Mandag 15. juli – Fra Provence i Frankrike til Monte Carlo i Monaco – inn igjen i Frankrike og over grensen til Italia
Som jeg sa i går, Saint-Barthélémy utenfor Bauduen er et fristed… Det var bare helt vidunderlig å våkne opp i skogholtet til frisk luft og fuglekvitter. Dessuten kom verten med ferske baguetter og croissanter til oss på morgenkvisten. Hvor lenge kan vi stå her spurte Tore, og verten kvitterte, kom ikke dere sent i går kveld? Jo, det gjorde vi jo… Ja, da er det jo ikke en ny dag før i morgen. Det er altså ikke bare et fint og rolig sted, det har vennlige mennesker.
Dette er ingen tradisjonell campingplass, men heller et stort område med jorder og skog, der folk kan finne seg en avsidesliggende plass i ro og fred. Men, de ruller ut kabler i lange baner for de som trenger strøm. Bolighus og resepsjon her.
Ja, servicebygget ser ganske primitivt ut, og det er gammelt og enkelt. Men, inne er det likevel trivelig, nymalt i hvitt og lyseblått og super super rent. Der er det dusj og toalett, og på baksiden et utekjøkken hvor du kan ta oppvasken. Sjarmerende…
Takteltet er helt herlig… det har god madrass, vi har dyner og puter, det er som å være på tur med dobbeltsengen hjemme. Det er tykke vegger, ikke noe som minner om telt, og du kan åpne alt når du har lyst til å sitte på taket å betrakte omgivelsene.
Vi befant oss ca. 80 km fra kysten og Côte d’Azur, også kjent som Den franske rivieraen, et sted midt i mellom Marseille og Nice, med kjente steder som Saint-Tropez og Cannes. Men, som også nevnt i går, vi var ikke alene, det virket som om hele Europa var her samtidig. Og, det var uutholdelig varmt, 38 grader i skyggen eller mer.
Jeg må jo innrømme at det er ganske ergerlig å bare kjøre forbi steder du alltid har hatt lyst til å se, men når du sitter der på motorveien i avkjørselen før en av disse berømte perlene og køen knapt beveger seg, da vet du at du faktisk ikke går glipp av noe i dag. En annen gang… en vinterdag kanskje…
Monaco ja, verdens minste land etter Vatikanstaten, bare 3,2 km langt og bare 350 meter bredt på det smaleste. Det ligger langs kystlinjen og skvist oppover fjellsiden Tête de Chien i De maritime Alpene. Jeg har alltid trodd at det lå på grensen til Italia, men det gjør det ikke… Nært grensen ja, men Monaco er faktisk helt isolert inne i Frankrike. Landet er jo så lite at du kan gå det på kryss og tvers i løpet av noen timer. Vi kjørte bokstavelig talt på kryss og tvers og fikk vel sett det meste i ettermiddagens trafikkork.
Faktisk ble vi stående utenfor selveste Casinoet i Monte Carlo mens folk som sto og ventet på kjendiser bykste ut i veien for å ta selfies. Jeg fatter å begriper ikke hvorfor jeg ikke hoppet ut av bilen og tok et bilde av oss og Lasse der og da. (Vi stoppet ikke noe sted, men jeg må legge til at det var godt tilrettelagt om vi hadde valgt å gjøre det). AI ja 🙂
Fra Monaco til den italienske grensen er det bare omtrent 8 kilometer, og sånn ca. midt i mellom ligger Menton, også kjent som «Sitronbyen». Menton har en historisk bykjerne med smale gater og en pittoresk atmosfære. Byen er også kjent for sin vakre arkitektur og sine mange botaniske hager. Dessverre kjørte vi bare forbi.
Menton har et spesielt mikroklima som gjør byen til et av de varmeste stedene langs den franske rivieran. Derfor trives sitronene så godt, og den årlige sitronfestivalen (Fête du Citron) er et stort høydepunkt.
Vi var egentlig mest opptatt av å komme oss videre, både Spania og Frankrike hadde tatt mer tid enn forventet pga. dårlig vær og uforutsette hendelser, men kø og trafikk midt i høysesongen gjorde at alt gikk ganske så tregt, så selv om vi hadde vært på veien i 6 timer uten knapt å gå ut av bilen, så hadde vi bare forflyttet oss 180 km. Vi la inn en ekstra time med kjøring, passerte den italienske grensen og kom oss til den kjente kystbyen Bordighera da vi begynte å se etter overnatting.
Det fant vi på en merkelig plass i en liten landsby oppe i innlandet, Sasso du Bordighera, Camping A Bunda. Her bor vi i terrasseblokk i fjellsiden med naboen under fra Belgia og naboen over fra Spania. Og så, har vi selvfølgelig som i alle italienske landsbyer et klokketårn som slår 1 slag hver kvart time, 2 når den er halv og en hel melodi hver hele time
Vår første kveld i italia og avrunder selvfølgelig dagen med rødvin og italiensk bolognese fra Lasses kjøkken.
Skjulte perler 