På tur med «Pippi»

Drar du på ferie til et nytt sted eller et nytt land, blir du bombardert med nye inntrykk. Ja, hvis man har tid da, og ikke all oppmerksomheten går til partneren, ungene eller å blafre på mobilen – eller alt dette samtidig.

Sanseinntrykkene kan være fra annerledes arkitektur, folkeliv, farger, lukter, lyder – hva enn sansene plukker opp. Når du har vært på dette (ferie)-stedet noen dager, så slapper sansene litt av etter hvert, og etter en uke eller to, har alt dette nye sneket seg inn som en del av hverdagen og kroppens sanseapparater girer ned et hakk eller to.

De siste åtte vintrene har vi tilbrakt i eget hus i solfylte Andalucia. Vi bor heldigvis langt unna turistene som auler i tusentall nede på kysten av Costa del Sol. Dette er et fredelig sted langt ute på landsbygda, en liten kjøretur unna den litt søvnige landsbyen Jimena de la Frontera, som fremdeles ikke er rasert av masseturisme og alt det bringer med seg. Sammenlignet med andre Pueblos Blancos i nærheten, som har et større innrykk av utlendinger og turister, går landsbylivet i Jimena sin vante, tradisjonelle gang.

Etter å ha vært i Norge omtrent like lenge som linerla og de andre trekkfuglene, linerla overvintrer mye her i nabolaget, så måtte jeg rett på jobb i tre uker etter tilbakekomsten hit for vinteren.

Vi trekker selvfølgelig sørover med «Lasse Land Rover», han gikk som en middels god drøm hele veien. Nytt av sommeren er en diagnoseboks som fikser eventuelle hikker Lasse får underveis med et lite tastetrykk. Min kjære kone, navigatør og co-pilot i bilen, betjener nyvinningen, det ble litt tasting, daglig.

Poenget i dette innlegget handlet ikke om Lasse, men om sanseinntrykkene fra nye steder, eller gamle steder som oppleves på nytt, Jimena havner i den kategorien.

Jeg skulle kjøre hjem fra ettermiddagsturen i eikeskogen, det var like før solnedgang, vel vitende om at solen hadde gått ned for et par timer siden hjemme på Vestlandet, der regnet det og temperaturen matchet neppe de 25+ jeg hadde her, rett før solnedgang.

Vinduene ned på den gamle Pandaen, fantastisk bil, ser ikke ut i måneskinn, mye å si om den, men ingen flere digresjoner nå.

Jeg angret umiddelbart på at jeg ikke hadde tatt med meg noe kamerautstyr på denne korte bilturen hjem. Først opp en bratt grusvei som vaskes ut av regnet hver vinter, ut på asfalten, der måtte vi kjøre slalåm mellom fire bikkjer, de bor i huset rett over veien sammen med spesiell fyr. Han må være i 60-årene en plass, eller eldre, treffer han av og til oppe i landsbyen der han løper gatelangs med et muldyr på slep og hundeflokken løpende etter, kødder ikke. I dag sto muldyret med hodet over det rustne piggtrådgjerdet og siklet på det tørre gresset på den andre siden av gjerdet, akkurat som om det tørre, gule gresset skulle være grønnere på den andre siden av det brutale gjerdet.

Videre oppover veien, forbi hager med høner, hester og flere bikkjer, og veien som ser ut som den skulle vært utsatt for telehiv i minst 10 år, det er bare det at det ikke fryser til her om vinteren. Jeg passerer en mor med to yngre døtre og antakeligvis en tenåringssønn diltende etter. De hadde sikkert vært en tur på butikken en liten kilometer oppe i gaten. Hun røyker, sneken som siver inn igjennom bilvinduet forteller meg at det var ikke bare tobakk i den rullingsen. Kunne ha filosofert mer over det «bildet» der, men lar det ligge.

Vi nærmer oss mer bebyggelse og stopper langs veien rett ovenfor Eroski for å handle litt mat. Innehaveren står med noen kjente og røyker rett utenfor inngangen, en stor mann som er tydelig glad i mat. Med matvareprisene i Norge friskt i minne, er det nesten latterlig det jeg må betale for de posene jeg stabler i Pandaen, kjapp hoderegning, ca. en fjerdedel.

Var egentlig heldig som fikk parkeringsplass på denne tiden av døgnet, det var folketomt da jeg kjørte fordi her for en drøy time siden. Nå vrimler det av folk som skal handle på de to matbutikkene, landsbyen våker til liv, og i dag er det både fredag og Halloween. Flere mødre kommer leiende på ivrige, utkledde og ansiktsmalte små hekser og andre kreasjoner.

Fyrer i gang Pandaen og svinger ut i gata, 50 meter lenger fremme ligger det travleste krysset i landsbyen, finnes ingen lyskryss i Jimena. Til høyre ligger den største matbutikken, Ruiz Galan, med betjent kjøtt og delikatessedisk, veldig tradisjonell, foretrekker å handle her for å trimme spansken, ingen her som snakker engelsk eller norsk – som er vanlig flere andre steder i Spania. Til venstre har det åpnet en ny bar. Stedet ble egentlig bygget som bakeri rett før covid, men de fikk ikke åpnet på grunn av nedstengningen. Nå sitter det folk på patioen med duggfriske drikkevarer i glassene. I sidesynet får jeg øye på flere små hekser og trollmenn på vei ut fra Luna Bazar, en kinasjappe med trivelige innehavere som bokstavelig talt selger alt mellom himmel og jord, det er så trangt der inne at to personer ikke kan passere hverandre mellom reolene. Får vi besøk, er dette en av severdighetene.

Kontrasten er butikken ved siden av, det lokale Felleskjøpet, der er det stablet bak den store porten med fôr i 20 kilossekker til høner, hester og bikkjer. Innehaveren, som har passert pensjonsalderen for lenge siden, står lent opp mot dørkarmen og prater med yngre kvinne, har røyker ikke, veldig trivelig butikk. Vi har ikke rukket å skaffe nye høner ennå i år. Jeg kommer ned til en liten rundkjøring og legger merke til at de allerede har begynt å henge opp julepynten langs hovedveien opp til landsbyen. Etter å passert et tjuetalls LED-belyste snøfnugg står det Feliz Navidad på lysskiltet nederst i bakken, god jul, det er nesten to måneder til jul, heldigvis.

Lokalbefolkningen er glade i lys og fest, de diktet opp en ny fest for tre år siden, den går av stabelen kommende helg, Feria del aquacate, avokadofestivalen. Det dyrkes mer avokado enn det finnes vann til der vi bor, enorme plantasjer, og det popper opp stadig flere. Har et eget tre i hagen, plantet for 6 år siden, i år er det minst 30 avokadoer på treet, kjempegode.

Her kjører ikke ungdommen moped og motorsykkel, men strigler hesten, dresser seg opp i tettsittende skjorte og bukser med bredbremmet stråhatt på hodet, og tar seg en ridetur gjennom gatene for å imponere damene. På andre siden av veien, er et lite jorde med oliventrær. I kveldslyset blir det stor kontrast mellom det strågule gresset og trærne med svarte stammer og, unødvendig å nevne, olivengrønne kroner.

De neste par hundre meterne er gjennom et lite nabolag med åpne butikker på begge sider, apotek, jernvarehandel, rørlegger, en kiosk, klesbutikk med varer som ser ut som de var kjøpt inn på 50-tallet. Duften fra frityrstekt mat siver gjennom vinduene fra take-away-restauranten på hjørnet, ser i sidesynet at Pippi, som sitter i baksetet, løfter snuten og værer i luften hun også.

Veien går gjennom det som egentlig er en liten landsby i seg selv, med det klingende navnet Los Angeles, det finnes visst flere, og større, byer med samme navn… blant annet en borte i annerledeslandet.

Vår Los Angeles har to lysregulerte fotgjengeroverganger, jeg får rødt på det andre, bare for å slippe over enda flere minihekser og det jeg mener å huske var en mini Spiderman i samme følget. Det er samlet en hel gjeng utkledde barn og foreldre inne på stasjonsområdet til venstre, det er togstasjon her, faktisk mulig å ta toget helt til Madrid herfra.

Skrått over veien er den mobile vogna som selger ristede kastanjer på plass, folk står i kø for å kjøpe varme kastanjer… har ikke helt fått smaken på det der. Inn i en 30-sone, og akkurat i det jeg gir gass og girer opp et hakk i den andre enden, så spretter en enorm spansk mastiff frem fra grøftekanten, elendige fillebikkje, hjertet i halsen ennå en gang. Denne digre kjøteren har som hobby å ligge på lur i grøftekanten og sprette frem når det kommer en bil med en intetanende sjåfør. Jeg faller ikke helt i den kategorien, det er bare mange måneder siden jeg kjørte akkurat her, hadde glemt bikkja med dårlig humor.

Opp bakken, bikker toppen og der utfolder det seg et imponerende syn, den siste kveldssolen lyser opp fjellene. Det brunsvidde og gule landskapet bader i oransje sollys… det var det kameraet igjen, og vett til å stoppe for å ta bilde. Den siste biten hjem med trær på begge sider av veien. Fuglene har akkurat returnert til kveldens overnattingstre eller -busk, en kakofoni av skravling fra trærne, de har tydeligvis mye sladder på lager etter dagens matauke.

Endelig hjemme. Hvorfor i all verden skrive så mye om en så triviell sak som en liten biltur etter å ha gått tur med bikkja? Jo det er nettopp det, litt sånn utvasket carpe diem, det er sjelden at sansene oppfatter så mye fra noe så dagligdags. I vår travle hverdag er det mye vi går glipp av, man trenger nødvendigvis ikke å betale i dyre dommer for opplevelser og inntrykk, de finnes overalt. Få bekymringene ut av hodet et øyeblikk, blikket opp fra mobilen og putt ørepluggene i lomma. Bruk øyeblikket til å åpne sansene for inntrykk fra den uredigerte, analoge virkeligheten som finnes rundt oss hele tiden.