Torsdag 11. juli – Mer venting på uvær som skal dra forbi
Vi likte olivenlunden på Can Pau så godt at vi gjerne kunne ha stått der en hel uke, vi ville i hvert fall bli der en dag til. For nå skulle vi teste hvordan det var å fricampe, hvor lenge vi ville klare oss med strømbanken vi har, og ikke minst teste solcellepanelet for å se om det ville lade den opp igjen. Dessuten, et nytt stygt lavtrykk var på vei inn fra Biscaya og det var flomvarsel over hele Frankrike og langt opp i Tyskland.

Andre ting som skulle testes var å ta seg en vask/dusj og prøve det lille hendige porta potti toalettet. Det er faktisk et krav at du skal ha det når du fricamper.

Det var en fryktelig varm dag, minst 35 eller mer. Men, under kalesjen i skyggen fra oliventrærne og med en liten vifte klarte vi oss bra. Vi har lidd under varme hele turen så langt, og vet med sikkerhet at vi aldri mer skal kjøre på den varmeste tiden av året. Gamle «Thombie» er en Sør-Afrikansk Rhodesian Ridgeback som rett og slett elsker varme. Hun ligger gjerne i solsteken frivillig mens vi andre sitter inne.

På kvelden var vi nok en gang på restuarant Can Pau for en ny variant av deres billige 3-retters meny til 27 euro. Vi gjorde litt ekstra ut av det for å feire vår 20 bryllupsdag og tok en brandy og kaffe til desserten + kjøpte med oss noen gode oliven og en flaske rødvin tilbake til bilen.

Vi fikk det travelt med stormsikring, mens bulder og brak kom stadig nærmere. Tore satt ut teltstenger og barduner, mens jeg pakket sammen og gjorde klart til å flytte inn i bilen. Tore har nemlig laget et spesiallaget bord med koppholdere som kan plasseres mellom setene, og da sitter du nesten like godt som hjemme i sofaen.

Vi hadde ikke før rukket å få hunder og oss selv i bilen før Tor med hammeren kom galoperende sammen med plaskregn. Heldigvis er ingen av hundene redd for torden. Vi hadde hatt for noen gardiner, satt på den røde kosebelysningen, skrudd på musikken litt høyere enn vanlig og satt der med et glass vin og noen fantasisk gode oliven mens det ristet i bilen og Tor med hammeren blitzet og tok bilder av oss. Koselig egentlig!

Så klatret vi opp i teltet som var både varmt og tørt… og selv om det fortsatt blåste godt, var teltet stabilt og stødig og vi sovnet med det samme, både fornøyde og trygge med at det tålte regn og vind, og tordenværet var forbi….

Her finner du foresten tordenvær i sanntid… denne lenken er til Europa, men velg f.eks Skandinavia fra menyen til venstre og du kan se hvordan det beveger seg i sanntid.

KLIKK HER… for å se tordenværet over hele verden!

Onsdag 10. juli – Fra problemer i Tarragona til en rolig olivenlund
Noe vi endelig har funnet ut av, er arbeidsfordelingen. Den er viktig, så nå har det blitt slik at jeg lemper ut sengetøy, lufter og pakker. Tore tar hånd om å slå ned og pakke sammen telt. Jeg koker kaffe, lager frokost, fyller vannflasker og vasker opp. Tore stuer alt i bilen etterhvert som det blir klart. Og så er det andre detaljer som å lufte hunder, mate dem, ta ned belysning og evt. Starlink-antennen til Internett. Jeg føler meg foressten etterhvert som en ekspert på å sette sammen og slå sammen de praktiske sammenleggbare stolene.

Endelig hadde regnværet over Nord-Spania nesten sluppet taket, det var bare noen byger igjen helt ytterst på kysten nord for Barcelona. Vi hadde egentlig tenkt oss nettopp dit, til den lille landsbyen Cadaqués, hvor den berømte spanske kunstneren Salvador Dali hadde sitt sommerhus, som nå står inntakt og uberørt som museum. Vi er begge fascinert av Dalis kunst, og har tidligere besøkt hans hjem Teatre-Museu Dalí i Figueres.

Cadaqués fikk vente til en dag det ikke regnet, så vi gikk for plan B, restaurant Can Pau i den lille landsbyen Cantallops like på grensen til Frankrike. Jeg hadde funnet denne restauranten på en campingapp der de skiltet med gratis gjesteparkering/overnatting for bobiler. Men, først skulle vi ha et lunsjstopp ved den flotte Ferreres akvedukten som faktisk ble påbegynt samme året som Jesus ble født.

Planen var å pakke niste og finne et sted under trærne ved akvedukten for en lang og avslappende lunsj. Men, like før avkjørselen og bare 1 km fra parkeringsplassen, begynte det å lyse i varsellys og klinge med alarmer vi verken hadde sett eller hørt før. Dessuten virket ikke blinklysene lenger og kanskje ikke andre lys heller. Skummelt! Av og til virker det som om Lasse vet hvor vi skal, og bare sier «HEI» så vi ikke skal kjøre feil, igjen, i allefall skaper han seg alltid (heldigvis) i nærheten av der vi skal stå eller parkere for natten.

Vi kom oss heldigvis fram til parkeringsplassen, men nå var det alt annet enn nistekurv som sto i fokus, tiden vi skulle ha tilbragt med lunsj i skogen måtte nå gå med til å løse problemet, kanskje til og med kontakte en redningsbil. Vi bestemte oss for å la Lasse kjøle seg ned litt og ta en kort trasketur inn til akvedukten så hundene fikk strekke på føttene.

Da vi kom tilbake og Tore startet opp var Lasse blitt normalt igjen og alle lys virket, som alltid etter en liten pause. Men, i tilfelle problemet skulle dukke opp igjen ville vi ha litt tid, så vi satt kursen direkte mot kveldens destinasjon, Can Pau i Cantallops.

Etter å ha fått rigget alt på plass, slappet av en liten stund og gitt hundene mat, tusslet vi pliktoppfyllende ned bakkene fra olivenlunden for å innfri våre forpliktelser, et måltid på Can Pau (faktisk forventer de ikke noe mer enn at du tar en kaffe og et kakestykke), i allefall, restauranten var langt i fra det vi hadde forventet å finne i en landsby med bare 300 innbyggere.

Hele området bar preg av at det var foretatt store investeringer, og selve resturanten og det tilhørende hotellet var som hentet ut fra en eksklusiv bydel i Barcelona.

Det hele var helt surralistisk og enda mer surralistisk da vi kom inn i resturanten og oppdaget at den var nesten full av velkledde mennesker. Fatte og begripe hvor de kom fra? Sikkert dyrt her tenkte vi, men vi kunne jo ikke snu i døren, det får bli en forrett på deling da… men da menyen kom, satt vi der og kunne ikke tro våre egne øyne, 27 euro for en 3-retters meny….

Etter en av de beste middagene kanskje noensinne og med noe flasker rødvin fra resturantes butikk, tusslet vi glade og fornøyde tilbake til bilen med en følelse av at det kanskje ikke blir så enkelt å pakke sammen å kjøre videre i morgen…

Forrett: Ravioli med gåselever i portvins-reduksjon… Les mer om Can Pau her…

DAG 8 – FRI I OLIVENLUNDEN

Tirsdag 9. juli – Hviledag på Camping Malvarosso i Sagunto
Et nytt lavtrykk med nedbør hadde lagt seg over Nord-Spania, de lå i kø der ute i Biscaya. Det skulle være forbi ut på kvelden, men det ville bli ganske sent før det ble trygt å slå opp telt uten å bli våt, så vi valgte å ta oss en hviledag her på Camping Malvarossa de Corinto.

Vi hadde jo fått en så stor pitch med god plass, omringet av kasser med røde perlagonier og direkte aksess til stranden. Dessuten, vi måtte vaske klær og her hadde de vaskeri. Vi hadde pakket lett med lite klær og når du bor i en bil som er innsauset med veistøv, så blir du fort skitten. Vi bor og lever stort sett i fritidstøy (ikke grilldress), men har et antrekk til fint bruk, når vi skal ut blant folk.

Stranden Playa Malvarrosa er en skjult perle i seg selv. Her er det ingen turister, bare lokalbefolking. Det er vel fordi den ikke har noe særlig med sand, men til gjengjeld noen fantastisk flotte steiner i alle farger.

En tur på stranden, bare noen få lokale som tusslet rundt. Ellers hadde vi den for oss selv. Fred i sjelen, kjenne pulsen senke seg langt vekke fra gjøremål her og der. Tja, alt unntatt de digitale da, for når vi vender tilbake til PCen er mailboksen full uansett hvor du er.

Du vet hvem som vant når du hører fyrverkeri i det fjene og de synger og danser når de drar forbi tilbake til egne telt og vogner.

Viva España! 🇪🇸

DAG 7 – ENDELIG VED GRENSEN TIL FRANKRIKE

Mandag 8. juli – En liten omvei inn i innlandet
Nå hadde regnværet trukket nesten helt ned til Torrevieja der vi var, og det skulle være regn på kysten helt til ut på kvelden. Det er ikke noe kjekt å gå ut i regnvær og få våte hunder inn i bilen. Så vi bestemte oss for å ta en omvei inn i innlandet og prøve å passere regnværet på baksiden. Men, først til det store handleområdet utenfor Elche, der varehusene ligger på rekke og rad.

Etter noen timer med shopping, ja det er rart hvor lang tid det tar, ble det et raskt måltid på Burger King, før vi satte kursen rett nordvest. Jeg hadde igjen brukt CamperContact, fordi den appen viser deg ikke bare steder å overnatte, men den viser også fine steder å raste. Ikke minst, du kan filtrere på ting som 5-stjerners omtaler, omgitt av natur, fredlig, rolig og med spektakulær utsikt.

Jeg ante ikke hvor vi skulle, men omtalene sa det skulle være helt fantastisk og lå i utkanten av en landsby som het Cofrentes. Etter mange kilometer gjennom åkerland og vinranker, kom vi inn i et surrealistisk landskap av rød stein, nesten som om vi var på Mars. Samtidig la jeg merke til at både veiene og internettforbindelsen stadig bare ble uvanlig bedre og bedre her langt ute i ødemarken.

Noen kilometer før målet, oppdaget vi at det steg røyk opp fra bakken i horisonten, og ble litt bekymret for at det var brann. Men, vi skulle snart få forklaringen, både på røyken og infrastrukturen.

Det virket jo som en veldig merkelig plassering av et kjernekraftverk, tett ved en liten landsby, kjent for sin middelalderfestning Castille de Cofrentes. Men, det har en forklaring, det kan du lese mer om her.

Stedet vi hadde funnet anbefalt i CamperContact svarte absolutt til forventningene. Så her satt vi og hadde litt kontortid og en matbit, mens det regnet seg ferdig nede ved kysten.

Det var allerede blitt tidlig kveld og på tide å reise videre til et ukjent stoppested for natten. I området vi var i var det flere alternativer på lokale vingårder, men de fleste ville ha beskjed dagen før, eller at du senest ankom kl 18. Vi tok sjansen på å finne noe ved kysten nord for Valencia, og holdt oss inne i landet på de trafikkfrie veiene helt til jeg hadde funnet en passe destinasjon, Camping Malvarossa de Corinto i Sagunto.

Overnatting var i boks, det var plass, og igjen på et sted der det var mest spanjoler. Området var like spesielt og fint som det inngangspartiet antydet, og Tore hadde selv funnet en fantastisk fin plass å stå denne natten.

DAG 6 – PLAYA MALVAROSSA

Søndag 7. juli – Fra saltsjøer til strandidyll i Torrevieja

Vi hadde tenkt oss til Cartagena for å se det berømte romerske amfi-teateret, men igjen, det var for varmt ute. Ikke kunne vi kjøre noe videre nordover heller, for et voldsomt uvær med store nedbørsmengder, lyn og torden strakte seg så langt sør som til Alicante. Nedbør i juli er uvanlig, og når det blir det, fører det ofte til flom.

Jeg hadde kommet over en artig nettside, en oversikt over alle de hundevennlige stedene i Spania – pets travel. Her kan du på et interaktivt kart, søke på hvor du f.eks får lov til å ta hunden med inn. Og det var slik jeg fant byen Lorca, som markedsfører seg selv som en kjæledyrsvennlig destinasjon.

I Lorca skal det være mye å se, men på en søndags ettermiddag er mye stengt. Vi hadde pekt oss ut det som antagelig er hovedattraksjonen, den imponerende festningen Castillo de Lorca, som heldigvis var åpen og som virkelig levde opp til sitt kjæledyrsvennlige stempel. Vi ble møtt av en superhyggelig dame, som ga oss bæsjeposer sammen med inngangsbilletten, og hundene hver sin pose med godbiter. Det må også nevnes at det rundt omkring på området var satt frem vannskåler. Nedenfor en film som tar deg med rundt på den enorme festningen.

Man blir sulten av å trakke rundt på festninger. Så vi bestemte oss for å stoppe på et av de såkalte truck-stoppene, der trailerne står på rad og rekke og indikerer at her er det mat og få. Ja, og det var det, porsjoner man må si virkelig var en trailersjåfør verdig.

Det var blitt tidlig kveld og mer behagelig temperatur. Så det var på tide å sette kursen mot et annet reisemål på vår bucketlist – de rosa saltsjøene i Torrevieja. Men, nå er det jo slik at de noen dager kan være spektakulært rosa, mens de andre dager ikke har et snev av rose nyanse i det hele tatt. Så, her gjelder det å ha kontakter, og i dette tilfellet, så hadde Tore en kollega som har hytte nettopp der, i nærheten av saltsjøen, og han hadde en sønn som tilfeldigvis var der. Han ga tommel opp… saltsjøen er fin og rosa. Så da dro vi dit for en kveldstur med hundene og foto-session selvfølgelig. (Jeg tok meg av det første og Tore det siste).

Så hvor skal vi bo i natt? Ja, mange spør om det, og som oftest aner jeg ikke. Da vi hadde bobil var det alltid en parkeringsplass beregnet for slikt, ofte med strøm. Men, Lasse passer ikke helt der, men kan i nød. Da vi hadde campingvogn opplevde jeg at det var ganske vanskelig, da måtte vi ofte bestille på forhånd for å plass til en diger ekvipasje. Men nå, ja da nyter vi friheten, og så ofte som mulig der vi kan ute i naturen. Jeg bruker rett og slett flere apper som viser meg det som er i nærheten. Denne kvelden brukte jeg Campercontack som tok oss til Camping Palm-Mar som hadde direkte aksess til stranden La playa La Roquet. Så med det natta for i kveld….

DAG 5 – LAND OG STRAND

Lørdag 6. juli – Fridag på WeCamp – Cabo de Gato i Almeria

Vi fant ut at det ikke var så verst på WeCamp likevel, stedet hadde et flott sanitærbygg, svømmebasseng, en strand og restaurant. Dessuten, var det egentlig hyggeligere der bak mellom bilen og hekken enn vi hadde trodd. Ikke minst, vi var omringet av bare spanjoler, som klimpret på gitar, spillte brettspill og hadde quitz med barna. Veldig koselig egentlig.

Vi trengte å rydde gjennom bilen, montere noe utstyr, og det hadde hopet seg opp en del arbeid det kunne være godt å få unna før helgen var omme. Så, vi bestemte oss for å bli en dag ekstra.

Tore monterte lyslist langs taket i hele bilen, slik at vi skulle slippe å hele tiden gå rundt med lommelykt. Og, han pakket ut og installerte filter i vannkannen «Lifesaver» som kan rense og gjøre hva som helst av vann til drikkevann. Nedenfor en video der han demonstrerer hvordan den virker. Praktisk, ikke bare på reise, men også hjemme.

DAG 4 – I LY FOR UVÆRET