Torsdag 25. juli – Et bilverksted med frittgående høns
Prostřední Bečva, er en liten landsby med 1800 innbyggere, men de skulle angivelig ha et bilverksted, så vi plottet inn adressen til Autoservice Milan Jaroš, men ble litt i stuss da vi svingte inn i et boligfelt og endte opp i bakgården hjemme hos noen.
Men jo da, verkstedet som ble drevet hjemmefra besto av far og sønn, og selv mor kom ut for å hilse på, det er vel ikke hver dag det står nordmenn på tunet. Dessverre, var det ingen som kunne et ord engelsk og tsjekkisk er langt uten for vårt vokabular.
Etter en rask kjøretur mente den unge mannen at han hadde lokalisert gressehoppelyden, og gikk grundig til verks med å smøre bremsekalipere osv. Et stempel sto bom fast, men heldigvis var hjullagrene i sin skjønneste orden,
Da jobben var gjort, ble vi invitert inn for å få se på hans store stolthet, en gammel Cadillac Fleetwood som han hadde strippet helt ned. Han fortalte villig vekk og viste oss mange bilder. Hyggelig, selv om vi ikke forsto et ord.
Så var oppgjørets time kommet, men vi hadde jo ikke et rødt øre av tsjekkiske koruna og håpet at han kunne ta seg betalt i Euro. Joda, Tore ga ham 50 hvilket vi tenkte i hvert fall var på sin plass etter å tatt ca 1 1/2 time av tiden hans. Nei, ikke tale om, 50 skulle han ikke ha, 10 var mer enn nok, Tore prøvde seg med 20 i det minste…. men ikke snakk om….
Det er ikke hver dag vi er på bilverksted og betaler ca. 100 kroner for 1 1/2 time. Det er ikke hver dag vi er på bilverksted som har frittgående høner heller. En morsom opplevelse. Vi drar gjerne tilbake dit.
Glade og lettet kjørte vi videre og tenkte at nå var vi kvitt denne lyden som virkelig går oss på nervene. Men, neida… rett rundt neste sving var den tilbake igjen, men riktignok, den var blitt annerledes og litt lystigere på en måte. Så nå håper vi bare at den går over av seg selv, slik som alle de andre rare lydene Lasse har laget disse ukene på veien.
Det var ikke mer enn 10 km til det som var dagens høydepunkt og attraksjon, friluftsmuseet Valašské muzeum v přírodě. Vi har funnet at slike friluftsmuseum, tilsvarende vårt Folkemuseum og Maihaugen, er den beste måten å lære om et lands kultur, tradisjon og historie. Det fantes faktisk flere av dem i området vi var, men jeg valgte dette fordi det var tillatt med hund. Vi ombestemte oss da vi kom frem, fordi det var krav om at hundene gikk med munnkurv. Ja, vi har munnkurv, fordi det er vi pålagt å ha i mange europeiske land som anser både Staffy og Ridgeback som potensielt farlige hunder. Men, vi prøver å unngå steder der det kreves, så vi ble litt skuffet, men var likevel heldig.
Fordi, der vi parkerte var det nemlig en tursti i skogen som gikk på kryss og tvers over flere kilometer oppe i åsen, og en av stiene ledet opp til det gamle utsiktstårnet Jurkovičův rozhledna. Det var 2 km å gå opp – noe vi tenkte at kanskje gamle Thombie ikke ville klare. Men, til vår store glede overrasket hun stort og bestemte selv at hun ville opp dit, hun ledet an hele veien. Det var kjekt å se.
Tilbake ved bilen var hundene gode og trøtte, vi fant dessuten en plass i skyggen på parkeringsplassen, slik at vi kunne utforske friluftsmuseet på egenhånd. Ja, vi hadde håpet å få oss en lunsj der også, fordi de selvfølgelig solgte tradisjonelle retter, men de tok dessverre ikke kort, bare kontanter og det hadde vi ikke. Du kan lese mer om friluftsmuseet her, og du finner noen bilder i galleriet nedenfor.
Det var allerede blitt langt ut på ettermiddagen og vi var sultne. Men, vi hadde en croissant i bilen og tenkte at vi heller bare skulle kjøre direkte til bestemmelsesstedet, byen Bielsko-Biala i Polen. Opprinnelig var dette to byer beliggende på hver side av elven Biala. Men, fra 1951 ble dette til en by.
Det var to timer å kjøre, men jeg visste at de hadde en restaurant der som hadde fått gode anmeldelser for sin tradisjonelle polske mat. Så, da gjaldt det å komme frem før resepsjonen og kjøkkenet stenge. Det klarte vi, og selv om vi kom uanmeldt midt i høysesongen fikk vi en gigantisk pitch på Camping 99 Beskid, ja den største noensinne på det som karakteriseres som en stor og alminnelig campingplass.
Se den pitchen, her er det jo plass til både hus og hage. De er generøse med plassen her i Polen. God plass for å lage en intimsone med hekk rundt, og samtidig kort vei til servicebygg med alt du kan tenke deg av fasiliteter.
Det var deilig å for en gangs skyld være fremme tidlig på kvelden, og etter en kort tur med hundene var det første vi gjorde å gå ned på restauranten for å ta en øl og smake på maten som hadde fått så gode omtaler.
Roastbiff i en herlig kraft/saus, med dumplings igjen.. ja det er jo samme konseptet som raspeballer egentlig, min favoritt.. syltet rødbet og bønnespirer. Menyen på dette stedet var så lang og omfattende at jeg hadde problemer med å bestemme meg. Helt utrolig for å være en campingplass.
Tore gikk for en litt stroganof-lignende gryte med røstipoteter, (og de var knallgode) .. også med bønnespirer og syltet rødbet. Omtalene av maten på denne campingplassen er i hvert fall langt fra oppskrytt.
Det var deilig med en kveld der var så tidlig fremme at det fortsatt var mange timer med sol, at vi kunne sitte ute å nyte et måltid uten at vi skulle kjøre videre, og at vi kunne gå en kveldstur med hundene etterpå før vi begynte å sette opp teltet for natten.
De hadde faktisk svømmebasseng med boblebad her også, noe dekor av palmer rundt gjorde jo at du fikk litt følelsen av å være i Spania igjen. Men, det var ute av drift denne kvelden. Det gjorde ingenting, for kvelden ble veldig kald.
Så kaldt ble det at vi måtte sette opp teltet. Så kaldt at gassovnen frøs, så den virket ikke, og så kaldt at Tore måtte ta på seg alt han hadde, inklusiv soveposen. Ja, da ble det så kaldt at jeg satt meg inn i bilen sammen med hundene og bare ventet på at varmematten min oppe i takteltet skulle gjøre det behagelig nok til å legge seg. Det er noe som ikke fungerer helt her ennå, det er varmeovn.
Skjulte perler 