Kategoriarkiv: Polen

Polen, Tyskland

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 25 – LASSE VELSIGNET

1 kommentar

Søndag 28. juli – Fra en polsk katolsk basilika til en tysk buddhahage

Oppholdet i sirkusleiren som jeg kalte campingplassen Pole Kempingowe «u Sikory» ved  Ślesin, var veldig hyggelig og vi koste oss for oss selv der oppe i skogen. Gamle Thombie kunne få rusle fritt omkring, det liker hun godt. Det hadde regnet litt om natten og mer skulle det komme i løpet av dagen, så vi var raske med å pakke sammen, for å rekke å ta en nærmere titt på den mystiske basilikaen på andre siden av innsjøen. Den gullforgylte kuppelen var helt enorm, og vi hadde ingen anelse om hvordan resten av byggverket så ut, så det var spennende.

Vi ble ikke skuffet, og dette er bare baksiden av den enorme basilikaen. Men, hvorfor i all verden har de bygget en så stor kirke i en så liten landsby som Licheń, med knapt bare 1100 innbyggere.

Jo, det er en ganske spennende historie. I flere hundrede år har nemlig pilegrimer vandret til dette stedet for å be ved et ikonisk maleri som opprinnelig hang på et furutre ute i skogen. Dette ikonet av Jomfru Maria henger nå inne i kirken som ble opphøyet som helligdom av Pave Johannes Paul II samme året som den åpnet, i 2004. Du kan lese mer om dette i artikkelen om Basilikaen i Licheń.

Da vi kom tilbake til parkeringsplassen fikk vi se noe vi aldri har sett før, en prest som kastet vievann på folk og kjøretøy, det er visstnok en vanlig tradisjon der for å be om trygg ferdsel. Her får Lasse sin velsignelse og det trenger han.

Lasse har knirket og gnikket langt mer enn vanlig i det siste, og nå mener vi at vi føler en slags rumling under bilen og et dunk i ny og ne. Vi må finne et verksted i morgen, i dag er det søndag og alt er stengt. Og, som om ikke det var nok. Helt tilfeldig avverget Tore en katastrofe.

Vi stoppet på en KFC for å sjekket olje etc og få oss litt mat, og Tore oppdaget at det var lekkasje i pluggen på en kjøleslange. Da han tok i den, knakk den av og en del av biten sto igjen. Men, hva gjør vi nå?

Joda, Tore er som Reodor Felgen og har alltid smarte løsninger, dessuten er han rikelig utstyrt med deler og verktøy. Vi forsøker i første omgang med gaffateip og håper at det holder. Men, før vi kjører videre skal vi nyte disse herlige kyllingvingene fra KFC.

Da vi kjørte gjennom Świnoujście, lå fergen Petter Pan der. Den går til Trelleborg i Sverige, og vi hadde snakket om å ta den, det var ikke for sent, den skulle ikke gå før kl. 23. Det var ledig plass og vi ville ha vært i Malmø kl. 7 neste morgen. Men, vi hadde faktisk funnet ut at det ikke var så langt å kjøre rundt, 2 timer og 200 km ekstra maks, om vi ikke tar noen småferger over til Skjælland.

Så forskjell i tid og km, ikke minst pris gjorde at vi valgte å kjøre. Dessuten oppdaget vi at Pippi har fått løpetid og det passer dårlig om bord i en ferge. Sum sumarum, helt sikkert en klok avgjørelse, for i det avgjørelsen ble tatt og vi kjørte videre, oppsto det en ny lyd i Lasse, og denne gangen langt mer alvorlig enn gresshopper og gummiknirking. Vi fryktet at mellomaksklingen var gåen og i ferd med å ramle av. Så vi måtte bare finne det første og beste stedet å stå for natten.

Vi hadde nettopp passert grensen til Tyskland og hadde satset på å overnatte på en selvbetjent Aire, for de legger seg så tidlig tyskerne. Men, vi kunne ikke kjøre lengre og første overnattingssted var dette merkelig stedet.

Det var Nandalee Camping, noe som skulle vise seg å være nok en alternativ plass, av den sorten vi har en egen evne til å dumpe borti. Klokken var jo altså 10 på kvelden, og det er ulovlig sent å komme dillende inn på en campingplass i Tyskland. Tore lusket seg inn gjennom den mystiske porten for å se om han kunne finne noen, mens jeg luftet hundene.

Det varte og det rakk, det varte og det rakk. Jeg tuslet frem og tilbake med hundene og lurte på hva som skjedde. Det var like før jeg bestemte meg for å gå inn, da han etter en halvtime eller kanskje mer, kom tilbake. Joda, her kunne vi få stå, tyskerne hadde ikke lagt seg, de satt å drakk øl rundt et leirbål. Han hadde selvfølgelig fått full omvisning og funnet et sted vi skulle stå. Spesiell plass, humret han for seg selv, og jeg skjønte fort hva han mente der vi så stille vi kunne rullet inn på en sti som slynget seg gjennom skogen, dekorert med merkelige kunstverk, blomsterpotter, levende lys og buddhastatuer.

Også her har de lagt stor vekt på privatliv. Hver plass ligger for seg selv omkranset av skog, de fleste med flott utsikt over innsjøen Schmollensee. Et eventyrlig sted, bare så synd vi kom så sent. Da vi hadde fått satt opp teltet var det allerede blitt mørkt.

Men, vi fikk en liten sniktitt på omgivelsene vi skal nyte litt før vi drar videre i morgen. Tyskeren som driver stedet snakker engelsk og skal hjelpe oss med å finne et verksted. Her er det lille vi fikk med oss fra utsikten vår før mørket senket seg. Dette, må vel være det beste vi har funnet i Tyskland så langt, men litt merkelig og med noen egne og rare regler, de kommer vi tilbake til i morgen.

Polen

Basilikaen i Licheń

3 kommentarer

Ikke bare Polens største kirke, men en av de største i verden

Basilikaen i Licheń, eller Sanctuary of Our Lady of Licheń (Sanctuarium Matki Bożej Licheńskiej), er en av Polens mest imponerende religiøse bygninger, og regnes som den nest største katolske kirken i Europa etter Peterskirken i Vatikanstaten, og den tredje største i verden etter Basilikaen Notre-Dame de la Paix på Elfenbenskysten. Den ligger i den lille byen Licheń Stary, i sentrale Polen, og har blitt et viktig pilegrimsmål for katolikker fra hele verden.

Basilikaen i Licheń er et arkitektonisk mesterverk, som sto ferdig i 2004, finansiert ved dugnadsarbeid og donasjoner. Mer enn 1,5 millioner pilegrimer besøker Licheń hvert år, noen ganger så mange som 2 millioner, i tillegg til turister og tilreisende.

En av de mest imponerende trekkene ved basilikaen er det enorme tårnet og den dominerende kuppelen. Tårnet har en høyde på 141 meter og gjør dette også til et av de høyeste religiøse bygningene i verden. Kuppelen gir basilikaen en utrolig visuell tilstedeværelse, og det er en uforglemmelig opplevelse å stå under den og se på de kunstneriske detaljene.

Basilikaen er like imponerende innvendig som utvendig og har en kapasitet på opptil 25 000 mennesker. Orgelet i basilikaen er også det største i Polen, det tredje største i Europa og blant de største i verden.

Det er ganske fascinerende, at en av verdens største kirker ligger i det man nærmest kan kalle en liten landsby med bare 1100 innbyggere, langt fra allfarvei og storbyer.

I tillegg til den enorme kapasiteten innendørs, har Tempelplassen på utsiden en kapasitet på opp til 250 000 mennesker. Men, hvordan i alle dager kan det ha seg, at et så enormt byggverk ble reist i en liten landsby som Licheń med bare 1100 innbyggere.

Jo, det skyldes noen ekstraordinære hendelser som fant sted i 1850 i Grąbliński-skogen (2 km fra Licheń) ved et bilde, et ikon, av Jomfru Maria som var plassert på et furutre. En enkel bonde og tidligere soldat, Mikołaj Sikatka, skal i følge legenden hatt en rekke visjoner, der Jomfru Maria åpenbarte seg for ham. Hun bar en gyllen krone, en rød kjole og en blå kappe, og hun oppfordret ham til å be for Polen og folkets synder, særlig etter Napoleonskrigene som hadde satt dype spor i området.

Under åpenbaringene ba Maria bonden om bønn, bot og en endring av livet, og ba om at det skulle samles inn almisser til hellige messer, og å flytte bildet til et mer verdig sted. Bildet, som er det samme som henger i basilikaen i dag, ble hengt opp i furutreet av Tomasz Kłossowski, en smed fra Licheń i 1844. Han ble alvorlig såret da han deltok i Folkeslaget ved Leipzig i 1813, et av de viktigste slagene under napoleonskrigene. Han påkalte Jomfru Maria, og ba henne om ikke å la ham dø i et fremmed land. Hun viste seg for ham iført en gyllen krone, en mørkerød kjole, gyllen kappe, og holdt en hvit ørn i høyre hånd. Hun trøstet ham og lovet at han skulle returnere til Polen.

Den sårede soldaten fikk i oppgave å finne bildet fra åpenbaringen og gi det til de troende. Under en pilegrimsreise i 1836, til Jasna Góra, kom han over et maleri laget på lerketre som skildrer Jomfru Marias skikkelse slik han så henne, da han ba om at livet hans skulle reddes. Bildet ble plassert i en helligdom ved veikanten i landsbyen. Senere etter å hatt det i huset sitt, plasserte han det på et furutre i skogen i 1844.

Bonden Mikołaj. som hadde fått beskjed i sine visjoner om å ære bildet, oppfordret folk til å besøke stedet og be der. Mange begynte å valfarte til det lille furutreet, og det ble rapportert om flere mirakler og helbredelser. Hun advarte også om ankomsten av koleraepidemien som rammet Stor-Polen i 1852. Dramatiske hendelser minnet lokalbefolkningen om forkynnelsen til hyrden Nicholas.

Etter hvert ble bildet flyttet fra skogen til en lokal kirke i Licheń for å beskytte det bedre og gi det en mer verdig plass. Bildet fikk en sentral plass i kirken, og ryktet det hadde som en kilde til mirakuløs helbredelse spredte seg. Stadig flere pilegrimer kom til Licheń for å be foran bildet, og stedet ble anerkjent som et viktig åndelig sentrum. Etter hvert som det bare ble flere og flere, var det opplagt at Lichén trengte et større sted for pilegrimene.

Byggingen av basilikaen ble finansiert av pilegrimer. Den ble velsignet av Pave Johannes Paul II i 1999 og senere opphøyd til helligdom samme året som den åpnet i 2004.

Bildet av Vår Frue av Licheń, som nå henger inne i basilikaen, er fortsatt gjenstand for dyp ærefrykt. Pilegrimer kommer fra hele verden for å be foran ikonet, og mange tror at det har kraft til å helbrede og gi håp.

Den rike historien om åpenbaringene, bildet på furutreet og basilikaen, er et kraftfullt uttrykk for tro og folkets tilknytning til Maria som deres beskytter og veileder. Basilica of Our Lady of Licheń står i dag som et levende vitnesbyrd om Polens religiøse arv og folkets hengivenhet.

En note til slutt: tilhørende basilikaen finnes det store parkeringsplasser beregnet for tusenvis av biler, og de har sannsynligvis de flotteste portene med ornamenter og skulpturer du noen gang har sett, innrammet med gull. Men, om ikke det er nok, så bidrar også det faktum at omtrent hvert eneste lille hus langs veien inn til basilikaen tilbyr private parkeringsplass, alle med hver sine unike og lokkende skilt. PS! De offisielle p-plassene er gratis om du er heldig å få plass, og på vei ut kan du regne med at du både du og bilen din blir velsignet med litt vievann.

Polen

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 24 – BRØD OG SIRKUS

1 kommentar

Lørdag 27. juli –Brødskive, sølevann og ny policy hos Stena Line

Przystań Na Winiarach Camp er virkelig en koselig campingplass, drevet av en veldig hyggelig familie, som selv legger ut på veien når de stenger for sesongen. Vi hadde litt arbeid å ta igjen, og vi skulle se på booking av fergereise for å komme oss over til Sverige. Vi fikk stå utover dagen, uten at det kostet oss noe ekstra.

Campingplassen ligger med direkte utgang til stranden og turstien langs Pilica-elven, et vakkert turområde. Så det ble selvsagt en tur for hundene her først. Pilica er en sideelv til Wisła (Vistula), som er den lengste elven i Polen.

Så fulgte en time med bokstavelig talt bare sirkus, tull og tøys. Tore hadde bestilt billett med nattseilingen til Stena Line fra Gdynia til Karlskrona, men de hadde ikke ledig hundelugar. På nattseilinger så går det helt greit, for da sover de like godt i bilen. Jeg gikk for å kjøpe kaffe og brød, mens han skulle ringe og spørre hvordan han fikk betalt og skaffet oblat til kjæledyrtransport.

La oss ta brødet først. Det sto en ungdom på sommerjobb i kiosken og tilsynelatende virket det som han var god i engelsk. Jeg kunne ikke se hva de hadde av utvalg bak luken, men spurte nå om han hadde bagett eller brød. Brød sa han, akkurat som om det var rart å spørre om. Ja brød. Han dro nå riktig litt på det da han svarte ja. Hvor mange skal du ha? Et sa jeg… bare ett? Eh ja, bare ett. OK så dro han opp en halvfull pose med oppskåret loff, tok på seg et par plasthansker og fisket opp en enkelt brødskive.

Før jeg rakk å si noe, kom sjefen inn døren, og gutten spurte antagelig om hva han skulle ta betalt for en enkelt skive. Skal du bare ha en skive spurte damen, med et smil. Nei, jeg vil ha et helt brød sa jeg, og det fikk jeg. Men, de solgte jo egentlig ikke brød.

Kaffen var en opplevelse som tok 20 minutter, enda det ikke var en eneste kunde der, utenom meg. Jeg aner egentlig ikke hva det var som skjedde, men det ble fylt kopp etter kopp, tømt ut, kaffebønnene ble kastet ut og erstattet med nye, tanken ble tømte og skylt, ny runde med tapping av kopper som gikk i bosset.. og tilslutt var den unge jenten fornøyd med resultatet, som vi fort oppdaget ikke var noe annet enn varmt sølevann. Stakkars jente!

Da jeg kom tilbake satt Tore fortsatt i telefonen. Stena Line hadde nemlig endret policy plutselig, og selv om det sto på nettsiden deres at hunder kunne oppholde seg i bilen, så gjaldt det ikke på denne avgangen. Vi ville selvfølgelig kansellere, og hadde betalt for Flexi-reise som kunne avbestilles, men de ville ha 1500 kroner i avbestillingsgebyr og pengene for reisen får vi ikke tilbake før om tidligst 4 – 5 dager. Da vi sa at det ikke var rimelig, siden kansellering skyldtes at vi ikke fikk ha hundene i bilen, uten at det var opplyst under bestilling, fikk vi bare til svar at vi kunne reise og la hundene bli igjen. Sukk!

Så da ble det ingen nattferge til Karlskrona denne kvelden, men en lunsj på campingplassen mens vi grublet på hva vi skulle gjøre istedenfor. Vi bestiller i hvert fall ingen ny reise med Stena Line foreløpig, etter denne behandlingen.

I løpet av lunsjen bestemte vi oss for å bare fortsette reisen nordover mot Gedynia i tilfelle Stena Line ville booke oss om til en ferge vi kunne ha med hund. Om ikke, ville vi følge kysten videre langs Østersjøen, for å ta fergen fra Rostoch i Tyskland til Gedser i Danmark. Det handler ikke om korteste vei, men om å se nye steder.

Siden vi ikke skulle med nattfergen likevel, fikk vi plutselig god tid, og Tores venn Pawel anbefalte oss å dra til byen Torun. Den gotiske perlen ved Wisla-elven, er kjent som hjembyen til astronomen Nicolaus Copernicus og for sine verdensberømte pepperkaker. Byens historiske sentrum, som står på UNESCOs verdensarvliste, er som tatt ut av et middelaldereventyr, med brosteinsgater, gamle mursteinskirker og imponerende bymurer.

Dessverre, ble vi møtt med et så kraftig regn- og tordenvær at vi bare måtte kjøre videre. Men, Torun er notert på listen og vi håper å få oppleve den magiske byen ved en senere anledning og under andre værforhold.

Vi fortsatte å kjøre videre nordover, hvor været skulle lette ut på kvelden, og da vi var like utenfor den lille byen Ślesin fant vi en slags campingplass på langs bredden til innsjøen Jezioro Licheńskie.

Pole Kempingowe «u Sikory» var definitivt en campingplass, bare litt uvanlig, og minnet mer om en sirkusleir. Det første som møtte oss da vi kjørte inn gjennom porten, var store jorder med forlatte og forfalne campingvogner stuet sammen på rekke og rad.

Det så mer ut om en kirkegård for campingvogner enn en plass man faktisk kunne overnatte. Men, vi fulgte skilting videre, selvfølgelig nysgjerrige på hva dette var for et slags sted, det var jo en noe uvanlig innkjørsel.

Etter hvert som vi kjørte videre, passerte vi stadig sideveier der folk campet på lysninger i skogen. Det var mange, dette var åpenbart et stort område. Tilslutt endte vi opp ved ren restaurant nede ved stranden.

På den aller siste etappen ned mot stranden, hadde vi passert fargerike sirkusvogner og flere skur med spillautomater. Så da vi ble møtt av en eldre mann i blå overall og langt grått skjegg, var jeg ikke i tvil, han var garantert en tidligere sirkus- eller tivolidirektør, faktisk var det nesten som at jeg fikk en følelse av å ha sett ham før. Han skapte i alle fall assosiasjoner til de omreisende tivoliene som besøkte Bergen før i tiden.

Mannen ønsket oss velkommen og ringte datteren sin som umiddelbart ankom på sykkel og forklarte oss at vi kunne velge, enten å bo her nede på stranden og være sosial sammen med de andre, eller vi kunne få en plass for oss selv oppe i skogen.

Vi valgte en plass helt for oss selv oppe i skogen, og det mest imponerende av alt, var kanskje at vi til og med fikk strøm der oppe. Ikke det at vi ikke liker å være sosiale, men det likevel mest praktisk å bo for seg selv å oppsøke det sosiale når du har lyst.

Den unge damen på sykkel, sa forresten at vi måtte ta et bad i innsjøen, fordi vannet er så varmt pga kraftverket. Det høres jo ikke spesielt sunt ut, men, det er heldigvis helt uskyldig utslipp av kjølevann. Hun fortalte også noe annet som var veldig spennende, den runde kuppelen og de tårnene vi så på andre siden av innsjøen, det var ikke kraftverket, slik vi trodde, men Polens største kirke, og faktisk verdens nest største kirke etter Peterskirken i Vatikanstaten, når det kommer til kapasitet. Spennende, det får vi utforske videre i morgen. Nå skal vi kose oss i skogen, i vår egen lille sirkuscamp, ikke noe som skiller oss ut her.

Polen

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 23 – DET ER FINT I POLEN

1 kommentar

Fredag 26. juli – Preget av dyster historie men også vennskap

Da jeg var ung, hadde jeg inntrykk av at Polen var et grått og fattig land. Kanskje var det slik under sovjettiden og Den kalde krigen, men dette bildet var nok preget av historiebøkene på skolen og dystre nyheter fra begynnelsen av 90-tallet, med Lech Wałęsa og brødkøer som sterke symboler. I dag er Polen langt fra denne forestillingen.

Vi pakker sammen fra en av de største plassene vi har hatt noen sinne, og det til en ganske beskjeden pris. Nettopp! En av de største plassene, med flotte fasiliteter, og definitivt den beste prisen og den beste maten.

Mange har nok et feilaktig inntrykk av at Polen er et land med lav levestandard, kanskje fordi mange polakker reiser til Norge for å jobbe. Men det gjør de jo fordi det lønner seg økonomisk. Mange polakker ser på arbeidsmulighetene i Norge som en sjanse til å tjene bedre. Nå, handler det rett og slett mye om valutaforskjeller, vi er vanligvis vant til å få mye for de norske kronene i utlandet. Selv om den norske kronen har svekket seg betydelig, så er det fortsatt tilfelle…. du betaler mindre for det meste utenfor Norge. Så, det er vel åpenbart at alle fra land som er billig for oss vil tjene godt på jobb i Norge. Men, nok om det!

Vi planlegger å ta fergen enten til Sverige eller kanskje direkte til Norge om en dag eller to. Så da var det til en veterinær å få tatt den obligatoriske ormekuren mot revens bendelorm. Den må tas 1 – 5 døgn før innreise.

Polen er et land som byr på en rik historie, vakker natur og et mangfold av kulturelle opplevelser. Fra de sjarmerende gatene i Warszawas gamleby til det storslåtte kongeslottet, til de største og grusomste konsentrasjonsleirene i historien. Auschwitz-Birkenau.

Auschwitz-Birkenau, er et enormt område som strekker seg over to leirer – Auschwitz I som var arbeidsleir, og den mye større Birkenau som var en regelrett utryddelsesleir. De enorme dimensjonene og avstandene mellom bygningene og områdene gir sterke inntrykk av det grusomme omfanget av de tragediene som utspilte seg her. På grunn av den intense varmen valgte vi å ikke gå inn, da det ville vært uutholdelig for hundene å vente i bilen. Transport rundt i området med buss ville også sannsynligvis ha tatt hele dagen.

Portalen til Birkenau: Et symbol på menneskehetens mørkeste kapittel. De ikoniske jernbanesporene som førte titusenvis til en brutal skjebne, står igjen som en kraftig påminnelse om vår felles historie og behovet for å aldri glemme. Det var en ubeskrivelig følelse og stå der og kjenne på gufset fra fortiden. Vi skulle ikke inn, men jeg var glad for at dersom vi gjorde det, så ville vi slippe ut igjen, det var det få som gjorde i krigsårene.

En sort-hvitt kollasj fra Birkenau: Auschwitz II, designet som en regelrett utryddelsesleir, står som vitnesbyrd om historiens grusomheter. Alt er bevart slik det var, og selv om bildene bare er tatt fra utsiden, taler de tydelig om det som skjuler seg innenfor disse portene.

Jeg må si at vi begge følte på at tragediene og den uhyggelige stemningen satt i store deler av dagen, selv om vi ikke var inne bak portene. Det ble ikke flere stopp denne dagen. Vi kjørte i retning av Warszawa, hvor vi skulle møte en barndomsvenn Tore hadde gått på skole med, da han gikk hele ungdomsskolen i Thailand.

Paweł bor i sentrum av byen, det er umulig å kjøre innenfor bygrensene med Lasse på grunn av restriksjonene ilagt eldre biler. Istedenfor fant vi en koselig familiedrevet campingplass i Warka litt sør for hovedstaden, Przystań Na Winiarach Camp 274. Vi hadde avtalt med Paweł at han skulle komme og treffe oss der.

Vi fant oss en koselig familiedrevet campingplass i Warka litt sør for hovedstaden, Przystań Na Winiarach Camp 274. En skikkelig leirplass med bålpanner. Vi hadde avtalt med Paweł at han skulle komme og treffe oss der.

En hyggelig avslutning på kvelden, der to gode venner møtes igjen etter å ikke ha sett hverandre på mange år.

Polen, Tsjekkia

PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 22 – VIDERE TIL POLEN

1 kommentar

Torsdag 25. juli – Et bilverksted med frittgående høns

Prostřední Bečva, er en liten landsby med 1800 innbyggere, men de skulle angivelig ha et bilverksted, så vi plottet inn adressen til Autoservice Milan Jaroš, men ble litt i stuss da vi svingte inn i et boligfelt og endte opp i bakgården hjemme hos noen.

Men jo da, verkstedet som ble drevet hjemmefra besto av far og sønn, og selv mor kom ut for å hilse på, det er vel ikke hver dag det står nordmenn på tunet. Dessverre, var det ingen som kunne et ord engelsk og tsjekkisk er langt uten for vårt vokabular.

Etter en rask kjøretur mente den unge mannen at han hadde lokalisert gressehoppelyden, og gikk grundig til verks med å smøre bremsekalipere osv. Et stempel sto bom fast, men heldigvis var hjullagrene i sin skjønneste orden,

Da jobben var gjort, ble vi invitert inn for å få se på hans store stolthet, en gammel Cadillac Fleetwood som han hadde strippet helt ned. Han fortalte villig vekk og viste oss mange bilder. Hyggelig, selv om vi ikke forsto et ord.

Så var oppgjørets time kommet, men vi hadde jo ikke et rødt øre av tsjekkiske koruna og håpet at han kunne ta seg betalt i Euro. Joda, Tore ga ham 50 hvilket vi tenkte i hvert fall var på sin plass etter å tatt ca 1 1/2 time av tiden hans. Nei, ikke tale om, 50 skulle han ikke ha, 10 var mer enn nok, Tore prøvde seg med 20 i det minste…. men ikke snakk om….

Det er ikke hver dag vi er på bilverksted og betaler ca. 100 kroner for 1 1/2 time. Det er ikke hver dag vi er på bilverksted som har frittgående høner heller. En morsom opplevelse. Vi drar gjerne tilbake dit.

Glade og lettet kjørte vi videre og tenkte at nå var vi kvitt denne lyden som virkelig går oss på nervene. Men, neida… rett rundt neste sving var den tilbake igjen, men riktignok, den var blitt annerledes og litt lystigere på en måte. Så nå håper vi bare at den går over av seg selv, slik som alle de andre rare lydene Lasse har laget disse ukene på veien.

Det var ikke mer enn 10 km til det som var dagens høydepunkt og attraksjon, friluftsmuseet Valašské muzeum v přírodě. Vi har funnet at slike friluftsmuseum, tilsvarende vårt Folkemuseum og Maihaugen, er den beste måten å lære om et lands kultur, tradisjon og historie. Det fantes faktisk flere av dem i området vi var, men jeg valgte dette fordi det var tillatt med hund. Vi ombestemte oss da vi kom frem, fordi det var krav om at hundene gikk med munnkurv. Ja, vi har munnkurv, fordi det er vi pålagt å ha i mange europeiske land som anser både Staffy og Ridgeback som potensielt farlige hunder. Men, vi prøver å unngå steder der det kreves, så vi ble litt skuffet, men var likevel heldig.

Fordi, der vi parkerte var det nemlig en tursti i skogen som gikk på kryss og tvers over flere kilometer oppe i åsen, og en av stiene ledet opp til det gamle utsiktstårnet Jurkovičův rozhledna. Det var 2 km å gå opp – noe vi tenkte at kanskje gamle Thombie ikke ville klare. Men, til vår store glede overrasket hun stort og bestemte selv at hun ville opp dit, hun ledet an hele veien. Det var kjekt å se.

Tilbake ved bilen var hundene gode og trøtte, vi fant dessuten en plass i skyggen på parkeringsplassen, slik at vi kunne utforske friluftsmuseet på egenhånd. Ja, vi hadde håpet å få oss en lunsj der også, fordi de selvfølgelig solgte tradisjonelle retter, men de tok dessverre ikke kort, bare kontanter og det hadde vi ikke. Du kan lese mer om friluftsmuseet her, og du finner noen bilder i galleriet nedenfor.

Det var allerede blitt langt ut på ettermiddagen og vi var sultne. Men, vi hadde en croissant i bilen og tenkte at vi heller bare skulle kjøre direkte til bestemmelsesstedet, byen Bielsko-Biala i Polen. Opprinnelig var dette to byer beliggende på hver side av elven Biala. Men, fra 1951 ble dette til en by.

Det var to timer å kjøre, men jeg visste at de hadde en restaurant der som hadde fått gode anmeldelser for sin tradisjonelle polske mat. Så, da gjaldt det å komme frem før resepsjonen og kjøkkenet stenge. Det klarte vi, og selv om vi kom uanmeldt midt i høysesongen fikk vi en gigantisk pitch på Camping 99 Beskid, ja den største noensinne på det som karakteriseres som en stor og alminnelig campingplass.

Se den pitchen, her er det jo plass til både hus og hage. De er generøse med plassen her i Polen. God plass for å lage en intimsone med hekk rundt, og samtidig kort vei til servicebygg med alt du kan tenke deg av fasiliteter.

Det var deilig å for en gangs skyld være fremme tidlig på kvelden, og etter en kort tur med hundene var det første vi gjorde å gå ned på restauranten for å ta en øl og smake på maten som hadde fått så gode omtaler.

Roastbiff i en herlig kraft/saus, med dumplings igjen.. ja det er jo samme konseptet som raspeballer egentlig, min favoritt.. syltet rødbet og bønnespirer. Menyen på dette stedet var så lang og omfattende at jeg hadde problemer med å bestemme meg. Helt utrolig for å være en campingplass.

Tore gikk for en litt stroganof-lignende gryte med røstipoteter, (og de var knallgode) .. også med bønnespirer og syltet rødbet. Omtalene av maten på denne campingplassen er i hvert fall langt fra oppskrytt.

Det var deilig med en kveld der var så tidlig fremme at det fortsatt var mange timer med sol, at vi kunne sitte ute å nyte et måltid uten at vi skulle kjøre videre, og at vi kunne gå en kveldstur med hundene etterpå før vi begynte å sette opp teltet for natten.

De hadde faktisk svømmebasseng med boblebad her også, noe dekor av palmer rundt gjorde jo at du fikk litt følelsen av å være i Spania igjen. Men, det var ute av drift denne kvelden. Det gjorde ingenting, for kvelden ble veldig kald.

Så kaldt ble det at vi måtte sette opp teltet. Så kaldt at gassovnen frøs, så den virket ikke, og så kaldt at Tore måtte ta på seg alt han hadde, inklusiv soveposen. Ja, da ble det så kaldt at jeg satt meg inn i bilen sammen med hundene og bare ventet på at varmematten min oppe i takteltet skulle gjøre det behagelig nok til å legge seg. Det er noe som ikke fungerer helt her ennå, det er varmeovn.