Stikkordarkiv: Camping

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 22 – VIDERE TIL POLEN

Torsdag 25. juli – Et bilverksted med frittgående høns

Prostřední Bečva, er en liten landsby med 1800 innbyggere, men de skulle angivelig ha et bilverksted, så vi plottet inn adressen til Autoservice Milan Jaroš, men ble litt i stuss da vi svingte inn i et boligfelt og endte opp i bakgården hjemme hos noen.

Men jo da, verkstedet som ble drevet hjemmefra besto av far og sønn, og selv mor kom ut for å hilse på, det er vel ikke hver dag det står nordmenn på tunet. Dessverre, var det ingen som kunne et ord engelsk og tsjekkisk er langt uten for vårt vokabular.

Etter en rask kjøretur mente den unge mannen at han hadde lokalisert gressehoppelyden, og gikk grundig til verks med å smøre bremsekalipere osv. Et stempel sto bom fast, men heldigvis var hjullagrene i sin skjønneste orden,

Da jobben var gjort, ble vi invitert inn for å få se på hans store stolthet, en gammel Cadillac Fleetwood som han hadde strippet helt ned. Han fortalte villig vekk og viste oss mange bilder. Hyggelig, selv om vi ikke forsto et ord.

Så var oppgjørets time kommet, men vi hadde jo ikke et rødt øre av tsjekkiske koruna og håpet at han kunne ta seg betalt i Euro. Joda, Tore ga ham 50 hvilket vi tenkte i hvert fall var på sin plass etter å tatt ca 1 1/2 time av tiden hans. Nei, ikke tale om, 50 skulle han ikke ha, 10 var mer enn nok, Tore prøvde seg med 20 i det minste…. men ikke snakk om….

Det er ikke hver dag vi er på bilverksted og betaler ca. 100 kroner for 1 1/2 time. Det er ikke hver dag vi er på bilverksted som har frittgående høner heller. En morsom opplevelse. Vi drar gjerne tilbake dit.

Glade og lettet kjørte vi videre og tenkte at nå var vi kvitt denne lyden som virkelig går oss på nervene. Men, neida… rett rundt neste sving var den tilbake igjen, men riktignok, den var blitt annerledes og litt lystigere på en måte. Så nå håper vi bare at den går over av seg selv, slik som alle de andre rare lydene Lasse har laget disse ukene på veien.

Det var ikke mer enn 10 km til det som var dagens høydepunkt og attraksjon, friluftsmuseet Valašské muzeum v přírodě. Vi har funnet at slike friluftsmuseum, tilsvarende vårt Folkemuseum og Maihaugen, er den beste måten å lære om et lands kultur, tradisjon og historie. Det fantes faktisk flere av dem i området vi var, men jeg valgte dette fordi det var tillatt med hund. Vi ombestemte oss da vi kom frem, fordi det var krav om at hundene gikk med munnkurv. Ja, vi har munnkurv, fordi det er vi pålagt å ha i mange europeiske land som anser både Staffy og Ridgeback som potensielt farlige hunder. Men, vi prøver å unngå steder der det kreves, så vi ble litt skuffet, men var likevel heldig.

Fordi, der vi parkerte var det nemlig en tursti i skogen som gikk på kryss og tvers over flere kilometer oppe i åsen, og en av stiene ledet opp til det gamle utsiktstårnet Jurkovičův rozhledna. Det var 2 km å gå opp – noe vi tenkte at kanskje gamle Thombie ikke ville klare. Men, til vår store glede overrasket hun stort og bestemte selv at hun ville opp dit, hun ledet an hele veien. Det var kjekt å se.

Tilbake ved bilen var hundene gode og trøtte, vi fant dessuten en plass i skyggen på parkeringsplassen, slik at vi kunne utforske friluftsmuseet på egenhånd. Ja, vi hadde håpet å få oss en lunsj der også, fordi de selvfølgelig solgte tradisjonelle retter, men de tok dessverre ikke kort, bare kontanter og det hadde vi ikke. Du kan lese mer om friluftsmuseet her, og du finner noen bilder i galleriet nedenfor.

Det var allerede blitt langt ut på ettermiddagen og vi var sultne. Men, vi hadde en croissant i bilen og tenkte at vi heller bare skulle kjøre direkte til bestemmelsesstedet, byen Bielsko-Biala i Polen. Opprinnelig var dette to byer beliggende på hver side av elven Biala. Men, fra 1951 ble dette til en by.

Det var to timer å kjøre, men jeg visste at de hadde en restaurant der som hadde fått gode anmeldelser for sin tradisjonelle polske mat. Så, da gjaldt det å komme frem før resepsjonen og kjøkkenet stenge. Det klarte vi, og selv om vi kom uanmeldt midt i høysesongen fikk vi en gigantisk pitch på Camping 99 Beskid, ja den største noensinne på det som karakteriseres som en stor og alminnelig campingplass.

Se den pitchen, her er det jo plass til både hus og hage. De er generøse med plassen her i Polen. God plass for å lage en intimsone med hekk rundt, og samtidig kort vei til servicebygg med alt du kan tenke deg av fasiliteter.

Det var deilig å for en gangs skyld være fremme tidlig på kvelden, og etter en kort tur med hundene var det første vi gjorde å gå ned på restauranten for å ta en øl og smake på maten som hadde fått så gode omtaler.

Roastbiff i en herlig kraft/saus, med dumplings igjen.. ja det er jo samme konseptet som raspeballer egentlig, min favoritt.. syltet rødbet og bønnespirer. Menyen på dette stedet var så lang og omfattende at jeg hadde problemer med å bestemme meg. Helt utrolig for å være en campingplass.

Tore gikk for en litt stroganof-lignende gryte med røstipoteter, (og de var knallgode) .. også med bønnespirer og syltet rødbet. Omtalene av maten på denne campingplassen er i hvert fall langt fra oppskrytt.

Det var deilig med en kveld der var så tidlig fremme at det fortsatt var mange timer med sol, at vi kunne sitte ute å nyte et måltid uten at vi skulle kjøre videre, og at vi kunne gå en kveldstur med hundene etterpå før vi begynte å sette opp teltet for natten.

De hadde faktisk svømmebasseng med boblebad her også, noe dekor av palmer rundt gjorde jo at du fikk litt følelsen av å være i Spania igjen. Men, det var ute av drift denne kvelden. Det gjorde ingenting, for kvelden ble veldig kald.

Så kaldt ble det at vi måtte sette opp teltet. Så kaldt at gassovnen frøs, så den virket ikke, og så kaldt at Tore måtte ta på seg alt han hadde, inklusiv soveposen. Ja, da ble det så kaldt at jeg satt meg inn i bilen sammen med hundene og bare ventet på at varmematten min oppe i takteltet skulle gjøre det behagelig nok til å legge seg. Det er noe som ikke fungerer helt her ennå, det er varmeovn.

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 21 – TSJEKKIA

Onsdag 24. juli Et nytt land krysses av på listen

Vi var tidlig oppe for å få se oss litt rundt før det ble for varmt ute. Etter at hundene hadde fått tur og frokost, forlot vi campen og gikk opp til steinalderhulen, Prepoštská jaskyňa og Bojnice Paleolithic Park. Her vandret vi igjennom en tursti med utstillinger der vi kunne se naturtro scener fra livsstilen og kulturen til våre forfedre fra steinalderen.

Det var en fascinerende spasertur, og det er spennende å vite at de faktisk bodde og levde på denne måten akkurat i disse hulene for 40 000 år siden. Løypen var også tilrettelagt med informasjon og aktiviteter.

Tilbake ved bilen, pakket vi sammen campen og kjørte det lille stykket opp på parkeringsplassen ved eventyrslottet Bojnice Castle eller åndenes slott som det også kalles. Her fant vi en plass til bilen i skyggen, så vi ville kunne få en time eller to uten at det ble for varmt for hundene.

Slottet er et av de eldste og mest populære severdighetene i Slovakia, og det mangler ikke på spennende legender. Det helt spesielle er grotten og innsjøen som ligger under slottet med direkte tilgang fra innsiden.

Vi skulle gjerne ha vært inne å sett, slottet er kjent for sitt fantastiske interiør. Men, det var høysesong og turister og folk overalt, det er ikke det samme med slike steder når du må gå i kø. Så istedenfor, fant vi oss en rolig restaurant for en liten matbit, det luktet så godt fra de mange spisestedene og bodene, at vi var for lengst blitt skikkelig sulten.

Slovakisk mat er ganske krydret, der det som i Ungarn brukes mye sterk paprika og chili. Poteter som røsti, dumplings og potetkaker hører også til ethvert måltid.

Bryndzové Halušky regnes som Slovakias nasjonalrett og består av dumplings (halušky), ja som vi vil kalle raspeballer, servert med bryndza, en saltet saueost, og toppet med sprø baconbiter. Ja den hadde de overalt, men vi var rett og slett for feige til å prøve, den så ikke spesielt innbydende ut heller, med grå dumpings overstrødd av knudrete ostebiter. Men, neste gang, da skal vi prøve den, for den er jo helt sikkert god.

Det som skulle være lunsj ble jo en hel middag, så det var nesten tungt å gå tilbake til bilen, og nå var det begynt å bli ganske varmt også. Det var langt på dag allerede, og etter flere timer på utflukt, skulle det nå bli en ren kjøretur på et par timer, frem til neste destinasjon som var Prostřední Bečva i Tsjekkia.

Prostřední Bečva er en idyllisk landsby som ligger i regionen Zlín i Tsjekkia, midt i det vakre fjellandskapet Moravské Beskydy. Denne sjarmerende landsbyen, med sine tette skoger, trekledde åser og krystallklare bekker, tiltrekker seg naturelskere, turgåere og de som ønsker en rolig ferie, noe som campingplassen eller leirskolen Pod Ppustevnami bar tydelig preg av. Leiren som så mest ut som en levning fra Sovjettiden, var helt tydelig et populært valg for både pensjonister og barnefamilier. De var alle tsjekkere, det var ingen turister her. Fint!

De hadde en liten bar med enkle retter og lokalt øl, så vi fikk en smakebit av begge deler. Dette var en slags tortilla, grillet pannekake med fyll og en ubestemmelig dressing til. Men veldig god. Grei kveldsmat.

Det var kaldt her oppe i de tsjekkiske fjellene, så siden vi kom såpass tidlig på kvelden, måtte vi sette opp teltet. Alternativet er å sitte inne i bilen, og der har Tore laget til en flott løsning med bordplate. Men, det innebærer at Pippi må være i det trange buret sitt, og det går jo ikke. Ny dag i morgen og da går ferden videre til Polen. Men, først må vi finne et bilverksted for gresshoppelyden fra hjul og bremser har blitt faretruende dramatisk nå.

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 20 – SLOVAKIA

Tirsdag 23. juli Fra et fristed i Ungarn til steinalderhule i Slovakia

Stedet til Márk Pálos, FARMUNK, var rett og slett et paradis, et fristed som minnet mest om en hippieleir fra 60-tallet, der de tilsynelatende levde etter Kardemommebyloven, alt er lov så lenge du ikke plager andre. Han hadde hatt en drøm om å forlate storbyen Budapest og etablere et sted på landet, der han kunne leve tett på og av naturen og la andre få komme å ha glede av det samme. Det har han absolutt fått til. Her er en liten filmsnutt som forklarer konseptet og viser litt av idyllen og alle de koselige dyra som tuslet rundt den irrgrønne innsjøen.

Vi kunne få stå så lenge vi ville, og vi skulle så gjerne ha stått noen dager, men det hadde vi jo dessverre ikke tid til. Men, likevel, vi ble til langt ut på ettermiddagen, tuslet en tur rundt innsjøen og fikk gjort unna noen timer med arbeid fra vårt flotte utekontor.

Først sent på ettermiddagen pakket vi sammen for å forflytte oss videre nordover. Målet var Bojnice i Slovakia, 200 km og ca. 3 timers kjøretur fra Baj, akkurat passe å gjennomføre tidlig på kvelden.

Et stopp i Vértesszőlős for å fylle diesel å kjøpe litt mat. Det var i denne landsbyen de fant SAMU et forhistorisk menneske som levde for rundt 350 000 år siden. Det finnes en utstilling fra funnene her, men den var stengt.

Den morsomme valutaen igjen, det er sjelden vi handler på en bensinstasjon for 44 261… Ja, forinter heldigvis, Ungarske HUF

Her passerer vi grensen mellom Ungarn og Slovakia. Den går i midten av elven Donau, med byen som heter Komárom på ungarsk side og Komárno på Slovensk side. Historisk sett var dette én by, som helt siden romertiden har vært et viktig knutepunkt.

Vi kom frem til Caravan Camp Bojnice litt før kl. 21 på kvelden og ble tatt i mot av innehaveren som lot oss velge plass selv og som promoterte sin egen pizza. Vi fant en fin plass for oss selv med slottet ruvende over oss og slo opp campen vendt inn mot noens eple og pærehage.

Det er jo underlig hvordan man bare kan snuble over ting på de mest uventede steder. På kveldsturen med hundene fant vi en liten smal sti rett bak eplehagen der vi står parkert. Vi håpet at den ville lede oss opp til slottet, men plutselig sto vi foran inngangen til en grotte. Tore tittet inn først, det sitter jo folk der inne sa han og snudde og begynte å gå tilbake, så tittet jeg inn, og de som satt der inne vinket oss tilbake.

Tilbake ved bilen fant jeg fort ut at dette faktisk var Prepoštská jaskyňa Cave, eller Bojnice Paleolithic Park, en utendørs tursti som kombinerer natur og historie. Dette området er laget for å ta besøkende med tilbake til steinalderen gjennom rekonstruksjoner og utstillinger. Stien med flerer huler er en populær attraksjon som formidler regionens arkeologiske rikdom på en levende og engasjerende måte.

Akkurat denne kvelden hadde de nattevandring med fakler og guidede turer i mørket. Uansett, det var ikke noe vi ville ha gjort med begge hundene. Men, tenker at vi tar turen tilbake i morgen.

Da vi endelig var klar for å gå å spise var restauranten akkurat stengt, en time tidligere enn han hadde sagt, kanskje fordi det ikke var så mange på campingplassen. Men, vi hadde nok av godsaker og snadder igjen fra det vi hadde kjøpt hos FARMUNK, så kvelden var reddet. Vår første kveld i Slovakia – Men, den ble fin den også!

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 2 – FRA PLASTHAV TIL NASJONALPARK

Fredag 5. juli – fra Adra til Las Negras – Cabo de Gato i Almeria

Det hadde vært den første natten i teltet der høyt oppe på taket. Jeg må jo innrømme at jeg hadde tenkt litt på hvordan det ville være, og faktisk var jeg blitt mobbet av flere som mente at jeg ikke ville komme meg opp og ned den bratte stigen, spesielt siden jeg har et dårlig kne. Akkurat det, var min minste bekymring, jeg har klatret opp og ned i leidere i både små og store båter hele mitt liv, og har sett de med verre kneskader gjøre det samme.

Men, jeg hadde tenkt mer på blafrende teltduk, føle seg eksponert kanskje, som om noen kunne se silhuetten min der inne.. og ikke minst, ville jeg følge meg utrygg i å ligge bak en tynn teltduk og ikke i hus.

Ville det være komfortabelt, ville jeg sove godt? Svaret er JA. Det er ikke noen tynn teltduk som blafrer i vinden, skyggen din er ikke synlig utenfra. Med vanlig madrass, dyne og puter, føltes det som om jeg lå i min egen seng.

Det er så god plass at det er som en dobbeltseng. Den eneste som ikke helt fant seg til rette og var bekymret for sikkerheten var Pippi, så heretter skal hun få sove i buret sitt.

Camping Havana er som allerde nevnt en oase, der du virkelig får lyst til å bare bli og slappe av. Vi har alltid noe arbeid å gjøre underveis, så det må jo nevnes at vi fikk bli så lenge vi ville, ikke noe jag om å være ute og borte før kl. 11 eller 12 som mange andre steder. Det setter vi pris på. I tillegg til litt arbeid og en god frokost, fikk jentene kose seg litt på stranden.

Istendenfor å kjøre motorveien, A7, tok vi turen langs kystveien og alle plastkorridorene, deretter veien gjennom Almeria sentrum. Vi hadde planlagt å stoppe å besøke et av drivhusene og de største grønnsaksprodusentene, ikke minst, se det berømte og imponerende slottet Alcazaba. Men, igjen så var det for varmt, både for to- og spesielt for de firbeinte. Det var alt for varmt å la dem sitte i bilen, og ute var det 38 grader, og det aller største problemet, asfalt som er brennhet og svir sarte poter.

Men, ut og lufte oss må vi, uansett temperatur, det er da det er om å gjøre å finne steder som er skyggefulle eller luftige. Så underveis stoppet vl ved Castillo de Santa Ana, en festning som ligger på havnen i byen Roquetas de Mar. Her håpet vi på litt sval bris fra havet og kanskje muligheten for å kjøle oss ned inne bak murene.

Det ble en veldig kort spasertur, bare fra bilen og bort til festningen. Den var dessverre akkurat stengt. Jentene er veldig flinke med å skynde seg å gjøre det de skal på slike varme dager.

Målet vårt denne dagen var nasjonalparken Cabo de Gato, der vi hadde tenkt å kjøre offroad på de bratte og svingete veiene som tar deg gjennom det vulkanske landskapet og til legendariske strender kjent for sitt rike fugleliv. Men, Lasse pinget som aldri før, dessuten var han super treg, og på toppen av det hele så stoppet han bare helt plutselig. Ja, altså, motoren bare døde, midt under fart. Så satt vi der i 1 minutt, før Tore satt igang med prosedyren som går ut på å tråkke 40 ganger på gasspedalen før han starter, noe som angivelig skal resette sensorer, og ja, da var alt som normalt.

Vi kom oss jo til Cabo de Gato, selv om planene for hva vi skulle gjøre der var blitt amputert. Men, ofte er det ikke nødvendig å reise så hinsides langt for å få se naturens under. For, like etter Almerias flyplass, i en lite lagune langs med veien, oppdaget plutselig Tore en flokk med flamingo.

Tore fant en flamingo som hadde tid til et par bilder, dette er nok en ungfugl ettersom den foreløpig mangler den rosa drakten.. De blir rosa av maten de spiser. Bestanden i Sør-Spania er på rundt 6000 fugler.

I nasjonalparken fikk vi i allefall en tur ut til det ikoniske fyret og vi fant en flott strand der vi kunne strekke på bena og med en restaurant for litt mat og drikke.

Fyrtårnet på Cabo de Gata, ble bygget i 1863. Dette fyrtårnet, med sitt imponerende utsyn over Middelhavet, har vært viktig for navigasjonen til sjøfarende i snart flere hundrede år.


Utsikten fra restaurant Chiri-Bus var absolutt upåklagelig. Men, sjømaten vi bestilte var skuffende og prisene mildt sagt sjokkerende. Vi kunne like godt bare ha kjørt satt ut stolene og nytt utsikt og medbrakt mat fra der Lasse sto.

Dette tårnet og festningsverket fra 1700-tallet heter Torreón de San Miguel og er nå planlagt restaurert. Det ligger på stranden rett utenfor byen Cabo de Gata og ved restaurant Chiri-Bus hvor vi spiste.


Det var begynt å bli sent og Lasse var gretten, så vi peilet oss inn på den nærmeste campingplassen Wecamp Cabo de Gata, like utenfor landsbyen Las Negras. Det var i grevens tid, for 100 meter fra inngangen, stoppet Lasse igjen, denne gangen med alle mulige nye varselamper og pingelyder vi aldri hadde sett eller hørt før. Han var nok sliten og ville hvile.

Wecamp er ikke en vanlig campingplass, det er glamping, og selv om det betyr at det er luksuriøst og dyrt, og det også er plasser for bobiler og campingvogner, så passer det kanskje ikke helt for sist nevnt. Pitsjene er super små, og da vi ba om å få en som hadde litt størrelse, fikk vi to, men det kunne vi jo ikke bruke til noe. Likevel, vi klarte nå å stue oss inn i båsen og fant litt privatliv mellom bilen og hekken. Så får vi se i morgen om vi liker det eller ikke.

Om ikke vi var helt fornøyde til å begynne med, så synes Pippi at det var stor stas å ha sin egen hage hun kunne vandre inn og ut av gjennom hekken. Hun la seg til inni der og lurte og passet på det som gikk forbi.

DAG 3 – GLAMPING CAMPING I NASJONALPARKEN CABO DE GATO

Camping Havana – En unik opplevelse i plasthavet

Spania er kjent for sine solfylte strender, sjarmerende landsbyer, og fantastiske campingplasser med idyllsike beliggenheter, som tiltrekker seg turister fra hele verden. Men, midt i det uvanlige landskapet «Mar de Plástico»plasthavet i Almería, finner man en campingplass som skiller seg ut på en helt spesiell måte – Camping Havana, en herlig oase av en skjult perle midt inne mellom alle drivhusene.

Denne helt spesielle campingplassen, som jeg ikke kan begripe hvorfor bare har to stjerner, ble etablert i 1967, og har siden vært drevet av samme familie i flere generasjoner. De startet nok opp lenge før de endte opp med å bli omringet av de enorme områdene av drivhus, og for å komme frem til dem, må du kjøre flere kilometer i endeløse korridorer med plastdrivhus og søppel.

Men, det er virkelig verdt det, og når du først kommer dit så er du i et paradis av en oase som ikke minner om en campingplass i det hele tatt. Området er som en diger botanisk hage, med frukttrær, olivenlunder, og med kreative fargerike blomsterpotter og dekorasjoner over alt. Dessuten, det er bare 100 meter å gå til stranden. 

Campingplassen har vært drevet av samme familie siden 1967 og de har virkelig satt sitt helt personlige preg 

Pitsjene er store, skyggefulle og private der de ligger mellom barrierer av trær og busker. Det er innlagt strøm og vannkranene (faktisk drikkbart) ligger på rad og rekke. For ikke å snakke om et trivelig og koselig servicebygg med dusj og toalett, rent og pent, med utplassert håndsåpe og friske stiklinger av planter i glass som venter på å slå rot… alt i alt noe som vitner om en kjærlighet til det de holder på med. 

Man kan på ingen måte si at campingplassen virker moderne eller prangende, men den har en unik bohemsk, hjemmekoselig og romantisk atmosfære, du ikke finne mange steder, og du får virkelig lyst til å bare bli der noen dager til.

I sesongen har de en liten bar med terasse som selger enkle retter som tapas, pizza og burgere, og det er en liten kiosk hvor du kan få kjøpt det mest nødvendige. I tillegg til de store og vidunderlig pitsjene som passer for både bobiler og campingvogner, er det to store bonus, området er fritt for trafikkstøy og masseturisme. På stranden som er avskilt som båser med pirer av stein mellom, er det nesten garantert at du finner en du kan ha for deg selv. Vi var nesten alene, selv om vi besøkte i høysesongen. Det beste av alt, det er hundevennlig og kjæledyr er hjertlig velkommen… vi kommer garantert tilbake.

a10

Skjermbilde 2024-08-13 kl. 20.01.04
Mange er kanskje skeptisk og lurer på hva som venter i andre enden etter å ha kjørt kilometervis i dette surrealistiske landskapet, men det gjør bare kontrasten mellom plasthavet og den grønne oasen Camping Havana enda større. Kjører du ut av plasthavet er det også mye fint å se, både pittoreske landsbyer, Alemeria by og Europas eneste ørken, Tabernas-ørkenen, der du finner flere kulisser, brukt i spaghetti-western. Ikke minst, hvorfor ikke besøk et av disse drivhusene og lære mer om dette mikromiljøet som forsyner hele Europa med frukt og grønt.

Kontaktinfo:

Camping Havana 
Camino Habana, s/n, 04770 La Curva, Adria, Almería, Spania
Telefon: +34 619 45 41 34

Nettside: https://www.campinglahabana.com/