Saltsjøene like utenfor Torrevieja i Alicante, Spania, er naturens rosa vidunder. Ja, de kan bli helt surrealistisk rosa, noe som avhenger av værforhold og temperatur. Så, ikke bli skuffet om du drar dit og finner at de kanskje ikke er rosa i det hele tatt.
Hovedsjøene Laguna de Torrevieja og Laguna de La Mata er noe av de mest spektakulære natur-attraksjonene i landet, og de tiltrekker seg årlig tusenvis av besøkende som ønsker å oppleve deres slående skjønnhet og helsebringende egenskaper. Det salte vannet skal være speisielt bra for de med psoriasis og hudlidelser, og effekten av det salte vannet som får deg til å flyte som en dupp, slik som i Dødhavet, er en attraksjon i seg selv. Men, det er faktisk forbudt å bade her.
Den rosa fargen skyldes en kombinasjon av faktorer, inkludert tilstedeværelsen av mikroorganismen Dunaliella salina og en type bakterier som trives i det høye saltinnholdet. Disse mikroorganismene produserer en rød pigmentering som gir vannet sin karakteristiske rosa nyanse, spesielt intens under visse lysforhold.
Saltsjøene i Torrevieja har spilt en betydelig rolle i regionens økonomi i århundrer. Saltutvinning har vært en viktig næring siden romertiden, og produksjonen fortsetter den dag i dag. Saltet som utvinnes fra disse innsjøene, er kjent for sin høye kvalitet og eksporteres til mange land. Dette var faktisk et av verdens farligste yrker før moderne produksjon. For de som er interessert er det mulig å få guidede turer til saltanleggene, og et innblikk i både utvinningen fra saltsjøene og økosystemet i dem.
Sjøene har også historisk sett vært viktige for det lokale økosystemet. De salte våtmarkene gir et unikt habitat for en rekke fuglearter, inkludert flamingoer, som trekker til området for å hekke. Dette gjør området til et viktig sted for fugletitting og bevaring av biodiversitet.
Og, ja, den rosa fargen på sjøen har også en betydning for flamingoens farge – som tilfører fjærdrakten pigmenter når fuglene beiter på de rosa mikroorganismene.
Castillo de Lorca eller Fortaleza del Sol (Solens festning), er et storslått eksempel på militærarkitektur fra middelalderen og en viktig del av Spanias historiske arv. Den imponerende festningen ligger på en høyde ved byen Lorca, i Murcia, og gir et fascinerende innblikk i landets fortid.
11. mai 2011 ble Lorca rammet av et jordskjelv med en styrke på 5,1 på Richters skala. Både festningen og andre bygninger fikk omfattende skader.
Festningen har en lang og kompleks historie som strekker seg over flere århundrer. Opprinnelsen kan spores tilbake til romertiden, men den nåværende konstruksjonen ble bygget i det 9. århundre under den mauriske perioden. Det ble først etablert som et forsvarsverk av muslimske herskere for å beskytte regionen mot inntrengere og rivaliserende styrker. Men, den kom til å spille en betydelig rolle i Reconquista, den kristne gjenerobringen av Spania fra maurerne. I 1243 ble Lorca erobret av Ferdinand III av Castilla, og festningen ble en viktig bastion i kampen for å befeste kristen kontroll i regionen.
Festningen er kjent for sin imponerende arkitektur som er en kombinasjon av romerske, mauriske, gotiske og renessanse elementer, noe som reflekterer de forskjellige historiske periodene den har gjennomgått.
Gjennom århundrene har Castillo de Lorca vært vitne til mange betydningsfulle historiske hendelser. Under den spanske borgerkrigen (1936-1939) ble den delvis ødelagt, og det ble brukt som militærbase. Etter krigen har det blitt restaurert og bevart som en kulturarv, og det er i dag et populært turistmål.
Et gammel solur viser alltid tiden helt nøyaktig.
I dag er Castillo de Lorca et velbesøkt kultursted som tilbyr et bredt spekter av aktiviteter og utstillinger. Besøkende kan utforske festningens ulike deler, inkludert de imponerende tårnene og de historiske områdene som gir et dypere forståelse av dets historiske betydning.
Det er også et museum som gir innsikt i Lorcas historie og kultur. Her kan du se utstillinger om livet i middelalderens liv og lokal folklore. I den lille kafeen kan du få deg noe å bite i eller kjøpe deg en suvenir, som f.eks. en hjelm eller et plastsverd.
En kurositet: for noen år siden tok Lorca grep for å øke turismen i konkurranse med populære steder som Granada og Cordoba. Et av tiltakene var at de sto frem som en kjæledyrvennlig destinasjon, dette gjaldt både restauranter, butikker, museum og historiske steder. Så da vi besøkte festningen med våre to hunder, ble de tatt i mot ved å få utdelt hver sin pose med godbiter.
Anbefaler alle et besøk hit, kjekt for både to og firbeinte.
Lørdag 6. juli – Fridag på WeCamp – Cabo de Gato i Almeria
Vi fant ut at det ikke var så verst på WeCamp likevel, stedet hadde et flott sanitærbygg, svømmebasseng, en strand og restaurant. Dessuten, var det egentlig hyggeligere der bak mellom bilen og hekken enn vi hadde trodd. Ikke minst, vi var omringet av bare spanjoler, som klimpret på gitar, spillte brettspill og hadde quitz med barna. Veldig koselig egentlig.
Vi trengte å rydde gjennom bilen, montere noe utstyr, og det hadde hopet seg opp en del arbeid det kunne være godt å få unna før helgen var omme. Så, vi bestemte oss for å bli en dag ekstra.
Den ekstra pitchen viste seg å komme til nytte likevel, da vi skulle lufte sengetøy og omorganisere bilen. Hundene fikk også større plass å boltre seg på, mens vi holdt på med ominnredningen.
Tore monterte lyslist langs taket i hele bilen, slik at vi skulle slippe å hele tiden gå rundt med lommelykt. Og, han pakket ut og installerte filter i vannkannen «Lifesaver» som kan rense og gjøre hva som helst av vann til drikkevann. Nedenfor en video der han demonstrerer hvordan den virker. Praktisk, ikke bare på reise, men også hjemme.
WeCamp er en glamping camping midt ute i øde ørkenland, men sant skal sied, det er virkelig oase. De er helt sikkert fine å bo i disse teltene.
På kvelden tok vi en tur på stranden og tilslutt en øl utenfor restauranten med live musikk, (hør i videoen nedenfor). Så bestilte vi oss take-away og gikk hjem til Lasse. Det er rart hvordan slike rolige hviledager går bare så alt for fort.
Fredag 5. juli – fra Adra til Las Negras – Cabo de Gato i Almeria
Det hadde vært den første natten i teltet der høyt oppe på taket. Jeg må jo innrømme at jeg hadde tenkt litt på hvordan det ville være, og faktisk var jeg blitt mobbet av flere som mente at jeg ikke ville komme meg opp og ned den bratte stigen, spesielt siden jeg har et dårlig kne. Akkurat det, var min minste bekymring, jeg har klatret opp og ned i leidere i både små og store båter hele mitt liv, og har sett de med verre kneskader gjøre det samme.
Men, jeg hadde tenkt mer på blafrende teltduk, føle seg eksponert kanskje, som om noen kunne se silhuetten min der inne.. og ikke minst, ville jeg følge meg utrygg i å ligge bak en tynn teltduk og ikke i hus.
Ville det være komfortabelt, ville jeg sove godt? Svaret er JA. Det er ikke noen tynn teltduk som blafrer i vinden, skyggen din er ikke synlig utenfra. Med vanlig madrass, dyne og puter, føltes det som om jeg lå i min egen seng.
Det er så god plass at det er som en dobbeltseng. Den eneste som ikke helt fant seg til rette og var bekymret for sikkerheten var Pippi, så heretter skal hun få sove i buret sitt.
Camping Havana er som allerde nevnt en oase, der du virkelig får lyst til å bare bli og slappe av. Vi har alltid noe arbeid å gjøre underveis, så det må jo nevnes at vi fikk bli så lenge vi ville, ikke noe jag om å være ute og borte før kl. 11 eller 12 som mange andre steder. Det setter vi pris på. I tillegg til litt arbeid og en god frokost, fikk jentene kose seg litt på stranden.
Istendenfor å kjøre motorveien, A7, tok vi turen langs kystveien og alle plastkorridorene, deretter veien gjennom Almeria sentrum. Vi hadde planlagt å stoppe å besøke et av drivhusene og de største grønnsaksprodusentene, ikke minst, se det berømte og imponerende slottet Alcazaba. Men, igjen så var det for varmt, både for to- og spesielt for de firbeinte. Det var alt for varmt å la dem sitte i bilen, og ute var det 38 grader, og det aller største problemet, asfalt som er brennhet og svir sarte poter.
Men, ut og lufte oss må vi, uansett temperatur, det er da det er om å gjøre å finne steder som er skyggefulle eller luftige. Så underveis stoppet vl ved Castillo de Santa Ana, en festning som ligger på havnen i byen Roquetas de Mar. Her håpet vi på litt sval bris fra havet og kanskje muligheten for å kjøle oss ned inne bak murene.
Det ble en veldig kort spasertur, bare fra bilen og bort til festningen. Den var dessverre akkurat stengt. Jentene er veldig flinke med å skynde seg å gjøre det de skal på slike varme dager.
Målet vårt denne dagen var nasjonalparken Cabo de Gato, der vi hadde tenkt å kjøre offroad på de bratte og svingete veiene som tar deg gjennom det vulkanske landskapet og til legendariske strender kjent for sitt rike fugleliv. Men, Lasse pinget som aldri før, dessuten var han super treg, og på toppen av det hele så stoppet han bare helt plutselig. Ja, altså, motoren bare døde, midt under fart. Så satt vi der i 1 minutt, før Tore satt igang med prosedyren som går ut på å tråkke 40 ganger på gasspedalen før han starter, noe som angivelig skal resette sensorer, og ja, da var alt som normalt.
Vi kom oss jo til Cabo de Gato, selv om planene for hva vi skulle gjøre der var blitt amputert. Men, ofte er det ikke nødvendig å reise så hinsides langt for å få se naturens under. For, like etter Almerias flyplass, i en lite lagune langs med veien, oppdaget plutselig Tore en flokk med flamingo.
Tore fant en flamingo som hadde tid til et par bilder, dette er nok en ungfugl ettersom den foreløpig mangler den rosa drakten.. De blir rosa av maten de spiser. Bestanden i Sør-Spania er på rundt 6000 fugler.
I nasjonalparken fikk vi i allefall en tur ut til det ikoniske fyret og vi fant en flott strand der vi kunne strekke på bena og med en restaurant for litt mat og drikke.
Fyrtårnet på Cabo de Gata, ble bygget i 1863. Dette fyrtårnet, med sitt imponerende utsyn over Middelhavet, har vært viktig for navigasjonen til sjøfarende i snart flere hundrede år.
Utsikten fra restaurant Chiri-Bus var absolutt upåklagelig. Men, sjømaten vi bestilte var skuffende og prisene mildt sagt sjokkerende. Vi kunne like godt bare ha kjørt satt ut stolene og nytt utsikt og medbrakt mat fra der Lasse sto.
Dette tårnet og festningsverket fra 1700-tallet heter Torreón de San Miguel og er nå planlagt restaurert. Det ligger på stranden rett utenfor byen Cabo de Gata og ved restaurant Chiri-Bus hvor vi spiste.
Det var begynt å bli sent og Lasse var gretten, så vi peilet oss inn på den nærmeste campingplassen Wecamp Cabo de Gata, like utenfor landsbyen Las Negras. Det var i grevens tid, for 100 meter fra inngangen, stoppet Lasse igjen, denne gangen med alle mulige nye varselamper og pingelyder vi aldri hadde sett eller hørt før. Han var nok sliten og ville hvile.
Wecamp er ikke en vanlig campingplass, det er glamping, og selv om det betyr at det er luksuriøst og dyrt, og det også er plasser for bobiler og campingvogner, så passer det kanskje ikke helt for sist nevnt. Pitsjene er super små, og da vi ba om å få en som hadde litt størrelse, fikk vi to, men det kunne vi jo ikke bruke til noe. Likevel, vi klarte nå å stue oss inn i båsen og fant litt privatliv mellom bilen og hekken. Så får vi se i morgen om vi liker det eller ikke.
Om ikke vi var helt fornøyde til å begynne med, så synes Pippi at det var stor stas å ha sin egen hage hun kunne vandre inn og ut av gjennom hekken. Hun la seg til inni der og lurte og passet på det som gikk forbi.
Cabo de Gata, en av de mest spektakulære naturperlene i Spania, ligger rett nord for Almería. Området kjent som en av Spanias viktigste nasjonalparker er kjent for sine dramatiske landskap, urørte strender og rike historie. Med sin unike geologi og mangfoldige økosystem er området en favoritt blant naturelskere, eventyrere og historieentusiaster.
Parkens vulkanske fjell og klipper skaper et dramatisk og storslått landskap. Den gamle vulkanske aktiviteten har etterlatt seg en geologisk arv med imponerende formasjoner, som gir området en nesten utenomjordisk karakter. Kystlinjen er preget av bratte klipper og skjulte viker som står i kontrast til det klare blå Middelhavet
Cabo de Gata er kjent for sine vakre og mangfoldige strender. Noen av de mest kjente er:
Playa de los Muertos: Denne stranden er kjent for sitt krystallklare vann og dramatiske omgivelser. Navnet, som betyr «De dødes strand», kan virke dystert, men stedet er en av de mest naturskjønne i området. Men, den bærer likevel ikke navnet uten grunn, da den gjennom historien har vært et sted det ofte drev i land lik.
Playa de Mónsul: En av de mest ikoniske strendene i parken, Playa de Mónsul, er berømt for sin karakteristiske form og vulkanske steiner. Den brede stranden og de majestetiske klippene gir et spektakulært landskap. Stranden har også blitt brukt som filmsett i flere kjente filmer, inkludert «Indiana Jones og det siste korstog».
Playa de San José: Ligger nær landsbyen San José og er populær blant både lokalbefolkningen og turister. Den har en avslappet atmosfære og er perfekt for svømming og soling.
Playa de los Genoveses: Er en stor, gylden strand som ligger i en vakker bukt. Den er kjent for sitt rolige vann og naturskjønne omgivelser. Den er ideell for familier og de som ønsker en mer avslappende dag ved sjøen.
Det finnes uendelig mange strender, både de som er lett tilgjengelige og de som krever et offroad-kjøretøy. Men, advarsel, for de mest tilgjengelige som har strandbarer og spisesteder, så er prisene skyehøye og kvaliteten på maten kan ikke akkurat sies å være god. Vel, nå, prøvde vi jo bare denne ene, men den som til gjengjeld var omtalt som den beste. Utsikten var upåklagelig men maten og prisen svært skuffende.
Cabo de Gata er hjem til en rekke sjeldne og endemiske plante- og dyrearter. Det tørre klimaet og den unike geologien gir et spesialisert økosystem hvor man kan finne både middelhavsvegetasjon og sjeldne arter som kun finnes i denne regionen. Fuglelivet er spesielt rikt, med mange hekkesteder for fugl som stork og ravn, samt et viktig stoppested for trekkfugler. Men, igjen, må si jeg meg litt skuffet.. vi så ikke en eneste fugl, bare turister. Men, utenfor Almeria flyplass derimot, oppdaget Tore en flokk med flamingo i en lagune langs veien.
En flamingo som hadde tid til et par bilder, dette er nok en ungfugl ettersom den foreløpig mangler den rosa drakten.. De blir rosa av maten de spiser. Bestanden i Sør-Spania er på rundt 6000 fugler.
Nå skal sant sies at turen vår til Cabo de Gata ble litt amputert. Vi dro jo dit fordi vi ville kjøre offroad med Lasse, på grusveiene gjennom vulkanske landskap og ned til de legenariske strendene. Men, Lasse, han var sliten, laget pingelyder, knirket og stoppet inn i mellom, så vi fant ut at det var best å la ham slippe.
Men, vi tok en tur ut til det ikoniske fyret og fant en camp vi kunne tilbringe en dag for å utforske omgivelsene til fots. Det er nok et område vi vil vende tilbake til for å utforske nærmere senere.
En av de mest kjente historiske bygningene i området er fyrtårnet på Cabo de Gata, bygget i 1863.
Dette fyrtårnet, med sitt imponerende utsyn over Middelhavet, har vært viktig for navigasjonen til sjøfarende i snart flere hundrede år.
Castillo de Santa Ana som ligger på havnen i byen Roquetas de Mar er ikke bare et historisk festningsverk, men også et sted hvor historie møter moderne kultur. Dette skyldes i stor grad det unike amfiteateret som er integrert i festningens komplekse struktur, og som nå fungerer som en viktig kulturell arena.
Den imponerende festningen ble opprinnelig bygget på slutten av 1500-tallet som et forsvarsverk for å beskytte kystlinjen mot de hyppige angrepene fra pirater, særlig fra Nord-Afrika. Denne perioden var preget av uroligheter og mange kystbyer i Spania ble utsatt for angrep og plyndring. Spesielt var piratene ute etter lasten fra saltgruvene og å kidnappe mennesker de kunne selge som slaver.
Før festningen ble bygget, sto det et tårn på dette stedet, oppført av monarken Yusuf 1. Bygningene, tårnet og murene har gjennomgått flere restaureringer og modifikasjoner gjennom århundrene, spesielt etter at de ble alvorlig skadet av jordskjelvet i 1804. Etter dette ble den gjenoppbygd og forbedret for å kunne møte nye forsvarsbehov.
Castillo de Santa Ana er et klassisk eksempel på militær arkitektur fra 1600-tallet, med tykke murer, bastioner og tårn designet for å motstå både angrep fra sjøen og fra land. Festningens struktur er robust, med lave og brede murer som gir den et solid utseende. Innenfor murene finnes flere bygninger som opprinnelig ble brukt til boliger for soldater, lager for våpen og ammunisjon, samt forsyninger.
I tillegg til sin historiske betydning har Castillo de Santa Ana også blitt et kulturelt knutepunkt for regionen. Festningen brukes ofte som et sted for kulturelle arrangementer, inkludert kunstutstillinger, konserter og teaterforestillinger. Dette har gjort festningen til en viktig del av det lokale samfunnet, og den tiltrekker seg både turister og lokale innbyggere som ønsker å oppleve en del av regionens rike kulturarv.
Amfiteateret er designet med en halvsirkelformet oppsetning, lik klassiske greske og romerske teatre, med terrasserte sitteplasser som vender mot en sentral scene. Det ligger i en av de åpne gårdsplassene til festningen, og utnytter den naturlige akustikken skapt av festningens tykke murer.
Festningen er åpen hver dag for besøkende, et godt alternativ til å kjøle seg ned på varme dager. Det er også tilbud om guidede turer og det beste av alt, det er gratis inngang.
Torsdag 4. juli – Jimena de la Frontera – Adra i Almeria
Endelig var vi på veien, to ihvertfall en måned forsinket., og nå skulle vi prøve overlanding-livet for første gang. Vi hadde snakket om å ta en prøvehelg, men det fikk vi aldri tid til, så vi bare kastet oss avgårde i Lasse Land Rover, fullspekket av bagasje og med utstyret til hjemmekontoret og hundene 11+ gamle Thombi (Rhodesian Ridgeback) og 1+ gamle Pippi (Engelsk Staffordshire Terrier), som ikke tok rent lite av plassen, spesielt den eldste på nærmere 50 kilo og sin uformelige og store kroppsfasong, som okkuperte hele området der baksetet hadde stått.
Uansett, hvilken ende vi begynner i, enten det er hjemme i Norge eller det er i Spania, så er første etappe utrolig kjedelig. Det er jo en distanse på minst 100 km der du føler at du har sett alt, mange, mange ganger. Men, det finnes jo alltid noe nytt og stoppe å se, om du bare stopper opp. Og, det å stoppe opp, det gjør vi alltid, og minimum etter ca. 2 timers kjøring.
Vi kom litt sent avgårde som alltid, planen var å dra ca. kl 14, men det er alltid et eller annet som tar lenger tid enn forventet. Men, endelig, litt etter kl. 17 var vi på veien, og store optimister om at vi skulle få en knirkefri tur med Lasse, som nettopp hadde vært på verksted. Det varte 1 km, så begynte han med sin vanlige pingelyd som vi trodde vi var blitt kvitt. Vel, den hadde vi levd med gjennom hele Europa på vei ned til Spania høsten 2023, så da antok vi at vi måtte leve med den hele veien tilbake også. Det er som å høre låten «Bjelleklang» dypt inne fra dashbordet, om og om igjen. Vi beroliger oss med at det er en ufarlig varsel fra krengesystemet?
Men, tilbake til det å stoppe for å strekke på føttene… det gjorde vi i den botaniske hagen i Malaga, som ligger sånn ca. 2 timer unna der vi bor. Her kunne både to og firbeinte få nyte det fantastiske området med eksotiske planer fra hele verden, og med stier som svinger seg gjennom bambusskoger og rundt fossefall. Men, nettopp fordi vi var forsinket, kunne vi heller ikke denne gangen ta den tiden vi hadde lyst til og nyte dette paradiset, (ja det er ganske vanlig det, at vi er i tidsnød).
Vi skulle nemlig videre til «Mar de Plástico» – plasthavet i Almeria, der jeg tidligere på dagen hadde ringt til en veldig spesiell campingplass, som ligger midt inne mellom drivhusene – Camping Havana. Ja, de hadde ledig plass, men ønsket selvfølgelig at vi skulle komme før kl. 21. Etter å ha forsert kilometervis blant fallerferdige drivhus i plast, med søppel på alle kanter, ankom vi endelig destinasjonen ca. 1 time forsinket, men nå ble nå likevel anvist en plass av den hyggelige innhaveren som hadde sittet på terassen og ventet på oss etter litt tekstmeldinger frem og tilbake.
Jeg forstår hvorfor de ønsker at folk skal ankomme til rimelig tid… da vi skulle blåse opp teltet for første gang på tur, så var det faktisk veldig pinlig å forstyrre freden til andre campingjester med denne brølende pumpen som plutselig brukte 3 minutter istedenfor 50 sekunder.
Ja, så var det bare å lage seg noen brødskiver til kvelds og krype opp i teltet for å sove der for første gang.
Spania er kjent for sine solfylte strender, sjarmerende landsbyer, og fantastiske campingplasser med idyllsike beliggenheter, som tiltrekker seg turister fra hele verden. Men, midt i det uvanlige landskapet «Mar de Plástico» – plasthavet i Almería, finner man en campingplass som skiller seg ut på en helt spesiell måte – Camping Havana, en herlig oase av en skjult perle midt inne mellom alle drivhusene.
Denne helt spesielle campingplassen, som jeg ikke kan begripe hvorfor bare har to stjerner, ble etablert i 1967, og har siden vært drevet av samme familie i flere generasjoner. De startet nok opp lenge før de endte opp med å bli omringet av de enorme områdene av drivhus, og for å komme frem til dem, må du kjøre flere kilometer i endeløse korridorer med plastdrivhus og søppel.
Men, det er virkelig verdt det, og når du først kommer dit så er du i et paradis av en oase som ikke minner om en campingplass i det hele tatt. Området er som en diger botanisk hage, med frukttrær, olivenlunder, og med kreative fargerike blomsterpotter og dekorasjoner over alt. Dessuten, det er bare 100 meter å gå til stranden.
Campingplassen har vært drevet av samme familie siden 1967 og de har virkelig satt sitt helt personlige preg
Pitsjene er store, skyggefulle og private der de ligger mellom barrierer av trær og busker. Det er innlagt strøm og vannkranene (faktisk drikkbart) ligger på rad og rekke. For ikke å snakke om et trivelig og koselig servicebygg med dusj og toalett, rent og pent, med utplassert håndsåpe og friske stiklinger av planter i glass som venter på å slå rot… alt i alt noe som vitner om en kjærlighet til det de holder på med.
Man kan på ingen måte si at campingplassen virker moderne eller prangende, men den har en unik bohemsk, hjemmekoselig og romantisk atmosfære, du ikke finne mange steder, og du får virkelig lyst til å bare bli der noen dager til.
I sesongen har de en liten bar med terasse som selger enkle retter som tapas, pizza og burgere, og det er en liten kiosk hvor du kan få kjøpt det mest nødvendige. I tillegg til de store og vidunderlig pitsjene som passer for både bobiler og campingvogner, er det to store bonus, området er fritt for trafikkstøy og masseturisme. På stranden som er avskilt som båser med pirer av stein mellom, er det nesten garantert at du finner en du kan ha for deg selv. Vi var nesten alene, selv om vi besøkte i høysesongen. Det beste av alt, det er hundevennlig og kjæledyr er hjertlig velkommen… vi kommer garantert tilbake.
Mange er kanskje skeptisk og lurer på hva som venter i andre enden etter å ha kjørt kilometervis i dette surrealistiske landskapet, men det gjør bare kontrasten mellom plasthavet og den grønne oasen Camping Havana enda større. Kjører du ut av plasthavet er det også mye fint å se, både pittoreske landsbyer, Alemeria by og Europas eneste ørken, Tabernas-ørkenen, der du finner flere kulisser, brukt i spaghetti-western. Ikke minst, hvorfor ikke besøk et av disse drivhusene og lære mer om dette mikromiljøet som forsyner hele Europa med frukt og grønt.
Kontaktinfo:
Camping Havana
Camino Habana, s/n, 04770 La Curva, Adria, Almería, Spania
«Mar de Plástico» – plasthavet i provinsen Almeria på sørøst-kysten av Spania, dekker et gigantisk område som er tre ganger større enn Oslo og hele norges største kommune Kautokeino. Det enorme området av drivhus i hvit plast, er synlig fra verdensrommet, og om du ser på Google Maps, vil du finne at det på kartet er farget hvitt.
Det hele startet i den lille byen El Ejido på 70-tallet, der et par bønder satt opp drivhus for å forlenge dyrkingssesongen og møte den økende etterspørselen etter frukt og grønt i Europa. Det hele ble en stor suksess og stadig flere kastet seg på trenden, i løpet av et 10-år, var det allerede blitt en storby av drivhus, med et nettverk av gater.
Plasthavet dekker et enormt område som er tre ganger større enn Oslo og norges største kommune Kautokeino.
Selvfølgelig har det hatt sine positive sider, det har sørget for frukt og grønt til millioner av mennesker og bidratt til å holde prisene på disse nede. Det har hatt god innflytelse på økonomien og bidratt til mange nye arbeidsplasser, ikke bare innen landbruket, men også tilhørende sektorer som transport og handel. Ikke minst, drivhusene reflekterer solvarmen tilbake, noe som har ført til at temperaturen i området har blitt lavere enn den ellers ville ha vært, i dette tørre og varme området som faktisk også huser europas eneste ørken, Tabernas-ørkenen.
Men, eventyret har også sine mange alvorlige skyggesider. Plastavfallet som produseres i området er enormt, og selv om mye av det resirkuleres, havner fortsatt en betydelig mengde plast i naturen. Dette fører til miljøproblemer, som forurensning av jord og vann, og skader på det lokale økosystemet. Rovdrift på vannressurser, fører til at grunnvannet synker og setter både natur og infrastruktur i fare, samtidig som det blir forurenset av inntrenging fra saltvann.
Et annet problem er arbeidsforholdene, som for mange av de som jobber i drivhusene er svært utfordrende. En stor andel av arbeidsstyrken består av immigranter fra Afrika og Øst-Europa, mange av dem uten lovlig opphold. Disse arbeiderne jobber ofte under dårlige forhold, med lav lønn, lang arbeidstid og minimal beskyttelse. De lever ofte i improviserte bosettinger med dårlig tilgang til grunnleggende tjenester som rent vann og helsetjenester.
Kilometervis med drivhus og ofte kan du med sjokk og vanntro se hvor primitivt folk bor i mellom disse. Ofte er de provisoriske boligene uten både strøm og vann, og noen steder bor de bare under tak bestående av bølgeblikk, plast eller tepper.
Tilslutt er det problemet med kriminalitet. Området har blitt et episenter for narkotikaproduksjon, menneskehandel, utnyttelse og korrupsjon. Myndighetenes tilsyn og regulering av landbruksproduksjonen i Mar de Plástico har vært svak, noe som skaper rom for bestikkelser og ulovlige avtaler mellom lokale myndigheter og aktører i landbruksnæringen.
En av de mest alvorlige formene for kriminalitet i Mar de Plástico er dyrking av narkotika, spesielt cannabis. De enorme drivhusene gir gode skjulesteder for ulovlig dyrking, som ofte finner sted i hemmelige rom eller underjordiske anlegg under de legitime planteproduksjonene. På grunn av det enorme plasthavet, er det vanskelig for myndighetene å oppdage disse ulovlige aktivitetene. Narkotikadyrking i området blir ofte drevet av organiserte kriminelle grupper som utnytter de vanskelig kontrollerbare områdene for å produsere narkotika som deretter distribueres både nasjonalt og internasjonalt.
Oppsummert er plasthavet i Almeria et komplekst fenomen med både fordeler og ulemper. Det har bidratt til økonomisk vekst og matforsyning, men har også skapt betydelige miljømessige og sosiale utfordringer. Det er lov å håpe at myndighetene får kontroll og finner en balanse som sikrer bærekraften i regionen, samtidig som man tar hensyn til de menneskene og miljøene som påvirkes.
En ting er i allefall sikkert… å kjøre gjennom dette området gir deg følelsen av å være på en annen planet, eller i en Armageddon film.
Like nord for Málaga by, ligger den botaniske hagen «La Concepción Jardín Botánico-Histórico», en sann oase av naturlig skjønnhet og en av de mest imponerende og best bevarte historiske botaniske hagene i Europa.
Hagen ble anlagt på midten av 1800-tallet, av det velstående paret Jorge Loring og Amalia Heredia. Inspirert av deres reiser over hele verden, spesielt til eksotiske steder som Asia og Sør-Amerika, begynte de å samle planter fra ulike kontinenter og skapte en hage som reflekterer en global botanisk arv. Hagen ble utformet i en romantisk stil, med stier som slynger seg mellom trærne, små vannfall og pittoreske broer som fremhever skjønnheten til de ulike plantene.
Hagen på 23 hektar inneholder mer enn hele 50 000 planter fra 2 000 ulike arter, med alt fra subtropiske skoger til tørre ørkenplanter og kaktus.
I 1990 ble den 23 hektar store hagen kjøpt av Málaga kommune, som restaurerte og åpnet den for offentligheten. Siden den gang har La Concepción vært et yndet sted for både botanikere, historieinteresserte og naturentusiaster, som kan nyte ikke mindre enn 50 000 planter fra 2 000 ulike arter. Hagen er delt inn i ulike rom, som representerer forskjellige klimasoner og økosystemer fra hele verden.
Her kan besøkende oppleve alt fra frodige subtropiske skoger til tørre ørkenplanter. En av de mest imponerende samlingene i hagen er palmeskogen, som er en av de største i Europa.
En annen bemerkelsesverdig del av hagen er bambusskogen, som gir en følelse av å være i Øst-Asia. Blant de mest populære plantene finner man magnoliaer, eukalyptus, jacaranda og en rekke tropiske frukttrær som mango og avocado. Hagen har også flere rolige dammer og små innsjøer som er hjem til fisk, skilpadder og andre skapninger som lever i vannet. Det er også flere skjulte stier og utsiktspunkter hvor man kan nyte panoramautsikt over Málaga by og Middelhavet.
I tillegg til den botaniske rikdommen, tilbyr La Concepción en rekke attraksjoner som gjør besøket enda mer spennende. Hagen har flere historiske bygninger, inkludert det vakre Loringiano-museet, som huser arkeologiske funn fra Málaga-regionen. Det gamle herskapshuset som en gang tilhørte Loring-familien, er også et av høydepunktene, med sin klassiske arkitektur og rike historie.
Dessuten, La Concepción er ikke bare en vakker hage, men også et senter for utdanning og bevaring. Hagen arrangerer regelmessig workshops, guidede turer og pedagogiske programmer for barn og voksne. Fokus er på bevaring av truede arter, bærekraftig hagebruk og økt bevissthet om miljøvern.
Hagen er lett tilgjengelig med bil eller buss, har åpent hele året, har en rimelig entree og en liten kafe, hvor du kan nye en kopp kaffe eller en lett lunsj. Sist men ikke minst, her er også hunder velkommen…
Skjulte perler 