Lørdag 3. august – Endelig hjemme … trodde vi

Natten på Filefjell var stille og rolig og vi merket egentlig ikke noe til at det var kaldt, ja nesten frost. Selv om temperaturen krøp litt opp da solen tittet frem, fristet det ikke akkurat med noen frokost utendørs.

Etter frokost, eller det som var blitt mer lunsj, dro vi videre til Bergen. Det skulle handles mat til både to og firbente til å ha med hjem, det var jo nesten et halvt år siden vi hadde vært der sist. Og, så var det en tur innom til mor. Det er medaljens bakside ved å være på farten og oppholde seg i utlandet i lenger tid, vi ser ikke familien så ofte som vi gjerne skulle, og det er heller ikke så lett når vi er hjemme i Norge, siden familien er spredt over hele landet.

Og så er det alltid travelt med å rekke en ferge, spesielt på lørdager, for da går det ikke så mange, dessuten var det meldt regn fra kvelden av og på Vestlandet kan det gjerne regne i dagevis, sidelengs. Ikke så greit når vi skal tømme bilen.

Det tok litt, tid, noen timer faktisk, før vi fikk vite at det ikke ville komme noen erstatningsferge før dagen etter, så da ble det bare å rigge seg til på fergekaien der i Rutledal, kanskje den mest overraskende overnattingen på hele reisen. Tross alt var vi heldige som hadde huset på taket og alt vi trengte. De andre reisende måtte enten la bilen stå å få båtskyss hjem, eller finne seg alternativ overnatting. Selv om vi ikke synes det var så gøy der og da, ler vi av det nå etterpå. Men, vi sov godt og hadde en hyggelig kveld i Rutledal også vi.

Neste morgen var erstattningsferge på plass i ruten og vi kom oss endelig hjem. Eventyret er over for denne gang 🙂

Fredag 2. august – til mor på setra og gjensyn med familien

De mystiske Finnskogene, og det å kunne fricampe der, det kan nesten ikke beskrives. Etter flere måneder i Spania og 30 dagers reise gjennom Europa og 15 land, så ble dette faktisk et høydepunkt.

Så, det er en god ting som skal sies om Norge, det er (nesten) det eneste landet i Europa med allemannsrett og vanlig praksis for fri-camping i ordets rette forstand. Campe ute i det fri, uten spesiell tillatelse.

Pippi likte også Finnskogene og fant ut at blåbær var godt, og det var det mye av, tyttebær også.

Gamle Thombi som snart blir 12 år, er glad i en skogstur hun også, om den ikke blir for lang. Etterpå, er det alltid godt å hvile på en gressflekk i solen.

Etter å ha pakket sammen, svingte vi så vidt innom Grue, den norske porten til Finnskogene og et sted sterkt preget av skogfinsk kultur, etterkommere av finner som innvandret fra Savolax og Karelen på 1600-tallet. De levde av svedjebruk, å brenne skog for å dyrke rug , og brakte med seg egne byggeskikker, språk og mytologi. Spor etter denne kulturen finnes fortsatt i plassnavn, gamle gårder, og i folks slektstrær. Ja, nettopp, og vi har begge folk fra Grue i slektstreet, den ene av oss mer enn den andre, men de lå igjen hjemme, så vi visste ikke helt hva vi skulle se etter, ikke denne gangen, vi havnet jo der helt tilfeldig.

Men en ting måtte vi se, det vil si, vi gikk ikke inn dit slik vi hadde ønsket å gjøre. Du skal ikke ha det travelt når du besøker slike steder. Denne flotte hvitmalte trekirken bygget i 1828, er nemlig ikke den første på stedet. Men, den er et symbol på sorg og styrke.

Vi skal definitivt tilbake til Grue og se nærmere på kirken og studere historien bedre. Men, da skal vi ha mer tid og være bedre forberedt. Nå begynte det å haste med å komme seg til noe langt mer hyggelig, mor på setra i Valdres før det ble kveld.

Det var blitt sent på kvelden og det var bare å kjøre så langt vi kom på et par timer. Vi hadde håpet å komme oss vest for vannskillet, kanskje helt ned til Aurland. Men, da det nærmet seg midnatt fant vi ut at det var blitt langt nok og endte opp med å finne en plass omtrent der vannskillet går på Filefjell, et stykke etter Tyinkrysset, ca. 1030 m over havet. Det kom nok til å bli en kald natt med bare 2 grader ute.