Stikkordarkiv: Iseosjøen

Basilikaen i Licheń

Ikke bare Polens største kirke, men en av de største i verden

Basilikaen i Licheń, eller Sanctuary of Our Lady of Licheń (Sanctuarium Matki Bożej Licheńskiej), er en av Polens mest imponerende religiøse bygninger, og regnes som den nest største katolske kirken i Europa etter Peterskirken i Vatikanstaten, og den tredje største i verden etter Basilikaen Notre-Dame de la Paix på Elfenbenskysten. Den ligger i den lille byen Licheń Stary, i sentrale Polen, og har blitt et viktig pilegrimsmål for katolikker fra hele verden.

Basilikaen i Licheń er et arkitektonisk mesterverk, som sto ferdig i 2004, finansiert ved dugnadsarbeid og donasjoner. Mer enn 1,5 millioner pilegrimer besøker Licheń hvert år, noen ganger så mange som 2 millioner, i tillegg til turister og tilreisende.

En av de mest imponerende trekkene ved basilikaen er det enorme tårnet og den dominerende kuppelen. Tårnet har en høyde på 141 meter og gjør dette også til et av de høyeste religiøse bygningene i verden. Kuppelen gir basilikaen en utrolig visuell tilstedeværelse, og det er en uforglemmelig opplevelse å stå under den og se på de kunstneriske detaljene.

Basilikaen er like imponerende innvendig som utvendig og har en kapasitet på opptil 25 000 mennesker. Orgelet i basilikaen er også det største i Polen, det tredje største i Europa og blant de største i verden.

Det er ganske fascinerende, at en av verdens største kirker ligger i det man nærmest kan kalle en liten landsby med bare 1100 innbyggere, langt fra allfarvei og storbyer.

I tillegg til den enorme kapasiteten innendørs, har Tempelplassen på utsiden en kapasitet på opp til 250 000 mennesker. Men, hvordan i alle dager kan det ha seg, at et så enormt byggverk ble reist i en liten landsby som Licheń med bare 1100 innbyggere.

Jo, det skyldes noen ekstraordinære hendelser som fant sted i 1850 i Grąbliński-skogen (2 km fra Licheń) ved et bilde, et ikon, av Jomfru Maria som var plassert på et furutre. En enkel bonde og tidligere soldat, Mikołaj Sikatka, skal i følge legenden hatt en rekke visjoner, der Jomfru Maria åpenbarte seg for ham. Hun bar en gyllen krone, en rød kjole og en blå kappe, og hun oppfordret ham til å be for Polen og folkets synder, særlig etter Napoleonskrigene som hadde satt dype spor i området.

Under åpenbaringene ba Maria bonden om bønn, bot og en endring av livet, og ba om at det skulle samles inn almisser til hellige messer, og å flytte bildet til et mer verdig sted. Bildet, som er det samme som henger i basilikaen i dag, ble hengt opp i furutreet av Tomasz Kłossowski, en smed fra Licheń i 1844. Han ble alvorlig såret da han deltok i Folkeslaget ved Leipzig i 1813, et av de viktigste slagene under napoleonskrigene. Han påkalte Jomfru Maria, og ba henne om ikke å la ham dø i et fremmed land. Hun viste seg for ham iført en gyllen krone, en mørkerød kjole, gyllen kappe, og holdt en hvit ørn i høyre hånd. Hun trøstet ham og lovet at han skulle returnere til Polen.

Den sårede soldaten fikk i oppgave å finne bildet fra åpenbaringen og gi det til de troende. Under en pilegrimsreise i 1836, til Jasna Góra, kom han over et maleri laget på lerketre som skildrer Jomfru Marias skikkelse slik han så henne, da han ba om at livet hans skulle reddes. Bildet ble plassert i en helligdom ved veikanten i landsbyen. Senere etter å hatt det i huset sitt, plasserte han det på et furutre i skogen i 1844.

Bonden Mikołaj. som hadde fått beskjed i sine visjoner om å ære bildet, oppfordret folk til å besøke stedet og be der. Mange begynte å valfarte til det lille furutreet, og det ble rapportert om flere mirakler og helbredelser. Hun advarte også om ankomsten av koleraepidemien som rammet Stor-Polen i 1852. Dramatiske hendelser minnet lokalbefolkningen om forkynnelsen til hyrden Nicholas.

Etter hvert ble bildet flyttet fra skogen til en lokal kirke i Licheń for å beskytte det bedre og gi det en mer verdig plass. Bildet fikk en sentral plass i kirken, og ryktet det hadde som en kilde til mirakuløs helbredelse spredte seg. Stadig flere pilegrimer kom til Licheń for å be foran bildet, og stedet ble anerkjent som et viktig åndelig sentrum. Etter hvert som det bare ble flere og flere, var det opplagt at Lichén trengte et større sted for pilegrimene.

Byggingen av basilikaen ble finansiert av pilegrimer. Den ble velsignet av Pave Johannes Paul II i 1999 og senere opphøyd til helligdom samme året som den åpnet i 2004.

Bildet av Vår Frue av Licheń, som nå henger inne i basilikaen, er fortsatt gjenstand for dyp ærefrykt. Pilegrimer kommer fra hele verden for å be foran ikonet, og mange tror at det har kraft til å helbrede og gi håp.

Den rike historien om åpenbaringene, bildet på furutreet og basilikaen, er et kraftfullt uttrykk for tro og folkets tilknytning til Maria som deres beskytter og veileder. Basilica of Our Lady of Licheń står i dag som et levende vitnesbyrd om Polens religiøse arv og folkets hengivenhet.

En note til slutt: tilhørende basilikaen finnes det store parkeringsplasser beregnet for tusenvis av biler, og de har sannsynligvis de flotteste portene med ornamenter og skulpturer du noen gang har sett, innrammet med gull. Men, om ikke det er nok, så bidrar også det faktum at omtrent hvert eneste lille hus langs veien inn til basilikaen tilbyr private parkeringsplass, alle med hver sine unike og lokkende skilt. PS! De offisielle p-plassene er gratis om du er heldig å få plass, og på vei ut kan du regne med at du både du og bilen din blir velsignet med litt vievann.

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 17 – SLOVENIA

Lørdag 20. juli En svipptur innom Østerrike før dagen ender på en eplegård i Slovenia

Det regnet godt hele natten og til langt ut på morgenkvisten, men i nitiden sluttet det og solen tittet forsiktig frem fra skyene, noe som heldigvis fikk teltet til å tørke fort, ja det var faktisk omtrent helt tørt da vi pakket sammen.

Det er mye som skal pakkes sammen når vi har både fortelt og gulvet i bruk. Men, vi har blitt rutinerte med god fordeling av oppgavene, så tiden det tar har blitt redusert fra 2 til ca. 1 time om vi er effektive. Vi tar det som morgentrim. Godt å bevege seg.

Area di Sosta Camper Parking ligger som nevnt like ved grensen til Østerrike, på italiensk side. Dette er en viktig ferdselsåre både for lokale og internasjonale reisende, for kommersiell transport, og ikke minst de mange turistene som passerer her på vei til og fra Dolomittene og de mange skistedene. Jeg kan være enig i at stedet er litt slitt, men synes likevel at fasilitetene og atmosfæren er helt grei. Eneste minus må kanskje være at det ligger tett opp i veien med en del støy. I omtalene som beskriver stedet som luguber, er det hvite marengshus av bobiler med fordomsfulle folk, som nok tenker på sånne som oss når de bruker ordet «luguber».

Etter bare 1 minutt på veien var vi i Østerrike, og Lasse, Pippi, Thombie og jeg kunne krysse av et nytt land på listen. Tore har vært der før, på 80-tallet, men det er jo en stund siden.

Første stopp i Østerrike ble Sillian i Pusterdalen og dermed Øst-Tirol. Selvfølgelig er også denne byen kjent for rik historie med flotte bygninger som dateres tilbake til middelalderen. Men, vi skulle bare kjøpe brød, noe de hadde rikelig av.

Neste stopp ble for å lufte hundene i en liten park i landsbyen Greifenburg, og selvfølgelig litt lunsj for å smake på noe av de nybakte og spennende brødene vi hadde kjøpt. Jeg sier bare nam nam…

Vi kjørte ca. 139 km langs grensen til Italia, til vi kom til Arnoldstein som ligger like ved grensen til Slovenia. Hele dette området har en lang krigshistorie. Under første verdenskrig var spesielt Sør-Tirol og Øst-Tirol, en viktig frontlinje. Østerrike-Ungarn og Italia kjempet i de nærliggende Dolomittene. Det er fortsatt rester av befestninger og minnesmerker fra denne tiden, og mesteparten av ødelagte landsbyer er nå bygget opp igjen.

Ved veien like utenfor Arnoldstein står det faktisk en stridsvogn, Alter Panzer T-34-85. som en påminnelse om hvordan andre verdenskrig påvirket selv de mest avsidesliggende stedene i Europa.

Slovenia, et land vi kanskje ikke ofte verken tenker på eller hører så mye om, skal visstnok være et av verdens vakreste land. Jeg husker vi ble trukket inn på Slovenias stand på verdensutstillingen Expo 2017 i Kasakhstan (vi dro en snartur dit etter en fantastisk svipptur i Serbia), og måtte si oss enige i at det var en imponerende natur, blandet med middelalderbyer og imponerende borger, kirker og slott på de mest merkelige steder. Dengang, husker jeg at jeg ikke kunne se for meg at vi noensinne kom til å dra dit, men det var før livet på veien med «Lasse».

Slovenia med hovedstaden Ljubljana er et lite land med ca. 2 millioner innbyggere. Etter en intens krig kjent som Ti-dagerskrigen erklærte Slovenia sin uavhengighet fra Jugoslavia i 1991.

Vi kjørte gjennom Gorenjska-dalen langs de Julienske alpene, der du blant annet finner den kjente landsbyen og skistedet Kranjska Gora. Men, igjen kom skydekket stadig lavere og lavere, ikke bare skygget det for de imponerende fjellene, men det fjerner de fantastiske kontrastene i fargene.

En av hoppbakkene i Kranjska Gora. Byen er blant annet vertskap for FIS Alpine Ski World Cup som tiltrekker seg noen av verdens beste skiløpere og tusenvis av skientusiaster hvert eneste år.

Etter å ha kjørt forbi hele 3 vakre innsjøer i Italia, opp og ned av Dolomittene og nå gjennom de Julianske alpene uten å få et eneste foto å skryte av, måtte jeg bare låne et. Foto: AV I, Michael Gäbler, CC BY 3.0

Så kom vi endelig til Bled og den berømte Bledsjøen med sin middelalderborg og den lille øyen midt i innsjøen med en kirke som ser ut som et eventyrslott. Det ble bare fullstendig stress, mas og kjas, i ettertid har jeg funnet et blogginnlegg om 5 feil du ikke må gjøre om du besøker Bled, jeg tror vi gjorde dem alle sammen, så vet vi det til neste gang.

Der nede ved innsjøen skulle vi ha vært og tatt bilder av borgen på klippen ovenfor og av denne pilegrimskirken Maria Himmelfarts på den lille berømte Bled-øya.

Tabbe nr. 1 var definitivt å komme på en dag midt i høysesongen, her som andre populære steder vi har vært. Tabbe nr. 2 var at vi valgte en dag det var dårlig vær, og tabbe nr. 3 – vi dro ikke til de beste utsiktspunktene der du kan stå i ro og fred å sikte deg inn på de ulike motivene.. osv osv…

Vi kjørte frem og tilbake og frem og tilbake på leting etter en parkeringsplass. Det var helt umulig å oppdrive. Det vil si, de hadde anlagt noen på utsiden av byen, men det ville bli flere kilometer å gå, noe som fristet lite i regnbyger og store folkemengder. Vel, her fikk jeg knipset en liten del av Bled-slottet ut gjennom vinduet, med ikke alt for mange japanske turister foran linsen. Men, vi har vært der i hvert fall.

Vi begynte å bli ganske lei og forsynt av stress, folkemengder og jakten på fotomotiv, det hadde vært fint å finne et sted å stå for kvelden og lage seg noe mat. Men, ved Bledsjøen, akkurat som ved Gardasjøen, er alt antagelig fullbooket allerede før påske. Så da var det bare å søke etter nærmeste bonde. Og, det fant vi 17 km unna, i den lille landsbyen Podbrezje – Tourist farm Matijovc eller Turistična kmetija Matijovc – en eplegård faktisk.

En halvtime senere var vi langt borte fra masete turister og overfylte campingplasser og i ferd med å etablere oss i vår helt egen kirkebakke hos eplebonden Matijovc, som også inviterte oss inn på smaksprøver av husets spesialiteter så snart vi var kommet i orden. Vi som kom helt uanmeldt og uventet, fikk en like uventet og herlig hyggelig velkomst.

Etter å blitt invitert på en velkomstdrink og smakt + kjøpt noen av godsakene fra husets spesielaiteter, ble det en liten omvisning og vi ble benket i festsalen for å få se en film om eplegårdens historie og produksjon, før vi trakk oss tilbake til Lasse bak låven.

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 16 – DOLOMITTENE

Fredag 19. juli En regntung reise gjennom Dolomittene

Siden vi hadde gitt opp planene om å kjøre via Venezia til Slovenia, hadde jeg laget ny reiserute gjennom de majestetiske Dolomittene i de italienske alpene. Det særegne landskapet med taggete topper, dype daler og karakteristiske rosa fjell som skifter farge i solnedgangen er et av verdens vakreste fjellområder og ble faktisk anerkjent som et UNESCO verdensarvsted i 2009, på grunn av sin enestående naturskjønnhet og geologiske betydning.

Vi gledet oss, men det var bokstavelig talt noen skyer på himmelen. Et kraftig lavtrykk hadde plaget folk i hele Vest-Europa i flere dager, og nå var det på vei østover. Det skulle regne senere på dagen i Covelo også, så det var ingen hensikt å bli stående, og det var heller ingen steder å kjøre for å unngå regnet. Det var bare å håpe på at vi fikk se mest mulig før skydekket senket seg.

Vi tok et lite stopp i landsbyen Montagna for å strekke litt på føttene. Denne byen ligger ved foten av Dolomittene med en spektakulær utsikt over dalen Val dÁdige. Dette området er faktisk tospråkelig, så både tysk og italiensk er offisielle språk.

Montagna ligger i Syd-Tirol og det er jo lett å se på de tradisjonelle husene med blomsterkasser. Blomstene er så bugnende og friske at du nesten kan lure på om de er ekte. De må brukt mye tid på blomstene sine.

Man blir jo fort klar over at Syd-Tirol og Dolomittene ikke bare er noe du reiser forbi på en dag. Maleriske landsbyer som hentet ut av et eventyr, ligger som perler på en snor mellom kjente skisteder som Cortina d’Ampezzo, Val Gardenea, Alta Badia og Arabba for å nevne noen. Og skiheisene de går selv om det ikke er snø i bakkene, om sommeren byttes ski ut med gode sko, og området er elsket av fot-turister og syklister.

Dette er San Giovanni di Fassa som ligger i dalen Val di Fassa, men likevel så mye som 1 400 meter over havet. Det er ikke lett å forestille seg når du ser de imponerende fjellmassivene Marmolada og Sella som ruver nesten 2 000 meter over der igjen. Her midt i Dolomittene har de forresten et eget språk i tillegg til italiensk, ladinsk, som er et romansk språk trolig nært i slekt med retoromansk og friulisk, hva nå enn det er.

Castello-Molina di Fiemme er en pittoresk landsby som ligger i Val di Fiemme. Landsbyen er kjent for sin rike historie som strekker seg tilbake til middelalderen og har bevart mange historiske bygninger og kultur.

Etter hvert som vi tråklet oss inn igjennom dalene i Dolomittene på ca. 1 400 meters høyde ble det stadig mer skyer og vi kunne bare så vidt skimte de dramatiske toppene gjennom skyene. Utsikten vi hadde gledet oss til var skjult bak tåke. Men, nå var vi her og bestemte oss likevel for å kjøre det berømte Pordoipasset som er en av de høyeste fjellovergangene i Dolomittene på 2 239 meter over havet og fortsatt med fjelltopper nesten så høye som Galdhøpiggen over der igjen.

Oppstigningen fra vest via Pordoipasset, starter her i Canazei, nærmest rett opp fjellsiden du ser der fremme på en vei med et stort antall skarpe hårnålsvinger. De er forresten elsket av syklister og motorsyklister.

Det var heldigvis lite av både syklister og annen trafikk denne ettermiddagen, det var vel ikke så mange som hadde lyst å dra opp dit med uvær i vente. Når jeg sier heldigvis, så er det fordi nettopp her, midtveis i de bratteste oppoverbakkene begynte Lasse for alvor å skape seg, det var som om han rett og slett ikke fikk puste. Det var hosting og harking og helt fullstendig mangel på kraft, så uansett om Tore hadde gassen i bånn, så var det så vidt han trillet, jeg tror ikke at det gikk fortere enn at jeg kunne ha gått ved siden av. Men, vi kom oss til toppen, og akkurat da var det faktisk så lite kraft igjen at Lasse nærmest bare trillet inn på parkeringsplassen med et sukk.

En ganske nervepirrende tur på vei opp mot toppen, og nesten litt ubehagelig da vi la merke til at alle kom ned og nesten ingen dro opp. Lasse slet og vi ventet bare på å finne et sted å stoppe for å skifte dieselfilter.

Vi nådde toppen, og da er det jo litt ergerlig at vi ikke gjorde det vi kom for å gjøre, nemlig å besøke museet dedikert Maria Piaz eller Mor Pordoi som hun kalles, som er den som er å takke for turismen i området og ikke minst kabelbanen. Det finnes en skulptur av den tøffe damen der som startet virksomheten allerede i 1902 og som døde i 1971, 94 år gammel. Hun bygget flere hoteller og ikke minst etablerte hun den berømte restauranten som bærer hennes navn  «Maria Ristorante». Ja, der var jo planen at vi skulle spise og menge oss inn på listen sammen med en lang rekke kjendiser som har spist der. Men, sånn ble det altså ikke.

Her står vi på toppen av Pordoipasset 2 239 meter over havet. Restauranten og museet er rett bak ryggen på oss, men det var alt annet enn biff og museumsbesøk vi tenkte på nå. Det var surt, det var kaldt, og det var ventet kraftig uvær med storm til natten. Vi ville bare tilbake til sivilisasjonen. Tore gjorde seg klar til å skifte dieselfilter, jeg tok på meg en ekstra stilongs. Men, så viste det seg at det ikke var dieslfilter men et oljefilter han hadde tatt med, så da var vi like langt.
En ting var i hvert fall sikkert og det var at vi absolutt ikke kunne bli stående her. Ja, det var lov, det var en dedikert bobilparkering som vi måtte ha betalt noen kroner for, men hvem vil vel overnatte i et taktelt med bare sommerdyne og sommerklær i uvær på verdens tak? Alternativet var å ringe etter en tauebil, jeg hadde sett flere den lille stunden vi sto der. Men, Tore ville nå bare prøve det vanlige ritualet på Lasse med å pumpe på gasspedalen og åpne/lukke dørlåser og alt mulig annet rart han hadde fått tips om. JA.. og det virket, plutselig var Lasse helt normal igjen.

Nedstigningen mot Arabba gikk som en drøm og helt uten ping ding eller et snev av problemer. Men, nå kjørte vi jo (trillet) ned og ikke opp, så vi var jo fortsatt litt skeptiske.

Så vi stoppet på det første verkstedet vi kjørte forbi. Men, de var fullt opptatt og du kunne faktisk se en lang kø av parkerte kjøretøy langt oppover veien. Ja, det var tydeligvis vanlig å få problemer i Pordoipasset, så da var vi litt inne på denne tanken om at det faktisk var høyden og tynnere luft som gjorde det. Ja kanskje i dette tilfellet, men ikke i andre.

Turen gikk knirkefritt forbi og delvis gjennom Cortina d’Ampezzo, en av de mest berømte og eksklusive fjellbyene i Italia. Cortina har en lang historie som strekker seg tilbake til romertiden, men byen begynte virkelig å blomstre på 1800-tallet, da den ble et populært reisemål for aristokratiet og jetsettere. Byen har vært vert for viktige internasjonale arrangementer, inkludert Vinter-OL i 1956, som bidro til å sette den på det globale kartet som et ledende skisenter. Men, vi hadde verken tid eller lyst til å stoppe. Vi ville komme oss litt lenger nord for å slippe unna regnet som var ventet til natten.

Innsjøen Lago di Dobbiaco er kjent for å tiltrekke seg fotografer for å ta bilde av det turkisgrønne vannet og de dramatiske omgivelsene. Det forstår jeg godt. Men vi stoppet ikke, jeg tok bare dette bildet ut gjennom vinduet.

Jo, vi stoppet, men det var bare for å lufte hundene mellom to regnbyger og for å kjøpe noe Tex/Mex-mat fra noen artige skruer med en liten bod i veikanten. Maten var god den og porsjonene så store at de kunne ha vart i flere dager.

Det var blitt ganske sent og nesten mørkt da vi ankom San Candido helt på grensen til Østerrike. Her ligger det en bobilcamp kalt Area di Sosta Camper Parking som egentlig har rykte på seg for å være litt luguber og bråkete. Tja, det kan godt være, men vi hadde ingen ting å klage på, det var litt slitent, både stedet og innehaverne, det må jeg jo si, uten at det er ment negativt eller for å være frekk. Vi fikk plass, og selv om det ikke er lov, fant vi en krok helt for oss selv der vi kunne slå opp ytterteltet siden det skulle bli store mengder regn til natten. Ganske koselig egentlig… så får vi se om værgudene holder det de lover, det skal bli sol igjen i morgen.

Vi sitter ute i teltet og hundene får hele plassen i bilen mens det regner og tordner. Vi har det alle godt og varmt. Vi har det ganske koselig egentlig og er bare glade for at vi slapp å stå i snøslette og storm oppe i Pardoipasset. Det er 250 meter til grensen til Østerrike, så da blir det i hvert fall ett, om ikke flere nye land i morgen.

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 15 – GÅRDSFERIE

Torsdag 18. juli Fridag og avslapning på en gård i Covelo

Vi har vært så mange steder og møtt så mange hyggelig mennesker, ofte steder der vi har følt på at vi kunne ha blitt i flere dager. Og så, har du Covelo, den lille landsbyen opp mot Sør-Tirol i Nord-Italia, der vi ikke bare følte at vi kunne ha blitt i flere dager, men kunne ha stått i fare for å ha blitt for evig. Det er en bitteliten landsby med ca. 350 innbyggere, som så mange andre har kjempet med nebb og klør mot fraflytting.

Der ble vi ikke bare tatt godt i mot, men følte oss hjemme fra første sekund og der det var lett å komme inn under huden på folk. Det er nok en plass vi lett kunne ha etablert oss, og slike steder er det alltid vemodig å dra fra, fordi ofte er de så bortgjemt at det blir vanskelig å vende tilbake.

Men, man får jo nesten bare glede seg over at slike steder finnes og ikke noe mer, vi har funnet vår landsby i Spania. Men, da dyra ble sluppet ut og Tore kom tilbake med nypresset eplejuice og vi laget oss klassisk italiensk lunsj, da ville vi i hvert fall bli én dag til.

AGRI Campeggio da Bery, er en gård ja, og det lukter som det skal på en gård. Det lukter sunt tenker jeg, og for fintfølende neser, så kan jeg trøste med at du blir fort vant til det og vil like det. Men, det er jo ikke slik at du vasser rundt i møkk selv om du bor på en bondegård, dette stedet må være blant de reneste uteområdene og med de flotteste sanitærfasilitetene vi noen gang har opplevd.

Og så er det noe helt magisk med det å ha den nærheten til dyr. Dessuten, det er jo en del av konseptet, at du skal få en ekte opplevelse av livet på landsbygda og ett innsyn i bondens hverdag.

Her kan du få være med bonden på jobb og hilse på dyra. Du kan få prøve å melke kuer eller plukke egg, noe som er ekstra kjekt for barn. Og, de koselige og flotte dyra da, bare det å se dem kose seg på blomsterengen er til stor glede.

En fridag et sted, det betyr slett ikke bare at vi slapper av selv om vi gjør det også. Det er alltid kontorarbeid som skal gjøres, og det skal ryddes i bilen og vaskes klær når vi har muligheten til å gjøre det, spesielt på et så flott sted som dette.

Lufting av sengetøy, vasking av klær, tømme ut av bilen og stable på plass igjen. Litt kontorarbeid og litt snakk med naboer, veldig hyggelige naboer. En danske lånte/ga oss litt vaskepulver, og et annet par fra en vingård utenfor Venezia kom faktisk med en flaske egenprodusert prosecco i gave. De kunne dessuten fortelle oss at vi bare måtte glemme å kjøre Gardasjøen og via Venezia videre, de hadde stått 6 timer i kø for å komme ut derfra.

Og, så er det jo å gå tur med hundene å undersøke omgivelsene litt. Denne dagen fikk vi forresten tilbud om å gå tur sammen med vertinnen Tina, eller hun kunne ta lille Pippi på tur for oss, Tina har tidligere trent hund og var kjent med staffi-rasen som dessverre blir litt stigmatisert og derfor ofte opplever at folk er negative. Tusen takk til Tina som bare kom trampende i svære støvler, stilte seg opp og lot Pippi få tid til å utforske henne i eget tempo. Helt GULL, så vi reiser gjerne tilbake vi, bare for å få litt terapi. Så dermed er det med en gang sagt, dette stedet er også SÅÅ hundevennlig.

Den tøffe og spreke Tina som driver gården og hennes mor Olga, som er fra Covelo, men som bor i Florida, USA. Hun er 80 år og har tatt den lange turen helt på egenhånd, men sa det ble siste gang, fordi det var så mye styr med apper og ny teknologi, ja det forstår jeg godt, jeg har ikke engag fylt 60 og synes at det har blitt alt for mye. Olga flyttet til USA og giftet seg, så barna er oppvokst der, men hun var glad for at Tina, som dro tilbake til besteforeldrene i Coveleo i Italia på ferie, fant seg en kjekk lokal mann og flyttet tilbake. Jeg forstår så godt at hun gleder seg over det.

På kvelden var det endelig tid for å bevege seg opp i den lille landsbyen, strekke litt på føttene og finne et sted å spise. Det er enkelt, det er bare en restaurant og en bar, stort sett én av alt. Det var ikke langt å gå heller, kanskje 250 meter… og for oss som bare skulle innom å ta en øl og litt tapas like før stengetid, ventet en overraskelse som førte til at vi ble der mye lenger.

For sammen med iskald øl og meny på den koselige uteserveringen til Osteria Ca’ dei Giosi, fikk vi en gratis antipasti, en velkomstgest fra kokken. Jeg ble overbevist om at det var en raspeball og det åpnet døren til en lengre kveld enn planlagt.

Les mer om besøket vårt på den koselige restauranten i Covelo her…

Så er det siste natt med denne utsikten fra takteltet på Lasse i Covelo.

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 14 – GARDASJØEN

Onsdag 17. juli Via Gardasjøen til en bondegård ved Dolomittene

Challet della Rota er virkelig en italiensk perle. Stillheten, den friske fjelluften, den behagelige temperaturen og ikke minst de hyggelige menneskene Cilene og Saverio, som har åpnet hjemmet sitt og laget det så fint og tilrettelagt for de som kommer på besøk.

Ikke bare ble vi tatt i mot med store smil og åpne armer. Vi fikk en fin plass å stå, hjulpet med strøm og en grundig omvisning i hagen, rundt bassenget og i kjelleren på huset der det var dusj, vaskeri og toalett.

Og hva er vel ikke bedre enn å våkne til en aldeles nydelig ny dag, og kunne spise frokost med vertinnens eget hjemmelagde aprikossyltetøy på nybakt saftig italiensk brød med knasende god skorpe.

Det er så vakkert der oppe i fjellsiden over Marone og Iseosjøen, at det knapt lar seg vise med bilder. Så her kommer en liten filmsnutt:

Borte bra, men hjemme best sies det. Ja, det er nok sant det, men, likevel er det sånn at uansett hvor fint det er der du bor, så er det noe med det å være på et vakkert sted et annet sted, som får deg til å slappe av og nyte omgivelsene på en annen og oppfriskende måte. Det er da du ser det.

For det er jo egentlig ikke slik at utsikten over Iseosjøen, er så mye flottere enn utsikten over Sognefjorden når du kommer ned fra fjellet i full fart på vei til fergen. Like pussig er det jo egentlig at folk fra Alpene kan komme til Norge og si at det var det vakreste de har sett i hele sitt liv.

Også på Challet della Rota var de fleksible med at vi kunne få stå utover ettermiddagen, uten at det ville koste oss noe ekstra. Vi drøyde faktisk ganske lenge før vi dro, fordi vertskapet skulle finne et verksted i Marone til oss. Vi ventet bare på en tilbakemelding, og det ble omsider at vi kunne komme etter siesta sent på ettermiddagen. Men, det var litt sent å måtte pakke sammen telt og hele campingen, og kanskje risikere at bilen ble stående til neste dag. Ja, det er det som er et minus med å bo i bil kontra campingvogn. Så, vi valgte å håpe på at Lasse var blitt frisk igjen. Han er jo så av og på, problemer forsvinner av seg selv og nye kommer til. Det er ikke en eneste kjedelig dag med Lasse.

En fargerik blindpassasjer (Løvgresshoppe) var lite villig til å forlate bilen da vi skulle dra. Den ble omsider etter litt krangel, skånsomt overtalt. De kan være aggresive, de er kjøttetende og kan bite kraftig om de føler seg truet. De finnes faktisk i Norge også, spesielt rundt Oslofjorden.

På vei opp den smale, bratte og snirklete veien til Challet della Rota hadde vi midt i en skarps sving, lagt merke til noen merkelige fjellformasjoner dagen før. Disse stoppet vi selvfølgelig for å studere nærmere på vei ned igjen til Marone.

Det var «Jordpyramider» og fenomenet er så spesielt, vakkert og så utenomjordisk at det måtte jeg selvfølgelig skrive en egen utdypende artikkel om. Den og flere bilder finner du HER…

Fra Iseosjøen til Gardasjøen var det ca. 1 times kjøring. Planen var å kjøre innsjøen som kan sammenlignes med vår norske Mjøsa i areal og flate hele veien rundt. Fordelaktig kanskje å ta noen etapper med ferge, for å få best mulig utsikt over de mange vakre landsbyene med de ruvende fjellene i bakgrunnen. Men, vi kom oss ikke av gårde før sent på ettermiddagen, vi måtte stoppe for å shoppe både mat til oss selv og hundene, og sist. men ikke minst. Lasse var slett ikke snill, men sur og gretten på alle måter.

Det var rykk og napp, ping og ding, det var knirk og knekk. Dessuten, plutselig så var han tilbake til fenomenet vi hadde for en uke siden, bare å kutte ut alt av lys og eller stoppe helt, og noen ganger begge deler. Som før, hjalp det å stoppe, gi Lasse en liten pause, og gjennomføre et ritual bestående av å pumpe 40 ganger på gasspedalen før vi kunne kjøre videre. (Dette skal angivelig resette eventuelle sensorer som skaper trøbbel – det virket hver gang, men bare for en stund).

Vi ankom Gardajøen ved Gardone Riviera på vestsiden, like før landsbyen Toscolano Maderno på vestsiden. Denne byen, det er egentlig to som er slått sammen til en, er kjent for sin papirproduksjon helt siden middelalderen og som var av stor betydning for italiensk boktrykkerkunst.

Vi skjønte jo fort at det bare var å kjøre hurtig forbi, både denne og de neste landsbyene. Alt av hoteller og ikke minst campingplasser var smikkfulle, og skiltene med FULL – hadde nok stått siden starten på sesongen. Det ville nok ikke bli noen detaljert artikkel om Gardasjøen denne gangen. Men, hvorfor er Gardasjøen så populær egentlig, selv for nordmenn? Det er jo en kjent sak at de reiser dit med bobiler og campingvogner for å møte venner hvert eneste år.

Kort fortalt er Gardasjøen unik med sin rike historie, romerske ruiner, middelalderslott, historiske festninger, det klare turkisblå vannet i kontrast mot de dramatiske fjellene i nord og de grønne myke åsene i sør. Og selvfølgelig maten og vinen. Enten du er en naturelsker, historieinteressert, adrenalinjeger eller bare søker avslapning, er Gardasjøen et reisemål som tilbyr noe for alle. Dessuten, det har vært et kjent reisemål for kjendiser i århundrer.

Men vi, vi måtte bare koste forbi, med sikte på å finne et mindre populært sted å stå for natten. Den siste etappen langs Gardasjøen var heller ikke mindre nervepirrende der den gikk gjennom tunnel etter tunnel, og det kunne nesten virke som om at Lasse ble ekstra gretten nettopp der. Det er det siste stedet du ønsker å bli stående… i en tunnel under minst 1000 meter med fjell.

Da vi kom til Arco som ligger helt nord i Gardasjøen, bestemte vi oss for å fortsette rett nordover istedenfor å følge innsjøen sørover igjen. Tanken hadde jo vært at vi skulle fortsette til Venezia for å markere vår 20 års bryllupsdag, der nettopp Venezia var destinasjonen for bryllupsreisen. Men, selvfølgelig, det ville ha vært bortkastet, for mye folk og for varmt i juli. Så vi satt kursen mot den lille landsbyen Covelo utenfor Trento, der jeg hadde funnet en gård, såkalt agriturismo som skulle ha rikelig med plass for bobiler, et helt jorde faktisk om de etablerte plassene skulle være opptatt. Dessuten, gården var oppgitt til å være 24/7 døgnåpen.

Vi ankom den lille landsbyen Covelo og Agricampeggio da bery. like før det ble mørkt. Og, ja vi fikk plass hos bonden. I innkjørselen ble vi tatt i mot av smilende og vinkende sesongarbeidere.

Det tok ikke lang tid før bonden selv også var på plass for å ønske oss velkommen og vise oss rundt. En nærmere presentasjon av stedet kommer i morgen, men vi er ganske fornøyd og kanskje litt overrasket. Bare se hva Tore har å fortelle i videoen nedenfor. Det er første gang vi har funnet et sted å campe som har fasiliteter som dette.

Og for de som har lyst til å se et lite tilbakeblikk på turen på vestsiden av Gardasjøen, så har Tore satt sammen en flott film om det nedenfor.

Jordpyramider

Jeg ante ikke at det fantes jordpyramider, før jeg tilfeldig oppdaget disse i fjellsiden ovenfor Marone i Nord-Italia. Først trodde jeg at disse slanke søylene med flate steiner balanserende på toppen, var skapt av mennesker. Men, det er faktisk naturen selv som har formet disse fascinerende formasjonene over tusener av år.

Det finnes jordpyramider i Norge også, de mest kjente er den fredete forekomsten i Kvitskriuprestin i Sel (Oppland).

Jordpyramider er sjeldne, men de finnes over hele verden, til og med i Norge. Men, de du finner i Sør-Tirol, i Ritten et høyplatå rett nord for den italienske byen Bolzano, er de mest berømte og også verdens høyeste med en høyde på 30m. Det skulle jeg ha visst, for vi kjørte forbi der dagen etterpå. Dissse pyramidene utenfor Marone er langt mindre, men likevel underlige og imponerende.

Dette er jordpyramidene i Marone, som er langt mindre kjent og besøkt enn de berømte pyramidene litt lenger nord ved Bolzano. Men, det betyr ikke at de ikke er et spesielt og underlig skue, og føyer seg inn i rekken over andre vakre ting å se rundt og ved Iseosjøen.

Jordpyramider dannes gjennom en lang prosess der nedbør og vind over tid former jordsmonnet. Den grunnleggende prosessen starter ofte med at jorden, som består av morenematerialer fra istiden, eroderer på grunn av regnvann som strømmer nedover landskapet. Dette skaper dype furer i terrenget, men der jorden beskyttes av store steiner, hindres erosjonen. Steinene fungerer som «paraplyer» som beskytter jorden rett under dem mot nedbørens kraft, og dermed forhindrer at materialet under forsvinner like raskt som områdene rundt. Over tid vil søyler av jord, beskyttet av steiner på toppen, bli stående igjen, mens den omkringliggende jorden forsvinner.

Resultatet er imponerende tårn som kan strekke seg flere meter opp i luften, noen ganger opptil 30 meter høye. Steinene på toppen av disse søylene kan være store, flate blokker, som ser ut som om de er perfekt balansert på de smale jordformasjonene.

Jordpyramider er et sjeldent og bemerkelsesverdig fenomen som viser naturens utrolige skulpturelle evner. For de som har muligheten til å besøke dem, er jordpyramidene et uforglemmelig skue og en påminnelse om naturens evige krefter og skjønnhet.