Stikkordarkiv: discovery-2

Italia, Overlanding

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 14 – GARDASJØEN

1 kommentar

Onsdag 17. juli – Via Gardasjøen til en bondegård ved Dolomittene

Challet della Rota er virkelig en italiensk perle. Stillheten, den friske fjelluften, den behagelige temperaturen og ikke minst de hyggelige menneskene Cilene og Saverio, som har åpnet hjemmet sitt og laget det så fint og tilrettelagt for de som kommer på besøk.

Ikke bare ble vi tatt i mot med store smil og åpne armer. Vi fikk en fin plass å stå, hjulpet med strøm og en grundig omvisning i hagen, rundt bassenget og i kjelleren på huset der det var dusj, vaskeri og toalett.

Og hva er vel ikke bedre enn å våkne til en aldeles nydelig ny dag, og kunne spise frokost med vertinnens eget hjemmelagde aprikossyltetøy på nybakt saftig italiensk brød med knasende god skorpe.

Det er så vakkert der oppe i fjellsiden over Marone og Iseosjøen, at det knapt lar seg vise med bilder. Så her kommer en liten filmsnutt:

Borte bra, men hjemme best sies det. Ja, det er nok sant det, men, likevel er det sånn at uansett hvor fint det er der du bor, så er det noe med det å være på et vakkert sted et annet sted, som får deg til å slappe av og nyte omgivelsene på en annen og oppfriskende måte. Det er da du ser det.

For det er jo egentlig ikke slik at utsikten over Iseosjøen, er så mye flottere enn utsikten over Sognefjorden når du kommer ned fra fjellet i full fart på vei til fergen. Like pussig er det jo egentlig at folk fra Alpene kan komme til Norge og si at det var det vakreste de har sett i hele sitt liv.

Også på Challet della Rota var de fleksible med at vi kunne få stå utover ettermiddagen, uten at det ville koste oss noe ekstra. Vi drøyde faktisk ganske lenge før vi dro, fordi vertskapet skulle finne et verksted i Marone til oss. Vi ventet bare på en tilbakemelding, og det ble omsider at vi kunne komme etter siesta sent på ettermiddagen. Men, det var litt sent å måtte pakke sammen telt og hele campingen, og kanskje risikere at bilen ble stående til neste dag. Ja, det er det som er et minus med å bo i bil kontra campingvogn. Så, vi valgte å håpe på at Lasse var blitt frisk igjen. Han er jo så av og på, problemer forsvinner av seg selv og nye kommer til. Det er ikke en eneste kjedelig dag med Lasse.

En fargerik blindpassasjer (Løvgresshoppe) var lite villig til å forlate bilen da vi skulle dra. Den ble omsider etter litt krangel, skånsomt overtalt. De kan være aggresive, de er kjøttetende og kan bite kraftig om de føler seg truet. De finnes faktisk i Norge også, spesielt rundt Oslofjorden.

På vei opp den smale, bratte og snirklete veien til Challet della Rota hadde vi midt i en skarps sving, lagt merke til noen merkelige fjellformasjoner dagen før. Disse stoppet vi selvfølgelig for å studere nærmere på vei ned igjen til Marone.

Det var «Jordpyramider» og fenomenet er så spesielt, vakkert og så utenomjordisk at det måtte jeg selvfølgelig skrive en egen utdypende artikkel om. Den og flere bilder finner du HER…

Fra Iseosjøen til Gardasjøen var det ca. 1 times kjøring. Planen var å kjøre innsjøen som kan sammenlignes med vår norske Mjøsa i areal og flate hele veien rundt. Fordelaktig kanskje å ta noen etapper med ferge, for å få best mulig utsikt over de mange vakre landsbyene med de ruvende fjellene i bakgrunnen. Men, vi kom oss ikke av gårde før sent på ettermiddagen, vi måtte stoppe for å shoppe både mat til oss selv og hundene, og sist. men ikke minst. Lasse var slett ikke snill, men sur og gretten på alle måter.

Det var rykk og napp, ping og ding, det var knirk og knekk. Dessuten, plutselig så var han tilbake til fenomenet vi hadde for en uke siden, bare å kutte ut alt av lys og eller stoppe helt, og noen ganger begge deler. Som før, hjalp det å stoppe, gi Lasse en liten pause, og gjennomføre et ritual bestående av å pumpe 40 ganger på gasspedalen før vi kunne kjøre videre. (Dette skal angivelig resette eventuelle sensorer som skaper trøbbel – det virket hver gang, men bare for en stund).

Vi ankom Gardajøen ved Gardone Riviera på vestsiden, like før landsbyen Toscolano Maderno på vestsiden. Denne byen, det er egentlig to som er slått sammen til en, er kjent for sin papirproduksjon helt siden middelalderen og som var av stor betydning for italiensk boktrykkerkunst.

Vi skjønte jo fort at det bare var å kjøre hurtig forbi, både denne og de neste landsbyene. Alt av hoteller og ikke minst campingplasser var smikkfulle, og skiltene med FULL – hadde nok stått siden starten på sesongen. Det ville nok ikke bli noen detaljert artikkel om Gardasjøen denne gangen. Men, hvorfor er Gardasjøen så populær egentlig, selv for nordmenn? Det er jo en kjent sak at de reiser dit med bobiler og campingvogner for å møte venner hvert eneste år.

Kort fortalt er Gardasjøen unik med sin rike historie, romerske ruiner, middelalderslott, historiske festninger, det klare turkisblå vannet i kontrast mot de dramatiske fjellene i nord og de grønne myke åsene i sør. Og selvfølgelig maten og vinen. Enten du er en naturelsker, historieinteressert, adrenalinjeger eller bare søker avslapning, er Gardasjøen et reisemål som tilbyr noe for alle. Dessuten, det har vært et kjent reisemål for kjendiser i århundrer.

Men vi, vi måtte bare koste forbi, med sikte på å finne et mindre populært sted å stå for natten. Den siste etappen langs Gardasjøen var heller ikke mindre nervepirrende der den gikk gjennom tunnel etter tunnel, og det kunne nesten virke som om at Lasse ble ekstra gretten nettopp der. Det er det siste stedet du ønsker å bli stående… i en tunnel under minst 1000 meter med fjell.

Da vi kom til Arco som ligger helt nord i Gardasjøen, bestemte vi oss for å fortsette rett nordover istedenfor å følge innsjøen sørover igjen. Tanken hadde jo vært at vi skulle fortsette til Venezia for å markere vår 20 års bryllupsdag, der nettopp Venezia var destinasjonen for bryllupsreisen. Men, selvfølgelig, det ville ha vært bortkastet, for mye folk og for varmt i juli. Så vi satt kursen mot den lille landsbyen Covelo utenfor Trento, der jeg hadde funnet en gård, såkalt agriturismo som skulle ha rikelig med plass for bobiler, et helt jorde faktisk om de etablerte plassene skulle være opptatt. Dessuten, gården var oppgitt til å være 24/7 døgnåpen.

Vi ankom den lille landsbyen Covelo og Agricampeggio da bery. like før det ble mørkt. Og, ja vi fikk plass hos bonden. I innkjørselen ble vi tatt i mot av smilende og vinkende sesongarbeidere.

Det tok ikke lang tid før bonden selv også var på plass for å ønske oss velkommen og vise oss rundt. En nærmere presentasjon av stedet kommer i morgen, men vi er ganske fornøyd og kanskje litt overrasket. Bare se hva Tore har å fortelle i videoen nedenfor. Det er første gang vi har funnet et sted å campe som har fasiliteter som dette.

Og for de som har lyst til å se et lite tilbakeblikk på turen på vestsiden av Gardasjøen, så har Tore satt sammen en flott film om det nedenfor.

Italia, Overlanding

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 13 – PERLER I ITALIA

1 kommentar

Tirsdag 16. juli – Fra Liguria til Lombardia. Vi utforsker Nord-Italia.

Til tross for at kirkeklokkene hadde ringt fire ganger i timen gjennom hele natten, hadde vi sovet som steiner og ikke lagt merke til det. Vi var vel blitt vant til det etter å hørt på dem hele kvelden. Det er jo litt koselig også på en måte.

Tore tok hundene med seg på tur opp i din lille landsbyen Sasso di Bordighera, for å se nærmere på kirken med de imponerende klokkene. Liten landsby ja, den består bare av en plaza med noen middelalderhus og har bare 212 innbyggere.

I mellomtiden benyttet jeg anledningen til å gå ned til servicebygget med oppvasken. Slett ingen kjedelig jobb når du har en slik fantastisk utsikt og strålende vær. Stedet er forresten også en botanisk hage, og drives av en gartner.

Det spesielle er at hele campingplassen ligger i terrasser nedover fjellsiden. Innkjørselen er på toppen, der det er så bratt at det er rart at bobiler og campingvogner i det hele tatt kommer seg opp og ned. Det må ha vært litt av en jobb og lage til.

Så gikk turen videre østover, litt oppe i høyden, med god utsikt over den italienske rivieraen. Etter en god times kjøring var det på tide med litt lunsj, Så vi stoppet ved Grotte di Toirano, et imponerende underjordisk hulekompleks som er åpent for publikum.

Det ble med en lunsj for oss. Vi skulle gjerne ha besøkt hulen, men det var lang ventetid på å slippe inn og det var igjen for varmt å la hundene sitte i bilen. Men, stedet ligger i en vakker dal der fjellformasjonen er spektakulære nok i seg selv.

Pippi har som alltid sin egen stil, og har funnet seg en skyggefull plass der hun kan observere det som skjer samtidig som hun tar seg en liten lur.

Vi hadde tenkt oss helt til den berømte Garda-sjøen. Men, Lasse var i dårlig humør. Han var treg, han laget klynke og dunkelyder, giret virket ikke helt som det skulle, og han sa pling ding og sang bjelleklang som aldri før. Så, istedenfor å kjøre motorveien rundt Milano, noe som ville ha tatt oss 3 timer, snirklet vi oss igjennom små italienske landsbyer, vinåkre og olivenlunder. Det var så vakkert! Men, det tok sin tid.

Vi fant ut at det kanskje ikke var så smart å ankomme Garda-sjøen på kveldstid. Tanken var jo at vi skulle dra forbi på ettermiddagen og finne overnatting et sted oppe i Dolomittene. Men, det rakk vi ikke nå, og det å finne et sted å stå ved Garda-sjøen var helt utopisk, der var det helt sikkert allerede fullbooket før påske. Dessuten, vi måtte kanskje vurdere å oppsøke et verksted etter hvert.

Etter å ha studert kartet og mulige overnattinger der vi befant oss midt i mellom Milano og Garda-sjøen, rett vest for byen Brescia, gikk det opp for meg at Garda-sjøen er slett ikke den eneste i dette området, den har en liten, men ikke mindre vakker søster «Iseo». Helt uforberedt og uten noen bilder så blir det ingen egen artikkel om den, men det fortjener den virkelig en gang i fremtiden. Den er faktisk spesiell på sin måte også, fordi denne øyen du ser på bildet her «Montisola», er faktisk Europas største innsjø-øy og er hjem for ikke mindre enn 6 små pittoreske landsbyer.

Iseo-innsjøen så aldeles ikke mindre populær ut enn storesøster Garda. Alle campingplassene var fulle, og de som var der, så ut til ha vært der lenge. Men, vi skulle opp i fjellet ca . 1000 moh, til en plass jeg hadde funnet som var hjemme hos noen. Vi tok bare sjansen på at de hadde ledig plass, fordi det i omtalen sto at det var 7 km opp bratte svingete veier, der du ville få problemer med bobil om du traff noen, og at noen steder fantes det overbygg/fjellsikring som kanskje var for lav for de største… sist men ikke minst, mange steder var veien veldig dårlig og humpete.

Veien føltes faktisk lenger og smalere enn opplyst, det var nesten så vi lurte på om vi hadde kjørt feil. Det ville i hvert fall være en tragedie om de ikke hadde plass til oss, eller synes at vi kom for sent. Men, endelig svingte vi inn gjennom porten til Challet della Rota, folk vinket og en strålende blid italiener visste oss på plass på parkeringen bak huset, sammen med en entusiastisk og blid engelsktalende venn på besøk fra Sveits.

Kort fortalt, her bor vi i dag med flott utsikt over den vakre Iseosjøen… og ja vi får bruke svømmebassenget…

Frankrike, Italia, Monaco, Overlanding

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 12 – TRE LAND PÅ EN DAG

1 kommentar

Mandag 15. juli – Fra Provence i Frankrike til Monte Carlo i Monaco – inn igjen i Frankrike og over grensen til Italia

Som jeg sa i går, Saint-Barthélémy utenfor Bauduen er et fristed… Det var bare helt vidunderlig å våkne opp i skogholtet til frisk luft og fuglekvitter. Dessuten kom verten med ferske baguetter og croissanter til oss på morgenkvisten. Hvor lenge kan vi stå her spurte Tore, og verten kvitterte, kom ikke dere sent i går kveld? Jo, det gjorde vi jo… Ja, da er det jo ikke en ny dag før i morgen. Det er altså ikke bare et fint og rolig sted, det har vennlige mennesker.

Dette er ingen tradisjonell campingplass, men heller et stort område med jorder og skog, der folk kan finne seg en avsidesliggende plass i ro og fred. Men, de ruller ut kabler i lange baner for de som trenger strøm. Bolighus og resepsjon her.

Ja, servicebygget ser ganske primitivt ut, og det er gammelt og enkelt. Men, inne er det likevel trivelig, nymalt i hvitt og lyseblått og super super rent. Der er det dusj og toalett, og på baksiden et utekjøkken hvor du kan ta oppvasken. Sjarmerende…

Takteltet er helt herlig… det har god madrass, vi har dyner og puter, det er som å være på tur med dobbeltsengen hjemme. Det er tykke vegger, ikke noe som minner om telt, og du kan åpne alt når du har lyst til å sitte på taket å betrakte omgivelsene.

Her er en liten snutt som viser hvordan det er der oppe i takteltet (i Bauduen).

Vi befant oss ca. 80 km fra kysten og Côte d’Azur, også kjent som Den franske rivieraen, et sted midt i mellom Marseille og Nice, med kjente steder som Saint-Tropez og Cannes. Men, som også nevnt i går, vi var ikke alene, det virket som om hele Europa var her samtidig. Og, det var uutholdelig varmt, 38 grader i skyggen eller mer.

Jeg må jo innrømme at det er ganske ergerlig å bare kjøre forbi steder du alltid har hatt lyst til å se, men når du sitter der på motorveien i avkjørselen før en av disse berømte perlene og køen knapt beveger seg, da vet du at du faktisk ikke går glipp av noe i dag. En annen gang… en vinterdag kanskje…

Vel, vi fikk da sett litt av rivieraen, så jeg skal ikke klage. Like etter avkjørselen til Nice dykket vi helt ned til kysten ved Villefranche-sur-Mer og fulgte veien langs stranden i ca. 15 km, inn og tvers igjennom Monaco og videre inn i Frankrike igjen via Menton og over grensen til Italia. Jeg må si at under rådende forhold med varme og masse mennesker, så var det å bare surfe igjennom i bil langs strandpromenadene helt greit.

Monaco ja, verdens minste land etter Vatikanstaten, bare 3,2 km langt og bare 350 meter bredt på det smaleste. Det ligger langs kystlinjen og skvist oppover fjellsiden Tête de Chien i De maritime Alpene. Jeg har alltid trodd at det lå på grensen til Italia, men det gjør det ikke… Nært grensen ja, men Monaco er faktisk helt isolert inne i Frankrike. Landet er jo så lite at du kan gå det på kryss og tvers i løpet av noen timer. Vi kjørte bokstavelig talt på kryss og tvers og fikk vel sett det meste i ettermiddagens trafikkork.

Faktisk ble vi stående utenfor selveste Casinoet i Monte Carlo mens folk som sto og ventet på kjendiser bykste ut i veien for å ta selfies. Jeg fatter å begriper ikke hvorfor jeg ikke hoppet ut av bilen og tok et bilde av oss og Lasse der og da. (Vi stoppet ikke noe sted, men jeg må legge til at det var godt tilrettelagt om vi hadde valgt å gjøre det). AI ja 🙂

Men, vi filmet turen gjennom Monaco og Tore har satt sammen klippene som viser hvordan vi målbevisst kom oss til Casinoet i Monte Carlo og menger oss med fiffen.

Fra Monaco til den italienske grensen er det bare omtrent 8 kilometer, og sånn ca. midt i mellom ligger Menton, også kjent som «Sitronbyen». Menton har en historisk bykjerne med smale gater og en pittoresk atmosfære. Byen er også kjent for sin vakre arkitektur og sine mange botaniske hager. Dessverre kjørte vi bare forbi.

Menton har et spesielt mikroklima som gjør byen til et av de varmeste stedene langs den franske rivieran. Derfor trives sitronene så godt, og den årlige sitronfestivalen (Fête du Citron) er et stort høydepunkt.

Vi var egentlig mest opptatt av å komme oss videre, både Spania og Frankrike hadde tatt mer tid enn forventet pga. dårlig vær og uforutsette hendelser, men kø og trafikk midt i høysesongen gjorde at alt gikk ganske så tregt, så selv om vi hadde vært på veien i 6 timer uten knapt å gå ut av bilen, så hadde vi bare forflyttet oss 180 km. Vi la inn en ekstra time med kjøring, passerte den italienske grensen og kom oss til den kjente kystbyen Bordighera da vi begynte å se etter overnatting.

Det fant vi på en merkelig plass i en liten landsby oppe i innlandet, Sasso du Bordighera, Camping A Bunda.  Her bor vi i terrasseblokk i fjellsiden med naboen under fra Belgia og naboen over fra Spania. Og så, har vi selvfølgelig som i alle italienske landsbyer et klokketårn som slår 1 slag hver kvart time, 2 når den er halv og en hel melodi hver hele time

Vår første kveld i italia og avrunder selvfølgelig dagen med rødvin og italiensk bolognese fra Lasses kjøkken.

Frankrike, Overlanding

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 11 – I LAVENDEL LAND

1 kommentar

Søndag 14. juli – På kryss og tvers gjennom lavendelåkre i Provence til den vakre innsjøen Verdon Gorge med sin unike farge

Campingplassen La Sourgette, i gangavstand fra den sjarmerende byen L’Isle-sur-la-Sorgue, kjent for sine kanaler og brosteinsgater, er en flott plass med masse fasiliteter. Men, vi hadde mistet masse tid, det hadde hopet seg opp en del arbeid og vi hadde noen praktiske ting å rydde opp i før vi måtte sjekke ut, så det ble ikke tid til utforske omgivelsene nærmere denne gangen.

Vi vet jo aldri når vi finner et sted vi kan koble oss til strøm, så for å være rustet til noen dager med fricamping ville vi lade opp PCer, mobiltelefoner og ikke minst kraftstasjonen som forsyner kjøleskapet og gir oss 220V til andre ting.

Siden strømkabelen ikke rakk helt frem og vi selvfølgelig ikke kunne sette utstyret ut i solen, ble løsningen å benytte dusjteltet som ladestasjon.

Kraftstasjonen forsyner oss med strøm når vi camper. Den har kapasitet på 1228 wattimer, har 2 x USB/2 x USB-C uttak, 4 x 220V (max 1000 w) og 1 x 12V uttak og lades når vi kjører via 12V.

Vi har et sammenleggbart solcellepanel på 200W, men den raskeste ladingen får vi på vanlig 220V. Med bevisst bruk kan vi ha kjøleskapet i gang i ca. 2 døgn, i tillegg til litt lading av elektronikk og data. Vi skulle gjerne ha ønsket oss en større batteribank, men for ett døgn fricamping går det helt greit. I praksis klarer solcellepanelet å levere ca. 130w under optimale forhold, det vil si at ladetiden er ca. 10 timer uten forbruk, men det er sjelden optimale solforhold så lenge i løpet av en dag.

Det er flere ting som ligger på lading her. Pippi som fylte 14 måneder i går, og som allerede er på sin andre tur gjennom Europa, har funnet seg en fin plass i skyggen mens vi sysler og styrer med vårt.

Litt etter klokken to var alt utstyr ferdig ladet, hundene hadde fått seg en god spasertur og alt var pakket i bilen. Nå gikk kursen mot hjertet av Provence og lavendel-land, kanskje et av høydepunktene på turen og noe av det vi hadde gledet oss mest til. For å få se dette spektakulære synet av kilometervis av blomstrende lavendel, har du nemlig bare et lite vindu på et sted mellom 10 og 20 dager med blomstring før de høstes, vanligvis et sted mellom begynnelsen av juli og midten av august.

Første stopp var på Lavendelmuseet i Luberon. Der fikk vi både en grundig innføring i lavendelens historie og bruksområder av hyggelige Suzanne. Ikke minst fikk vi teste, og kjøpte forskjellige produkter.

På lavendelmuseet kan du også få besøke destilleriet og delta i ulike aktiviteter. Men, som alltid var det for varmt for hundene å sitte igjen i bilen, og selv om Suzanne insisterte på at vi skulle ta hundene med inn, så synes vi det ble litt for risikabelt med en vilter unghund og gamla som nesten tar like stor plass som en kalv. Mer om besøket og en film fra lavendelmuseet, finner du i artikkelen om lavendel i Provence.

En liten halvtime senere var vi tilbake på veien, bedøvet av lavendel påført flere kroppsdeler i form av salver, tinkturer og edle dråper. I lommen hadde vi et kart over lavendelåkrene, med en ring rundt de Suzanne anbefalte oss å besøke. Men, først skulle vi til et kloster like utenfor landsbyen Gordes.

Gordes skal angivelig være Frankrikes vakreste middelalder-landsby med et nettverk av gater som skrur seg som en spiral opp over klippen byen ligger på. Men, nei, vi stoppet ikke, det var for varmt og det var for trangt med alle turistene. Aldri mer skal vi reise i høysesongen, den varmeste, travleste og dyreste tiden på året. Men, du får ikke se noe lavendel om du ikke gjør det. Så det får være plasteret på såret.

Klosteret Abbaye Notre-Dame de Sénanque fra 1148, er åpent for besøkende, og du kan få omvisning. Men, det var det mange som hadde lyst til denne dagen. Så vi nøyde oss med et enkelt og kjapt foto.

Etter en halvannen time kjøring, og litt småtstopp rundt omkring gjennom Roussillon, var vi endelig der, lavendelåkrene i Valensole og som anbefalt og fortalt av Suzanne, de var på sitt aller beste.

Lavendelåker i Valensole – Provence. Kanskje noe du bare få oppleve en gang i livet om du ikke bor i nærheten. Det er et mektig og ubeskrivelig syn, for ikke å snakke om den duften. Nå må jeg jo ærlig talt si at da vi endelig kom frem til åkeren ikke opplevde så mye av duften etter å ha sittet neddynket i lavendeolje og med en pose duftposer og lavendesåper rett bak ryggen.

Etter å ha trakket rundt i lavendelåkre, tatt masse bilder, meditert og trukket pusten dypt i de spektakulære omgivelsene, gikk ferden vider via Melen til Gordon du Verdon, som regnes som Europas svar på Grand Canyon. Kløften er ca. 25 km lang og opp til 700 meter dyp, med elven Verdon som slynger seg gjennom det dramatiske landskapet og ender ut i innsjøen Lac de Sainte- Croix, som spesielt er kjent for sitt krystallklare vann, gjerne turkis eller isblå på farge.

Ja det var et spektakulært syn, men da vi kom ned til innsjøen i bunnen av kløften, virket det som om hele Europa hadde gjort det samme. Det fantest ikke et eneste sted å parkere, og alt av campingplasser var smikkfulle.

Det begynte å bli sent på kvelden for i Frankrike å være, så jeg dro opp alt jeg hadde av camping-apper for å se etter et privat sted vi eventuelt kunne få stå for natten. Vi befant oss helt nord ved innsjøen, og det eneste jeg fant som så ut til å kunne være åpent og ledig for innsjekking, var en gård langt inne i skogen i andre enden av innsjøen ved Bauduen, ca. 60 km unna. Vel, vi kunne ikke gjøre noe annet enn å prøve, i verste fall fricampe der inne i skogen uten lov.

Det var 5 – 6 km med humpete skogsvei, rett og slett offroad, en vanlig bobil ville aldri klart å forsere opp og ned bakkene gjennom humper og sølevann slik Lasse gjorde, og heldigvis denne gangen uten campingvogn. Jeg tror til og med at Lasse likte det, for han plinget ikke en eneste gang.

Etter hvert kom vi ut av skogen og et langt jorde åpenbarte seg, der vi ble møtt av en fuglehund, type setter, som tydeligvis var glad for å få besøk å opptrådte som en slags «concierge» som løp foran bilen og visste vei frem til huset der eieren bodde. (Det viste seg faktisk at det ikke var hans hund, men naboens, som stadig rømte hjemmefra… han burde fått blitt der etter min mening.) Kort fortalt, vi ble tatt godt i mot, og selv om det etter fransk tid var blitt sent, fikk vi en flott plass i et skogholt for oss selv, og eieren gjorde en stor innsats i å rulle ut kabler så vi skulle få strøm.

Vi installerer oss for kvelden i et helt eget skogholt. Det er et lite servicebygg på andre siden av jordet om vi trenger det, men vi er selvhjulpne med strøm og alt vi kan ønske oss. Et drømmested for hundene.

Vi rigger oss til så fort vi kan, for snart er det finalekampen i Europamesterskapet mellom England og Spania i fotball. For å få fred har Tore rigget til et leketøy for Pippi som trenger litt underholdning etter en lang dag i bilen.

Det var en herlig avslutning på dagen… langt fra stress, folkemengder og overfylte campingplasser. Saint-Barthélémy utenfor Bauduen er et fristed… Mer om det i morgen, nå nyter vi roen og gleden over å se Spania vinne Europamesterskapet i fotball.