Lørdag 13. juli – 400 km kjørt men bare 80 km tilbakelagt

Camping La Sousta er i grunnen en veldig hyggelig campingplass, og selv om den ligger like ved akvedukten (faktisk i gangavstand) til den kjente turistattraksjonen Pont du Gard ,så virker det som om de alltid har ledig plass, selv midt i høysesongen. Nå har vi vært her to ganger og det har alltid vært like trivelig, de har faktisk fortjent en egen omtale.

Men, kort fortalt, i tillegg til å ha alt av fasiliteter, inklusiv restaurant og svømmebasseng, så har den sin egen sjarm med store og gode plasser som ligger strødd rundt i et skogsområde, og kanskje det beste av alt, resepsjonen har åpen til kl. 23 på kvelden, noe som er veldig sjelden for Frankrike å være.

Vi trives jo best for oss selv, men noen ganger er det kjekt med campingplasser likevel. Du får tatt deg en dusj, vasket klær og tatt oppvasken på en mindre primitiv og tungvint måte, dessuten treffer du som oftest hyggelig folk. Denne gangen, hadde vi et hyggelig ektepar fra Nederland som nabo. De skulle stå der noen dager, vi skulle haste videre, men vi hadde nok helt sikkert blitt gode venner om vi hadde stått der litt til og det var på nære nippet til at vi faktisk hadde sjekket inn igjen senere på dagen.

Vi skulle videre til Les Baux-de-Provence, en liten landsby som det sies skal være en av de mest sjarmerende og pittoreske i Provence og Sør-Frankrike. Dessuten har de en helt unik attraksjon, et kunstsenter kalt Carrières de Lumières, som befinner seg i et gammel kalksteinsbrudd, og som viser forestillinger med projektorer på vegger, gulv og tak i hulen.

Det var bare 43 km og en liten time å kjøre på riksveien, men vi oppdaget fort at vi ikke var de eneste som var på vei til Lex Baux denne lørdagen. Bilene lå som perler på en snor og som vi hadde sett de siste dagene, også allerede noen kilometer før Lex Baux, var folk begynt å parkere langs veien. Da var det bare å glemme et besøk til selve landsbyen, men vi måtte uansett fortsette til kunstsenteret Carrières de Lumières for å snu, det ligger på andre siden av landsbyen når du kommer vestfra.

Vi hadde jo aldri trodd at det ville være mulig å finne noen parkeringsplass, eller i det hele tatt få slippe inn de første timene. Men, for en gangs skyld hadde vi flaks. En forestilling var nettopp slutt og det var akkurat én ledig parkeringsplass igjen før den neste startet. Her kunne ikke hundene få bli med inn, og det var som vanlig for varmt for dem å sitte i bilen, men vi hadde forberedt oss ved å skru ned aircondition til 20 grader, så vi skulle få en liten åpning for i det minste få et lite glimt av den spektakulære forestillingen. Flaks og flaks, og mer uflaks!

Etter en kort seanse og noen spektakulære minutter i kalksteinshulen var det igjen ut fra 20 til 40 C og inn i bilen som forbausende nok fortsatt føltes som et kjøleskap. Det skyldes nok at all lasten vi bærer på taket fungerer som en slags isolasjon. Vel, hva gjør vi nå, og hva kan ha skjedd med taktrekket? Det kan jo umulig blåse av, så godt festet som det er. Men, etter en rask recap, så husket Tore, at da han holdt på å pakke teltet og nesten hadde stroppet ferdig, så kom det hyggelige nederlandske paret vi hadde som nabo på Camping La Sousta for å slå av en prat. Dermed kom vi ut av rutinene våre og antagelig ble ikke sikringen av taktrekket ferdig gjennomført.

Med andre ord hadde nok trekket, umerkbart, blåst av et sted mellom Remoullins og Lex Baux-de Provence. Da var det ikke noe annet å gjøre enn å kjøre tilbake for å se etter trekket, i håp om at det skulle ligge i veikanten et sted.

Så sakte som vi kunne kjøre uten å irritere noen og stadig stoppe og slippe folk forbi, sneglet vi oss tilbake til Remoulins. Jeg prøvde å se både til høyre og venstre, men med mest fokus på skråningen og terrenget utover på min side.

Men, da vi rullet gjennom de trange gatene i Remoulins og folk stirret på den rare oppakningen fra gatekafeene, hadde vi fortsatt ikke funnet noe telttrekk, og en knapp km senere var vi tilbake utenfor Camping La Sousta. Der bestemte Lasse seg for å bare kutte ut alt av lys og stoppe, slik han hadde gjort for noe dager siden.

Tore hadde helt rett, Lasse startet og lysene virket som de skulle. Så. da bare det gjennom Remoulins en gang til og de samme menneskene fra gatekafeene stirret på oss. Men, det er hyggelig, kommer du med bobil eller campingvogn er det enten ingen respons eller sure fjes, men Lasse synes alle er gøy.

Nå hadde vi bestemt oss for å kjøre samme ruten tilbake til Les Baux for å gjøre en grundig undersøkelse av grøften og terrenget på den andre siden av veien. Men, rett utenfor Remoulins oppdaget Tore en hvit sokk midt i veibanen som han mente kanskje kunne være en av mine. Jeg hadde nemlig hatt på hvite ankelsokker kvelden før, som jeg hadde lagt igjen i sko og sokkeposen som henger på utsiden av teltet. Det var jo stor sannsynlighet for at disse hadde flagret ut når trekket falt av, så nå hadde vi kanskje innsnevret leteområdet.

Så bar det gjennom Remoulins enda en gang, der folk nå nærmest var begynt å le av oss og lurte sikkert på hvorfor vi kjørte frem og tilbake. Vi studerte veien og hager nøye hele veien, men ikke noe taktelt å se. For sikkerhets skyld tok vi en ekstra runde frem og tilbake. Tilslutt stoppet vi uten for Camping La Sousta og sokken ble lagt på panseret for grundigere undersøkelser.

Sokken var større en mine, dessuten var den våt. Så konklusjonen ble at den tilhørte noen som hadde vært å badet i elven, lagt sokkene på bilen og glemt dem. Sånn er det altså alle disse sokkene havner på veien.

Så rullet vi gjennom Remoulins for 8ende gang denne ettermiddagen, folk vinket og vi vinket tilbake.

Vi tok turen hele veien tilbake til Les Baux uten å se snurten av taktrekket. Stoppet et par ganger, snudde og kjørte tilbake for å undersøke noe som lignet, men som alltid bare viste seg å være søppel. Det har antagelig havnet i veibanen og blitt fjernet av noen, eller svevd avgårde over et gjerde. Vi har ihvertfall lært at vi faktisk trenger en sjekkliste der vi krysser av for hva som er pakket og sikret før vi kjører.

Vi var blitt ganske trøtte av å kjøre frem og tilbake for å se etter trekket til takteltet, hele dagen var blitt ganske avstumpet, selv om vi hadde hatt det fint likevel. Men, vi valgte å finne oss et sted tidlig på kvelden for å bare slappe av etter 400 km kjøring, men bare 80 km forflytting.

Vi endte opp på campingplassen La sourgette i gangavstand fra enda en sjarmerende by i Provence, L’Isle-sur-la-Sorgue, kjent for sine kanaler og brosteinsgater. Byen ligger ved elven Sorgue og har fått kallenavnet «Provences Venezia» på grunn av vannveiene som slynger seg gjennom sentrum. Men, vi hadde fått mer enn nok og ville bare slappe av det som var igjen av en ganske så amputert lørdag.