Alle innlegg av torstrom

2025 – Lasse begynner å bli klar for sommerens eventyr på veien

Våren er i anmarsj, trekkfuglene har dratt fra Sør-Spania og er på vei nordover, det er kanskje på tide å følge etter. Vinteren i Spania har vært den våteste på over 10 år, det positive er selvfølgelig at vannkrisen og tørken som har vart i fem år, er nå avblåst. Det har vært en kald vinter med vestlandsvær og store nedbørsmengder.

«Lasse» har heldigvis hatt tak over hodet i vinter, i en leid garasje ikke så langt unna der vi bor. De siste par månedene har vi jobbet med å vedlikeholde og klargjøre bilen til den årlige turen nordover til «sommerbeitet» på Vestlandet.

Det å friste tilværelsen i en 21 år gammel Land Rover Discovery 2 betyr utfordringer, men likevel, min gode venn Pawel i Polen har alltid sagt at «bilen tar deg alltid hjem», og han har ikke tatt feil hittil, selv om det har vært noen utfordringer underveis.

I fjor, før turen sørover i slutten av oktober, satt jeg på nye støtdempere bak, kalipere og klosser ble byttet foran og den fremste mellomakslingen ble byttet. (det begynte å bli sletent).

Den gamle røyk i København på trekket nordover. Vi fikk imidlertid laget til en ny midlertidig av landroverguruen Søren Bach hos Bilmageriet midt i Kongens by på et øyeblikks varsel, men vi valgte å sette inn en ny originaldel, da akslingen ble litt stiv i lengderetningen.

Monterte også automatisk overvåkning av dekktrykket, fordi vi har et par dekk som lekker luft. Men er vel så som så fornøyd med det systemet der.

Det er jo så å si alltid daglige utfordringer som piffer opp tilværelsen på veien, så spenningen er jo alltid til stede når vi er på tur, og det slo ikke feil på tur sørover heller. Daglige utfordringer som vi hittil ikke har funnet ut av og som har vært der lenge, er dårlig motorkraft (den har jeg forhåpentligvis funnet svaret på), ACE-lampa (stabiliseringen) lyser både rødt og gult – trenger bare regelmessig nullstilling og omstart men må nok oppgraderes etter hvert, også har vi en vanvittig irriterende plingelyd (varsel) fra transferkassa – her har jeg også funnet noen muligheter nå nylig, antakeligvis feil på 1 eller flere av de 3 sensorene som står i den kassa.

DCIM\101MEDIA\DJI_0112.JPG

Teltriggen og markisen sett ovenfra

Hva er gjort i vinter?

Diesellekkasjen var den «grønne» slangen fra dieselpumpa. Det er nok en vanlig feil, ettersom dette er den eneste slangen fra pumpa som selges enkeltvis – kreditt til landroverbutikken.no som ekspederte ny slange på rekordtid i vinter mens jeg var innom en tur.

Slangen ligger litt ugunstig til over tanken og gnisser mot underlaget og til slutt gnager gnissingen seg igjennom slangen. Dette er høyttrykkslangen som går frem til motoren, så spruten er betydelig selv om selve hullet var beskjedent, det rant i strie strømmer. Ny dieselpumpe er installert.

Neste store jobb var å bytte turbo, hadde litt slark i turbinen så jeg antok at dette kunne ha noe med den dårlige motorytelsen å gjøre. Antakeligvis ikke, har det vist seg i umiddelbar ettertid – men Lasse har nå fått ny turbo uansett. I tillegg har han fått nytt belte, har skiftet olje i begge kardangene, girkassen har fått nytt filter og frisk olje, ny motorolje har det også blitt og begge oljefiltrene er skiftet, nytt luftfilter og ny kjølevæske. Ny luftmengesensor er montert, og kjøleslangen som gikk i lekk i Tyskland på tur nordover i fjor, er nå byttet.

Satt sammen en lang(tekkelig) film om arbeidet i vinter, men det kommer noen tips og forklaringer underveis for de som måtte være interessert.

Det som gjenstår, er å bytte olje i transferkassa og fikse noen slanger som forhåpentligvis ordner motorproblemet. Jeg har hatt bilen inne på flere verksteder for å finne ut av dette motorproblemet, det har de ikke klart å fikse, men ved hjelp av diverse Land Rover-forumer og YouTube, har jeg troa på at jeg funnet løsningen. All plingingen fra transferkassa løses forhåpentligvis midlertidig med å nappe ut ledningene fra en og en sensor – til jeg kanskje finner synderen og får skiftet den ved neste anledning (John Craddock har den i utvalget til ti pund).

Alt overlander-utstyret skal på plass igjen i bilen, det er ikke rent lite, og jeg håper å få montert et billig ryggekamera som foreløpig ligger klart i esken. Med bagasjen full av hunder og utstyr er det ingen utsikt rett bak bilen… litt skummelt i trange, travle landsbyer rundt omkring i Europa.

Vi mistet også trekket til takteltet et eller annet sted i Frankrike i fjor. Nytt ble bestilt og betalt i november, det har blitt forsinket flere ganger og skulle sist ankomme i mars. Det skjedde ikke, ny tentativ ankomst er 25. mai, det vil si at vi må kjøre nordover uten originaltrekk, noe som er uheldig. Erfaringen er, Dometic-teltet er vi fornøyd med, men kundebehandling og tilgang på reservedeler fra Dometic er i beste fall en dårlig vits. Greit å ha i mente om du vurderer et Dometic taktelt. Nytt trekk var heller ikke tilgjengelig i Norge, måtte bestilles fra England. PS: Dometic er svensk og har egen avdeling/kontor i Norge, lite hjelp i dem.

Lasse skal til ny kontroll i sommer, det blir spennende, er blant annet litt usikker på kaliperne bak, og det er jo ikke fritt for at det er litt oljesvetting fra motoren her og der. Likevel, måtte etterfylle til sammen 1 liter motorolje i løpet av alle de 11 500 kilometerne i fjor, synes egentlig det ikke er så ille på en gammel dieselbil.

SYKKELTUR PÅ JOMFRULAND MAI – 2024

En fantastisk tur på to hjul gjennom magiske Jomfruland

Telemarkskysten er kanskje ikke den lengste i landet, men her finner du vakker og varierende natur, flotte svaberg og et yrende dyre- og fugleliv. Vi hadde litt tid til overs og tok turen innom Jomfruland. Øya ligger som en langstrakt sigd ytterst ut mot Skagerrak utenfor Kragerø.

Fakta om Jomfruland.

Rullesteinsøy

Nasjonalpark fra 2016.

Ca. 75 fastboende.

7,5 km lang og 1 km bred på det bredeste.

Areal 3,04 m2

Det var midt i mai, og såpass tidlig i sesongen at det var få tilreisende, litt båtfolk nede på havna og sikkert noen som oss, som hadde tatt en kort dagstur i finværet. Øya har restaurant, overnattingmuligheter, sommeråpent museum i det gamle fyrtårnet – som for øvrig står rett ved siden av det nye, strender, jettegryter, god besøkshavn, kiosk og Sykkelknut. Skal fortelle mer om Sykkelknut.

Øya er kjent for mye hvitveis om våren, og et spesielt rikt fugleliv. Jeg hadde som vanlig, eller alltid, både speilrefleksen og filmkameraet med på tur, noe jeg ikke skulle angre på, heller ikke denne gangen.

Det er noe eget med øylivet, og det er ikke noe jeg bare sier, ettersom vi selv har bodd i en liten øykommune, en av de minste i landet i snart 20 år.

I innlegget om Myken brukte jeg begrepet øytid, og det er ganske dekkende. Det er ganske vanskelig, selv om du innstendig prøver, å holde bystresset ved like på sånne plasser. Man bor tett på naturen og været, det kommer ikke bare folk forbi som tilfeldigvis kjørte feil i et kryss eller trodde blindt på GPS-en. Skal du ut på øyene uten fastlandsforbindelse, da er det bevisst handling. Enten hører du til her, kjenner noen, leid deg feriehus, eller så drar du hit for å nyte nettopp naturen og alt den har å tilby.

Kanskje derfor jeg føler meg ganske hjemme egentlig, når man setter beina på Jomfruland. Her nede i båthavna står stolte båteiere og diskuterer båt… hva ellers. Med et lite overblikk, her er det drift i nærmeste gårdsbruk oppe i bakken, på andre siden av veien ligger Haga kystkafé med den enorme stolen på taket. Vi skal ikke på kafé i dag, men litt videre opp i bakken til Sykkelknut.

Først av alt, kommer du til Jomfruland og har lyst til å se mest mulig av øya, lei en sykkel hos Knut!

Knut er en institusjon og lokal skald, i leien inngår en hyggelig prat, gode historier, og vi slapp ikke opp på sykkelsetet før vi hadde fått sitert et dikt.

Fantastisk hyggelig å treffe utadvendte, trivelige mennesker som ikke tar seg selv så høytidelig. Det tør jeg påstå har blitt en mangelvare, spesielt her til lands. Vi nordboere er litt tilkneppet og er ofte opptatt av eget image. Etter å ha reist en god del og bodd forskjellige steder i både inn- og utland, tør jeg påstå at vi skiller oss litt ut her til lands.

Vi har blitt så redde for å dumme oss ut at vi blir litt innadvendte og tause – og jo yngre nesten verre. Bedre å taste noe på snap istedenfor å snakke med folk, selv folk vi kjenner, som sitter to meter unna. Skjærpings! Heldigvis finnes gode unntak, i alle aldre, det er håp!

Vi hadde dessverre begrenset med tid, vi valgte å sykle nordover på øya, og første stopp, bare noen meter unna, «De to tårn».

Her står to fyrtårn side om tide. Det eldste er bygget i 1838 og 22 meter høyt, lyktehuset er fjernet og toppen er i dag et utkikkspunkt. Det eldste fyret kan besøkes i sesongen, et vertikalt museum med god utsikt fra toppen, enda bedre med kikkerten, som er et krigsbytte fra andre verdenskrig.

Det nye fyret er 31 meter høyt, det er bygget av støpejern, ble satt opp i 1938 og er fremdeles i drift som fyr. Fyret ble avbemannet og automatisert i 1991. Fyrvokterboligen med uthus ligger like nedenfor.

Siden det var litt utenfor sesong , var vi heldige og hadde fått spesialåpning i det gamle tårnet, både hyggelig og interessant (se film).

Sykkelturen gikk videre nordover. Grusveien ble til sti. Vi syklet gjennom fantastisk eikeskog der skogbunnen var dekket av hvitveis, Jomfruland er dekket av hvitveis om våren. Faktisk ble øya brukt som location for den norske filmen «Kristin Lavrandsdatter» (1995), nettopp på grunn av hvitveisen.

Målet for turen var Øitangen og Jomfruland Fuglestasjon helt nord på øya, i håp om å få noen fugler på fotobrikken, både fugl og foto står behørig på interesselista. Foruten et gravandpar som solte seg i kveldssola, var det ikke så mye å se denne dagen.

På returen samme vei, så jeg noe som beveget seg i sidesynet, der inne i eikeskogen sto et par rådyr i en solglenne. Jeg fikk satt på storlinsen og gikk forsiktig nærmere, rådyrene brydde seg lite om meg og jeg fikk noen fine bilder i kveldssolen.

Vel tilbake, sykkelen levert til Knut, så kan denne korte turen på Jomfruland oppsummeres som balsam for sjelen. Frisk luft, nye opplevelser, møte med trivelige folk, flott og spesiell natur og mye rullestein. Det var rullestein på strender, i steingjerder, hytter og hus.’

Jomfruland anbefales, og jeg kommer gjerne tilbake med litt bedre tid i kofferten.