Søndag 28. juli – Fra en polsk katolsk basilika til en tysk buddhahage

Oppholdet i sirkusleiren som jeg kalte campingplassen Pole Kempingowe «u Sikory» ved  Ślesin, var veldig hyggelig og vi koste oss for oss selv der oppe i skogen. Gamle Thombie kunne få rusle fritt omkring, det liker hun godt. Det hadde regnet litt om natten og mer skulle det komme i løpet av dagen, så vi var raske med å pakke sammen, for å rekke å ta en nærmere titt på den mystiske basilikaen på andre siden av innsjøen. Den gullforgylte kuppelen var helt enorm, og vi hadde ingen anelse om hvordan resten av byggverket så ut, så det var spennende.

Vi ble ikke skuffet, og dette er bare baksiden av den enorme basilikaen. Men, hvorfor i all verden har de bygget en så stor kirke i en så liten landsby som Licheń, med knapt bare 1100 innbyggere.

Jo, det er en ganske spennende historie. I flere hundrede år har nemlig pilegrimer vandret til dette stedet for å be ved et ikonisk maleri som opprinnelig hang på et furutre ute i skogen. Dette ikonet av Jomfru Maria henger nå inne i kirken som ble opphøyet som helligdom av Pave Johannes Paul II samme året som den åpnet, i 2004. Du kan lese mer om dette i artikkelen om Basilikaen i Licheń.

Da vi kom tilbake til parkeringsplassen fikk vi se noe vi aldri har sett før, en prest som kastet vievann på folk og kjøretøy, det er visstnok en vanlig tradisjon der for å be om trygg ferdsel. Her får Lasse sin velsignelse og det trenger han.

Lasse har knirket og gnikket langt mer enn vanlig i det siste, og nå mener vi at vi føler en slags rumling under bilen og et dunk i ny og ne. Vi må finne et verksted i morgen, i dag er det søndag og alt er stengt. Og, som om ikke det var nok. Helt tilfeldig avverget Tore en katastrofe.

Vi stoppet på en KFC for å sjekket olje etc og få oss litt mat, og Tore oppdaget at det var lekkasje i pluggen på en kjøleslange. Da han tok i den, knakk den av og en del av biten sto igjen. Men, hva gjør vi nå?

Joda, Tore er som Reodor Felgen og har alltid smarte løsninger, dessuten er han rikelig utstyrt med deler og verktøy. Vi forsøker i første omgang med gaffateip og håper at det holder. Men, før vi kjører videre skal vi nyte disse herlige kyllingvingene fra KFC.

Da vi kjørte gjennom Świnoujście, lå fergen Petter Pan der. Den går til Trelleborg i Sverige, og vi hadde snakket om å ta den, det var ikke for sent, den skulle ikke gå før kl. 23. Det var ledig plass og vi ville ha vært i Malmø kl. 7 neste morgen. Men, vi hadde faktisk funnet ut at det ikke var så langt å kjøre rundt, 2 timer og 200 km ekstra maks, om vi ikke tar noen småferger over til Skjælland.

Så forskjell i tid og km, ikke minst pris gjorde at vi valgte å kjøre. Dessuten oppdaget vi at Pippi har fått løpetid og det passer dårlig om bord i en ferge. Sum sumarum, helt sikkert en klok avgjørelse, for i det avgjørelsen ble tatt og vi kjørte videre, oppsto det en ny lyd i Lasse, og denne gangen langt mer alvorlig enn gresshopper og gummiknirking. Vi fryktet at mellomaksklingen var gåen og i ferd med å ramle av. Så vi måtte bare finne det første og beste stedet å stå for natten.

Vi hadde nettopp passert grensen til Tyskland og hadde satset på å overnatte på en selvbetjent Aire, for de legger seg så tidlig tyskerne. Men, vi kunne ikke kjøre lengre og første overnattingssted var dette merkelig stedet.

Det var Nandalee Camping, noe som skulle vise seg å være nok en alternativ plass, av den sorten vi har en egen evne til å dumpe borti. Klokken var jo altså 10 på kvelden, og det er ulovlig sent å komme dillende inn på en campingplass i Tyskland. Tore lusket seg inn gjennom den mystiske porten for å se om han kunne finne noen, mens jeg luftet hundene.

Det varte og det rakk, det varte og det rakk. Jeg tuslet frem og tilbake med hundene og lurte på hva som skjedde. Det var like før jeg bestemte meg for å gå inn, da han etter en halvtime eller kanskje mer, kom tilbake. Joda, her kunne vi få stå, tyskerne hadde ikke lagt seg, de satt å drakk øl rundt et leirbål. Han hadde selvfølgelig fått full omvisning og funnet et sted vi skulle stå. Spesiell plass, humret han for seg selv, og jeg skjønte fort hva han mente der vi så stille vi kunne rullet inn på en sti som slynget seg gjennom skogen, dekorert med merkelige kunstverk, blomsterpotter, levende lys og buddhastatuer.

Også her har de lagt stor vekt på privatliv. Hver plass ligger for seg selv omkranset av skog, de fleste med flott utsikt over innsjøen Schmollensee. Et eventyrlig sted, bare så synd vi kom så sent. Da vi hadde fått satt opp teltet var det allerede blitt mørkt.

Men, vi fikk en liten sniktitt på omgivelsene vi skal nyte litt før vi drar videre i morgen. Tyskeren som driver stedet snakker engelsk og skal hjelpe oss med å finne et verksted. Her er det lille vi fikk med oss fra utsikten vår før mørket senket seg. Dette, må vel være det beste vi har funnet i Tyskland så langt, men litt merkelig og med noen egne og rare regler, de kommer vi tilbake til i morgen.