Torsdag 1. august – Via snopebutikk og osteysteri

Lögnäs Gård var virkelig et flott sted, selv om vi verken prøvde spa eller den beryktede gode restauranten. Dette er åpenbart er populært feriested, ikke minst både dyre- og barnevennlig. Ja, de har også hotellrom for de som ikke har camper eller bobil. Det fantes også en besøksgård og en aktivitetsbane på stedet, men vi var mest opptatt av de gode fasilitetene for campinggjestene. Her var det flotte og moderne dusjer, og et koselig innredet kjøkken hvor du både kunne lage mat, vaske opp og vaske klær. Et spisebord var det også, om du ville nyte maten din innendørs. Ikke minst, her kunne vi få stå utover ettermiddagen så lenge det ikke var stor etterspørsel etter plasser. Det setter vi alltid pris på, for dette med innsjekking tidlig på dagen og utsjekking tidlig på formiddagen passer ikke helt vårt kjøremønster.

Vi har foressten endelig skjønt hvordan de gjøre det, disse bobilene som ankommer tidlig på campingplassene og får det beste stedet å stå. Når er det de er ute å kjører da? Jo, forklaringen er ganske enkel, ikke minst lønnsom. De veksler på det, når de forlater en campingplass etter å ha vært der en dag eller to, kjører de hele dagen og gjerne til sene kvelden. Så ankommer de campingplassen sent, etter at resepsjonen er stengt, for da kan de benytte seg av gratis transitt-parkering som mange campingplasser har, og så smetter de inn grytidlig neste morgen når de andre drar. Og slik tar de en fridag på stedets beste spot.

Her er noen bilder fra Lögnäs Gård, vi kan fint reise tilbake dit. Men, da skal vi prøve restaurant og deres 3-retters meny i vinterhagen.

Vi valgte å stå litt utover dagen for å få ryddet bilen, tatt oppvasken og en behagelig dusj, Her er forresten slangen som Tore fikk i bursdagsgave av Søren på Bilmageriet i Danmark, men den lure patenten til Tore virker nå ennå den.

Søren hadde fortalt oss om en Landi-kamerat han hadde i Sverige, han drev et osteysteri , Finnskogens Ostaffär, som hadde veldig god ost, men ikke bare det, han tilbød også en flott oppstillingsplass for Landier på tur, så han måtte vi besøke, sa han. Ja selvfølgelig, men det var langt, hele 530 km, litt lenger enn den tradisjonelle veien på E6 via Gøteborg, men den var vi så lei av, så vi valgte å kjøre midt i landet mellom de store innsjøene Vänern og Vättern.

Jeg synes Sverige er så kjedelig, det er liksom km på km med endeløse skoger, ingenting å se. Men, sannheten er selvfølgelig at det er masse å se, det ligger bare ikke ved veikanten og vi er så utålmodige. Enten er vi på vei sørover og har det travelt med å komme oss ned i Europa, eller så er vi på vei hjem og begynner å bli litt lei av reisen. I dag var egentlig målet og bare komme seg til Finnskogene og dette osteysteriet så fort som mulig.

Etter minst 2 lange timer gjennom skog og atter skog, der vi knapt hadde sett en bil, kom vi til en rundkjøring der det vrimlet av folk og biler utenfor noe som lignet et kjøpesenter. Hos oss er alle VIP sto det på plakater og bannere over alt, og siden både vi og hundene trengte å strekke på føttene, så stoppet vi der.

Her regnet vi med å kunne få oss både noe og spise og kanskje handle litt billige matvarer å ta med oss hjem. Jovisst var det en kafe med gode svenske retter, stor butikk var det også, men ikke som du skulle tro.

Her solgte de nemlig bare snop, snop i alle varianter, i bøtter og i spann, snop i lange lange baner. Jeg har aldri noensinne sett makan, og selv om vi ikke de som spise noe særlig med snop, så kom vi begge ut med hver vår poste med favoritter.

Turen gikk videre i håp om å kanskje nå frem til Sørens kamerat på Lekvattnet og porten til Finnskogene før det ble for sent. Vi skulle selvfølgelig bare dukke opp som en overraskelse med en hilsen fra Søren.

Det føltes som å kjøre i det uendelige, avstanden ble bare ikke kortere og timene gikk. Det føltes i hvert fall slik. Det virket mye lenger enn det burde være. Eller var vi kommet lenger enn vi trodde? Lindås? Nei det var ikke Lindås på Vestland 🙂

Etter et stopp i et skogholt for å gå tur med hundene og enda et par timer gjennom uendelig km med skog, var vi der endelig. Men klokken var blitt halv ti på kvelden og vi innså fort at det slett ikke hadde vært så lurt å gjøre dette til et overraskelsesbesøk.

Finnskogens Ostaffär var selvfølgelig stengt for lenge siden. Det var ingen der. Trist, fordi vi hadde gledet oss til å både overbringe hilsen og kjøpe ost. Jeg vet ikke når de legger seg på landsbygda i Sverige, men å ringe halv ti var kanskje for sent?

Det var et hus der også, vi forsøkte stille å banke på, men ingen respons. Senere har vi vel konkludert med at det ikke er der de bor, og vi skal nok tilbake, men da skal vi si i fra først.

Vel, det begynte å bli mørkt, selv om vi nå virkelig begynte å føle på at det var lysere her oppe litt lenger mot nord. Vi hoppet i bilen igjen for å ta de siste korte kilometerne som var igjen til grensen. Mens vi kjørte fant jeg fort et sted vi kunne fricampe.

Rett etter å ha passert grensen svingte vi inn på Rotnemovegen Fylkesvei 380 og fulgte den nesten til Grue. Der var den, en flott plass ved innsjøen. En plakat fra grunneier fortalte at her kunne vi stå, bare vi plukket opp søppelet etter oss. Ja, selvfølgelig! Vi etterlater alltid en plass slik vi ønsker å finne den selv.

Så her står vi for natten, langt inne i de vakre og mystiske Finnskogene. Her er det så vakkert at jeg kunne ha vært her i flere dager, kanskje uker. Vi gleder oss til å se mer av magien når solen står opp.