Kategoriarkiv: Svalbard

Vinterbesøk på Bjørnøya

januar 20, 2026 Skjulte perler Legg igjen en kommentar

Båten settes på vannet og får et klask mot skutesiden, kroken slippes og navlestrengen opp til moderfartøyet vinsjes tilbake på trommelen med den velkjente lyden, daviten svinges inn. Båtfører manøvrerer bort fra den grå veggen som ruver over oss og vi er på vei inn mot Herwighavna nord på ishavsøya Bjørnøya, der stasjonen ligger et par kilometer foran oss.

For de aller, aller fleste, så er ikke Bjørnøya et sted i Kongeriket som er like lett tilgjengelig. Øya ligger som en del av øygruppen Svalbard, midt imellom det norske fastlandet og Spitsbergen.

I år er det 30 år siden jeg kom hit for første gang, og i like mange år har jeg jobbet om bord på Kystvaktens fartøyer i Barentshavet og farvannet rundt Svalbard, det har blitt mange turer på øya. Men dette innlegget handler ikke om Kystvakten eller lang fartstid, det handler om en raskt vintervisitt på Bjørnøya.

Båten svinger inn på havna. Havn og havn, det står en betongkloss ut fra det frosne berget, der det er mulig å stikke baugen inntil, hvis ikke været står på fra nord eller nordøst. I dag er forholdene greie, vi er en liten gjeng som spretter i land. Førstegangsbesøkende gjør seg klare til en dukkert i det iskalde vannet, medlemskap i Bjørnøya nakenbader-forening er en ettertraktet tradisjon for de som besøker øya. Jeg skrev navnet mitt i de protokollene for 30 år siden, det holder for min del, det er minusgrader i vannet og enda flere i luften. Besetningen på øya har vært hensynsfulle, det kommer røyk fra pipa på badstua. Dukkerten er selvfølgelig en eksotisk opplevelse, men særlig behagelig, det er vel å dra det langt!

Jeg har som alltid med meg kameraet, men på denne tiden av året er det ikke gunstig fotolys her nord, selv om mørketiden så vidt har kommet på bedre tanker.

Passerer den velkjente, og stadig mer rustne dampmaskinen som står her og vitner om en svunnen tid med gruvedrift på øya. Hammerfesthuset til høyre, den eldste fangsthytta på Svalbard, har stått her siden 1822.

Passerer skiltet som viser avstanden til flest kjente og noen ukjente steder rundt omkring i verden, over broa og videre opp bakken til stasjonen.

De har innredet er artig museum i hele det gamle stasjonshuset, der loftet er spekket med gammel radio- og meteorologihistorie. Stikker ikke innom der i dag, jeg vil opp og si hei til hundene.

Det har så lenge jeg kan huske alltid vært minst to huskyer på Bjørnøya, noen av dem husker jeg bedre enn andre, som «Laban», han døde dessverre plutselig for noen år siden, en trivelig hund. Nå står det to nye hunder tjoret til hundehusene, aldri hilst på disse før. Den ene er veldig imøtekommende og vil gjerne slå av en prat og bli klødd litt, ikke bare litt, men både vel og lenge. Når det er noen uker siden jeg har vært hjemme hos egne hunder, er det alltid godt med litt pelsterapi. Den andre er mindre begeistret for fremmedfolk. Den blir liggende i åpningen på huset sitt og bare skjelne bort på meg når jeg nærmer meg forsiktig uten å stirre tilbake.

Han har ikke lyst på en prat, men jeg setter meg likevel ned i snøen på litt avstand og slår av en prat mens jeg kikker en annen vei. Vi hadde sikkert blitt venner om jeg hadde hatt med noen godbiter i lomma, men jeg pleier jo ikke å ha det i lommene når jeg er på jobb.

Etter hundepraten bærer det inn på stasjonen. Av med den tunge drakta. Det er varmt og behagelig inne, treffer to fra stasjonen på vei ut, de skal om bord til oss for å få en omvisning på et av Kystvaktens aller nyeste fartøyer. Snakk om å føle seg velkommen, her har de bakt kaker og kokt kaffe til vi kom, det blir både ett og to kakestykker. Tar turen innom ‘metten’ og slår av en prat, før det er på tide å legge igjen noen kroner i velferdsbutikken. En ny t-skjorte og to par kaffekopper havner i handlenettet denne gangen. Litt merch fra Bjørnøya er jo alltid kjekt å ha i kjøkken- og klesskapet.

Det har gått et par timer, det er på tide å komme seg i drakta igjen og tusle ned på havna for å dra tilbake om bord. Det er fint turterreng på Bjørnøya, men nå, i nesten stummende mørke og kulde, er ikke det noe som frister.. dessuten, drivisen har vært helt nede til øya allerede i vinter, så noe solovandring her uten våpen er lite smart. Bamsen er ikke sett foreløpig, men den pleier sjelden å varsle ankomsten på forhånd.

Takk for nok et trivelig besøk på Bjørnøya, og ikke minst takk for deilig kaffe og ferske kakestykker.

Svalbard

Longyearbyen

juli 9, 2023 Skjulte perler Legg igjen en kommentar

Alt var litt annerledes før. Men, da er jo det naturlige spørsmålet, hva var annerledes og når var før? Jeg besøkte Longyearbyen for første gang for snart 30 år siden, da var det annerledes enn det er i dag, men slik er det jo for de fleste steder etter så mange år. Den gang hadde du følelsen av å besøke den ytterste utpost av sivilisasjonen. Spredt, sliten bebyggelse, med flakkende, dårlig opplyste gater.

Det var røft, skittent av kullstøv og nesten alle gikk bevæpnet midt i «byen» på grunn av isbjørnfaren. Selv på postkontoret og i banken, traff du folk med rifla over skulderen eller en svær revolver på hofta. Det var litt sånn ville vesten, eller som en halvdårlig amerikansk 80-talls film fra en loslitt, avsides gruvelandsby i Alaska.

Alt var litt annerledes før. Men, da er jo det naturlige spørsmålet hva var annerledes og når var før?

Dro du på puben om kvelden i Longyearbyen den gangen, satt gruvebusen og røyka og drakk ved bordene. Det siste du, eller vi burde gjøre for å unngå trøbbel, en garantert blåveis eller det som verre var, var å by opp hardbarka gruvearbeidere i rutete flanellskjorter til dans. De både så og virket litt skumle, fremdeles med kullstøv i skjeggstubbene etter arbeidsskiftet i trange gruveganger, langt der inne i jordens indre.

I dag nesten 30 år etter, på en knallfin, og til her å være, varm julidag, sitter jeg mer med følelsen av å kjøre inn til et større kjøpesenter. Utsikten, fjellene og omgivelsene er de samme, nå som da, fascinerende, selv etter å ha sett de mange, mange ganger, men alt er litt annerledes.

Det er mer ryddig, mindre skittent, mer moderne og «bybildet» har endret seg fra gruvebusen i lomp (arbeidsklær), tunge støvler og hjelmer med hodelykter, til folk som er ute og jogger i tights med bikkja, triller barnevogn, turister – amerikanere, spanjoler og kinesere i skjønn forening. Cruisebåtene ligger tett i Adventfjorden.

Svalbardbutikken og Lompensenteret har vokst seg store, med alt som hjertet begjærer i et moderne samfunn. Det er få steder du kan finne så tette forekomster av sportsbutikker med grisedyre ekstremklær og ekspedisjonsutstyr i alle regnbuens farger, spisesteder, kafeer, hoteller og barer, enn her i Longyearbyen. Kanskje ikke så rart, gruvedriften er borte, det er bare litt gjenværende aktivitet i gruve 7, for å holde det lokale kraftverket i drift, enn så lenge. I dag er det turisme som gjelder. For de som har sett store deler av planeten, er Svalbard et ettertraktet reisemål. Her er alt lengst mot nord, men likevel tilgjengelig, bare noen få flytimer fra fastlandet.

Lomp: arbeidsantrekket til gruvebusen (bus: arbeidere). Lompensenteret i Longyearbyen var opprinnelig stedet der busen gikk for å få vasket både klær og seg selv etter arbeidsdagen.

Eksotisk, vilt og vakkert er det fremdeles, selv om Longyearbyen har skiftet karakter, og beite. Svalbardreinen tusler fremdeles mellom bebyggelsen, isbjørnfaren er like stor, fjellene like mektige. Naturen og naturopplevelsene på Svalbard slutter aldri å fascinere. Enorme karakteristiske fjellmassiver, dype daler og isbreer. Det er et yrende dyreliv i sjøen og på land, og spanderer du på deg en tur, sommer som vinter, enten med hundeslede, snøscooter, én- eller flerdagscruise på Isfjorden eller andre steder rundt Spitsbergen, eller andre steder på Svalbard, blir du ikke skuffet. Hvalross, isbjørn, sel, forskjellige typer hval, polarrev og et yrende fugleliv. I tillegg er det mye historie og kulturminner, ja så å si overalt. Rester og ruiner etter ambisiøse gruveprosjekter, forlatte bosettinger, polferder, fangstfolk, hvalfangst, det er spor etter menneskelig aktivitet helt tilbake til 1600-tallet og vel så det.

Det er mulig å ferdes rundt på Svalbard på egenhånd, men du må forholde deg til en del regler, les oppdatert informasjon fra Sysselmesteren. Husk at all ferdsel utenfor bebyggelsen i Longyearbyen innebærer stor isbjørnfare, og bamsen er ofte sulten og sjelden kresen. Det er mange tilbud å velge mellom, Visit Svalbard har mye informasjon, og som en eksotisk destinasjon til konferanser, helgeturer eller hva må det måtte være, Svalbard skuffer aldri.

Sysselmester (tidligere Sysselmann): Sysselmesteren på Svalbard er regjeringens øverste representant på øygruppen og har rolle både som politimester og statsforvalter. Administrativt er Sysselmesteren underlagt Justis- og beredskapsdepartementet, men har som statsforvalter også oppgaver som ligger under andre fagdepartement.

Bare det å sette seg på Kroa med en pizza og noe gyllent i glasset, gir litt inntrykk av hvordan det var før. Der, og flere andre steder, så sitter nesten lukten av rullingsen til busen og det råbarka miljøet igjen i veggene. Etter det andre glasset, i disse omgivelsene, så blir du litt lokal, litt fangstmann, eller kan kjenne litt på gruvebusfølelsen, følelsen av å være et annerledes sted, som bare finnes her på Svalbard. Alle bør ha Svalbard på bucket-lista. Bo litt annerledes på for eksempel Mary-Anns Polarrigg eller på Basecamp, og innta middagen på Gruvelageret.

Mitt korte besøk denne gangen, i fantastisk og varmt sommervær, ble avrundet med en is på benkene utenfor Svalbardbutikken, det skal være en første gang for alt.

Svalbard

Pyramiden på Svalbard

mars 9, 2017 Skjulte perler Legg igjen en kommentar

Pyramiden, en sovjetisk mønsterby på Svalbard. Etter at gruvedriften ble nedlagt i 1998 ble stedet liggende øde i mange år. Å komme hit tidlig på 2000-tallet var spesielt, hele stedet så levende ut – det manglet bare alle menneskene som engang hadde bodd, og hatt sitt virke der. Det så ut som folk bare hadde reist seg fra frokostbordet og forlatt stedet, tallerkenene sto fremdeles på bordet, tøflene parkert under sengen. Eneste beboere på denne tiden var fuglekolonier, krykkjer som hadde overtatt vinduspostene som hekkesteder, en ensom polarrev som tuslet gjennom de engang så travle gatene. Bilene sto igjen, busser, bussbilletter lå fremdeles på skranken … Svømmehallen var åpen, men uten vann og folk, eneste mannen som sto igjen var statuen av Lenin som fremdeles sto og beskuet en svunnen tid og en tapt ideologi som nå naturen i det hardføre Arktis tok sakte men sikkert tilbake.

Pyramiden kan nåes med snøscooter eller båt. Det er også flere turoperatører som tilbyr guidet tur fra Longyearbyen.

I dag er mye ryddet i Pyramiden, men man kan fremdeles få et inntrykk av hvordan livet i gruvebyen må ha vært her lengst inne i Billefjorden, ca. 50 km nordøst for Longyearbyen. Hotellet, «Tulipanen», er gjenåpnet for turister som ønsker å oppleve noe utenom det vanlige … Skal du tilbringe noen dager på Svalbard er det vel verdt en tur til denne byen som ble overtatt av russerne i 1927, etter at de kjøpte gruvedriften fra svenskene som hadde drevet her siden 1910. Historisk interessant, de russiske guidene som er her i dag er engasjerte og stolte over sin historie på stedet – en guidet tur på stedet er en opplevelse det er vanskelig å glemme.