Lögnäs Gård var virkelig et flott sted, selv om vi verken prøvde spa eller den beryktede gode restauranten. Dette er åpenbart er populært feriested, ikke minst både dyre- og barnevennlig. Ja, de har også hotellrom for de som ikke har camper eller bobil. Det fantes også en besøksgård og en aktivitetsbane på stedet, men vi var mest opptatt av de gode fasilitetene for campinggjestene. Her var det flotte og moderne dusjer, og et koselig innredet kjøkken hvor du både kunne lage mat, vaske opp og vaske klær. Et spisebord var det også, om du ville nyte maten din innendørs. Ikke minst, her kunne vi få stå utover ettermiddagen så lenge det ikke var stor etterspørsel etter plasser. Det setter vi alltid pris på, for dette med innsjekking tidlig på dagen og utsjekking tidlig på formiddagen passer ikke helt vårt kjøremønster.
Vi har foressten endelig skjønt hvordan de gjøre det, disse bobilene som ankommer tidlig på campingplassene og får det beste stedet å stå. Når er det de er ute å kjører da? Jo, forklaringen er ganske enkel, ikke minst lønnsom. De veksler på det, når de forlater en campingplass etter å ha vært der en dag eller to, kjører de hele dagen og gjerne til sene kvelden. Så ankommer de campingplassen sent, etter at resepsjonen er stengt, for da kan de benytte seg av gratis transitt-parkering som mange campingplasser har, og så smetter de inn grytidlig neste morgen når de andre drar. Og slik tar de en fridag på stedets beste spot.
Her er noen bilder fra Lögnäs Gård, vi kan fint reise tilbake dit. Men, da skal vi prøve restaurant og deres 3-retters meny i vinterhagen.
Vi valgte å stå litt utover dagen for å få ryddet bilen, tatt oppvasken og en behagelig dusj, Her er forresten slangen som Tore fikk i bursdagsgave av Søren på Bilmageriet i Danmark, men den lure patenten til Tore virker nå ennå den.
Søren hadde fortalt oss om en Landi-kamerat han hadde i Sverige, han drev et osteysteri , Finnskogens Ostaffär, som hadde veldig god ost, men ikke bare det, han tilbød også en flott oppstillingsplass for Landier på tur, så han måtte vi besøke, sa han. Ja selvfølgelig, men det var langt, hele 530 km, litt lenger enn den tradisjonelle veien på E6 via Gøteborg, men den var vi så lei av, så vi valgte å kjøre midt i landet mellom de store innsjøene Vänern og Vättern.
Jeg synes Sverige er så kjedelig, det er liksom km på km med endeløse skoger, ingenting å se. Men, sannheten er selvfølgelig at det er masse å se, det ligger bare ikke ved veikanten og vi er så utålmodige. Enten er vi på vei sørover og har det travelt med å komme oss ned i Europa, eller så er vi på vei hjem og begynner å bli litt lei av reisen. I dag var egentlig målet og bare komme seg til Finnskogene og dette osteysteriet så fort som mulig.
Etter minst 2 lange timer gjennom skog og atter skog, der vi knapt hadde sett en bil, kom vi til en rundkjøring der det vrimlet av folk og biler utenfor noe som lignet et kjøpesenter. Hos oss er alle VIP sto det på plakater og bannere over alt, og siden både vi og hundene trengte å strekke på føttene, så stoppet vi der.
Her regnet vi med å kunne få oss både noe og spise og kanskje handle litt billige matvarer å ta med oss hjem. Jovisst var det en kafe med gode svenske retter, stor butikk var det også, men ikke som du skulle tro.
Her solgte de nemlig bare snop, snop i alle varianter, i bøtter og i spann, snop i lange lange baner. Jeg har aldri noensinne sett makan, og selv om vi ikke de som spise noe særlig med snop, så kom vi begge ut med hver vår poste med favoritter.
Turen gikk videre i håp om å kanskje nå frem til Sørens kamerat på Lekvattnet og porten til Finnskogene før det ble for sent. Vi skulle selvfølgelig bare dukke opp som en overraskelse med en hilsen fra Søren.
Det føltes som å kjøre i det uendelige, avstanden ble bare ikke kortere og timene gikk. Det føltes i hvert fall slik. Det virket mye lenger enn det burde være. Eller var vi kommet lenger enn vi trodde? Lindås? Nei det var ikke Lindås på Vestland 🙂
Etter et stopp i et skogholt for å gå tur med hundene og enda et par timer gjennom uendelig km med skog, var vi der endelig. Men klokken var blitt halv ti på kvelden og vi innså fort at det slett ikke hadde vært så lurt å gjøre dette til et overraskelsesbesøk.
Finnskogens Ostaffär var selvfølgelig stengt for lenge siden. Det var ingen der. Trist, fordi vi hadde gledet oss til å både overbringe hilsen og kjøpe ost. Jeg vet ikke når de legger seg på landsbygda i Sverige, men å ringe halv ti var kanskje for sent?
Det var et hus der også, vi forsøkte stille å banke på, men ingen respons. Senere har vi vel konkludert med at det ikke er der de bor, og vi skal nok tilbake, men da skal vi si i fra først.
Vel, det begynte å bli mørkt, selv om vi nå virkelig begynte å føle på at det var lysere her oppe litt lenger mot nord. Vi hoppet i bilen igjen for å ta de siste korte kilometerne som var igjen til grensen. Mens vi kjørte fant jeg fort et sted vi kunne fricampe.
Rett etter å ha passert grensen svingte vi inn på Rotnemovegen Fylkesvei 380 og fulgte den nesten til Grue. Der var den, en flott plass ved innsjøen. En plakat fra grunneier fortalte at her kunne vi stå, bare vi plukket opp søppelet etter oss. Ja, selvfølgelig! Vi etterlater alltid en plass slik vi ønsker å finne den selv.
Så her står vi for natten, langt inne i de vakre og mystiske Finnskogene. Her er det så vakkert at jeg kunne ha vært her i flere dager, kanskje uker. Vi gleder oss til å se mer av magien når solen står opp.
Onsdag 31. juli – Reparert mellomaksling og Tore har bursdag
Da vi ankom parkeringsplassen på Brøndby i København ca. kl 22, i går kveld, hadde de fleste allerede gått til ro i bilene sine. Men, Tore måtte jo på taket for å blåse opp teltet. Det tar ca. 50 sekunder, men pumpen som bråker litt, høres kanskje ut som et stort dyr som stønner og brøler i nød. I alle fall, det tyske paret i bilen ved siden av, som antagelig hadde gått til sengs for lengst, kom ut i tøfler og pyjamas.
De tittet inn i bilen til meg og sa: «Was is los…. ?», noe som resulterte i at begge hundene gikk fullstendig amok, omtrent samtidig som teltet poppet opp med et digert PAFF. De rygget forskrekket tilbake og tittet opp på den ruvende fuglekassen, og det så nesten ut som om de forventet at en stor monsterfugl ville åpenbare seg når som helst.
Etter at de var vendt tilbake til sengen, hadde vi lydløst satt opp toaletteltet, intetanende om at det tyske paret hadde tenkt å spise frokosten sin akkurat der. Det ble litt pinlig å pakke sammen sanitærfasilitetene, der de satt å koste seg ved bordet pyntet med en rødrutet duk.
Så kom finalen, akkurat som geværskuddet i nyttårskonserten, når teltet skal ned og luften skal ut, så er det nettopp sånn det høres ut. Men, denne gangen var Tore grei og advarte på forhånd om det som skulle skje, så det stakkars tyske paret ikke skulle få hjerteinfarkt eller skiven med appelsinmarmelade i halsen. Likevel, de vinket da vi dro.
Tore hadde bursdag, og det å besøke en Landy-guru på et skikkelig, godt gammeldags mekke-verksted, var jo en drøm av en måte å feire den på. Søren Bach og Bilmageriet viste seg å være alt annet enn et vanlig og tradisjonelt bilverksted.
Her var det ingen ventetid, ikke det at han ikke hadde nok å gjøre, men han slapp alt han hadde i hendene for å hjelpe norske turister hjem. Det var heller ikke behov for å vente på deler, her lages de på stedet.
Her ble det fikset med noe nytt og noe gammelt, noe fra Lasse og noe fra en stakkars avdanket gammel Landy han hadde i bakgården. Det ble sveiset og kuttet, skrudd, teitet og smurt, vipps så hadde vi mellomakslingen tilbake på plass og vi er klar for å fortsette på tur takket være geniet Søren Bach.
Så var det ut å prøve at alt fungerte og det gjorde det, og litt andre småting ble også fikset, Den matte lykten som hadde vært så gjenstridig ble pusset ren og fin, Søren hadde råd for det også. Så var det oppgjørets time, Tore fikk en sigar og betalte det vi vil si heller var et mindre og ganske beskjedent honorar for arbeidet, og Tore fikk bursdagsgave, en helt ny kjøleslange så han kan bytte ut den der proppen lekker.
Det var allerede blitt litt ut på ettermiddagen da vi endelig kunne fortsette videre, lykkelige og glade for at problemet var løst og knirkelyden endelig var borte. Nå skulle vi videre til Sverige som planlagt, og kanskje tar vi turen innom en venn av Søren som skal ha en fin overnattingsplass for Land Rovere på tur. Det er jo som en stor familie, mange Land Rover-eiere føler det, og det finnes faktisk en nettside LR-FreeCamp, der de tilbyr hverandre gratis plass å stå eller en garasje for å mekke om noe skulle gå galt på turen.
Først et stopp utenfor Frilands-museet i Kongens Lyngby, der ligger det også et bilmuseum. Vi skulle gjerne ha sett begge deler, men det ble med å bare lufte hundene denne gangen.
Fergen fra Helsingør til Helsingborg er en liten kuriositet i seg selv. Den går relativt ofte, omtrent hvert 10 – 15 minutt hele dagen og overfarten tar ca. 20 minutter. Men, det spesielle er jo at de har Tax-free om bord, og den er gjerne bare åpen i noen få minutter, fordi tollfriområdet mellom de to landene er så lite og passeres på kort tid.
Her kan det gjerne oppstå noen paniske og absurde situasjoner mellom reolene, når passasjerene stormer inn for å sikre seg noen billige varer. Men, vi klarte det, skvise oss inn, løpe gjennom butikken ogrekke kassen før den stengte.
Da vi kom til Helsingborg, bestemte vi oss for å ikke kjøre så langt. Det var jo tross alt Tores bursdag og hundene hadde stort sett sittet i bilen hele dagen. Dermed fant jeg et spahotell med bobilcamp i Laholm, ca 40 minutter fra der vi kom i land, Lögnäs Gård. Et fantastisk sted, flotte oppstillingsplasser og fasiliteter for bobiler, og samtidig et spahotell med alt som hører til og en koselig restaurant kjent for sine luksuriøse 3-retters middager.
Ja, her skal vi stå. Fin plass. Men, det blir nok verken spa eller noen fin middag på restaurant. Tore vil heller sette seg ned og svare på hilsner han har fått fra familie, venner og kollegaer, mens jeg lager en enkel pasta.Det enkle er ofte det beste.
Så blir det pasta og prosecco, ja vi åpnet den flasken vi fikk av de hyggelige italienerne i Covelo. Vi skal utforske denne flotte gården mer i morgen, for her kan vi også få stå så lenge vi vil ut over ettermiddagen og ikke minst, få vasket noen klær.
Vi hadde hatt en stille, rolig natt og sovet godt der muttens alene ved kornåkeren bak Hestestalden. Vi var grytidlig oppe for å rekke en tur med hundene ned stien til stranden før frokost, eller morgenmad som de sier i Danmark, og den er jo alltid tidlig. Jeg hadde gledet meg til å få se nærmere på hovedhuset, og Mejerigaarden skuffet absolutt ikke.
Bufféen var ikke mindre imponerende og innholdsrik, som på et hotell. Det var egg og bacon, bønner og pølser, et rikt utvalg av pålegg og brød, og et like rikt utvalg i drikke til maten.
Selv om det var så fint og hyggelig inne i salongen, ville vi likevel nyte frokosten ute på den koselige terrassen i rosehagen. Det duftet så deilig, temperaturen var akkurat passe og det var vakker fuglesang.
Nå som vi endelig var i Danmark, var det spesielt en ting Tore hadde gledet seg til som han savner i resten av Europa. BILTEMA. Han elsker jo å dille og dulle langs hylleradene og fylle opp viktige ting og det blir alltid litt ekstra.
Jeg liker jo å handle på Biltema jeg også. Der har de jo alt du kan tenke deg til bil, båt, fritid og hjem. Ikke minst så har de en del hundeutstyr og her vanker det alltid noen nye leker, et teppe eller ny madrass. Og, så må jeg alltid innom cafeen å få meg en pølse. Biltema i Nykøbing på Falster er blant de største i Danmark, med sine 7 000 kvm.
Egentlig hadde vi tenkt å kjøre over Storebæltsbroen, men en kombinasjon av at mellomakslingen nå var begynt å skramle noe alvorlig og at det var varslet lange køer, som følge av innskjerpet beredskap og kontroll, bestemte vi oss for å ta fergen til Helsingborg istedenfor.
Tidsmessig er det ikke noe å spare ved å ta fergen fra Helsingør til Helsingborg, men det er 60 km kortere, og et lite avbrekk i kjøringen med mat og litt shopping på disse fergene er alltid en kjærkommen avveksling.
På Gentofte, en forstad litt nord for København sentrum, kjørte vi feil på motorveien med mange felt og avkjørsler der GPS-en ikke oppdaterer seg fort nok til å vise riktig avkjøring. Dermed havnet inn i et boligstrøk og Tore stoppet ved fortauskanten så vi kunne programmere ruten på nytt.
Fra der vi sto til vi var ute i et veikryss var det bare noen meter, så da han først tok en kraftig sving mot venstre og så mot høyre når vi kom opp i krysset, så var det nok det som førte til at mellomakslingen falt av og gikk i bakken med et brak. Vi bare så på hverandre og sa rolig nærmest i kor, «der fór han».
Så sto vi her og satt bare helt stille å tenkte en liten stund. Det var midt på travleste ettermiddagen like før kl. 4 og vi visste at vi ikke ville komme videre på en stund. Heldigvis var det en enveiskjørt vei og vi sto i bussfeltet ved et busstopp.
Det var jammen flaks at det ikke skjedde der oppe på motorveien i stor fart, skremmende å tenke på hva som kunne ha skjedd, med stor fare for både oss selv og andre. Om det i det hele tatt hadde gått bra, et forferdelig sted å stå.
Det er jo en virkelig festbrems etter så lang tid på veien å vite at nå kommer du ikke lenger. Men, det stengte vi ute, null bekymringer for hvordan eller hva. Tore skulle snart på jobb, vi og hundene bodde jo i bilen som nå måtte på verksted, det var midt i sommerferien og det ville ta evigheter å få tak i deler. Ja, alle de tankene var der, men vi var vel begge innforstått med at de må vi la ligge og ta en ting om gangen. Heldigvis var det lite trafikk akkurat her, ikke noe mas eller tuting der vi sto, knapt noen som brydde seg, og de få som kastet et blikk på oss, de gjorde det i medlidenhet, stakkars nordmenn.
Ut for å se på skadeomfanget, ikke bra, men det kunne ha vært verre. Med større fart kunne det ha oppstått større skader, som f.eks. at den hadde slått hull i bunnpanne eller girkasse.Det ser heldigvis ikke ut til at det har skjedd.
Etter å ha fått på gul refleksvest, nødblink, varseltrekant og sjekket skadeomfanget var det på tide å ringe til NAF. Joda, de hjelper jo hvor som helst du måtte være i Europa, og de har jo tilgang til all informasjon om kjøretøyet, slik at de finner verkstedet med de beste forutsetningene for å hjelpe å reparere. Ja, for selv de skjønte jo at dette ikke var noe som lot seg reparere på stedet. Hjelp er tilkalt sa endelig mannen hos NAF, de skal være der om ca. 20 minutter og tar deg til et Land Rover-verksted. JA, supert tenkte vi!
Men, det varte og det rakk, og det varte og det rakk, 20 minutt ble til 40 og så til en time. Da oppsto et nytt problem, solen hadde forflyttet seg slik at vi ikke lenger sto i skyggen under trærne men midt i solsteiken i en utetemperatur som allerede hadde vært rundt 29 grader i skyggen.
Tore er ute og vurderer om vi kan skubbe Lasse tilbake i skyggen. Men, nei det går ikke, for da står vi midt i krysset. Jeg spøker med at vi skal evakuere til IKEA, der er det både mat, toalett, sofa og seng, så får bilen bare stå til de finner det for godt å hente den.
Da det var gått 1 1/2 time fant Tore ut at det kanskje var på plass å ringe NAF å høre om de hadde glemt oss. Denne gangen ble han møtt av en dame som ikke hadde noen anelse om hva som skjedde, bare at melding var sendt. Ja, kan du kanskje sende den på nytt da, for nå begynner det å blir veldig varmt og stå her, sa Tore med både meg og hunder pesende i bakgrunnen.
Endelig, etter nesten 2 timers venting, var Lasse plassert på redningsbilen og det er ikke godt å si hva som skjedde første gangen vi ringte. Sjåføren kunne i alle fall fortelle at det var nøyaktig 15 minutter siden han hadde fått beskjed.
Uansett hvem sin skyld det var at vi ble stående der så lenge, er det godt at vi har NAF som hjelper oss uansett hvor og når vi trenger det.
Med Lasse godt fortøyd på tilhengeren og med oss i bilen, fikk vi vite at vi skulle til Mørkhøj på Søborg, nærmere bestemt til Land Rover British Motorgroup. Det var da et merkelig sted å dra mente sjåføren, vil dere virkelig det?
Ja, det var jo NAF som hadde plukket ut det beste verkstedet, det som sannsynligvis ville ha størst forutsetning for å hjelpe oss. Ja, ja sa sjåføren og du kunne nesten se han smilte for seg selv da han sa at det kanskje hadde vært andre steder han ville ha foreslått. De hadde dessuten helt sikkert gått for dagen, men han skulle sikkert få oss inn for porten slik at vi kunne få stå trygt for natten.
Da vi kom frem til det flotte nabolagte i Dynamoveien i Søborg, var det helt surrealistisk, og jeg så jo det med en gang, at her hørte vi ikke til. De var gått for dagen ja, men redningsbilene hadde mulighet til å kjøre biler inn bak på en parkering med høye piggtrådgjerder, asfalt og kameraovervåking med alarm og uten en eneste mulighet til å slippe ut. Det hadde aldri gått. Garantert ikke lov til det en gang. Det hadde nok ikke tatt lang tid før vekterne hadde jaget oss vekk.
Vi ba den hyggelige sjåføren bare sette oss av foran inngangen. Han hadde det travelt med å komme seg videre til neste oppdrag, Joda, her er det stille og rolig og plass til å slå opp av av telt. Men, det var jo ganske åpenbart at her var vi bare en skitten flekk og på dette stedet tar de bare i mot nye og dyre biler som de kan reparere med hvite silkehansker.
Det var en fin gate, ja absolutt, og en rask titt inn vinduene hos British Motorgroup viste de nyeste , flotteste og dyreste utgavene av Land Rover og Jaguar på rekke og rad. Ja, Lasse var helt malplassert på et verksted som dette. Dessuten, bare i løpet av kort tid hadde det kommet flere tauebiler og satt tilsynelatende nye biler inne bak piggtrådgjerdet. Det var jo nesten fullt der inne, og vi var åpenbart ikke først i køen, (det er tydeligvis ikke bare gamle biler som får problemer). Men, her hadde vi åpenbart ikke noe på gjøre, vi ville antagelig ikke få noe annet enn kjeft for å stå der å skjemme ut den flotte fasaden.
Tore er borte og snakker med sjåføren som setter fra seg en flott tilsynelatende uskadd Jaguar. Han kunne bekrefte at vi neppe ville få noen hjelp her, det var minst 2 måneders ventetid, om de i de hele tatt ville skru på en så gammel bil.
Tore satt seg ned for å se i diverse bilfora på Internett, kanskje noen hadde et tips til hva han kunne gjøre. Jeg, hadde funnet ut at det lå en bensinstasjon oppe i gata, og gikk dit av flere naturlige formål, men mest av alt for å se om de hadde et verksted mer tilpasset vår prisklasse, eller om de visste om et i nærheten. De hadde ikke noe verksted, nei det hadde jeg egentlig ikke forventet heller, i dag har jo ikke bensinstasjoner stort annet enn pølser og leker.
Den unge gutten i kassen hadde nesten problemer med å holde seg alvorlig da jeg fortalte hva som hadde skjedd med Lasse, og spurte om han visste om et bilverksted i nærheten. Han slo ut med armen og sa: nei, jo, ja de ligger jo på rekke og rad ned over gaten her, men jeg tror ikke at du får noe hjelp der, de jobber bare med hvite hansker. Så ramset han opp en hel rekke bydeler som var mer kjent som bilverksteder som kunne mekke, men å anbefale en eller annen dansk svær bydel var ikke til noe hjelp.
På vei tilbake så jeg hva han snakket om, hele denne gaten var representert av forhandlere av de fleste bilmerkene, alle i staselige og bevoktede bygninger. Vi måtte vekk, men hvordan? NAF hadde allerede fullført sitt oppdrag, de kom ikke å hentet oss her igjen med mindre vi ble avvist, og det ville vi jo ikke få svar på før neste morgen, det hadde vi ikke lyst til å vente på. Dessuten var det allerede en sur nabo som hadde begynt å uttrykke sin misnøye om at vi sto der. Han syntes vel kanskje at vi så litt skummel ut. Jada, vi sto der, klar til å gjøre innbrudd når som helst. Men, jeg skjønner jo bekymringen, vi passet jo ikke inn.
Tore har fått låne verktøy av en kar som sto og jobbet på et verksted litt lenger nede i veien. Han skal prøve å fjerne mellomakslingen slik at vi kan kjøre på bare bakhjulsdrift og ikke 4×4. I alle fall så langt at vi kan få flyttet på oss.
Så skjedde det mye på en gang, plutselig var det to dansker der. De skravlet i telefonen, de rullet seg inn under bilen og de diskuterte ødelagte deler, alt mens jeg tok hundene på en liten luftetur. Da jeg kom tilbake hadde de funnet en løsning. Tore hadde lyktes i å lage en midlertidig løsning, og de danske hjelperne hadde vært i kontakt med en legendarisk land-rover-doktor som het Søren, ikke bare en mekaniker, men en bilbygger. Det var han de hadde ringt til, og dit skulle vi i morgen kl 1000.
Det var jo helt utrolig og føltes som selveste julaften. For en lettelse. Og, ikke nok med det, plutselig kom den ene tilbake enda en gang med hver vår flaske iskaldt vann og forslag til steder å stå for natten. Snakk om en reddende engel.
Tore hadde med sine magiske triks og evner som bilmekaniker fått det til at vi kunne kjøre videre, et stykke i alle fall, selv om det måtte gå litt sakte og kanskje føltes litt stivt. Vi ville ikke kjøre langt, bare finne et sted å stå så nært dette verkstedet på Rødovre som mulig. Vi var innom alle de 3 alternativene, det er ikke så mange, men store campingplasser i denne delen av København. Den første var full, den andre var stengt pga festival og den tredje var full. Så da kjørte vi tilbake til den første, fordi der hadde vi sett at det var ledig plass for bobiler på en parkeringsplass bak en skole. Så der er vi nå og laget litt drama ved ankomst, men det skal jeg fortelle om i morgen. Nå skal vi slappe av etter en spennende dag, være stille og kose oss på innekontoret. Heller på en P-plass bak en skole enn utenfor British Motorgroup.
Skjulte perler 