Stikkordarkiv: land-rover

Polen

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 24 – BRØD OG SIRKUS

1 kommentar

Lørdag 27. juli –Brødskive, sølevann og ny policy hos Stena Line

Przystań Na Winiarach Camp er virkelig en koselig campingplass, drevet av en veldig hyggelig familie, som selv legger ut på veien når de stenger for sesongen. Vi hadde litt arbeid å ta igjen, og vi skulle se på booking av fergereise for å komme oss over til Sverige. Vi fikk stå utover dagen, uten at det kostet oss noe ekstra.

Campingplassen ligger med direkte utgang til stranden og turstien langs Pilica-elven, et vakkert turområde. Så det ble selvsagt en tur for hundene her først. Pilica er en sideelv til Wisła (Vistula), som er den lengste elven i Polen.

Så fulgte en time med bokstavelig talt bare sirkus, tull og tøys. Tore hadde bestilt billett med nattseilingen til Stena Line fra Gdynia til Karlskrona, men de hadde ikke ledig hundelugar. På nattseilinger så går det helt greit, for da sover de like godt i bilen. Jeg gikk for å kjøpe kaffe og brød, mens han skulle ringe og spørre hvordan han fikk betalt og skaffet oblat til kjæledyrtransport.

La oss ta brødet først. Det sto en ungdom på sommerjobb i kiosken og tilsynelatende virket det som han var god i engelsk. Jeg kunne ikke se hva de hadde av utvalg bak luken, men spurte nå om han hadde bagett eller brød. Brød sa han, akkurat som om det var rart å spørre om. Ja brød. Han dro nå riktig litt på det da han svarte ja. Hvor mange skal du ha? Et sa jeg… bare ett? Eh ja, bare ett. OK så dro han opp en halvfull pose med oppskåret loff, tok på seg et par plasthansker og fisket opp en enkelt brødskive.

Før jeg rakk å si noe, kom sjefen inn døren, og gutten spurte antagelig om hva han skulle ta betalt for en enkelt skive. Skal du bare ha en skive spurte damen, med et smil. Nei, jeg vil ha et helt brød sa jeg, og det fikk jeg. Men, de solgte jo egentlig ikke brød.

Kaffen var en opplevelse som tok 20 minutter, enda det ikke var en eneste kunde der, utenom meg. Jeg aner egentlig ikke hva det var som skjedde, men det ble fylt kopp etter kopp, tømt ut, kaffebønnene ble kastet ut og erstattet med nye, tanken ble tømte og skylt, ny runde med tapping av kopper som gikk i bosset.. og tilslutt var den unge jenten fornøyd med resultatet, som vi fort oppdaget ikke var noe annet enn varmt sølevann. Stakkars jente!

Da jeg kom tilbake satt Tore fortsatt i telefonen. Stena Line hadde nemlig endret policy plutselig, og selv om det sto på nettsiden deres at hunder kunne oppholde seg i bilen, så gjaldt det ikke på denne avgangen. Vi ville selvfølgelig kansellere, og hadde betalt for Flexi-reise som kunne avbestilles, men de ville ha 1500 kroner i avbestillingsgebyr og pengene for reisen får vi ikke tilbake før om tidligst 4 – 5 dager. Da vi sa at det ikke var rimelig, siden kansellering skyldtes at vi ikke fikk ha hundene i bilen, uten at det var opplyst under bestilling, fikk vi bare til svar at vi kunne reise og la hundene bli igjen. Sukk!

Så da ble det ingen nattferge til Karlskrona denne kvelden, men en lunsj på campingplassen mens vi grublet på hva vi skulle gjøre istedenfor. Vi bestiller i hvert fall ingen ny reise med Stena Line foreløpig, etter denne behandlingen.

I løpet av lunsjen bestemte vi oss for å bare fortsette reisen nordover mot Gedynia i tilfelle Stena Line ville booke oss om til en ferge vi kunne ha med hund. Om ikke, ville vi følge kysten videre langs Østersjøen, for å ta fergen fra Rostoch i Tyskland til Gedser i Danmark. Det handler ikke om korteste vei, men om å se nye steder.

Siden vi ikke skulle med nattfergen likevel, fikk vi plutselig god tid, og Tores venn Pawel anbefalte oss å dra til byen Torun. Den gotiske perlen ved Wisla-elven, er kjent som hjembyen til astronomen Nicolaus Copernicus og for sine verdensberømte pepperkaker. Byens historiske sentrum, som står på UNESCOs verdensarvliste, er som tatt ut av et middelaldereventyr, med brosteinsgater, gamle mursteinskirker og imponerende bymurer.

Dessverre, ble vi møtt med et så kraftig regn- og tordenvær at vi bare måtte kjøre videre. Men, Torun er notert på listen og vi håper å få oppleve den magiske byen ved en senere anledning og under andre værforhold.

Vi fortsatte å kjøre videre nordover, hvor været skulle lette ut på kvelden, og da vi var like utenfor den lille byen Ślesin fant vi en slags campingplass på langs bredden til innsjøen Jezioro Licheńskie.

Pole Kempingowe «u Sikory» var definitivt en campingplass, bare litt uvanlig, og minnet mer om en sirkusleir. Det første som møtte oss da vi kjørte inn gjennom porten, var store jorder med forlatte og forfalne campingvogner stuet sammen på rekke og rad.

Det så mer ut om en kirkegård for campingvogner enn en plass man faktisk kunne overnatte. Men, vi fulgte skilting videre, selvfølgelig nysgjerrige på hva dette var for et slags sted, det var jo en noe uvanlig innkjørsel.

Etter hvert som vi kjørte videre, passerte vi stadig sideveier der folk campet på lysninger i skogen. Det var mange, dette var åpenbart et stort område. Tilslutt endte vi opp ved ren restaurant nede ved stranden.

På den aller siste etappen ned mot stranden, hadde vi passert fargerike sirkusvogner og flere skur med spillautomater. Så da vi ble møtt av en eldre mann i blå overall og langt grått skjegg, var jeg ikke i tvil, han var garantert en tidligere sirkus- eller tivolidirektør, faktisk var det nesten som at jeg fikk en følelse av å ha sett ham før. Han skapte i alle fall assosiasjoner til de omreisende tivoliene som besøkte Bergen før i tiden.

Mannen ønsket oss velkommen og ringte datteren sin som umiddelbart ankom på sykkel og forklarte oss at vi kunne velge, enten å bo her nede på stranden og være sosial sammen med de andre, eller vi kunne få en plass for oss selv oppe i skogen.

Vi valgte en plass helt for oss selv oppe i skogen, og det mest imponerende av alt, var kanskje at vi til og med fikk strøm der oppe. Ikke det at vi ikke liker å være sosiale, men det likevel mest praktisk å bo for seg selv å oppsøke det sosiale når du har lyst.

Den unge damen på sykkel, sa forresten at vi måtte ta et bad i innsjøen, fordi vannet er så varmt pga kraftverket. Det høres jo ikke spesielt sunt ut, men, det er heldigvis helt uskyldig utslipp av kjølevann. Hun fortalte også noe annet som var veldig spennende, den runde kuppelen og de tårnene vi så på andre siden av innsjøen, det var ikke kraftverket, slik vi trodde, men Polens største kirke, og faktisk verdens nest største kirke etter Peterskirken i Vatikanstaten, når det kommer til kapasitet. Spennende, det får vi utforske videre i morgen. Nå skal vi kose oss i skogen, i vår egen lille sirkuscamp, ikke noe som skiller oss ut her.

Polen

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 23 – DET ER FINT I POLEN

1 kommentar

Fredag 26. juli – Preget av dyster historie men også vennskap

Da jeg var ung, hadde jeg inntrykk av at Polen var et grått og fattig land. Kanskje var det slik under sovjettiden og Den kalde krigen, men dette bildet var nok preget av historiebøkene på skolen og dystre nyheter fra begynnelsen av 90-tallet, med Lech Wałęsa og brødkøer som sterke symboler. I dag er Polen langt fra denne forestillingen.

Vi pakker sammen fra en av de største plassene vi har hatt noen sinne, og det til en ganske beskjeden pris. Nettopp! En av de største plassene, med flotte fasiliteter, og definitivt den beste prisen og den beste maten.

Mange har nok et feilaktig inntrykk av at Polen er et land med lav levestandard, kanskje fordi mange polakker reiser til Norge for å jobbe. Men det gjør de jo fordi det lønner seg økonomisk. Mange polakker ser på arbeidsmulighetene i Norge som en sjanse til å tjene bedre. Nå, handler det rett og slett mye om valutaforskjeller, vi er vanligvis vant til å få mye for de norske kronene i utlandet. Selv om den norske kronen har svekket seg betydelig, så er det fortsatt tilfelle…. du betaler mindre for det meste utenfor Norge. Så, det er vel åpenbart at alle fra land som er billig for oss vil tjene godt på jobb i Norge. Men, nok om det!

Vi planlegger å ta fergen enten til Sverige eller kanskje direkte til Norge om en dag eller to. Så da var det til en veterinær å få tatt den obligatoriske ormekuren mot revens bendelorm. Den må tas 1 – 5 døgn før innreise.

Polen er et land som byr på en rik historie, vakker natur og et mangfold av kulturelle opplevelser. Fra de sjarmerende gatene i Warszawas gamleby til det storslåtte kongeslottet, til de største og grusomste konsentrasjonsleirene i historien. Auschwitz-Birkenau.

Auschwitz-Birkenau, er et enormt område som strekker seg over to leirer – Auschwitz I som var arbeidsleir, og den mye større Birkenau som var en regelrett utryddelsesleir. De enorme dimensjonene og avstandene mellom bygningene og områdene gir sterke inntrykk av det grusomme omfanget av de tragediene som utspilte seg her. På grunn av den intense varmen valgte vi å ikke gå inn, da det ville vært uutholdelig for hundene å vente i bilen. Transport rundt i området med buss ville også sannsynligvis ha tatt hele dagen.

Portalen til Birkenau: Et symbol på menneskehetens mørkeste kapittel. De ikoniske jernbanesporene som førte titusenvis til en brutal skjebne, står igjen som en kraftig påminnelse om vår felles historie og behovet for å aldri glemme. Det var en ubeskrivelig følelse og stå der og kjenne på gufset fra fortiden. Vi skulle ikke inn, men jeg var glad for at dersom vi gjorde det, så ville vi slippe ut igjen, det var det få som gjorde i krigsårene.

En sort-hvitt kollasj fra Birkenau: Auschwitz II, designet som en regelrett utryddelsesleir, står som vitnesbyrd om historiens grusomheter. Alt er bevart slik det var, og selv om bildene bare er tatt fra utsiden, taler de tydelig om det som skjuler seg innenfor disse portene.

Jeg må si at vi begge følte på at tragediene og den uhyggelige stemningen satt i store deler av dagen, selv om vi ikke var inne bak portene. Det ble ikke flere stopp denne dagen. Vi kjørte i retning av Warszawa, hvor vi skulle møte en barndomsvenn Tore hadde gått på skole med, da han gikk hele ungdomsskolen i Thailand.

Paweł bor i sentrum av byen, det er umulig å kjøre innenfor bygrensene med Lasse på grunn av restriksjonene ilagt eldre biler. Istedenfor fant vi en koselig familiedrevet campingplass i Warka litt sør for hovedstaden, Przystań Na Winiarach Camp 274. Vi hadde avtalt med Paweł at han skulle komme og treffe oss der.

Vi fant oss en koselig familiedrevet campingplass i Warka litt sør for hovedstaden, Przystań Na Winiarach Camp 274. En skikkelig leirplass med bålpanner. Vi hadde avtalt med Paweł at han skulle komme og treffe oss der.

En hyggelig avslutning på kvelden, der to gode venner møtes igjen etter å ikke ha sett hverandre på mange år.

Polen, Tsjekkia

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 22 – VIDERE TIL POLEN

1 kommentar

Torsdag 25. juli – Et bilverksted med frittgående høns

Prostřední Bečva, er en liten landsby med 1800 innbyggere, men de skulle angivelig ha et bilverksted, så vi plottet inn adressen til Autoservice Milan Jaroš, men ble litt i stuss da vi svingte inn i et boligfelt og endte opp i bakgården hjemme hos noen.

Men jo da, verkstedet som ble drevet hjemmefra besto av far og sønn, og selv mor kom ut for å hilse på, det er vel ikke hver dag det står nordmenn på tunet. Dessverre, var det ingen som kunne et ord engelsk og tsjekkisk er langt uten for vårt vokabular.

Etter en rask kjøretur mente den unge mannen at han hadde lokalisert gressehoppelyden, og gikk grundig til verks med å smøre bremsekalipere osv. Et stempel sto bom fast, men heldigvis var hjullagrene i sin skjønneste orden,

Da jobben var gjort, ble vi invitert inn for å få se på hans store stolthet, en gammel Cadillac Fleetwood som han hadde strippet helt ned. Han fortalte villig vekk og viste oss mange bilder. Hyggelig, selv om vi ikke forsto et ord.

Så var oppgjørets time kommet, men vi hadde jo ikke et rødt øre av tsjekkiske koruna og håpet at han kunne ta seg betalt i Euro. Joda, Tore ga ham 50 hvilket vi tenkte i hvert fall var på sin plass etter å tatt ca 1 1/2 time av tiden hans. Nei, ikke tale om, 50 skulle han ikke ha, 10 var mer enn nok, Tore prøvde seg med 20 i det minste…. men ikke snakk om….

Det er ikke hver dag vi er på bilverksted og betaler ca. 100 kroner for 1 1/2 time. Det er ikke hver dag vi er på bilverksted som har frittgående høner heller. En morsom opplevelse. Vi drar gjerne tilbake dit.

Glade og lettet kjørte vi videre og tenkte at nå var vi kvitt denne lyden som virkelig går oss på nervene. Men, neida… rett rundt neste sving var den tilbake igjen, men riktignok, den var blitt annerledes og litt lystigere på en måte. Så nå håper vi bare at den går over av seg selv, slik som alle de andre rare lydene Lasse har laget disse ukene på veien.

Det var ikke mer enn 10 km til det som var dagens høydepunkt og attraksjon, friluftsmuseet Valašské muzeum v přírodě. Vi har funnet at slike friluftsmuseum, tilsvarende vårt Folkemuseum og Maihaugen, er den beste måten å lære om et lands kultur, tradisjon og historie. Det fantes faktisk flere av dem i området vi var, men jeg valgte dette fordi det var tillatt med hund. Vi ombestemte oss da vi kom frem, fordi det var krav om at hundene gikk med munnkurv. Ja, vi har munnkurv, fordi det er vi pålagt å ha i mange europeiske land som anser både Staffy og Ridgeback som potensielt farlige hunder. Men, vi prøver å unngå steder der det kreves, så vi ble litt skuffet, men var likevel heldig.

Fordi, der vi parkerte var det nemlig en tursti i skogen som gikk på kryss og tvers over flere kilometer oppe i åsen, og en av stiene ledet opp til det gamle utsiktstårnet Jurkovičův rozhledna. Det var 2 km å gå opp – noe vi tenkte at kanskje gamle Thombie ikke ville klare. Men, til vår store glede overrasket hun stort og bestemte selv at hun ville opp dit, hun ledet an hele veien. Det var kjekt å se.

Tilbake ved bilen var hundene gode og trøtte, vi fant dessuten en plass i skyggen på parkeringsplassen, slik at vi kunne utforske friluftsmuseet på egenhånd. Ja, vi hadde håpet å få oss en lunsj der også, fordi de selvfølgelig solgte tradisjonelle retter, men de tok dessverre ikke kort, bare kontanter og det hadde vi ikke. Du kan lese mer om friluftsmuseet her, og du finner noen bilder i galleriet nedenfor.

Det var allerede blitt langt ut på ettermiddagen og vi var sultne. Men, vi hadde en croissant i bilen og tenkte at vi heller bare skulle kjøre direkte til bestemmelsesstedet, byen Bielsko-Biala i Polen. Opprinnelig var dette to byer beliggende på hver side av elven Biala. Men, fra 1951 ble dette til en by.

Det var to timer å kjøre, men jeg visste at de hadde en restaurant der som hadde fått gode anmeldelser for sin tradisjonelle polske mat. Så, da gjaldt det å komme frem før resepsjonen og kjøkkenet stenge. Det klarte vi, og selv om vi kom uanmeldt midt i høysesongen fikk vi en gigantisk pitch på Camping 99 Beskid, ja den største noensinne på det som karakteriseres som en stor og alminnelig campingplass.

Se den pitchen, her er det jo plass til både hus og hage. De er generøse med plassen her i Polen. God plass for å lage en intimsone med hekk rundt, og samtidig kort vei til servicebygg med alt du kan tenke deg av fasiliteter.

Det var deilig å for en gangs skyld være fremme tidlig på kvelden, og etter en kort tur med hundene var det første vi gjorde å gå ned på restauranten for å ta en øl og smake på maten som hadde fått så gode omtaler.

Roastbiff i en herlig kraft/saus, med dumplings igjen.. ja det er jo samme konseptet som raspeballer egentlig, min favoritt.. syltet rødbet og bønnespirer. Menyen på dette stedet var så lang og omfattende at jeg hadde problemer med å bestemme meg. Helt utrolig for å være en campingplass.

Tore gikk for en litt stroganof-lignende gryte med røstipoteter, (og de var knallgode) .. også med bønnespirer og syltet rødbet. Omtalene av maten på denne campingplassen er i hvert fall langt fra oppskrytt.

Det var deilig med en kveld der var så tidlig fremme at det fortsatt var mange timer med sol, at vi kunne sitte ute å nyte et måltid uten at vi skulle kjøre videre, og at vi kunne gå en kveldstur med hundene etterpå før vi begynte å sette opp teltet for natten.

De hadde faktisk svømmebasseng med boblebad her også, noe dekor av palmer rundt gjorde jo at du fikk litt følelsen av å være i Spania igjen. Men, det var ute av drift denne kvelden. Det gjorde ingenting, for kvelden ble veldig kald.

Så kaldt ble det at vi måtte sette opp teltet. Så kaldt at gassovnen frøs, så den virket ikke, og så kaldt at Tore måtte ta på seg alt han hadde, inklusiv soveposen. Ja, da ble det så kaldt at jeg satt meg inn i bilen sammen med hundene og bare ventet på at varmematten min oppe i takteltet skulle gjøre det behagelig nok til å legge seg. Det er noe som ikke fungerer helt her ennå, det er varmeovn.

Tsjekkia

ET VINDU INN I TSJEKKIA

3 kommentarer

Friluftsmuseet Valašské Muzeum v Přírodě

Noe vi alltid har lyst til når vi beøker nye land, er å lære mest mulig om kultur, historie og tradisjoner, og selvfølgelig smake lokal mat. En av de beste måten å gjøre dette på er å besøke et friluftsmuseum, de fleste land har noe tilsvarende vårt Folkemuseum og Maihaugen.

I hjertet av Tsjekkia, i byen Rožnov pod Radhoštěm, ligger Valašské muzeum v přírodě, en av de mest kjente friluftsmuseene i Sentral-Europa. Dette museet, som ble grunnlagt i 1925, tilbyr en unik mulighet til å oppleve tradisjoner, arkitektur og dagligliv slik det en gang var.

Valašské muzeum v přírodě, er delt inn i tre hovedområder som gir besøkende et omfattende innblikk i livet i Valašské-regionen, en historisk del av Moravia:

Den gamle landsbyen
Her finner du autentiske trebygninger, inkludert en kirke, butikker og verksteder som demonstrerer håndverkstradisjoner. Bygningene er originale eller nøye rekonstruert.

Mølleområdet
I denne delen kan man utforske hvordan vannkraft ble brukt i dagliglivet. Det inkluderer en fungerende vannmølle, sagbruk og andre mekaniske innretninger som var viktige for landbruket og håndverket.

Bakkegården
Dette området er dedikert til bondekulturen. Her ser man tradisjonelle gårdshus, stabbur og beitemarker. Besøkende får innblikk i jordbruk, dyrehold og den enkle, men krevende livsstilen til bøndene.

Det er alltid spennende å gå inn i disse gamle husene og se hvordan butikker, apotek, banker og legekontor så ut før i tiden. Dessverre så var store deler av området stengt den dagen vi var der.

Det som gjør museet spesielt, er ikke bare bygningene, men også de mange arrangementene som bringer historien til live. Årlige festivaler, som Valašské-markedet og påsketradisjoner, gir besøkende muligheten til å oppleve tradisjonell musikk, dans og mat. Håndverkere viser fram gamle teknikker som veving, smedarbeid og trearbeid.

I julen arrangeres det også spesielle begivenheter som gjenskaper gamle juletradisjoner, med sang, dramatiseringer og julemat som hører til. Dette gjør museet til et populært reisemål året rundt.

Den flotte kirken hadde for oss uvanlige dekorasjoner av bjørk, det er vanlig i tsjekkisk, tradisjon. Før i tiden var det vanlig også i Norge, det ble sagt at det skulle holde onde ånder borte, samtidig som det symboliserer livssyklusen.

Utenfor kirken sto en rekke gravstøtter med kjente navn. Men, det er nok mer som en kuriositet. Den legendariske langdistanseløperen Emil Zapotek er ikke gravlagt her men i Praha.

Museet ligger i naturskjønne omgivelser med mange turstier.

I nærheten av museet finner man også det imponerende Jurkovičův rozhledna, et utsiktstårn bygget i tradisjonell valakisk stil. Tårnet gir en spektakulær panoramautsikt over Beskidy-fjellene og det omkringliggende landskapet.

Valašské muzeum v přírodě, er ikke bare et sted for historieinteresserte, det er en levende feiring av en kultur som har formet Moravia i århundrer. Enten du er interessert i arkitektur, folklore eller tradisjonelle håndverk, vil et besøk til dette friluftsmuseet være en opplevelse som gir deg et nytt perspektiv på Tsjekkias rike kulturarv.

Museet er åpent hele året, men åpningstidene kan variere så det er best å sjekke på museets nettsted før du drar dit. PS! og husk kontanter, vi fikk dessverre ikke smakt på noen av de lokale produktene, nettopp fordi de ikke aksepterer kort. Autentisk gammeldags skal det jo være.

Slovakia, Tsjekkia

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 21 – TSJEKKIA

1 kommentar

Onsdag 24. juli – Et nytt land krysses av på listen

Vi var tidlig oppe for å få se oss litt rundt før det ble for varmt ute. Etter at hundene hadde fått tur og frokost, forlot vi campen og gikk opp til steinalderhulen, Prepoštská jaskyňa og Bojnice Paleolithic Park. Her vandret vi igjennom en tursti med utstillinger der vi kunne se naturtro scener fra livsstilen og kulturen til våre forfedre fra steinalderen.

Det var en fascinerende spasertur, og det er spennende å vite at de faktisk bodde og levde på denne måten akkurat i disse hulene for 40 000 år siden. Løypen var også tilrettelagt med informasjon og aktiviteter.

Tilbake ved bilen, pakket vi sammen campen og kjørte det lille stykket opp på parkeringsplassen ved eventyrslottet Bojnice Castle eller åndenes slott som det også kalles. Her fant vi en plass til bilen i skyggen, så vi ville kunne få en time eller to uten at det ble for varmt for hundene.

Slottet er et av de eldste og mest populære severdighetene i Slovakia, og det mangler ikke på spennende legender. Det helt spesielle er grotten og innsjøen som ligger under slottet med direkte tilgang fra innsiden.

Vi skulle gjerne ha vært inne å sett, slottet er kjent for sitt fantastiske interiør. Men, det var høysesong og turister og folk overalt, det er ikke det samme med slike steder når du må gå i kø. Så istedenfor, fant vi oss en rolig restaurant for en liten matbit, det luktet så godt fra de mange spisestedene og bodene, at vi var for lengst blitt skikkelig sulten.

Slovakisk mat er ganske krydret, der det som i Ungarn brukes mye sterk paprika og chili. Poteter som røsti, dumplings og potetkaker hører også til ethvert måltid.

Bryndzové Halušky regnes som Slovakias nasjonalrett og består av dumplings (halušky), ja som vi vil kalle raspeballer, servert med bryndza, en saltet saueost, og toppet med sprø baconbiter. Ja den hadde de overalt, men vi var rett og slett for feige til å prøve, den så ikke spesielt innbydende ut heller, med grå dumpings overstrødd av knudrete ostebiter. Men, neste gang, da skal vi prøve den, for den er jo helt sikkert god.

Det som skulle være lunsj ble jo en hel middag, så det var nesten tungt å gå tilbake til bilen, og nå var det begynt å bli ganske varmt også. Det var langt på dag allerede, og etter flere timer på utflukt, skulle det nå bli en ren kjøretur på et par timer, frem til neste destinasjon som var Prostřední Bečva i Tsjekkia.

Prostřední Bečva er en idyllisk landsby som ligger i regionen Zlín i Tsjekkia, midt i det vakre fjellandskapet Moravské Beskydy. Denne sjarmerende landsbyen, med sine tette skoger, trekledde åser og krystallklare bekker, tiltrekker seg naturelskere, turgåere og de som ønsker en rolig ferie, noe som campingplassen eller leirskolen Pod Ppustevnami bar tydelig preg av. Leiren som så mest ut som en levning fra Sovjettiden, var helt tydelig et populært valg for både pensjonister og barnefamilier. De var alle tsjekkere, det var ingen turister her. Fint!

De hadde en liten bar med enkle retter og lokalt øl, så vi fikk en smakebit av begge deler. Dette var en slags tortilla, grillet pannekake med fyll og en ubestemmelig dressing til. Men veldig god. Grei kveldsmat.

Det var kaldt her oppe i de tsjekkiske fjellene, så siden vi kom såpass tidlig på kvelden, måtte vi sette opp teltet. Alternativet er å sitte inne i bilen, og der har Tore laget til en flott løsning med bordplate. Men, det innebærer at Pippi må være i det trange buret sitt, og det går jo ikke. Ny dag i morgen og da går ferden videre til Polen. Men, først må vi finne et bilverksted for gresshoppelyden fra hjul og bremser har blitt faretruende dramatisk nå.
Slovakia

Bojnice Castle

1 kommentar

Et helt ekte eventyrslott

Bojnice slott, også kjent som Bojnický zámok eller åndenes slott, er et av de mest romantiske og mest besøkte slottene i Slovakia. Dette praktfulle slottet ligger i byen Bojnice, på en høyde med utsikt over landskapet. Slottet har en rik historie som strekker seg tilbake til det 12. århundre og har gjennom tidene blitt bygget om til et majestetisk eventyrslott med inspirasjon fra fransk og italiensk arkitektur.

Bojnice slott startet som en middelalderborg laget av tre, men ble senere erstattet med stein for bedre forsvar. Gjennom århundrene ble slottet eid av flere adelsfamilier, inkludert den mektige Palffy-familien. På 1800-tallet fikk slottet sin nåværende eventyraktige form, takket være grev János Ferenc Pálffy, som ønsket å forvandle det til en romantisk residens inspirert av europeiske renessanseslott.

Slottet er kjent for sine elegante tårn, forseggjorte spir og intrikate utsmykninger. Interiøret er like imponerende med vakre fresker, antikke møbler og kunstverk som reflekterer ulike epoker.

Noe av det mest spesielle med Bojnice slott er kankje kalksteinhulen som ligger under og med direkte tilgang innenfra slottet. Denne hulen er unik fordi den ikke bare er et geologisk underverk, men også en viktig del av slottets historie. Den har en underjordisk innsjø, og dens eksistens har vært kjent siden middelalderen. Hulens magiske atmosfære gir en ekstra dimensjon til besøket og bidrar til slotts mystikk.

I parken rundt slottet er det mange attraksjoner og aktiviteter, salgssboder og restauranter. Ikke minst folk som er kledd ut i middelalder-kostymer, og som her en dame som viser frem en ørn fra dyreparken som også ligger inne på området.

Bojnice slott er i dag et museum som tiltrekker seg tusenvis av besøkende hvert år. Blant høydepunktene er nattlige turer, spøkelsesjakt og middelaldersfestivaler. Slottet kalles ofte åndenes slott på grunn av de mange mystiske og overnaturlige historiene som omgir stedet.

Gjennom århundrene har det blitt rapportert om merkelige lyder, skritt i tomme korridorer og uventede kuldegysninger som gir slottet en mystisk aura.

Blant de mest kjente historiene finner vi Legenden om et knust hjerte, Fortellingen om Peter Poky, og den mest berømte av dem alle, Legenden om den svarte damen (se under bildegalleriet). Disse fortellingene bidrar til slottets mystiske atmosfære og gir et fascinerende innblikk i områdets rike historie og folklore. Hver av legendene byr på dramatiske og gripende historier om kjærlighet, svik og skjebne, og de har blitt en del av slottets sjel som tiltrekker seg både historieinteresserte og eventyrlystne besøkende.

Enten du er interessert i historie, arkitektur, eller bare ønsker å oppleve et ekte eventyrslott, er Bojnice slott et perfekt reisemål. Kombinasjonen av den romantiske arkitekturen, den mystiske hulen og de spennende historiene gjør dette til en uforglemmelig opplevelse. Ja, for ikke å glemme all den velsmakende maten og merkelige salgssbodene som stedet har å by på.

Legenden om den svarte damen ved Bojnice slott er en av de mest kjente og gripende historiene knyttet til dette magiske stedet. Den forteller om en vakker ung kvinne, Juliana, som var datteren til en adelsmann på slottet. Hun var kjent for sin blendende skjønnhet og milde sjel, men hennes liv tok en tragisk vending da hun ble tvunget inn i et ekteskap med en brutal og grisk adelsmann.

Juliana var dypt ulykkelig i ekteskapet og lengtet etter friheten hun hadde før. En dag møtte hun en ung og fattig ridder som arbeidet i slottets tjeneste. De to ble forelsket, og ridderen lovet å redde henne fra det uutholdelige livet hun levde. Deres hemmelige møter i slottets skjulte rom og hemmelige ganger holdt håpet levende.

Da Julianas ektemann oppdaget deres forhold, ble han rasende. Han lot ridderen henrette og fengslet Juliana i et av slottets kalde tårn, der hun tilbrakte sine siste dager i sorg. Ifølge legenden døde hun av et knust hjerte, og hennes ånd ble bundet til slottet.

Juliana, nå kjent som den svarte damen, sies å vise seg i slottets korridorer og rom, spesielt under månelyse netter. Mange hevder å ha sett en skyggeaktig skikkelse kledd i svart som beveger seg stille gjennom gangene, og noen ganger høres lav gråt mellom slottets gamle steinvegger.

Den svarte damen har blitt et symbol på tragisk kjærlighet og tap, og hennes historie lever videre som en uutslettelig del av Bojnice slotts mystiske aura.

Slovakia

Prepoštská jaskyňa Cave

2 kommentarer

En reise til fortiden

Slovakia er kjent for sine imponerende naturskjønnheter og historiske steder, men i den pittoreske byen Bojnice finnes det et unikt vindu inn i menneskehetens eldste historie: Prepoštská jaskyňa, også kjent som Prepošt-hulen, og Bojnice Paleolithic Park. Disse attraksjonene gir besøkende en fascinerende mulighet til å utforske livsstilen og kulturen til våre forfedre fra steinalderen.

Prepoštská jaskyňa er en liten, men betydningsfull hule som har spilt en avgjørende rolle i forståelsen av paleolitikum, eller eldre steinalder, i Sentral-Europa.

Hulen er kjent for sine omfattende arkeologiske funn, inkludert steinredskaper, dyrebein og andre levninger fra de tidlige menneskene som bodde i området for over 40 000 år siden.

Hulen er et viktig sted for arkeologer, ettersom den beviser neandertalernes tilstedeværelse og deres sofistikerte evner til å tilpasse seg et tøft miljø. I tillegg gir funnene en unik innsikt i hvordan klimaendringer og naturressurser påvirket deres liv.

Rett ved siden av hulen ligger Bojnice Paleolithic Park, en utendørs utstilling som bringer steinalderen til liv. Parken er designet for å engasjere besøkende i alle aldre, gjennom interaktive utstillinger og rekonstruksjoner av dagliglivet til de tidlige menneskene.

Her kan du oppleve hvordan redskaper ble laget av flint, hvordan klær ble sydd av dyreskinn, og hvordan mat ble tilberedt over åpen ild. Guidene i parken, ofte kledd i historisk korrekte kostymer, gir besøkende en praktisk forståelse av hvordan det var å overleve i steinalderen.

For de som ønsker å fordype seg i menneskehetens røtter, er dette stedet en skjult perle.

Slovakia, Ungarn

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 20 – SLOVAKIA

1 kommentar

Tirsdag 23. juli – Fra et fristed i Ungarn til steinalderhule i Slovakia

Stedet til Márk Pálos, FARMUNK, var rett og slett et paradis, et fristed som minnet mest om en hippieleir fra 60-tallet, der de tilsynelatende levde etter Kardemommebyloven, alt er lov så lenge du ikke plager andre. Han hadde hatt en drøm om å forlate storbyen Budapest og etablere et sted på landet, der han kunne leve tett på og av naturen og la andre få komme å ha glede av det samme. Det har han absolutt fått til. Her er en liten filmsnutt som forklarer konseptet og viser litt av idyllen og alle de koselige dyra som tuslet rundt den irrgrønne innsjøen.

Vi kunne få stå så lenge vi ville, og vi skulle så gjerne ha stått noen dager, men det hadde vi jo dessverre ikke tid til. Men, likevel, vi ble til langt ut på ettermiddagen, tuslet en tur rundt innsjøen og fikk gjort unna noen timer med arbeid fra vårt flotte utekontor.

Først sent på ettermiddagen pakket vi sammen for å forflytte oss videre nordover. Målet var Bojnice i Slovakia, 200 km og ca. 3 timers kjøretur fra Baj, akkurat passe å gjennomføre tidlig på kvelden.

Et stopp i Vértesszőlős for å fylle diesel å kjøpe litt mat. Det var i denne landsbyen de fant SAMU et forhistorisk menneske som levde for rundt 350 000 år siden. Det finnes en utstilling fra funnene her, men den var stengt.

Den morsomme valutaen igjen, det er sjelden vi handler på en bensinstasjon for 44 261… Ja, forinter heldigvis, Ungarske HUF

Her passerer vi grensen mellom Ungarn og Slovakia. Den går i midten av elven Donau, med byen som heter Komárom på ungarsk side og Komárno på Slovensk side. Historisk sett var dette én by, som helt siden romertiden har vært et viktig knutepunkt.

Vi kom frem til Caravan Camp Bojnice litt før kl. 21 på kvelden og ble tatt i mot av innehaveren som lot oss velge plass selv og som promoterte sin egen pizza. Vi fant en fin plass for oss selv med slottet ruvende over oss og slo opp campen vendt inn mot noens eple og pærehage.

Det er jo underlig hvordan man bare kan snuble over ting på de mest uventede steder. På kveldsturen med hundene fant vi en liten smal sti rett bak eplehagen der vi står parkert. Vi håpet at den ville lede oss opp til slottet, men plutselig sto vi foran inngangen til en grotte. Tore tittet inn først, det sitter jo folk der inne sa han og snudde og begynte å gå tilbake, så tittet jeg inn, og de som satt der inne vinket oss tilbake.

Tilbake ved bilen fant jeg fort ut at dette faktisk var Prepoštská jaskyňa Cave, eller Bojnice Paleolithic Park, en utendørs tursti som kombinerer natur og historie. Dette området er laget for å ta besøkende med tilbake til steinalderen gjennom rekonstruksjoner og utstillinger. Stien med flerer huler er en populær attraksjon som formidler regionens arkeologiske rikdom på en levende og engasjerende måte.

Akkurat denne kvelden hadde de nattevandring med fakler og guidede turer i mørket. Uansett, det var ikke noe vi ville ha gjort med begge hundene. Men, tenker at vi tar turen tilbake i morgen.

Da vi endelig var klar for å gå å spise var restauranten akkurat stengt, en time tidligere enn han hadde sagt, kanskje fordi det ikke var så mange på campingplassen. Men, vi hadde nok av godsaker og snadder igjen fra det vi hadde kjøpt hos FARMUNK, så kvelden var reddet. Vår første kveld i Slovakia – Men, den ble fin den også!

Kroatia, Ungarn

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 19 – FRISTED I UNGARN

1 kommentar

Mandag 22. juli – Fra en vingård i Kroatia til et fristed i Ungarn

Tore hadde vært veldig tidlig oppe og fått en melding fra innehaveren, om at han kunne komme opp på vingården for å gjøre opp for oppholdet. Der hadde han fått en omvisning og muligheten til å kjøpe produktene.

Han kom tilbake med 3 flasker, en hvitvin (ja det var visst bare hvite viner de produserte), en prosecco, og en flaske med eplejuice. Det er veldig artig å besøke små lokale vingårder å kjøpe vinen deres, for faktisk er den ofte noe av de beste vi har kommet over. Og, så er det jo alltid litt artig å kunne servere en vin som det slett ikke er så lett å få tak i, og ofte angrer vi på at vi ikke kjøpte flere.

Wine Camp Hažić i Jurovčak hadde virkelig noen imponerende fasiliteter, og så virket det så nytt og så rent at du nesten skulle tro at det ikke hadde vært i bruk. Men, det er faktisk et populært og godt besøkt sted, blant annet pga sin nære beliggenhet til termiske kilder, et stort badeland og et villmarksenter.

Her hadde de virkelig tenkt på alt. Kjøkken og vaskeri, stellerom med både barnetoalett, stellebord, og badekar i ulike størrelser. Det var lekeplass og til og med et eget dedikert grillområde. Men, det som imponerte oss mest av alt, var at de hadde et grundig utrustet hundebad.

Se på dette, det var jo som å gå inn døren i en profesjonell hundesalong, med alt du trenger enten det er til store eller små hunder. Eller til langhårete katter for den saks skyld.

Dette måtte vi jo selvfølgelig prøve. Begge hundene trengte en vask etter å ha tilbragt snart 3 uker på veien med sand og støv. Det var ingen protester, vannet var godt og varmt, og det er alltid deilig å få skylde pelsen litt. Dessuten, blir trivselen så mye bedre når det ikke stinker hund i hele bilen.

Etter at hundene var vasket og tørket, en kopp kaffe, og Lasse var pakket og klar, tok vi en siste tur innom vertskapet så jeg også skulle få se den flotte bodegaen de hadde. Her har de vinsmaking og fest en gang i uken.

Vi var blitt fortalt at det bare 200 meter fra der vi hadde overnattet, befant seg en restaurant, midt inne blant noen få hus langt ute ute på landsbygda. Vi hadde vært for sent fremme til å avlegge den noe besøk kvelden før, men nå stoppet vi på Potrti Kotac for lunsj.

Det spesielle med denne restauranten i Medimurje-åsene, er ikke bare at de serverer lokale retter, men det er et gammel gårdshus, som har en etnologisk samling av antikviteter, utstilt inne i restauranten. Her kan du se verktøy og hjelpemidler som ble brukt i hverdagen for over 100 år siden. Maten var god den, medaljong av svin i soppsaus med pommes frites og en frisk agurkasalat som minnet mye om gresk tzatziki.

Etter det som må kalles en overdådig lunsj, dro vi videre på jakt etter en dagligvarebutikk, for å få tak i litt ferskt brød og pålegg. Vi valgte bare nærmeste butikk foreslått av vår kjære GPS, et PLUS+ marked, det måtte vel være bra. Noen minutter senere sto vi til vår forundring utenfor Terme Sveti Martin.

Dette er et av Europas eldste termiske-kurbad med helbredende varme kilder med røtter tilbake til romertiden. De hevder også å være Europas første moderne helsesenter som etablerte de moderne badene på begynnelsen av 1900-tallet.

Det hadde sikkert var artig å besøke de varme kildene og se restene fra de romerske badene, men ingen av oss er faktisk så interessert i bad og spa. Vi skulle på butikken og den lå i bygget ved siden av. Men navnet Plus+ holdt slett ikke det de lovet, butikken, vel, mer en kiosk med et rett og slett komisk innhold, barbidokker, øl, chips og sprit. Det var det, se selv i den lille filmsnutten nedenfor.

Hver gang vi besøker et nytt land synes jeg det er artig å handle dagligvarer, ikke bare for å kjøpe lokale spesialiteter, men også for å se på utvalget. Nå tror jeg ikke at Plus+ var representativt for Kroatia, men det får vi finne ut av en annen gang. Vi skulle videre til Ungarn.

Første stopp ble i den lille ungarske byen Tapolca. Den er mest kjent for sitt grottesystem under byen, der du kan ro i krystallklart vann. Vi nøyde oss med å besøke en suvenirbutikk der de solgte lokale krystaller.

De solgte andre ting også, feks. badender til 350… hva da? Jo, HUF – forinter. De har en helt hinsides kurs i norske kroner, 250 norske kroner er 10 000 HUF. Etter vårt forrige besøk har vi flere 1000 HUF liggende i skapet. Det er alltid like morsomt å studere prisene.

Et lite stopp ved den Lille Baltonsjøen for å lufte hundene. Ja bildet er bare en liten slukt ved en av kanalene. Innsjøen er kjent for sitt rike fugleliv, med mer enn 250 fuglearter. Men, igjen var det for varmt til å utforske videre.

Vi hadde ringt til et helt spesielt sted kalt FARMUNK, et fristed ute i skogen ved en knallgrønn termisk innsjø, som ble drevet av en ung mann fra Budapest. Faktisk var det helt gratis og stå der, og du kunne bli så lenge du ville. Vel, det ble satt pris på om du kjøpte noen lokale produkter, og dersom du ville bli en stund kunne delta på litt vedlikehold. Men det var ingen tvang, du var velkommen uansett.

Vi ble tatt i mot av Márk Pálos på moped med sine egne og andres lokale godsaker. Vi visste med en gang at her ville vi få et hyggelig og minneverdig opphold. Mer om det i morgen, og ja selvfølgelig kjøpte vi både av mat og drikke han bød frem.


Kroatia, Slovenia

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 18 – KROATIA

1 kommentar

Søndag 21. juli – Fra en eplegård i Slovenia til en vingård i Kroatia

Vi sov godt hos bonden i Podbrezje også, selv om vi sto plassert med en kirke på hver side av bilen som ringte om kapp. Etter god trening i Italia tok vi denne nye utfordringen på strak arm. Slovenia må være det landet i hvert fall i Europa som har flest kirker pr. innbygger. Vi hadde allerede fått inntrykk av at de sto over alt, til og med inne i hagene til folk.

Et lite kjapt søk på nettet viste at vi har rett i våre antagelser. Det finnes over 3000 kirker i Slovenia, noe som er dobbelt så mange kirker i forhold til f.eks i Norge, som dessuten har nesten 3 ganger så mange innbyggere.

Vi fikk som lovet levert den tradisjonelle BLED-frokosten på bildøren. Her var det ferske og lokale produkter for enhver smak. Godt brød, croissanter, pasteurisert råmelk og kokte egg. Det var skinker og ost, frukt og grønt, ristede nøtter og alskens marmelader.

Været var helt supert, solen skinte, temperaturen var passe og kirkeklokkene ringte. En fin start på en søndag… og ikke minst, her kunne vi nyte produktene mens en av produsentene sto å så på. Veldig koselige kuer forresten.

Men før vi forlater denne gården, det hyggelige vertskapet og de koselige dyra, skal du få en filmsnutt med hvordan det hørtes og føltes da vi spiste frokost og videre da vi pakket sammen, kirkeklokkene ringte i det uendelige. Men, vi så aldri noen gå verken inn eller ut av kirkene.

Vi skulle jo nordover, men nord for Alpene og fjellskillet, var det regn og kulde i hele både Sentral- og Øst-Europa. Så denne dagen tok vi en rett strekning tvers igjennom Slovenia og rett østover i retning Kroatia for å unngå å bli våt.

Midtveis var det på tide med et lenger stopp for å få i oss litt mat, strekke på føttene og ikke minst lufte hundene. Så, jeg hadde funnet en botanisk hage, en kjempediger park, Arboretum Volčji Potok, like utenfor Slovenias hovedstad Ljubljana. Ja, det var også et hundevennlig sted der kjæledyr var hjertelig velkommen, det er gledelig å se at det stadig blir flere slike steder.

En fantastisk plass, men vi fikk bare sett en brøkdel av det store området. Ser jeg på kartet så var det så vidt vi beveget oss litt rundt inngangspartiet, Men vi, fikk trakket og strekt oss litt under trærne i skyggen.

Dagens lunsj ble en slags gigantisk type berlinerbolle med krem og syltetøy. Kjempegod! og etterpå så forsto jeg at det faktisk var salg til inntekt for en veledig organisasjon. Er litt dårlig i slovensk dessverre, så jeg vet ikke så mye mer enn det.

Det er jo litt trist å vite at du befinner deg rett utenfor den historiske hovedstaden Ljubljana, uten å få sett den. Den skal visstnok være veldig vakker, med mange historiske bygg, en festning og en pittoresk gamleby, til tross for at den har vært rammet av jordskjelv flere ganger. Det er heller ingen stor by, faktisk litt mindre enn Bergen. Men, nok en gang var det varmen som begrenset oss. Hundene kunne ikke sitte i bilen, og vi hadde heller ikke orket å sprade gatelangs. Så Ljubljana, får vente til en annen gang. Istedenfor tok vi en etappe på motorveien for å krysse grensen til Kroatia ved Dubrava Križovljanska.

Lasse triller inn på grensen mellom Slovenia og Kroatia i Dubrava Križovljanska. Dette er den første grenseovergangen vi faktisk la merke til, ellers har det ofte bare vært et skilt eller en stein som markering. Men, det var ingen fysisk kontroll her heller.

Det første vi gjorde da vi kom til Kroatia, var å besøke en kirkegård. Det høres kanskje rart ut, men det finnes faktisk et prosjekt, som har som motto at en kirkegård ikke bare er for de døde, men også de levende. De prøver å legge til rette for at folk skal komme på besøk. Og, det er faktisk givende, både trist og vakkert, og det er en påminnelse om hvor verdifullt, skjørt og sårbart livet er.

Kirkegården i Varaždin, Kroatia, er blant de vakreste kirkegårdene i Europa, og har blitt sammenlignet med noen av de store og mer kjente kirkegårdene, som Père Lachaise i Paris. 

Det var underlig å være i Kroatia for første gang. Et vakkert og fredelig landskap, koselige landsbyer, alt i stor kontrast til de grusomme bildene vi så på nyhetene fra krigen på 90-tallet. Det var ufattelig å ta inn over seg at dette var områder som var rammet av omfattende bombinger og kamper. En konflikt som resulterte i store tap av liv, etnisk rensning, og massiv ødeleggelse av infrastruktur og hjem. Men, hvordan var folket, og hvilken innstilling hadde de til fremmedfolk som oss, som reiser rundt i bil som farende fanter, vi hadde fremdeles ikke møtt noen her.

Heldigvis virket park4night i Kroatia også, så vi fant en plass hos Wine Camp Hažić i Jurovčak. Dette var en helt ny oppstillingsplass for bobiler på en vingård, med et flunka nytt servicebygg med fasiliteter vi aldri har sett maken til. Resepsjonen var stengt, det var bare 2 biler fra før parkert helt i utkanten, så i praksis hadde vi stedet nærmest for oss selv. Tore ringte telefonnummeret som sto på døren og en hyggelig kvinnestemme sa at vi bare skulle stille oss der vi ville, forsyne oss med vann og strøm, benytte alle fasiliteter og så snakkes vi for oppgjør og evt. omvisning og vinsmaking i morgen. Superhyggelig – vi liker oss i Kroatia også!