Kategoriarkiv: Spania

Spania

Jimena de la Frontera

Legg igjen en kommentar

På tur med «Pippi»

Drar du på ferie til et nytt sted eller et nytt land, blir du bombardert med nye inntrykk. Ja, hvis man har tid da, og ikke all oppmerksomheten går til partneren, ungene eller å blafre på mobilen – eller alt dette samtidig.

Sanseinntrykkene kan være fra annerledes arkitektur, folkeliv, farger, lukter, lyder – hva enn sansene plukker opp. Når du har vært på dette (ferie)-stedet noen dager, så slapper sansene litt av etter hvert, og etter en uke eller to, har alt dette nye sneket seg inn som en del av hverdagen og kroppens sanseapparater girer ned et hakk eller to.

De siste åtte vintrene har vi tilbrakt i eget hus i solfylte Andalucia. Vi bor heldigvis langt unna turistene som auler i tusentall nede på kysten av Costa del Sol. Dette er et fredelig sted langt ute på landsbygda, en liten kjøretur unna den litt søvnige landsbyen Jimena de la Frontera, som fremdeles ikke er rasert av masseturisme og alt det bringer med seg. Sammenlignet med andre Pueblos Blancos i nærheten, som har et større innrykk av utlendinger og turister, går landsbylivet i Jimena sin vante, tradisjonelle gang.

Etter å ha vært i Norge omtrent like lenge som linerla og de andre trekkfuglene, linerla overvintrer mye her i nabolaget, så måtte jeg rett på jobb i tre uker etter tilbakekomsten hit for vinteren.

Vi trekker selvfølgelig sørover med «Lasse Land Rover», han gikk som en middels god drøm hele veien. Nytt av sommeren er en diagnoseboks som fikser eventuelle hikker Lasse får underveis med et lite tastetrykk. Min kjære kone, navigatør og co-pilot i bilen, betjener nyvinningen, det ble litt tasting, daglig.

Poenget i dette innlegget handlet ikke om Lasse, men om sanseinntrykkene fra nye steder, eller gamle steder som oppleves på nytt, Jimena havner i den kategorien.

Landsbyen grenser til nasjonalparken Alcornocales, en 1600 km2 stor korkeikeskog, som strekker seg inn i provinsene Cadiz og Malaga. Et fantastisk turområde.

Jeg skulle kjøre hjem fra ettermiddagsturen i eikeskogen, det var like før solnedgang, vel vitende om at solen hadde gått ned for et par timer siden hjemme på Vestlandet, der regnet det og temperaturen matchet neppe de 25+ jeg hadde her, rett før solnedgang.

Vinduene ned på den gamle Pandaen, fantastisk bil, ser ikke ut i måneskinn, mye å si om den, men ingen flere digresjoner nå.

Jeg angret umiddelbart på at jeg ikke hadde tatt med meg noe kamerautstyr på denne korte bilturen hjem. Først opp en bratt grusvei som vaskes ut av regnet hver vinter, ut på asfalten, der måtte vi kjøre slalåm mellom fire bikkjer, de bor i huset rett over veien sammen med spesiell fyr. Han må være i 60-årene en plass, eller eldre, treffer han av og til oppe i landsbyen der han løper gatelangs med et muldyr på slep og hundeflokken løpende etter, kødder ikke. I dag sto muldyret med hodet over det rustne piggtrådgjerdet og siklet på det tørre gresset på den andre siden av gjerdet, akkurat som om det tørre, gule gresset skulle være grønnere på den andre siden av det brutale gjerdet.

Videre oppover veien, forbi hager med høner, hester og flere bikkjer, og veien som ser ut som den skulle vært utsatt for telehiv i minst 10 år, det er bare det at det ikke fryser til her om vinteren. Jeg passerer en mor med to yngre døtre og antakeligvis en tenåringssønn diltende etter. De hadde sikkert vært en tur på butikken en liten kilometer oppe i gaten. Hun røyker, sneken som siver inn igjennom bilvinduet forteller meg at det var ikke bare tobakk i den rullingsen. Kunne ha filosofert mer over det «bildet» der, men lar det ligge.

Vi nærmer oss mer bebyggelse og stopper langs veien rett ovenfor Eroski for å handle litt mat. Innehaveren står med noen kjente og røyker rett utenfor inngangen, en stor mann som er tydelig glad i mat. Med matvareprisene i Norge friskt i minne, er det nesten latterlig det jeg må betale for de posene jeg stabler i Pandaen, kjapp hoderegning, ca. en fjerdedel.

Ja, og i tillegg tilbud på vin hvis du kjøpte 2 flasker, jeg kjøpte fire, til den nette sum av ca. 150 kroner, blant annet to Campo Viejo, én flaske på polet koster ca. 140, det var den fjerdedelen igjen. Før jeg får satt meg i bilen står innehaveren igjen utenfor døren og gjenopptar praten med den samme gjengen, han fisker opp en ny sigg.

Var egentlig heldig som fikk parkeringsplass på denne tiden av døgnet, det var folketomt da jeg kjørte fordi her for en drøy time siden. Nå vrimler det av folk som skal handle på de to matbutikkene, landsbyen våker til liv, og i dag er det både fredag og Halloween. Flere mødre kommer leiende på ivrige, utkledde og ansiktsmalte små hekser og andre kreasjoner.

Fyrer i gang Pandaen og svinger ut i gata, 50 meter lenger fremme ligger det travleste krysset i landsbyen, finnes ingen lyskryss i Jimena. Til høyre ligger den største matbutikken, Ruiz Galan, med betjent kjøtt og delikatessedisk, veldig tradisjonell, foretrekker å handle her for å trimme spansken, ingen her som snakker engelsk eller norsk – som er vanlig flere andre steder i Spania. Til venstre har det åpnet en ny bar. Stedet ble egentlig bygget som bakeri rett før covid, men de fikk ikke åpnet på grunn av nedstengningen. Nå sitter det folk på patioen med duggfriske drikkevarer i glassene. I sidesynet får jeg øye på flere små hekser og trollmenn på vei ut fra Luna Bazar, en kinasjappe med trivelige innehavere som bokstavelig talt selger alt mellom himmel og jord, det er så trangt der inne at to personer ikke kan passere hverandre mellom reolene. Får vi besøk, er dette en av severdighetene.

Restauranten og baren på andre siden av krysset har nettopp åpnet etter siestaen, den begynner å fylles med folk i finklær som tydeligvis ikke skal lage middag hjemme i kveld.

Kontrasten er butikken ved siden av, det lokale Felleskjøpet, der er det stablet bak den store porten med fôr i 20 kilossekker til høner, hester og bikkjer. Innehaveren, som har passert pensjonsalderen for lenge siden, står lent opp mot dørkarmen og prater med yngre kvinne, har røyker ikke, veldig trivelig butikk. Vi har ikke rukket å skaffe nye høner ennå i år. Jeg kommer ned til en liten rundkjøring og legger merke til at de allerede har begynt å henge opp julepynten langs hovedveien opp til landsbyen. Etter å passert et tjuetalls LED-belyste snøfnugg står det Feliz Navidad på lysskiltet nederst i bakken, god jul, det er nesten to måneder til jul, heldigvis.

Lokalbefolkningen er glade i lys og fest, de diktet opp en ny fest for tre år siden, den går av stabelen kommende helg, Feria del aquacate, avokadofestivalen. Det dyrkes mer avokado enn det finnes vann til der vi bor, enorme plantasjer, og det popper opp stadig flere. Har et eget tre i hagen, plantet for 6 år siden, i år er det minst 30 avokadoer på treet, kjempegode.

Endelig ute i 60-sonen, rundt svingen dukker det opp to unge karer til hest i fotgjengerfeltet, et forholdsvis vanlig syn.

Her kjører ikke ungdommen moped og motorsykkel, men strigler hesten, dresser seg opp i tettsittende skjorte og bukser med bredbremmet stråhatt på hodet, og tar seg en ridetur gjennom gatene for å imponere damene. På andre siden av veien, er et lite jorde med oliventrær. I kveldslyset blir det stor kontrast mellom det strågule gresset og trærne med svarte stammer og, unødvendig å nevne, olivengrønne kroner.

Midt i dette fargespekteret sprader en stork. Fargene, en stor, hvit og svart staselig fugl med knallrødt langt nebb midt i det gule og det grønne, hvor er kameraet når jeg trenger det?

De neste par hundre meterne er gjennom et lite nabolag med åpne butikker på begge sider, apotek, jernvarehandel, rørlegger, en kiosk, klesbutikk med varer som ser ut som de var kjøpt inn på 50-tallet. Duften fra frityrstekt mat siver gjennom vinduene fra take-away-restauranten på hjørnet, ser i sidesynet at Pippi, som sitter i baksetet, løfter snuten og værer i luften hun også.

Veien går gjennom det som egentlig er en liten landsby i seg selv, med det klingende navnet Los Angeles, det finnes visst flere, og større, byer med samme navn… blant annet en borte i annerledeslandet.

Vår Los Angeles har to lysregulerte fotgjengeroverganger, jeg får rødt på det andre, bare for å slippe over enda flere minihekser og det jeg mener å huske var en mini Spiderman i samme følget. Det er samlet en hel gjeng utkledde barn og foreldre inne på stasjonsområdet til venstre, det er togstasjon her, faktisk mulig å ta toget helt til Madrid herfra.

Må vente på motgående trafikk, to biler, for å komme meg over planovergangen.

Skrått over veien er den mobile vogna som selger ristede kastanjer på plass, folk står i kø for å kjøpe varme kastanjer… har ikke helt fått smaken på det der. Inn i en 30-sone, og akkurat i det jeg gir gass og girer opp et hakk i den andre enden, så spretter en enorm spansk mastiff frem fra grøftekanten, elendige fillebikkje, hjertet i halsen ennå en gang. Denne digre kjøteren har som hobby å ligge på lur i grøftekanten og sprette frem når det kommer en bil med en intetanende sjåfør. Jeg faller ikke helt i den kategorien, det er bare mange måneder siden jeg kjørte akkurat her, hadde glemt bikkja med dårlig humor.

Opp bakken, bikker toppen og der utfolder det seg et imponerende syn, den siste kveldssolen lyser opp fjellene. Det brunsvidde og gule landskapet bader i oransje sollys… det var det kameraet igjen, og vett til å stoppe for å ta bilde. Den siste biten hjem med trær på begge sider av veien. Fuglene har akkurat returnert til kveldens overnattingstre eller -busk, en kakofoni av skravling fra trærne, de har tydeligvis mye sladder på lager etter dagens matauke.

Endelig hjemme. Hvorfor i all verden skrive så mye om en så triviell sak som en liten biltur etter å ha gått tur med bikkja? Jo det er nettopp det, litt sånn utvasket carpe diem, det er sjelden at sansene oppfatter så mye fra noe så dagligdags. I vår travle hverdag er det mye vi går glipp av, man trenger nødvendigvis ikke å betale i dyre dommer for opplevelser og inntrykk, de finnes overalt. Få bekymringene ut av hodet et øyeblikk, blikket opp fra mobilen og putt ørepluggene i lomma. Bruk øyeblikket til å åpne sansene for inntrykk fra den uredigerte, analoge virkeligheten som finnes rundt oss hele tiden.

Frankrike, Overlanding, Spania

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 9 – PÅ KJENTE TRAKTER

1 kommentar

Fredag 12. juli – Langs Costa Brava i Spania – over grensen til Côte Vermeille i Frankrike til kjente trakter i Remoullins

Det var et forferdelig uvær i natt, men langt i fra så ille som lenger nord i Europa. Det blåste nok liten til stiv kuling og det ristet i hele bilen. Noen ganger våknet jeg av at det føltes som om teltet skulle løsne fra fundamentet og røskes av, men sov godt likevel, for selve teltet var både tørt og stabilt, som en fast vegg, ikke noe som minner om et telt i det hele tatt.

Men, det hadde gått litt verre utover markisen, faktisk litt tankeløst av oss å la den stå oppslått… noen bøyde stag her og der, men heldigvis ikke verre enn at den lar seg pakke sammen som vanlig. Når jeg tenker over det, kanskje ikke så smart å overnatte i teltet heller, men det gikk nå bra. Her er en video som viser hvordan det så ut da vi åpnet teltdøren i morges, solen hadde tittet frem, det hadde sluttet å regne, men det blåste godt fortsatt.

Selv om vi nå var like ved grensen mellom Spania og Frankrike på A7, hadde vi bestemt oss for å kjøre ned til kysten igjen, og passere grensen der. Motorveien er kjedelig, og ofte er det lange køer inn mot Perpignan. Dessuten skal Costa Brava, som betyr «den ville kysten» på spansk, være en av Europas mest spektakulære kyststrekninger. Den strekker seg fra byen Blanes, litt nord for Barcelona, og fortsetter helt opp til den franske grensen, hvor den møter Côte Vermeille i Frankrike, som har den samme dramatiske skjønnheten.

Men, først måtte vi ned til shopping-galskapen i La Jonquera som ligger ca. 6 km fra den lille landsbyen Cantallops. Jeg var i nød for rensemiddel til kontaktlinsene mine, fordi Pippi hadde tygget hull i den jeg hadde. Dessuten, måtte vi fylle diesel. Enten du skal ha noe eller ikke, så er et besøk i området og i de legendariske tobakksbutikkene en opplevelse i seg selv, det selges bokstavelig talt tobakk i bøtter og spann, gjerne på tilbud med noen liter brennevin inkludert. Kort fortalt finner du alt her, også mer fornuftige ting enn de kanskje pikante variantene nedenfor.

Landskapet langs kysten fra Spania til Frankrike, var virkelig imponerende. Veien slynget seg gjennom åsene, med dramatiske klipper som stupte ned i det blå Middelhavet. Noen ganger gikk veien rett gjennom sjarmerende landsbyer med hvite hus og hvor strendene lå som perler på en snor, andre ganger krabbet den oppover igjen i hårnålssvinger med en panoramautsikt som helt tok pusten fra oss. Men, vi oppdaget fort at vi ikke var alene om å nyte denne flotte kystveien. Det var tett med trafikk og hver gang vi kom til en ny landsby, virket det som om folk hadde begynt å parkere langs veien, allerede en kilometer utenfor sentrum. Vi skjønte fort at hit må du i hvert fall dra utenfor sesong for å få se noe. Stakkars folk som er bofaste i slike turistfeller.


Dagens faste stopp etter 2-timers kjøring, var i Portbou som ligger like ved grensen til Frankrike. Her skulle vi lufte hunder og besøke minnesmerket over Walter Benjamin, en tysk-jødisk filosof, kulturkritiker og essayist som var på flukt fra nazistene, angivelig med viktige dokumenter som ikke måtte publiseres. Etter å ha vært på rømmen gjennom Europa og funnet seg et skjulested i Spania, tok han sitt eget liv i 1940, da han forsto at Francos styrker og tyskerne hadde funnet ham.

Minnesmerket for Walter Benjamin, kalt «Passagen», ble laget av den israelske kunstneren Dani Karavan og ble avduket i Portbou i 1994. Det består av flere deler, blant annet en trapp på 78 trinn som går ned mot havet med en glassplate i bunnen og symboliserer en reise uten ende. Karavans verk er et sterkt minne om Benjamins tragiske skjebne og hans intellektuelle arv, samtidig som det er en refleksjon over eksil, håp og menneskelig sårbarhet.

Jeg skal ikke skrive mer om Benjamin her, vi må tilbake en annen gang for å dykke mer ned i det som skjedde. Vi kjørte feil og havnet på «Passeig Dani Karavan» som sirkler seg rundt odden nedenfor monumentet istedenfor oppe på klippen der installasjonen står. Nok en gang var det alt for varmt, full fart ut av bilen ytterst på passeoen ved en seilklubb. Hundene gjør sitt så fort de kan og vi kjører videre når det er rundt 40 grader selv i skyggen. Dermed måtte vi bare kjøre videre.

Så var vi i Frankrike, noe som ble indikert av et gammelt rustent skilt i veikanten midt i en hårnålsving, der utsikten definitivt fikk størst oppmerksomhet. Vi fulgte fortsatt kystveien langs bukten Golfo de León som etter hvert gikk over fra klippelandskap til våtmarker og et flatt landskap, for å unngå trafikken på motorveien utenfor Perpignan, Monpellier og Narbonne, spesielt på en fredags ettermiddag.

Så kom vi på at vi trengte påfyll av litt dagligvarer, enkelt skulle du tro…? Vi burde jo ha vært klok av skade, men vi hadde tydeligvis glemt at det meste i Frankrike stenger tidlig. Klokken var så vidt passert 18 og et kjapt søk på Google viste oss at det ikke fantes en eneste åpen butikk, de stengte kl. 17 – og det på en fredag. Alternativet var å kjøre inn i en av storbyene vi nettopp hadde unngått, men det ville vi jo ikke. Så vi bestemte oss for å prøve en av de store AIRE-bensinstasjonene istedenfor, de måtte da ha noe så enkelt som litt pålegg og kaffe.

Joda, bensinstasjonene ligger som perler som en snor, men det var ikke en eneste en av dem som hadde noe annet enn kaker, godteri og suvenirer. Så et nytt søk på Google viste at det faktisk fantes en liten butikk inne byen Nîmes som enda hadde åpent en time til. Denne byen skal forresten ha en rik historie, og skal ha vært en av de viktigste byene i Gallia under romertiden. Og, riktignok, vi kjørte forbi både amfiteater og andre byggverk som ga deg en følelse av å være i Roma, men det var kaos og trafikkork og vi hadde ikke tid til å være turister, dessuten fantes det ikke en eneste ledig parkeringsplass å oppdrive noe sted.

Vi gjør som lokalbefolkningen sa Tore til slutt, etter å ha lagt merke til at de bare stoppet bilen med motoren i gang midt i veien og hoppet inn på butikken for å handle. Ikke rart at det blir kø.

Det gikk bra, Tore kom raskt ut igjen med alt vi skulle ha, mens jeg hadde blitt sittende igjen i bilen, klar til å flytte på den om det skulle bli nødvendig.

Egentlig hadde vi tenkt oss helt til Provance litt nord for Marseille. Men jakten på kaffe og litt pålegg hadde tatt oss flere timer og det var allerede kveld. Så frem med campingappen for å finne nærmeste sted å stå for natten. Valget falt på Camping La Sousta som lå ca. 20 km unna.

Etterhvert som vi nærmet oss følte jeg at alt så veldig kjent ut, og i det vi svingte inn på campingplassen utbrøt vi, Ååå her har vi jo vært før, dette er jo ved den store romerske akvedukten hvor vi var i fjor høst.

Pont du Gard, den høyeste akvedukten av de alle som forsynte Nîmes med vann for 2000 år siden. Her satt vi til langt ut på kvelden høsten 2023 og ventet på at de skulle sette på belysningen. Det skjedde aldri, fordi sesongen var slutt dagen før.

Så hadde vi altså ved en tilfeldighet endt opp på samme sted, enda vi kom fra en helt annen retning i dette store landet. Hvor rart er vel ikke det? Men, La Sousta er en flott plass, og de har dessuten pizza… så mens Tore gikk for å hente den, akkurat som i fjor, så begynte jeg å rigge til, glad for at vi hadde funnet oss et hyggelig sted også denne kvelden.

Så var vi her igjen, denne gangen uten campingvogn og det var litt spennende om vi ville få opp teltet under trærne, men med litt beregning klarte vi å finne en passe høyde så det gikk. Nå venter pizza og planlegging for morgendagen.
Overlanding, Reise, Spania

På eventyr med Lasse 2024 dag 8 – Fri i olivenlunden

1 kommentar

Torsdag 11. juli – Mer venting på uvær som skal dra forbi
Vi likte olivenlunden på Can Pau så godt at vi gjerne kunne ha stått der en hel uke, vi ville i hvert fall bli der en dag til. For nå skulle vi teste hvordan det var å fricampe, hvor lenge vi ville klare oss med strømbanken vi har, og ikke minst teste solcellepanelet for å se om det ville lade den opp igjen. Dessuten, et nytt stygt lavtrykk var på vei inn fra Biscaya og det var flomvarsel over hele Frankrike og langt opp i Tyskland.

Her har vi rigget til kontor for å ta igjen forsømt arbeid, mens det sammenleggbare solcellepanelet er satt ut for å lade strømbanken. Det virket ja, men Tore var ikke helt fornøyd fordi det ikke ga det som var lovet. Men, vi hadde strøm nok.

Andre ting som skulle testes var å ta seg en vask/dusj og prøve det lille hendige porta potti toalettet. Det er faktisk et krav at du skal ha det når du fricamper.

Vi har et dusj/toalett-telt som enkelt lar seg slå opp og vippe sammen igjen, men hvorfor bruke det når du er helt alene og dessuten har en hule der du står ute i olivenlunden. Ser nesten ut som det er med skyvedør.

Det var en fryktelig varm dag, minst 35 eller mer. Men, under kalesjen i skyggen fra oliventrærne og med en liten vifte klarte vi oss bra. Vi har lidd under varme hele turen så langt, og vet med sikkerhet at vi aldri mer skal kjøre på den varmeste tiden av året. Gamle «Thombie» er en Sør-Afrikansk Rhodesian Ridgeback som rett og slett elsker varme. Hun ligger gjerne i solsteken frivillig mens vi andre sitter inne.

Men, stakkars «Pippi» som er en engelsk staffie, hun liker ikke varme i det hele tatt. Her ligger hun i skyggen under bilen med vått og kaldt håndkle på ryggen og vannskålen mellom labbene, og noen ganger ligger hun i bilen foran viften.

På kvelden var vi nok en gang på restuarant Can Pau for en ny variant av deres billige 3-retters meny til 27 euro. Vi gjorde litt ekstra ut av det for å feire vår 20 bryllupsdag og tok en brandy og kaffe til desserten + kjøpte med oss noen gode oliven og en flaske rødvin tilbake til bilen.

På vei tilbake var det stjerneklart og fint, men det hadde begynt å blåse ganske kraftig, og det var kommet et ekstremværvarsel for Cantallops. I det fjerne kunne vi høre torden, været var trukket litt lenger sør enn forventet.

Vi fikk det travelt med stormsikring, mens bulder og brak kom stadig nærmere. Tore satt ut teltstenger og barduner, mens jeg pakket sammen og gjorde klart til å flytte inn i bilen. Tore har nemlig laget et spesiallaget bord med koppholdere som kan plasseres mellom setene, og da sitter du nesten like godt som hjemme i sofaen.

Vinden blir kraftigere og kraftigere og verre skal det bli.

Vi hadde ikke før rukket å få hunder og oss selv i bilen før Tor med hammeren kom galoperende sammen med plaskregn. Heldigvis er ingen av hundene redd for torden. Vi hadde hatt for noen gardiner, satt på den røde kosebelysningen, skrudd på musikken litt høyere enn vanlig og satt der med et glass vin og noen fantasisk gode oliven mens det ristet i bilen og Tor med hammeren blitzet og tok bilder av oss. Koselig egentlig!

Kartet viser hvordan tordenværet beveger seg. Det røde er eldre lynnedslag mens de hvite er de nyeste og det er akkurat der vi sitter. Været beveget seg mot kysten og vi ble sittende i bilen til det var forbi.

Så klatret vi opp i teltet som var både varmt og tørt… og selv om det fortsatt blåste godt, var teltet stabilt og stødig og vi sovnet med det samme, både fornøyde og trygge med at det tålte regn og vind, og tordenværet var forbi….

Her finner du foresten tordenvær i sanntid… denne lenken er til Europa, men velg f.eks Skandinavia fra menyen til venstre og du kan se hvordan det beveger seg i sanntid.

KLIKK HER… for å se tordenværet over hele verden!

Overlanding, Reise, Spania

På eventyr med Lasse 2024 dag 7 – Endelig Ved Grensen til Frankrike

Legg igjen en kommentar

Onsdag 10. juli – Fra problemer i Tarragona til en rolig olivenlund
Noe vi endelig har funnet ut av, er arbeidsfordelingen. Den er viktig, så nå har det blitt slik at jeg lemper ut sengetøy, lufter og pakker. Tore tar hånd om å slå ned og pakke sammen telt. Jeg koker kaffe, lager frokost, fyller vannflasker og vasker opp. Tore stuer alt i bilen etterhvert som det blir klart. Og så er det andre detaljer som å lufte hunder, mate dem, ta ned belysning og evt. Starlink-antennen til Internett. Jeg føler meg foressten etterhvert som en ekspert på å sette sammen og slå sammen de praktiske sammenleggbare stolene.

Siden jeg nevnte oppvask… så har jeg denne praktiske baljen med sluk, som kan slås sammen så den blir paddeflat. Der det er kjøkken tar jeg den bare med. Ute i det fri bruker jeg den geniale lifesaver-tanken med sitt praktiske dusjhode.

Så var vi etter noen timer med rydding og pakking, klar for å dra fra Camping & Playa Malvarossa for denne gang. Det er definitivt et sted vi kan dra tilbake til. Og da skal jeg huske at det må bli pitch 146 med denne utsikten.

Endelig hadde regnværet over Nord-Spania nesten sluppet taket, det var bare noen byger igjen helt ytterst på kysten nord for Barcelona. Vi hadde egentlig tenkt oss nettopp dit, til den lille landsbyen Cadaqués, hvor den berømte spanske kunstneren Salvador Dali hadde sitt sommerhus, som nå står inntakt og uberørt som museum. Vi er begge fascinert av Dalis kunst, og har tidligere besøkt hans hjem Teatre-Museu Dalí i Figueres.

Cadaqués fikk vente til en dag det ikke regnet, så vi gikk for plan B, restaurant Can Pau i den lille landsbyen Cantallops like på grensen til Frankrike. Jeg hadde funnet denne restauranten på en campingapp der de skiltet med gratis gjesteparkering/overnatting for bobiler. Men, først skulle vi ha et lunsjstopp ved den flotte Ferreres akvedukten som faktisk ble påbegynt samme året som Jesus ble født.

Ferreres-akvedukten, også kjent som «Djevelens bro» (Pont del Diable på katalansk), er et imponerende romersk ingeniørverk som ligger i nærheten av Tarragona i Katalonia, Spania.

Planen var å pakke niste og finne et sted under trærne ved akvedukten for en lang og avslappende lunsj. Men, like før avkjørselen og bare 1 km fra parkeringsplassen, begynte det å lyse i varsellys og klinge med alarmer vi verken hadde sett eller hørt før. Dessuten virket ikke blinklysene lenger og kanskje ikke andre lys heller. Skummelt! Av og til virker det som om Lasse vet hvor vi skal, og bare sier «HEI» så vi ikke skal kjøre feil, igjen, i allefall skaper han seg alltid (heldigvis) i nærheten av der vi skal stå eller parkere for natten.

Vi kom oss heldigvis fram til parkeringsplassen, men nå var det alt annet enn nistekurv som sto i fokus, tiden vi skulle ha tilbragt med lunsj i skogen måtte nå gå med til å løse problemet, kanskje til og med kontakte en redningsbil. Vi bestemte oss for å la Lasse kjøle seg ned litt og ta en kort trasketur inn til akvedukten så hundene fikk strekke på føttene.

Det var så varmt at det uansett ikke hadde vært særlig komfortabelt med en picknick… så det ble med en kort tur inn til akvedukten.

Da vi kom tilbake og Tore startet opp var Lasse blitt normalt igjen og alle lys virket, som alltid etter en liten pause. Men, i tilfelle problemet skulle dukke opp igjen ville vi ha litt tid, så vi satt kursen direkte mot kveldens destinasjon, Can Pau i Cantallops.

Da vi kom frem tidlig på kvelden, oppdaget vi til vår store overasskelse at det slett ikke bare var en gressplen bak restuaranten, det var en stor olivenlund anlagt i terasser med privat plass til alle.

Etter å ha fått rigget alt på plass, slappet av en liten stund og gitt hundene mat, tusslet vi pliktoppfyllende ned bakkene fra olivenlunden for å innfri våre forpliktelser, et måltid på Can Pau (faktisk forventer de ikke noe mer enn at du tar en kaffe og et kakestykke), i allefall, restauranten var langt i fra det vi hadde forventet å finne i en landsby med bare 300 innbyggere.

Hele området bar preg av at det var foretatt store investeringer, og selve resturanten og det tilhørende hotellet var som hentet ut fra en eksklusiv bydel i Barcelona.

Det hele var helt surralistisk og enda mer surralistisk da vi kom inn i resturanten og oppdaget at den var nesten full av velkledde mennesker. Fatte og begripe hvor de kom fra? Sikkert dyrt her tenkte vi, men vi kunne jo ikke snu i døren, det får bli en forrett på deling da… men da menyen kom, satt vi der og kunne ikke tro våre egne øyne, 27 euro for en 3-retters meny….

Etter en av de beste middagene kanskje noensinne og med noe flasker rødvin fra resturantes butikk, tusslet vi glade og fornøyde tilbake til bilen med en følelse av at det kanskje ikke blir så enkelt å pakke sammen å kjøre videre i morgen…

Forrett: Ravioli med gåselever i portvins-reduksjon… Les mer om Can Pau her…

DAG 8 – FRI I OLIVENLUNDEN

Spania

Can Pau Cantallops

3 kommentarer

Ved foten av Albera-massivet, på et idyllisk, stille og innbydende sted like utenfor den spanske landsbyen Cantallops, finner du restaurant Can Pau.

Den familieeide restauranten har vært i drift i over 50 år og drives nå i 2024 av tredje generasjon. I tilknytning til restauranten er det også et boutiquehotell med svømmebasseng.

Vi fant frem til denne noe avsidesliggende restuaranten via en campingapp, der den var oppført som gratis bobilparkering for gjester. Parkeringen skulle angivelig være en enkel plass på gresset bak bygningen, men da vi kom frem viste det seg at det faktisk var en hel olivenlund, der du garantert finner en privat spott helt for deg selv.

Men, det var ikke bare den vakre olivenlunden som overrasket. Allerede på den rikelig opplyste gangveien ned mot restauranten skjønte vi at den var noe helt utenom det vanlige og spesielt ikke noe du vil finne langt ute på landsbygda.

Inne fant vi et så moderne og innbydende signaturlokale at du skulle tro det var en 5-stjerners restaurant i en storby som Barcelona, og enda mer overraskende, den var full av gjester som om de var hentet fra ingensteds.

Vi fikk etter hvert forklaringen, Can Pau ligger ikke langt fra grenseovergangen mellom Frankrike og Spania på A7 gjennon Pyreneene og La Jonquera, kjent som taxfree-sonen og shopping-paradiset. Derfor er det populært både for gjennomreisende og folk fra Girona og Barcelona som drar hit for en kombinert shopping- og restaurantopplevelse.

Før jeg presenterer litt av menyen, la meg først komme med enda en overasskelse. PRISEN. 27 euro for en 3-retters middag, inklusiv en liten velkomstteaser og kaffe til desserten. Can Pau har satt sammen 3 populære valg for forrett, hovedrett og dessert som du kan velge mellom.

Vil du ha noe annet, så har de en rikholdig meny som er en hyllest til det katalanske kjøkkenet, men da er prisen en litt annen.

3-retters til 27 euro det tilsvarer 270 kroner når den norske kronen er på normalen, men selv om den ikke er det i dag er det likevel nesten latterlig billig, og til sammenligning så betalte vi 35 euro for noen tørre og kjipe kreps nede ved kysten.

Blant de mest populære rettene finner man «suquet de peix,» en tradisjonell fiskestuing som er typisk for Costa Brava, og «escudella i carn d’olla,» en klassisk katalansk kjøttsuppe som serveres i vintermånedene. Restauranten er også kjent for sitt utvalg av grillede kjøttretter, ofte tilberedt på åpen flamme, noe som gir kjøttet en karakteristisk, røkt smak.

Vegetarianere og veganere vil også finne glede i Can Pau, da restauranten har et bredt utvalg av retter basert på sesongens grønnsaker, nøye utvalgt fra lokale gårder. Retter som «escalivada,» en grillrett med aubergine, paprika og løk, samt «pa amb tomàquet,» brød gnidd med tomat og olivenolje, gir et ekte smak av det katalanske kjøkkenet.

Vi spiste der to dager på rad, og valgte husets meny til redusert pris begge gangene. Fantastisk! Det var alt fra ravioli med gåselever i portvinsreduksjon, gratinerte kamskjell, oksekjake, entrecôte i soppsaus til sjokoladekake med vanilijeis + noen smakebiter og overasskelser underveis.

Men Can Pau er mer enn bare maten, stedet er også elsket for sin varme og innbydende atmosfære. Restauranten ligger i en tradisjonell katalansk bygning med steinvegger og trebjelker, som gir den en rustikk sjarm. Den koselige spisesalen er smakfullt innredet, med fokus på å kombinere det tradisjonelle med det moderne. Store vinduer gir en fantastisk utsikt over landskapet rundt Cantallops, noe som gjør måltidet til en helhetlig opplevelse.

På varme dager kan gjestene nyte måltidene på terrassen, hvor de kan sitte under skyggen av oliventrærne og nyte den friske luften og lydene fra naturen. Og kommer du med bobil, campingvogn eller bil og telt, så er kanskje det beste av alt at du så og si, kan stå så lenge du vil, her i olivenlunden, mot en meny eller kopp kaffe eller to.

Can Pau vil gi deg en minneverdig opplevelse!

Spania

Ferreres akvedukten

5 kommentarer

Ferreres-akvedukten, også kjent som «Djevelens bro» (Pont del Diable på katalansk), er et imponerende romersk ingeniørverk som ligger i nærheten av Tarragona i Katalonia, Spania. Denne spektakulære akvedukten er et av de best bevarte eksemplene på romersk arkitektur i regionen og er et populært reisemål for både historieinteresserte og turister.

Romerske broer og akvedukter er noe av de mest imponerende byggverk som finnes. Spesielt når de er så inntakte som denne.

Akvedukten ble bygget i 1. århundre evt. under regjeringen til keiser Augustus, som en del av det romerske vannforsyningssystemet til den gamle byen Tarraco, dagens Tarragona. Akvedukten var avgjørende for å føre friskt vann fra Francolí-elven til byen, som på den tiden var en av de viktigste romerske bosetningene på Den iberiske halvøy. Med sine 217 meter i lengde og en høyde på 27 meter, er Ferreres-akvedukten et bemerkelsesverdig eksempel på romernes dyktighet innen konstruksjon. Den består av to nivåer med buer, 25 i det nedre nivået og 11 i det øvre, alle bygget med steiner som er perfekt tilpasset hverandre uten bruk av mørtel.

Akvedukten ligger i et naturskjønt område som er en del av Parc Ecohistòric del Pont del Diable, en stor park som omgir konstruksjonen. Parken tilbyr besøkende en kombinasjon av historie, natur og rekreasjon, og gir en unik mulighet til å oppleve det romerske mesterverket i vakre omgivelser.

Parken har flere godt merkede turstier gjennom skog, forbi ville urter, furutrær, og små kløfter. Stiene gir deg også flere utsiktspunkter hvor du kan se akvedukten i all sin prakt, samt nyte panoramautsikten over Tarragona.

Ved akvedukten står det et monument med en inskripsjon på spansk som kan oversettes til norsk slik:

«Reisende, ikke glem at de mest kultiverte samfunnene er de som behandler de eldre, de syke, trærne og fuglene med inderlig respekt… Ikke glem det, reisende!

Mariano Puig y Valls»

Mariano Puig y Valls (1843–1920) var en anerkjent skogvokter og miljøforkjemper fra Katalonia. Han var kjent for sitt engasjement i naturvern og beskyttelse av skoger, trær og det naturlige miljøet. Inskripsjonen ved akvedukten reflekterer hans dype respekt for både naturen og menneskelige verdier, som omsorg for eldre og syke.

Denne inskripsjonen fungerer som en påminnelse til besøkende om viktigheten av å vise respekt for både mennesker og natur, og understreker verdien av et kultivert samfunn som tar vare på sine medlemmer og omgivelsene. Det er en sterk etisk oppfordring som inviterer reisende til å reflektere over sine egne handlinger og verdier.

Overlanding, Reise, Spania

På eventyr med Lasse 2024 dag 6 – Playa Malvarrosa

Legg igjen en kommentar

Tirsdag 9. juli – Hviledag på Camping Malvarosso i Sagunto
Et nytt lavtrykk med nedbør hadde lagt seg over Nord-Spania, de lå i kø der ute i Biscaya. Det skulle være forbi ut på kvelden, men det ville bli ganske sent før det ble trygt å slå opp telt uten å bli våt, så vi valgte å ta oss en hviledag her på Camping Malvarossa de Corinto.

Vi hadde jo fått en så stor pitch med god plass, omringet av kasser med røde perlagonier og direkte aksess til stranden. Dessuten, vi måtte vaske klær og her hadde de vaskeri. Vi hadde pakket lett med lite klær og når du bor i en bil som er innsauset med veistøv, så blir du fort skitten. Vi bor og lever stort sett i fritidstøy (ikke grilldress), men har et antrekk til fint bruk, når vi skal ut blant folk.

Så stor og god plass, dette er bare litt av den. Og, så kjekt å få prøve forteltet med direkte tilgang opp i sengen innenfra. Tore hadde bare satt det opp en gang før, og da var jeg ikke med. Det er romslig, har plass til både stoler og bord.

Ofte er jeg rastsløs og gleder meg til å kjøre videre. Men, det fine med hviledager det er at vi kan ta oss tid til en god frokost. Jeg vet hva jeg må pakke med til neste reise, en koselig rødrutet borduk. Det må vi få plass til 🙂

Ett bilde av balkongkassene med perlagonium må jo med… og takk til alle de som sendte oss humoristiske kommentarer med spørsmål om disse var medbragt. Nei, det var de ikke, men jeg har faktisk sett de som reiser med sine egne blomster. Potteplanter på tur, ja, så slipper du å finne noen som vil vanne dem mens du er borte.

Jeg må ha vært sigøyner i et tidligere liv. Det er noe med det å reise rundt å tørke klær mellom trærne. Alltid når jeg var hos mormor eller farmor, så var min underholdning å få ut mest mulig av tepper og gardiner, bygge telt og og kle meg i dem.

Stranden Playa Malvarrosa er en skjult perle i seg selv. Her er det ingen turister, bare lokalbefolking. Det er vel fordi den ikke har noe særlig med sand, men til gjengjeld noen fantastisk flotte steiner i alle farger.

En tur på stranden, bare noen få lokale som tusslet rundt. Ellers hadde vi den for oss selv. Fred i sjelen, kjenne pulsen senke seg langt vekke fra gjøremål her og der. Tja, alt unntatt de digitale da, for når vi vender tilbake til PCen er mailboksen full uansett hvor du er.

Mørket senker seg og det er midt i kampen i Europasmesterskapet mellom Frankrinke & Spania. Stemningen er god… Spania leder, og vi har fått servert nydelig takeway – saftig lam og sopp, midt i kampens hete.

Du vet hvem som vant når du hører fyrverkeri i det fjene og de synger og danser når de drar forbi tilbake til egne telt og vogner.

Viva España! 🇪🇸

DAG 7 – ENDELIG VED GRENSEN TIL FRANKRIKE

Overlanding, Reise, Spania

På eventyr med Lasse 2024 dag 5 – Land og strand

1 kommentar

Mandag 8. juli – En liten omvei inn i innlandet
Nå hadde regnværet trukket nesten helt ned til Torrevieja der vi var, og det skulle være regn på kysten helt til ut på kvelden. Det er ikke noe kjekt å gå ut i regnvær og få våte hunder inn i bilen. Så vi bestemte oss for å ta en omvei inn i innlandet og prøve å passere regnværet på baksiden. Men, først til det store handleområdet utenfor Elche, der varehusene ligger på rekke og rad.

Først til Kiwoko, vår faste dyrebutikk i Spania. Her får de alltid lov til å bli med inn og snike i hyllene. Det er alltid noen gode tilbud, og de har alltid satt frem skåler med både mat og vann, selv om våre hunder aldri vil røre det.

Så var det vår tur og på vår favorittbutikk Dechlaton, som selger sport- og fritidsutstyr. Jeg hadde oppdaget at jeg kanskje hadde pakket litt for lite t-skjorter og sokker. Også her er hunder velkommen.

Etter noen timer med shopping, ja det er rart hvor lang tid det tar, ble det et raskt måltid på Burger King, før vi satte kursen rett nordvest. Jeg hadde igjen brukt CamperContact, fordi den appen viser deg ikke bare steder å overnatte, men den viser også fine steder å raste. Ikke minst, du kan filtrere på ting som 5-stjerners omtaler, omgitt av natur, fredlig, rolig og med spektakulær utsikt.

Jeg ante ikke hvor vi skulle, men omtalene sa det skulle være helt fantastisk og lå i utkanten av en landsby som het Cofrentes. Etter mange kilometer gjennom åkerland og vinranker, kom vi inn i et surrealistisk landskap av rød stein, nesten som om vi var på Mars. Samtidig la jeg merke til at både veiene og internettforbindelsen stadig bare ble uvanlig bedre og bedre her langt ute i ødemarken.

Noen kilometer før målet, oppdaget vi at det steg røyk opp fra bakken i horisonten, og ble litt bekymret for at det var brann. Men, vi skulle snart få forklaringen, både på røyken og infrastrukturen.

Røyken kom fra kjernekraftverket med Spanias kraftigste atomreaktor. Dette anlegget er et av landets viktigste og produserer alene 46% av energibehovet til hele Valencia-regionen.

Det virket jo som en veldig merkelig plassering av et kjernekraftverk, tett ved en liten landsby, kjent for sin middelalderfestning Castille de Cofrentes. Men, det har en forklaring, det kan du lese mer om her.

Stedet vi hadde funnet anbefalt i CamperContact svarte absolutt til forventningene. Så her satt vi og hadde litt kontortid og en matbit, mens det regnet seg ferdig nede ved kysten.

Det var allerede blitt tidlig kveld og på tide å reise videre til et ukjent stoppested for natten. I området vi var i var det flere alternativer på lokale vingårder, men de fleste ville ha beskjed dagen før, eller at du senest ankom kl 18. Vi tok sjansen på å finne noe ved kysten nord for Valencia, og holdt oss inne i landet på de trafikkfrie veiene helt til jeg hadde funnet en passe destinasjon, Camping Malvarossa de Corinto i Sagunto.

Når du kommer uanmeldt et sted, litt sent på kvelden midt i høysesongen, så er det alltid spennende om du får plass. Men, når Tore blir lenge borte når han går for å høre, så betyr det vanligvis at plassen er i boks. Her tok det usedvanlig lang tid før han kom tilbake, fordi han hadde vært en runde for å se hvor det passet best å stå. Det var litt vått enkelte steder etter regnet tidligere på dagen. Mens han var borte, fikk jeg tid til å filosofere over at dette var et veldig fint inngangsparti for en campingplass å være.

Overnatting var i boks, det var plass, og igjen på et sted der det var mest spanjoler. Området var like spesielt og fint som det inngangspartiet antydet, og Tore hadde selv funnet en fantastisk fin plass å stå denne natten.

Det er kjekt å få plass helt nede ved utgangen til stranden, og det er vanskelig og uvanlig midt i høy-sesongen, så jeg følte at vi var så superheldig. Dessuten var servicbygget rett ved siden av.

Pichen vi fikk var kjempestor, ja faktisk tror jeg at den var for 4 bobiler. Vi kunne bare ta oss til rette ble vi fortalt, så endelig hadde vi god plass til å sette opp sideteltet for førtste gang. Det var deilig da det ble litt kjølig på kvelden.

DAG 6 – PLAYA MALVAROSSA

Spania

Kjernekraftverket i Cofrentes

2 kommentarer

Det er ikke det at jeg synes at kjernekraftverk er noen skjult perle, men det er litt intressant likvel, ikke minst dette som ligger like ved den lille landsbyen Cofrentes. De to kjøletårnene står i surrealistisk sterk kontrast til den egentlig ruvende middelalderfestningen, og får den til å se ut som en fyrstikkeske. Jeg synes jo at det var en underlig plassering av både noe så stygt og som for mange oppleves som så skremmende.

Mange mener at atomkraft er farlig og en trussel mot natur og miljø. Andre mener at det er bærekraftig og den reneste formen for energi. Mange land gjenopptar nå sine kjernekraftverk, men det er ikke en diskusjon jeg skal innlate meg på her.

Den gamle festningen Castillo de Confrentes  fra det 11. århundre, ruver på en klippe 394 meter over havet. Men, i skyggene fra kjøletårnene på kjernekraftverket, ser festningen ut som en mygg.

Cofrentes er en liten by i den østlige delen av Spania, beliggende i innlandet i provinsen Valencia. Byen ligger ved sammenløpet av elvene Júcar og Cabriel, og det var en av grunnene til at kjernekraftverket ble bygget her. Kjernekraftverk trenger store mengder vann for kjøling av reaktoren, og plasseringen nær en stor elv med jevn vannføring, gjør det mulig å sikre denne tilgangen. Området er også geologisk stabilt med mindre forekomster av jordskjelv i forhold til mange andre regioner i Spania, og det ligger langt fra storbyer i tilfelle en ulykke.

Dette kraftverket er et av de viktigste av Spanias 5 kjernekraftverk, og bidrar betydelig til landets elektrisitetsforsyning. Faktisk har det den kraftigeste atomreaktoren og dekker alene 46% av energibehovet i Valancia som region.

Det var selvfølgelig stor motstand fra både lokalbefolkningen og blant miljøforkjempere, da planene om byggingen av kraftverket ble kjent. Selv om det ville sørge for viktig infrastruktur, lokal økonomi og arbeidsplasser, var folk bekymret for risikoen knyttet til kjernekraft. Derfor ble det allerede i 1978, 6 år før kraftverket ble satt i drift, bygget et besøks- og informasjonssenter, der skeptikere kunne komme for opplysning og stille spørsmål. Dette besøkssenteret eksisterer den dag i dag, akkurat slik som skeptikerne, og det tilbys derfor omvisning med vekt på forklaring av driften og demonstrasjon av sikkerthet.

Har du lyst til å besøke et kjernekraftverk? Da kan du sende en forespørsel til informasjonssenteret på Iberdrolas nettside.

  • Forhåndsbestilling: Besøk må planlegges og reserveres i god tid.
  • Sikkerhetskontroll: På grunn av sikkerhetshensyn må besøkende gjennomgå sikkerhetskontroller, og du må kanskje oppgi personlige opplysninger før besøket.
  • Aldersbegrensninger: Det kan være aldersgrenser for hvem som kan delta på turen, og enkelte områder kan ha restriksjoner.
  • Kleskode: Det er spesifikke krav til hva du kan ha på deg under besøket, som lukkede sko og ingen løstsittende klær.
  • Språk: Omvisningen er vanligvis på spansk, men det kan være mulig å arrangere turer på andre språk, avhengig av tilgjengeligheten.

Overlanding, Reise, Spania

På eventyr med Lasse 2024 dag 4 – I ly for uværet

Legg igjen en kommentar

Søndag 7. juli – Fra saltsjøer til strandidyll i Torrevieja

Vi hadde tenkt oss til Cartagena for å se det berømte romerske amfi-teateret, men igjen, det var for varmt ute. Ikke kunne vi kjøre noe videre nordover heller, for et voldsomt uvær med store nedbørsmengder, lyn og torden strakte seg så langt sør som til Alicante. Nedbør i juli er uvanlig, og når det blir det, fører det ofte til flom.

Jeg hadde kommet over en artig nettside, en oversikt over alle de hundevennlige stedene i Spania – pets travel. Her kan du på et interaktivt kart, søke på hvor du f.eks får lov til å ta hunden med inn. Og det var slik jeg fant byen Lorca, som markedsfører seg selv som en kjæledyrsvennlig destinasjon.

Men først en matbit. Det blir ofte croissanter til frokost. Og, her hadde Tore funnet en som var ekstra stor, og til og med sukker på. Den dekket bokstavelig talt hele tastaturet mitt. Og ja, en var mer enn nok til oss begge.

I Lorca skal det være mye å se, men på en søndags ettermiddag er mye stengt. Vi hadde pekt oss ut det som antagelig er hovedattraksjonen, den imponerende festningen Castillo de Lorca, som heldigvis var åpen og som virkelig levde opp til sitt kjæledyrsvennlige stempel. Vi ble møtt av en superhyggelig dame, som ga oss bæsjeposer sammen med inngangsbilletten, og hundene hver sin pose med godbiter. Det må også nevnes at det rundt omkring på området var satt frem vannskåler. Nedenfor en film som tar deg med rundt på den enorme festningen.

Man blir sulten av å trakke rundt på festninger. Så vi bestemte oss for å stoppe på et av de såkalte truck-stoppene, der trailerne står på rad og rekke og indikerer at her er det mat og få. Ja, og det var det, porsjoner man må si virkelig var en trailersjåfør verdig.

Det var blitt tidlig kveld og mer behagelig temperatur. Så det var på tide å sette kursen mot et annet reisemål på vår bucketlist – de rosa saltsjøene i Torrevieja. Men, nå er det jo slik at de noen dager kan være spektakulært rosa, mens de andre dager ikke har et snev av rose nyanse i det hele tatt. Så, her gjelder det å ha kontakter, og i dette tilfellet, så hadde Tore en kollega som har hytte nettopp der, i nærheten av saltsjøen, og han hadde en sønn som tilfeldigvis var der. Han ga tommel opp… saltsjøen er fin og rosa. Så da dro vi dit for en kveldstur med hundene og foto-session selvfølgelig. (Jeg tok meg av det første og Tore det siste).

Så hvor skal vi bo i natt? Ja, mange spør om det, og som oftest aner jeg ikke. Da vi hadde bobil var det alltid en parkeringsplass beregnet for slikt, ofte med strøm. Men, Lasse passer ikke helt der, men kan i nød. Da vi hadde campingvogn opplevde jeg at det var ganske vanskelig, da måtte vi ofte bestille på forhånd for å plass til en diger ekvipasje. Men nå, ja da nyter vi friheten, og så ofte som mulig der vi kan ute i naturen. Jeg bruker rett og slett flere apper som viser meg det som er i nærheten. Denne kvelden brukte jeg Campercontack som tok oss til Camping Palm-Mar som hadde direkte aksess til stranden La playa La Roquet. Så med det natta for i kveld….

DAG 5 – LAND OG STRAND