandsvær og store nedbørsmengder.

«Lasse» har heldigvis hatt tak over hodet i vinter, i en leid garasje ikke så langt unna der vi bor. De siste par månedene har vi jobbet med å vedlikeholde og klargjøre bilen til den årlige turen nordover til «sommerbeitet» på Vestlandet.

Det å friste tilværelsen i en 21 år gammel Land Rover Discovery 2 betyr utfordringer, men likevel, min gode venn Pawel i Polen har alltid sagt at «bilen tar deg alltid hjem», og han har ikke tatt feil hittil, selv om det har vært noen utfordringer underveis.

I fjor, før turen sørover i slutten av oktober, satt jeg på nye støtdempere bak, kalipere og klosser ble byttet foran og den fremste mellomakslingen ble byttet. (det begynte å bli sletent).

Den gamle røyk i København på trekket nordover. Vi fikk imidlertid laget til en ny midlertidig av landroverguruen Søren Bach hos Bilmageriet midt i Kongens by på et øyeblikks varsel, men vi valgte å sette inn en ny originaldel, da akslingen ble litt stiv i lengderetningen.

Monterte også automatisk overvåkning av dekktrykket, fordi vi har et par dekk som lekker luft. Men er vel så som så fornøyd med det systemet der.

Det er jo så å si alltid daglige utfordringer som piffer opp tilværelsen på veien, så spenningen er jo alltid til stede når vi er på tur, og det slo ikke feil på tur sørover heller. Daglige utfordringer som vi hittil ikke har funnet ut av og som har vært der lenge, er dårlig motorkraft (den har jeg forhåpentligvis funnet svaret på), ACE-lampa (stabiliseringen) lyser både rødt og gult – trenger bare regelmessig nullstilling og omstart men må nok oppgraderes etter hvert, også har vi en vanvittig irriterende plingelyd (varsel) fra transferkassa – her har jeg også funnet noen muligheter nå nylig, antakeligvis feil på 1 eller flere av de 3 sensorene som står i den kassa.

Teltriggen og markisen sett ovenfra

Hva er gjort i vinter?

Diesellekkasjen var den «grønne» slangen fra dieselpumpa. Det er nok en vanlig feil, ettersom dette er den eneste slangen fra pumpa som selges enkeltvis – kreditt til landroverbutikken.no som ekspederte ny slange på rekordtid i vinter mens jeg var innom en tur.

Slangen ligger litt ugunstig til over tanken og gnisser mot underlaget og til slutt gnager gnissingen seg igjennom slangen. Dette er høyttrykkslangen som går frem til motoren, så spruten er betydelig selv om selve hullet var beskjedent, det rant i strie strømmer. Ny dieselpumpe er installert.

Neste store jobb var å bytte turbo, hadde litt slark i turbinen så jeg antok at dette kunne ha noe med den dårlige motorytelsen å gjøre. Antakeligvis ikke, har det vist seg i umiddelbar ettertid – men Lasse har nå fått ny turbo uansett. I tillegg har han fått nytt belte, har skiftet olje i begge kardangene, girkassen har fått nytt filter og frisk olje, ny motorolje har det også blitt og begge oljefiltrene er skiftet, nytt luftfilter og ny kjølevæske. Ny luftmengesensor er montert, og kjøleslangen som gikk i lekk i Tyskland på tur nordover i fjor, er nå byttet.

Satt sammen en lang(tekkelig) film om arbeidet i vinter, men det kommer noen tips og forklaringer underveis for de som måtte være interessert.

Det som gjenstår, er å bytte olje i transferkassa og fikse noen slanger som forhåpentligvis ordner motorproblemet. Jeg har hatt bilen inne på flere verksteder for å finne ut av dette motorproblemet, det har de ikke klart å fikse, men ved hjelp av diverse Land Rover-forumer og YouTube, har jeg troa på at jeg funnet løsningen. All plingingen fra transferkassa løses forhåpentligvis midlertidig med å nappe ut ledningene fra en og en sensor – til jeg kanskje finner synderen og får skiftet den ved neste anledning (John Craddock har den i utvalget til ti pund).

Alt overlander-utstyret skal på plass igjen i bilen, det er ikke rent lite, og jeg håper å få montert et billig ryggekamera som foreløpig ligger klart i esken. Med bagasjen full av hunder og utstyr er det ingen utsikt rett bak bilen… litt skummelt i trange, travle landsbyer rundt omkring i Europa.

Vi mistet også trekket til takteltet et eller annet sted i Frankrike i fjor. Nytt ble bestilt og betalt i november, det har blitt forsinket flere ganger og skulle sist ankomme i mars. Det skjedde ikke, ny tentativ ankomst er 25. mai, det vil si at vi må kjøre nordover uten originaltrekk, noe som er uheldig. Erfaringen er, Dometic-teltet er vi fornøyd med, men kundebehandling og tilgang på reservedeler fra Dometic er i beste fall en dårlig vits. Greit å ha i mente om du vurderer et Dometic taktelt. Nytt trekk var heller ikke tilgjengelig i Norge, måtte bestilles fra England. PS: Dometic er svensk og har egen avdeling/kontor i Norge, lite hjelp i dem.

Lasse skal til ny kontroll i sommer, det blir spennende, er blant annet litt usikker på kaliperne bak, og det er jo ikke fritt for at det er litt oljesvetting fra motoren her og der. Likevel, måtte etterfylle til sammen 1 liter motorolje i løpet av alle de 11 500 kilometerne i fjor, synes egentlig det ikke er så ille på en gammel dieselbil.

Norge

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 31 – HIT MEN IKKE LENGER

april 1, 2025 Skjulte perler 1 kommentar

Lørdag 3. august – Endelig hjemme … trodde vi

Natten på Filefjell var stille og rolig og vi merket egentlig ikke noe til at det var kaldt, ja nesten frost. Selv om temperaturen krøp litt opp da solen tittet frem, fristet det ikke akkurat med noen frokost utendørs.

Det ble med en liten luftetur med hundene, vi var ivrige etter å komme oss videre og helt hjem. Det er i grunnen synd at vi alltid har så liten tid til å være turist i eget land. Det er virkelig vakkert der oppe i fjellheimen.

Det ble et stopp i Gudvangen. Til tross for at vi har vært der utallige ganger, slutter aldri naturen og utsikten å imponere. Det er forresten her deler av den populære serien Vikings ble spilt inn, og her finner du også Vikingbyen, vel verdt et besøk.

Det enkle er ofte det beste og dette hadde jeg virkelig gledet meg til. Ferske rundstykker og smøreost rett fra tuben. Av en eller annen grunn er tube et norsk fenomen. I løpet av én måned på reise gjennom 15 land så vi ikke en eneste tube før vi kom til Gudvangen.

Etter frokost, eller det som var blitt mer lunsj, dro vi videre til Bergen. Det skulle handles mat til både to og firbente til å ha med hjem, det var jo nesten et halvt år siden vi hadde vært der sist. Og, så var det en tur innom til mor. Det er medaljens bakside ved å være på farten og oppholde seg i utlandet i lenger tid, vi ser ikke familien så ofte som vi gjerne skulle, og det er heller ikke så lett når vi er hjemme i Norge, siden familien er spredt over hele landet.

Og så er det alltid travelt med å rekke en ferge, spesielt på lørdager, for da går det ikke så mange, dessuten var det meldt regn fra kvelden av og på Vestlandet kan det gjerne regne i dagevis, sidelengs. Ikke så greit når vi skal tømme bilen.

Like før fergeleiet på Rutledal tikket det inn en SMS. Fergen var innstilt pga motorhavari. Vi kunne like gjerne overnattet i Bergen. Her kom vi til å bli stående på ubestemt tid, så det var bare å ta frem noe lørdagsgodteri.

Det tok litt, tid, noen timer faktisk, før vi fikk vite at det ikke ville komme noen erstatningsferge før dagen etter, så da ble det bare å rigge seg til på fergekaien der i Rutledal, kanskje den mest overraskende overnattingen på hele reisen. Tross alt var vi heldige som hadde huset på taket og alt vi trengte. De andre reisende måtte enten la bilen stå å få båtskyss hjem, eller finne seg alternativ overnatting. Selv om vi ikke synes det var så gøy der og da, ler vi av det nå etterpå. Men, vi sov godt og hadde en hyggelig kveld i Rutledal også vi.

Neste morgen var erstattningsferge på plass i ruten og vi kom oss endelig hjem. Eventyret er over for denne gang 🙂

Norge

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 30 – ENDELIG I NORGE

mars 28, 2025 Skjulte perler 1 kommentar

Fredag 2. august – til mor på setra og gjensyn med familien

De mystiske Finnskogene, og det å kunne fricampe der, det kan nesten ikke beskrives. Etter flere måneder i Spania og 30 dagers reise gjennom Europa og 15 land, så ble dette faktisk et høydepunkt.

Her er utsikten vi våknet til, bildet er tatt ut gjennom myggnettingen på takteltet.
Og, så frisk skogduft… ikke rart vi sov godt… Her kunne vi ha stått lenge eller til og med rotet oss lengre inn i de vakre Finnskogene.

Men, huff så kaldt det var på morgenkvisten, smart å ta med varme klær selv om vi dro gjennom Europa i den varmeste årstiden. Jeg ser så trøtt ut, fordi jeg har sovet så UTROLIG godt, og nettopp har stått opp.

Så, det er en god ting som skal sies om Norge, det er (nesten) det eneste landet i Europa med allemannsrett og vanlig praksis for fri-camping i ordets rette forstand. Campe ute i det fri, uten spesiell tillatelse.

Pippi likte også Finnskogene og fant ut at blåbær var godt, og det var det mye av, tyttebær også.

Gamle Thombi som snart blir 12 år, er glad i en skogstur hun også, om den ikke blir for lang. Etterpå, er det alltid godt å hvile på en gressflekk i solen.

Men før vi kunne kjøre videre fra denne herlige plassen der inne i Finnskogene, måtte vi jo lage oss en skikkelig frokost. Så det ble ut med møblene og frem med primusen for å koke kaffe og steke egg og bacon.

En veldig kontinental frokost før vi kjører videre. Melk fra Italia , egg fra Tsjekkia, brød fra Polen, juice og bacon fra Tyskland, smør fra Spania og kaffe fra Danmark + noe pølse, skinke og ost jeg har glemt hvor kom fra.

Etter å ha pakket sammen, svingte vi så vidt innom Grue, den norske porten til Finnskogene og et sted sterkt preget av skogfinsk kultur, etterkommere av finner som innvandret fra Savolax og Karelen på 1600-tallet. De levde av svedjebruk, å brenne skog for å dyrke rug , og brakte med seg egne byggeskikker, språk og mytologi. Spor etter denne kulturen finnes fortsatt i plassnavn, gamle gårder, og i folks slektstrær. Ja, nettopp, og vi har begge folk fra Grue i slektstreet, den ene av oss mer enn den andre, men de lå igjen hjemme, så vi visste ikke helt hva vi skulle se etter, ikke denne gangen, vi havnet jo der helt tilfeldig.

Vi skulle gjerne hatt flere dager på å utforske Grue. Men, vi hadde avtalt å komme til mor på setra i Valdres, så det var det ikke tid til. Men, det er ingen tvil om at det er mye å se, bare noe så enkelt som en bensinstasjon var ganske original .

Men en ting måtte vi se, det vil si, vi gikk ikke inn dit slik vi hadde ønsket å gjøre. Du skal ikke ha det travelt når du besøker slike steder. Denne flotte hvitmalte trekirken bygget i 1828, er nemlig ikke den første på stedet. Men, den er et symbol på sorg og styrke.

Den opprinnelige Grue kirke sto på samme sted og var en middelalderkirke i tømmer, sannsynligvis fra 1100-tallet. Søndag 26. mai 1822, under pinsegudstjenesten, tok kirken plutselig fyr – trolig på grunn av et stearinlys som antente de tjærekledde veggene. I løpet av få minutter var hele kirken et flammehav. 117 mennesker brant inne, mange av dem kvinner og barn som ikke klarte å komme seg ut. Det er fortsatt Norges største brannkatastrofe i tap av menneskeliv, både i og utenfor fredstid. Jeg må legge til at etter denne hendelsen, ble det lovpålagt at alle kirkedører skulle vende utover og ikke innover.

Vi skal definitivt tilbake til Grue og se nærmere på kirken og studere historien bedre. Men, da skal vi ha mer tid og være bedre forberedt. Nå begynte det å haste med å komme seg til noe langt mer hyggelig, mor på setra i Valdres før det ble kveld.

Og, det er alltid godt å beregne litt ekstra tid, for her ble vi stående i nesten en time i kø over Mjøsbrua mellom Moelv og Biri. Vakker utsikt over Norges største innsjø. Broen er 1420 m lang.

Og av en eller annen grunn så stopper vi alltid på Bjørnen Odnes, Egentlig for å lufte hunder og gi dem litt vann, men en liten matbit ble det også, som alltid… De har som oftest noe godt, men var litt utplukket denne ettermiddagen.

Endelig fremme på setra fulgte sauene oss hele veien ned til den koselige hytta hvor mor ventet, og ikke lenge etter kom det mer familie for å hilse på, og det ble en pizzabit og en hyggelig prat før vi dro videre vestover.

Det var blitt sent på kvelden og det var bare å kjøre så langt vi kom på et par timer. Vi hadde håpet å komme oss vest for vannskillet, kanskje helt ned til Aurland. Men, da det nærmet seg midnatt fant vi ut at det var blitt langt nok og endte opp med å finne en plass omtrent der vannskillet går på Filefjell, et stykke etter Tyinkrysset, ca. 1030 m over havet. Det kom nok til å bli en kald natt med bare 2 grader ute.

Svalbard

Longyearbyen

juli 9, 2023 Skjulte perler Legg igjen en kommentar

Alt var litt annerledes før. Men, da er jo det naturlige spørsmålet, hva var annerledes og når var før? Jeg besøkte Longyearbyen for første gang for snart 30 år siden, da var det annerledes enn det er i dag, men slik er det jo for de fleste steder etter så mange år. Den gang hadde du følelsen av å besøke den ytterste utpost av sivilisasjonen. Spredt, sliten bebyggelse, med flakkende, dårlig opplyste gater.

Det var røft, skittent av kullstøv og nesten alle gikk bevæpnet midt i «byen» på grunn av isbjørnfaren. Selv på postkontoret og i banken, traff du folk med rifla over skulderen eller en svær revolver på hofta. Det var litt sånn ville vesten, eller som en halvdårlig amerikansk 80-talls film fra en loslitt, avsides gruvelandsby i Alaska.

Alt var litt annerledes før. Men, da er jo det naturlige spørsmålet hva var annerledes og når var før?

Dro du på puben om kvelden i Longyearbyen den gangen, satt gruvebusen og røyka og drakk ved bordene. Det siste du, eller vi burde gjøre for å unngå trøbbel, en garantert blåveis eller det som verre var, var å by opp hardbarka gruvearbeidere i rutete flanellskjorter til dans. De både så og virket litt skumle, fremdeles med kullstøv i skjeggstubbene etter arbeidsskiftet i trange gruveganger, langt der inne i jordens indre.

I dag nesten 30 år etter, på en knallfin, og til her å være, varm julidag, sitter jeg mer med følelsen av å kjøre inn til et større kjøpesenter. Utsikten, fjellene og omgivelsene er de samme, nå som da, fascinerende, selv etter å ha sett de mange, mange ganger, men alt er litt annerledes.

Det er mer ryddig, mindre skittent, mer moderne og «bybildet» har endret seg fra gruvebusen i lomp (arbeidsklær), tunge støvler og hjelmer med hodelykter, til folk som er ute og jogger i tights med bikkja, triller barnevogn, turister – amerikanere, spanjoler og kinesere i skjønn forening. Cruisebåtene ligger tett i Adventfjorden.

Svalbardbutikken og Lompensenteret har vokst seg store, med alt som hjertet begjærer i et moderne samfunn. Det er få steder du kan finne så tette forekomster av sportsbutikker med grisedyre ekstremklær og ekspedisjonsutstyr i alle regnbuens farger, spisesteder, kafeer, hoteller og barer, enn her i Longyearbyen. Kanskje ikke så rart, gruvedriften er borte, det er bare litt gjenværende aktivitet i gruve 7, for å holde det lokale kraftverket i drift, enn så lenge. I dag er det turisme som gjelder. For de som har sett store deler av planeten, er Svalbard et ettertraktet reisemål. Her er alt lengst mot nord, men likevel tilgjengelig, bare noen få flytimer fra fastlandet.

Lomp: arbeidsantrekket til gruvebusen (bus: arbeidere). Lompensenteret i Longyearbyen var opprinnelig stedet der busen gikk for å få vasket både klær og seg selv etter arbeidsdagen.

Eksotisk, vilt og vakkert er det fremdeles, selv om Longyearbyen har skiftet karakter, og beite. Svalbardreinen tusler fremdeles mellom bebyggelsen, isbjørnfaren er like stor, fjellene like mektige. Naturen og naturopplevelsene på Svalbard slutter aldri å fascinere. Enorme karakteristiske fjellmassiver, dype daler og isbreer. Det er et yrende dyreliv i sjøen og på land, og spanderer du på deg en tur, sommer som vinter, enten med hundeslede, snøscooter, én- eller flerdagscruise på Isfjorden eller andre steder rundt Spitsbergen, eller andre steder på Svalbard, blir du ikke skuffet. Hvalross, isbjørn, sel, forskjellige typer hval, polarrev og et yrende fugleliv. I tillegg er det mye historie og kulturminner, ja så å si overalt. Rester og ruiner etter ambisiøse gruveprosjekter, forlatte bosettinger, polferder, fangstfolk, hvalfangst, det er spor etter menneskelig aktivitet helt tilbake til 1600-tallet og vel så det.

Det er mulig å ferdes rundt på Svalbard på egenhånd, men du må forholde deg til en del regler, les oppdatert informasjon fra Sysselmesteren. Husk at all ferdsel utenfor bebyggelsen i Longyearbyen innebærer stor isbjørnfare, og bamsen er ofte sulten og sjelden kresen. Det er mange tilbud å velge mellom, Visit Svalbard har mye informasjon, og som en eksotisk destinasjon til konferanser, helgeturer eller hva må det måtte være, Svalbard skuffer aldri.

Sysselmester (tidligere Sysselmann): Sysselmesteren på Svalbard er regjeringens øverste representant på øygruppen og har rolle både som politimester og statsforvalter. Administrativt er Sysselmesteren underlagt Justis- og beredskapsdepartementet, men har som statsforvalter også oppgaver som ligger under andre fagdepartement.

Bare det å sette seg på Kroa med en pizza og noe gyllent i glasset, gir litt inntrykk av hvordan det var før. Der, og flere andre steder, så sitter nesten lukten av rullingsen til busen og det råbarka miljøet igjen i veggene. Etter det andre glasset, i disse omgivelsene, så blir du litt lokal, litt fangstmann, eller kan kjenne litt på gruvebusfølelsen, følelsen av å være et annerledes sted, som bare finnes her på Svalbard. Alle bør ha Svalbard på bucket-lista. Bo litt annerledes på for eksempel Mary-Anns Polarrigg eller på Basecamp, og innta middagen på Gruvelageret.

Mitt korte besøk denne gangen, i fantastisk og varmt sommervær, ble avrundet med en is på benkene utenfor Svalbardbutikken, det skal være en første gang for alt.