Det skal være en første for alt, har riktignok vært mange ganger i Ny Ålesund, men aldri lille julaften. Forskjellen er jo ikke så stor, men det er vinter og mørketid, vi må ha med oss bevæpna isbjørnvakter når vi går i land.
Ny Ålesund ligger innerst i Kongsfjorden på 79 grader nord. Skal ikke så mange år tilbake, da var Kongsfjorden vanligvis tilfrosset på denne tiden av året. Geografien har også endret seg etter at breene har trukket seg tilbake og nye øyer har dukket frem nord i fjorden. Hadde det vært lyst og klarvær, hadde vi sett Kongsbreen og fjellene De tre kroner mot øst, men mørketiden er nå på sitt aller mørkeste, det var vinterjevndøgn for bare noen dager siden, noe særlig lys kommer ikke tilbake før om en måned ennå.
Det er egentlig en grei kai i Ny Ålesund, men ettersom vi har fått ny båt, som er betydelig lenger enn den forrige, blir det planlagte overligget til i morgen avlyst. Det er meldt mye vind til kvelden og natta, og halve båten stikker utenfor kaia i begge ender uten gode fester.
Et eksotisk sted å besøke, i dag er hele den gamle gruvebyen et internasjonalt forskningssenter og for første gang er det faktisk mobildekning her. Akkurat nå, midt i jula, er de her som ellers i landet opptatt med juleforberedelser, så vi kommer kanskje litt ubeleilig.
De åpner likevel butikken som inneholder alt mulig av suvenirer og klær, skal ikke klage på prisene heller, vi besøker tross alt den nordligste faste bosetningen i verden.
Det blir handel i dag også, og trivelig er det alltid å treffe kjente. Hun ene som betjener butikken hadde et tokt om bord hos oss på gamlebåten, da hun var på førstegangstjeneste for noen år siden.
Endelig kan vi fortelle om vår egen skjulte perle, SKULE på Hersvik i Solund som vi kjøpte sommeren 2025.
Den nedlagte skolen fra 50-tallet er både galleri, museum, kulturhus og kan benyttes til både overnatting og selskap. Vi åpner igjen våren 2026. Program for sommeren vil bli lagt ut her. SE SKULES NETTSIDE HER
På utstillingen HAV & KYST på SKULE – 20, september 2023 viste Tore Strøm (f. 1966) frem 100 foto fra et langt liv knyttet til havet. Strøm har bakgrunn fra Sjøkrigsskolen og snart 40 år i Kystvakten, og er i dag på KV Bjørnøya. De siste ti årene har han utviklet seg som fotograf, med bilder brukt i bøker og til utsmykking av offentlige bygg både i nord og sør. Alle bildene er til salgs, enten som trykk på lerret, ferdig innrammet eller på aluminium. Ta kontakt med tore@stepahead.no
På en grønn kolle med utsikt over det gamle skipsleia, står en unnselig steinkirke. Liten, grå (nå hvitkalket) – men for alltid monumental.
For det var nettopp her, på Moster, at kristningen av Norge fikk sitt virkelige startskudd. Mange kaller den lille steinkirken for «Norges dåpsattest» – og det med god grunn. Eller dvs. Kulisteinen med runeinskripsjonene som ble funnet på Smøla, er vel selve dåpsattesten, den referer til det som skjedde her ved kirken på Moster i 1024 og er den første kilden som nevner Norge som navn.
Året var 1024. Den mektige kongen Olav den Helligehadde nylig vendt hjem fra sine reiser i Europa, ikke bare med sverd og skjold, men med tro og presteskap.Han kom med ambisjoner som strakte seg lenger enn å vinne land – han ville vinne sjeler.
«Avtalesteinen» ved Moster kirke er et sagnomsust vitne fra kristningsprosessen: Steinen er ifølge tradisjonen stedet der Olav Haraldsson (den hellige) fikk kristenretten vedtatt i 1024 og er trolig eldre enn kirken. Hulrommet har en symbolsk funksjon. Slike bautasteiner med hull finnes også på Orknøyene og i England, og skal ha vært brukt til å besegle avtaler med et håndtrykk gjennom hull, et slags norrønt håndtrykk over kontrakt.
Og det var på Moster, i dette værbitte hjørnet av Vestlandet, han gikk i land og holdt det første kristenrettsmøtet i norsk historie. Her ble den nye loven lest opp, hvor hedenske skikker som blot, barnedrap og tvangsekteskap ble forbudt – og kristendommen ble gjort til rikets offisielle religion. Moster gamle kirke ble reist kort tid etter møtet, trolig på 1100-tallet, kanskje allerede 1050, og regnes derfor som Norges eldste steinkirke. Men, Norges første kirke sto allerede her, antagelig en stavkirke bygget av Olav Tryggvason slik det står beskrevet i Snorres saga. Her et bilde fra plaketten utenfor kirken, som forteller:
Kirken ble kanskje bygget i stein for å symbolisere noe som var sterkere og mer urokkelig enn alle stavkirkene i tre. Nå, er kirken hvitkalket for å bevare å beskytte den. Kirkenorge.no, CC BY-SA 2.5,
Murene hvisker fortsatt historier – om vikingkonger som ble helgener, om bønder som måtte lære seg å korse seg, og om en nasjon som tok sine første skritt som kristen stat.
Det å gå inn i Moster gamle kirke i dag føles som å gå inn i et rom der tiden har lagt seg til ro. Her har generasjoner knelt, lovet troskap, giftet seg, grått og blitt døpt. Kirkenorge.no, CC BY-SA 2.5,
Så hvorfor akkurat Moster? Svaret ligger kanskje ibeliggenheten. Moster var et viktig knutepunkt i skipsleia mellom sør og nord, og stedet hadde lenge vært kjent for religiøse samlinger – også før kristendommen. Kanskje var det nettopp derfor Olav valgte dette stedet:
– Et hellig sted allerede. Nå bare med ny gud og ny lov.
I følge Snorres kongesagaer skal Olav ha sagt:
«Her vil eg byggja Guds rike, og her skal folk få læra den sanne trua.»
Om han sa det slik vites ikke, men det klinger vakkert i ettertidens ører.
📍 Reisetips til deg som vil besøke Moster
– Kirken er åpen for besøk i sommersesongen, og det holdes konserter og historiske forestillinger.
– Like ved ligger Moster Amfi, et spektakulært amfiteater hugget i stein, verdt et besøk i seg selv.
– Ta gjerne turen med båt – det gir en ekstra dimensjon å ankomme slik Olav selv gjorde for 1000 år siden.
Enten du er troende, historienerd eller bare på jakt etter mektige opplevelser: Moster gamle kirke er et sted der landskap og ånd møtes. Det er ikke bare Norges første kirke – men et sted der et helt rikes sjel fikk ny form.
Natten på Filefjell var stille og rolig og vi merket egentlig ikke noe til at det var kaldt, ja nesten frost. Selv om temperaturen krøp litt opp da solen tittet frem, fristet det ikke akkurat med noen frokost utendørs.
Det ble med en liten luftetur med hundene, vi var ivrige etter å komme oss videre og helt hjem. Det er i grunnen synd at vi alltid har så liten tid til å være turist i eget land. Det er virkelig vakkert der oppe i fjellheimen.
Det ble et stopp i Gudvangen. Til tross for at vi har vært der utallige ganger, slutter aldri naturen og utsikten å imponere. Det er forresten her deler av den populære serien Vikings ble spilt inn, og her finner du også Vikingbyen,vel verdt et besøk.
Det enkle er ofte det beste og dette hadde jeg virkelig gledet meg til. Ferske rundstykker og smøreost rett fra tuben. Av en eller annen grunn er tube et norsk fenomen. I løpet av én måned på reise gjennom 15 land så vi ikke en eneste tube før vi kom til Gudvangen.
Etter frokost, eller det som var blitt mer lunsj, dro vi videre til Bergen. Det skulle handles mat til både to og firbente til å ha med hjem, det var jo nesten et halvt år siden vi hadde vært der sist. Og, så var det en tur innom til mor. Det er medaljens bakside ved å være på farten og oppholde seg i utlandet i lenger tid, vi ser ikke familien så ofte som vi gjerne skulle, og det er heller ikke så lett når vi er hjemme i Norge, siden familien er spredt over hele landet.
Og så er det alltid travelt med å rekke en ferge, spesielt på lørdager, for da går det ikke så mange, dessuten var det meldt regn fra kvelden av og på Vestlandet kan det gjerne regne i dagevis, sidelengs. Ikke så greit når vi skal tømme bilen.
Like før fergeleiet på Rutledal tikket det inn en SMS. Fergen var innstilt pga motorhavari. Vi kunne like gjerne overnattet i Bergen. Her kom vi til å bli stående på ubestemt tid, så det var bare å ta frem noe lørdagsgodteri.
Det tok litt, tid, noen timer faktisk, før vi fikk vite at det ikke ville komme noen erstatningsferge før dagen etter, så da ble det bare å rigge seg til på fergekaien der i Rutledal, kanskje den mest overraskende overnattingen på hele reisen. Tross alt var vi heldige som hadde huset på taket og alt vi trengte. De andre reisende måtte enten la bilen stå å få båtskyss hjem, eller finne seg alternativ overnatting. Selv om vi ikke synes det var så gøy der og da, ler vi av det nå etterpå. Men, vi sov godt og hadde en hyggelig kveld i Rutledal også vi.
Neste morgen var erstattningsferge på plass i ruten og vi kom oss endelig hjem. Eventyret er over for denne gang 🙂
Fredag 2. august – til mor på setra og gjensyn med familien
De mystiske Finnskogene, og det å kunne fricampe der, det kan nesten ikke beskrives. Etter flere måneder i Spania og 30 dagers reise gjennom Europa og 15 land, så ble dette faktisk et høydepunkt.
Her er utsikten vi våknet til, bildet er tatt ut gjennom myggnettingen på takteltet. Og, så frisk skogduft… ikke rart vi sov godt… Her kunne vi ha stått lenge eller til og med rotet oss lengre inn i de vakre Finnskogene.
Men, huff så kaldt det var på morgenkvisten, smart å ta med varme klær selv om vi dro gjennom Europa i den varmeste årstiden.Jeg ser så trøtt ut, fordi jeg har sovet så UTROLIG godt, og nettopp har stått opp.
Så, det er en god ting som skal sies om Norge, det er (nesten) det eneste landet i Europa med allemannsrett og vanlig praksis for fri-camping i ordets rette forstand. Campe ute i det fri, uten spesiell tillatelse.
Pippi likte også Finnskogene og fant ut at blåbær var godt, og det var det mye av, tyttebær også.
Gamle Thombi som snart blir 12 år, er glad i en skogstur hun også, om den ikke blir for lang. Etterpå, er det alltid godt å hvile på en gressflekk i solen.
Men før vi kunne kjøre videre fra denne herlige plassen der inne i Finnskogene, måtte vi jo lage oss en skikkelig frokost. Så det ble ut med møblene og frem med primusen for å koke kaffe og steke egg og bacon.
En veldig kontinental frokost før vi kjører videre. Melk fra Italia , egg fra Tsjekkia, brød fra Polen, juice og bacon fra Tyskland, smør fra Spania og kaffe fra Danmark + noe pølse, skinke og ost jeg har glemt hvor kom fra.
Etter å ha pakket sammen, svingte vi så vidt innom Grue, den norske porten til Finnskogene og et sted sterkt preget av skogfinsk kultur, etterkommere av finner som innvandret fra Savolax og Karelen på 1600-tallet. De levde av svedjebruk, å brenne skog for å dyrke rug , og brakte med seg egne byggeskikker, språk og mytologi. Spor etter denne kulturen finnes fortsatt i plassnavn, gamle gårder, og i folks slektstrær. Ja, nettopp, og vi har begge folk fra Grue i slektstreet, den ene av oss mer enn den andre, men de lå igjen hjemme, så vi visste ikke helt hva vi skulle se etter, ikke denne gangen, vi havnet jo der helt tilfeldig.
Vi skulle gjerne hatt flere dager på å utforske Grue. Men, vi hadde avtalt å komme til mor på setra i Valdres, så det var det ikke tid til. Men, det er ingen tvil om at det er mye å se, bare noe så enkelt som en bensinstasjon var ganske original .
Men en ting måtte vi se, det vil si, vi gikk ikke inn dit slik vi hadde ønsket å gjøre. Du skal ikke ha det travelt når du besøker slike steder. Denne flotte hvitmalte trekirken bygget i 1828, er nemlig ikke den første på stedet. Men, den er et symbol på sorg og styrke.
Den opprinnelige Grue kirke sto på samme sted og var en middelalderkirke i tømmer, sannsynligvis fra 1100-tallet. Søndag 26. mai 1822, under pinsegudstjenesten, tok kirken plutselig fyr– trolig på grunn av et stearinlys som antente de tjærekledde veggene. I løpet av få minutter var hele kirken et flammehav. 117mennesker brant inne, mange av dem kvinner og barn som ikke klarte å komme seg ut. Det er fortsattNorges største brannkatastrofe i tap av menneskeliv, både i og utenfor fredstid. Jeg må legge til at etter denne hendelsen, ble det lovpålagt at alle kirkedører skulle vende utover og ikke innover.
Vi skal definitivt tilbake til Grue og se nærmere på kirken og studere historien bedre. Men, da skal vi ha mer tid og være bedre forberedt. Nå begynte det å haste med å komme seg til noe langt mer hyggelig, mor på setra i Valdres før det ble kveld.
Og, det er alltid godt å beregne litt ekstra tid, for her ble vi stående i nesten en time i kø over Mjøsbrua mellom Moelv og Biri. Vakker utsikt over Norges største innsjø. Broen er 1420 m lang.
Og av en eller annen grunn så stopper vi alltid på Bjørnen Odnes, Egentlig for å lufte hunder og gi dem litt vann, men en liten matbit ble det også, som alltid… De har som oftest noe godt, men var litt utplukket denne ettermiddagen.
Endelig fremme på setra fulgte sauene oss hele veien ned til den koselige hytta hvor mor ventet, og ikke lenge etter kom det mer familie for å hilse på, og det ble en pizzabit og en hyggelig prat før vi dro viderevestover.
Det var blitt sent på kvelden og det var bare å kjøre så langt vi kom på et par timer. Vi hadde håpet å komme oss vest for vannskillet, kanskje helt ned til Aurland. Men, da det nærmet seg midnatt fant vi ut at det var blitt langt nok og endte opp med å finne en plass omtrent der vannskillet går på Filefjell, et stykke etter Tyinkrysset, ca. 1030 m over havet. Det kom nok til å bli en kald natt med bare 2 grader ute.
Lögnäs Gård var virkelig et flott sted, selv om vi verken prøvde spa eller den beryktede gode restauranten. Dette er åpenbart er populært feriested, ikke minst både dyre- og barnevennlig. Ja, de har også hotellrom for de som ikke har camper eller bobil. Det fantes også en besøksgård og en aktivitetsbane på stedet, men vi var mest opptatt av de gode fasilitetene for campinggjestene. Her var det flotte og moderne dusjer, og et koselig innredet kjøkken hvor du både kunne lage mat, vaske opp og vaske klær. Et spisebord var det også, om du ville nyte maten din innendørs. Ikke minst, her kunne vi få stå utover ettermiddagen så lenge det ikke var stor etterspørsel etter plasser. Det setter vi alltid pris på, for dette med innsjekking tidlig på dagen og utsjekking tidlig på formiddagen passer ikke helt vårt kjøremønster.
Vi har foressten endelig skjønt hvordan de gjøre det, disse bobilene som ankommer tidlig på campingplassene og får det beste stedet å stå. Når er det de er ute å kjører da? Jo, forklaringen er ganske enkel, ikke minst lønnsom. De veksler på det, når de forlater en campingplass etter å ha vært der en dag eller to, kjører de hele dagen og gjerne til sene kvelden. Så ankommer de campingplassen sent, etter at resepsjonen er stengt, for da kan de benytte seg av gratis transitt-parkering som mange campingplasser har, og så smetter de inn grytidlig neste morgen når de andre drar. Og slik tar de en fridag på stedets beste spot.
Her er noen bilder fra Lögnäs Gård, vi kan fint reise tilbake dit. Men, da skal vi prøve restaurant og deres 3-retters meny i vinterhagen.
Vi valgte å stå litt utover dagen for å få ryddet bilen, tatt oppvasken og en behagelig dusj, Her er forresten slangen som Tore fikk i bursdagsgave av Søren på Bilmageriet i Danmark, men den lure patenten til Tore virker nå ennå den.
Søren hadde fortalt oss om en Landi-kamerat han hadde i Sverige, han drev et osteysteri , Finnskogens Ostaffär, som hadde veldig god ost, men ikke bare det, han tilbød også en flott oppstillingsplass for Landier på tur, så han måtte vi besøke, sa han. Ja selvfølgelig, men det var langt, hele 530 km, litt lenger enn den tradisjonelle veien på E6 via Gøteborg, men den var vi så lei av, så vi valgte å kjøre midt i landet mellom de store innsjøene Vänern og Vättern.
Jeg synes Sverige er så kjedelig, det er liksom km på km med endeløse skoger, ingenting å se. Men, sannheten er selvfølgelig at det er masse å se, det ligger bare ikke ved veikanten og vi er så utålmodige. Enten er vi på vei sørover og har det travelt med å komme oss ned i Europa, eller så er vi på vei hjem og begynner å bli litt lei av reisen. I dag var egentlig målet og bare komme seg til Finnskogene og dette osteysteriet så fort som mulig.
Etter minst 2 lange timer gjennom skog og atter skog, der vi knapt hadde sett en bil, kom vi til en rundkjøring der det vrimlet av folk og biler utenfor noe som lignet et kjøpesenter. Hos oss er alle VIP sto det på plakater og bannere over alt, og siden både vi og hundene trengte å strekke på føttene, så stoppet vi der.
Her regnet vi med å kunne få oss både noe og spise og kanskje handle litt billige matvarer å ta med oss hjem. Jovisst var det en kafe med gode svenske retter, stor butikk var det også, men ikke som du skulle tro.
Her solgte de nemlig bare snop, snop i alle varianter, i bøtter og i spann, snop i lange lange baner. Jeg har aldri noensinne sett makan, og selv om vi ikke de som spise noe særlig med snop, så kom vi begge ut med hver vår poste med favoritter.
Turen gikk videre i håp om å kanskje nå frem til Sørens kamerat på Lekvattnet og porten til Finnskogene før det ble for sent. Vi skulle selvfølgelig bare dukke opp som en overraskelse med en hilsen fra Søren.
Det føltes som å kjøre i det uendelige, avstanden ble bare ikke kortere og timene gikk. Det føltes i hvert fall slik. Det virket mye lenger enn det burde være. Eller var vi kommet lenger enn vi trodde? Lindås? Nei det var ikke Lindås på Vestland 🙂
Etter et stopp i et skogholt for å gå tur med hundene og enda et par timer gjennom uendelig km med skog, var vi der endelig. Men klokken var blitt halv ti på kvelden og vi innså fort at det slett ikke hadde vært så lurt å gjøre dette til et overraskelsesbesøk.
Finnskogens Ostaffär var selvfølgelig stengt for lenge siden. Det var ingen der. Trist, fordi vi hadde gledet oss til å både overbringe hilsen og kjøpe ost. Jeg vet ikke når de legger seg på landsbygda i Sverige, men å ringe halv ti var kanskje for sent?
Det var et hus der også, vi forsøkte stille å banke på, men ingen respons. Senere har vi vel konkludert med at det ikke er der de bor, og vi skal nok tilbake, men da skal vi si i fra først.
Vel, det begynte å bli mørkt, selv om vi nå virkelig begynte å føle på at det var lysere her oppe litt lenger mot nord. Vi hoppet i bilen igjen for å ta de siste korte kilometerne som var igjen til grensen. Mens vi kjørte fant jeg fort et sted vi kunne fricampe.
Rett etter å ha passert grensen svingte vi inn på Rotnemovegen Fylkesvei 380 og fulgte den nesten til Grue. Der var den, en flott plass ved innsjøen. En plakat fra grunneier fortalte at her kunne vi stå, bare vi plukket opp søppelet etter oss. Ja, selvfølgelig! Vi etterlater alltid en plass slik vi ønsker å finne den selv.
Så her står vi for natten, langt inne i de vakre og mystiske Finnskogene. Her er det så vakkert at jeg kunne ha vært her i flere dager, kanskje uker. Vi gleder oss til å se mer av magien når solen står opp.
En fantastisk tur på to hjul gjennom magiske Jomfruland
Telemarkskysten er kanskje ikke den lengste i landet, men her finner du vakker og varierende natur, flotte svaberg og et yrende dyre- og fugleliv. Vi hadde litt tid til overs og tok turen innom Jomfruland. Øya ligger som en langstrakt sigd ytterst ut mot Skagerrak utenfor Kragerø.
Fakta om Jomfruland.
Rullesteinsøy
Nasjonalpark fra 2016.
Ca. 75 fastboende.
7,5 km lang og 1 km bred på det bredeste.
Areal 3,04 m2
Det var midt i mai, og såpass tidlig i sesongen at det var få tilreisende, litt båtfolk nede på havna og sikkert noen som oss, som hadde tatt en kort dagstur i finværet. Øya har restaurant, overnattingmuligheter, sommeråpent museum i det gamle fyrtårnet – som for øvrig står rett ved siden av det nye, strender, jettegryter, god besøkshavn, kiosk og Sykkelknut. Skal fortelle mer om Sykkelknut.
Øya er kjent for mye hvitveis om våren, og et spesielt rikt fugleliv. Jeg hadde som vanlig, eller alltid, både speilrefleksen og filmkameraet med på tur, noe jeg ikke skulle angre på, heller ikke denne gangen.
Det er noe eget med øylivet, og det er ikke noe jeg bare sier, ettersom vi selv har bodd i en liten øykommune, en av de minste i landet i snart 20 år.
I innlegget om Myken brukte jeg begrepet øytid, og det er ganske dekkende. Det er ganske vanskelig, selv om du innstendig prøver, å holde bystresset ved like på sånne plasser. Man bor tett på naturen og været, det kommer ikke bare folk forbi som tilfeldigvis kjørte feil i et kryss eller trodde blindt på GPS-en. Skal du ut på øyene uten fastlandsforbindelse, da er det bevisst handling. Enten hører du til her, kjenner noen, leid deg feriehus, eller så drar du hit for å nyte nettopp naturen og alt den har å tilby.
Kanskje derfor jeg føler meg ganske hjemme egentlig, når man setter beina på Jomfruland. Her nede i båthavna står stolte båteiere og diskuterer båt… hva ellers. Med et lite overblikk, her er det drift i nærmeste gårdsbruk oppe i bakken, på andre siden av veien ligger Haga kystkafé med den enorme stolen på taket. Vi skal ikke på kafé i dag, men litt videre opp i bakken til Sykkelknut.
Først av alt, kommer du til Jomfruland og har lyst til å se mest mulig av øya, lei en sykkel hos Knut!
Knut er en institusjon og lokal skald, i leien inngår en hyggelig prat, gode historier, og vi slapp ikke opp på sykkelsetet før vi hadde fått sitert et dikt.
Fantastisk hyggelig å treffe utadvendte, trivelige mennesker som ikke tar seg selv så høytidelig. Det tør jeg påstå har blitt en mangelvare, spesielt her til lands. Vi nordboere er litt tilkneppet og er ofte opptatt av eget image. Etter å ha reist en god del og bodd forskjellige steder i både inn- og utland, tør jeg påstå at vi skiller oss litt ut her til lands.
Vi har blitt så redde for å dumme oss ut at vi blir litt innadvendte og tause – og jo yngre nesten verre. Bedre å taste noe på snap istedenfor å snakke med folk, selv folk vi kjenner, som sitter to meter unna. Skjærpings! Heldigvis finnes gode unntak, i alle aldre, det er håp!
Vi hadde dessverre begrenset med tid, vi valgte å sykle nordover på øya, og første stopp, bare noen meter unna, «De to tårn».
Her står to fyrtårn side om tide. Det eldste er bygget i 1838 og 22 meter høyt, lyktehuset er fjernet og toppen er i dag et utkikkspunkt. Det eldste fyret kan besøkes i sesongen, et vertikalt museum med god utsikt fra toppen, enda bedre med kikkerten, som er et krigsbytte fra andre verdenskrig.
Det nye fyret er 31 meter høyt, det er bygget av støpejern, ble satt opp i 1938 og er fremdeles i drift som fyr. Fyret ble avbemannet og automatisert i 1991. Fyrvokterboligen med uthus ligger like nedenfor.
Siden det var litt utenfor sesong , var vi heldige og hadde fått spesialåpning i det gamle tårnet, både hyggelig og interessant (se film).
Sykkelturen gikk videre nordover. Grusveien ble til sti. Vi syklet gjennom fantastisk eikeskog der skogbunnen var dekket av hvitveis, Jomfruland er dekket av hvitveis om våren. Faktisk ble øya brukt som location for den norske filmen «Kristin Lavrandsdatter» (1995), nettopp på grunn av hvitveisen.
Målet for turen var Øitangen og Jomfruland Fuglestasjon helt nord på øya, i håp om å få noen fugler på fotobrikken, både fugl og foto står behørig på interesselista. Foruten et gravandpar som solte seg i kveldssola, var det ikke så mye å se denne dagen.
På returen samme vei, så jeg noe som beveget seg i sidesynet, der inne i eikeskogen sto et par rådyr i en solglenne. Jeg fikk satt på storlinsen og gikk forsiktig nærmere, rådyrene brydde seg lite om meg og jeg fikk noen fine bilder i kveldssolen.
Vel tilbake, sykkelen levert til Knut, så kan denne korte turen på Jomfruland oppsummeres som balsam for sjelen. Frisk luft, nye opplevelser, møte med trivelige folk, flott og spesiell natur og mye rullestein. Det var rullestein på strender, i steingjerder, hytter og hus.’
Jomfruland anbefales, og jeg kommer gjerne tilbake med litt bedre tid i kofferten.
Du trenger ikke reise utenlands for å oppleve eksotiske steder, om ikke eksotisk i ordets rette forstand, så finnes det mange steder i dette langstrakte landet der folk klorer seg fast, der som kjent, ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Vi ankommer sjøveien en regntung dag i begynnelsen av april. Sjøveien er den eneste veien ut hit, til det lille øysamfunnet Myken, som ligger så langt ut det er mulig å komme med fast grunn under beina før storhavet tar over. Hvis du ikke har egen båt, går det en fast helårsrute til Myken, hvis været tillater, med ekstra avganger om sommeren. Myken ligger i Rødøy kommune på Helgelandskysten i Nordland.
I tidligere tider var det fiskemottak på Myken, i dag er lokalene overtatt av ingen ringere enn verdens første arktiske og Norges største whiskydestilleri, Myken destilleri.
Myken destilleri i de gamle lokalene til fiskemottaket.
I disse dager er det nyankomne whiskyfat som står på kaia og ikke fiskekasser.
Vi har forhåndsanmeldt ankomsten og blir tatt imot av entusiastiske innehavere som forteller om Myken, destilleriet, produktene – gin og whisky – og vi får en behørig omvisning både i produksjonslokalene og i «Whiskykatedralen», der de edle dråpene modnes i gamle eikefat importert fra det store utland. Selve Katedralen vant Nordnorsk arkitekturpris i 2023, der juryen blant annet skrev følgende:
«Bygget viser stor forståelse for nordnorsk vær og natur. Godt forankret i terrenget, on the rocks, følger bygget sesongene. Det er et bygg som kan stå i blest, som slipper midnattssola inn, og blir en lysende lanterne i mørketida».
Edle, blanke dråper pipler ut av kobberkjelene, den velkjente, gylne whisky-fargen kommer fra årelang lagring i importerte bourbon- og sherryfat.
Mens man venter på at whiskyen skal bli klar, støtter ginproduksjonen og gode investorer den daglige driften. Destilleriet startet produksjonen i 2014. Myken er uten naturlig ferskvannsforsyning, så whiskyen herfra er laget på osmosebehandlet sjøvann – som sikkert gir en egen aroma og smak.
Flaskene gjøres klare med etiketter, produktutvalget selges naturligvis gjennom Vinmonopolet.
Den enkle, men likevel fascinerende Whiskykatedralen i massivt treverk og polykarbonat, slipper lyset inn om sommeren og lyser opp om vinteren. Innholdet er like fascinerende som byggverket.
Myken har få, men et mangfold av faste innbyggere, biler finnes ikke. Du finner likevel ikke mindre enn to anerkjente spisesteder, overnattingssteder, kunst og kultur, helårsåpen landhandel, som også er samlingssted for lokale og tilreisende med blant annet egen kafé, landhandelmuseum i gammelbutikken, Myken fyr som i dag leies ut til overnatting og ikke minst det trivelige, gamle fiskeværet med velstelte, koselige hus – der de fleste har navn, naust og hager. En historisk vandring gjennom bygda hører med, når du er på besøk på et sådant sted.
Myken handel, helårsåpen, allsidig og kan vel betegnes som det daglige samlingsstedet for både fastboende og tilreisende. Når vi var innom satt det flere og strikket lapper, lappene ble satt sammen til tepper, som ble solgt til inntekt for vedlikehold av veier og infrastruktur! Varierende vareutvalg naturligvis, som seg hør og bør for en landhandel, her kunne du også få servert kaffe og en vaffel i trivelige omgivelser.
Museet i gammelbutikken med gamle kolonialvarer krimskrams og snurrepiperier fra fordums tid.
Vi fikk en privat omvisning i Forsamlingshuset. Visstnok bygget på inntekter fra en lensmann som i sin tid ivrig utstedte forelegg i øst og vest for små forseelser, fyll og bannsnakk. Pengene gikk ikke til statskassen, men til byggingen av forsamlingshuset.
Livet går litt saktere på sånne steder, øytid kalles det, stress legges igjen på fastlandet, ingen kø, ingen støy utenom det vær, vind, havet, dyre- og fugleliv klarer å produsere. Livskvalitet kan måles på mange måter, hvis inngangsverdiene inkluderer trivsel og harmoni, ro og fred og stillhet, da er nok steder som Myken det rette for å tilbakestille kropp og sjel – og med en whisky på toppen – tja, kan vel ikke bli stort bedre.
Myken fyr ligger på Jutøya, det ble bygget i 1918 og erstattet en fyrlykt fra 1892. Fyrstasjonen fikk elektrisitet i 1955, ble automatisert og avfolket allerede i 1975. Fyret ble fredet i 2000 og leies i dag ut til overnatting, feiring av begivenheter og konferanser.
Turismen i Lofoten og Vesterålen har økt kraftig de siste årene, noe som har medført at flere forlatte fiskevær har fått ny aktivitet og fastboende. Slik er det også med Nyksund som i lang tid har vært preget av optimisme, tilflytting og økende satsing også på vinterturisme.
Bebyggelsen i Nyksund fordeler seg over to øyer, Nyksundøya og Ungsmaløya, og er knyttet sammen av en 65 m lang molo.
På 1900-tallet var Nyksund det nest største fiskeværet i Vesterålen, men etter 2. verdenskrig da fiskebåtene ble større og moderne, ble fiskeværet for lite og i 1970 lå det igjen som en fraflyttet spøkelsesby. Slik lå det forlatt og øde i nærmere 20 år inntil noen tyske studenter kom og skapte ny aktivitet, Nyksund ble raskt et populært sted for kunstnere og fotografer, og etterhvert utviklet seg til et kultursenter i Vesterålen.
I det lille fiskeværet kan du nå finne et godt utvalg av overnattingsmuligheter, spisesteder, kunstgallerier og ikke minst en storslagen natur i nærhet til storhavet med flere aktører som byr på sjøbaserte aktiviteter. Nyksund er i seg selv en attraksjon som skiller seg ut fra andre fiskevær med sin særegne arkitektur og fargerike restaurerte bygninger. Se kortfilmen om historien til Nyksund nedenfor.
Skjulte perler 