Tirsdag 30. juli – Et uventet opphold i København

Vi hadde hatt en stille, rolig natt og sovet godt der muttens alene ved kornåkeren bak Hestestalden. Vi var grytidlig oppe for å rekke en tur med hundene ned stien til stranden før frokost, eller morgenmad som de sier i Danmark, og den er jo alltid tidlig. Jeg hadde gledet meg til å få se nærmere på hovedhuset, og Mejerigaarden skuffet absolutt ikke.

Jeg liker jo å handle på Biltema jeg også. Der har de jo alt du kan tenke deg til bil, båt, fritid og hjem. Ikke minst så har de en del hundeutstyr og her vanker det alltid noen nye leker, et teppe eller ny madrass. Og, så må jeg alltid innom cafeen å få meg en pølse. Biltema i Nykøbing på Falster er blant de største i Danmark, med sine 7 000 kvm.

Egentlig hadde vi tenkt å kjøre over Storebæltsbroen, men en kombinasjon av at mellomakslingen nå var begynt å skramle noe alvorlig og at det var varslet lange køer, som følge av innskjerpet beredskap og kontroll, bestemte vi oss for å ta fergen til Helsingborg istedenfor.

På Gentofte, en forstad litt nord for København sentrum, kjørte vi feil på motorveien med mange felt og avkjørsler der GPS-en ikke oppdaterer seg fort nok til å vise riktig avkjøring. Dermed havnet inn i et boligstrøk og Tore stoppet ved fortauskanten så vi kunne programmere ruten på nytt.

Fra der vi sto til vi var ute i et veikryss var det bare noen meter, så da han først tok en kraftig sving mot venstre og så mot høyre når vi kom opp i krysset, så var det nok det som førte til at mellomakslingen falt av og gikk i bakken med et brak. Vi bare så på hverandre og sa rolig nærmest i kor, «der fór han».

Det er jo en virkelig festbrems etter så lang tid på veien å vite at nå kommer du ikke lenger. Men, det stengte vi ute, null bekymringer for hvordan eller hva. Tore skulle snart på jobb, vi og hundene bodde jo i bilen som nå måtte på verksted, det var midt i sommerferien og det ville ta evigheter å få tak i deler. Ja, alle de tankene var der, men vi var vel begge innforstått med at de må vi la ligge og ta en ting om gangen. Heldigvis var det lite trafikk akkurat her, ikke noe mas eller tuting der vi sto, knapt noen som brydde seg, og de få som kastet et blikk på oss, de gjorde det i medlidenhet, stakkars nordmenn.

Etter å ha fått på gul refleksvest, nødblink, varseltrekant og sjekket skadeomfanget var det på tide å ringe til NAF. Joda, de hjelper jo hvor som helst du måtte være i Europa, og de har jo tilgang til all informasjon om kjøretøyet, slik at de finner verkstedet med de beste forutsetningene for å hjelpe å reparere. Ja, for selv de skjønte jo at dette ikke var noe som lot seg reparere på stedet. Hjelp er tilkalt sa endelig mannen hos NAF, de skal være der om ca. 20 minutter og tar deg til et Land Rover-verksted. JA, supert tenkte vi!

Men, det varte og det rakk, og det varte og det rakk, 20 minutt ble til 40 og så til en time. Da oppsto et nytt problem, solen hadde forflyttet seg slik at vi ikke lenger sto i skyggen under trærne men midt i solsteiken i en utetemperatur som allerede hadde vært rundt 29 grader i skyggen.

Da det var gått 1 1/2 time fant Tore ut at det kanskje var på plass å ringe NAF å høre om de hadde glemt oss. Denne gangen ble han møtt av en dame som ikke hadde noen anelse om hva som skjedde, bare at melding var sendt. Ja, kan du kanskje sende den på nytt da, for nå begynner det å blir veldig varmt og stå her, sa Tore med både meg og hunder pesende i bakgrunnen.

Uansett hvem sin skyld det var at vi ble stående der så lenge, er det godt at vi har NAF som hjelper oss uansett hvor og når vi trenger det.

Ja, det var jo NAF som hadde plukket ut det beste verkstedet, det som sannsynligvis ville ha størst forutsetning for å hjelpe oss. Ja, ja sa sjåføren og du kunne nesten se han smilte for seg selv da han sa at det kanskje hadde vært andre steder han ville ha foreslått. De hadde dessuten helt sikkert gått for dagen, men han skulle sikkert få oss inn for porten slik at vi kunne få stå trygt for natten.

Da vi kom frem til det flotte nabolagte i Dynamoveien i Søborg, var det helt surrealistisk, og jeg så jo det med en gang, at her hørte vi ikke til. De var gått for dagen ja, men redningsbilene hadde mulighet til å kjøre biler inn bak på en parkering med høye piggtrådgjerder, asfalt og kameraovervåking med alarm og uten en eneste mulighet til å slippe ut. Det hadde aldri gått. Garantert ikke lov til det en gang. Det hadde nok ikke tatt lang tid før vekterne hadde jaget oss vekk.

Det var en fin gate, ja absolutt, og en rask titt inn vinduene hos British Motorgroup viste de nyeste , flotteste og dyreste utgavene av Land Rover og Jaguar på rekke og rad. Ja, Lasse var helt malplassert på et verksted som dette. Dessuten, bare i løpet av kort tid hadde det kommet flere tauebiler og satt tilsynelatende nye biler inne bak piggtrådgjerdet. Det var jo nesten fullt der inne, og vi var åpenbart ikke først i køen, (det er tydeligvis ikke bare gamle biler som får problemer). Men, her hadde vi åpenbart ikke noe på gjøre, vi ville antagelig ikke få noe annet enn kjeft for å stå der å skjemme ut den flotte fasaden.

Tore satt seg ned for å se i diverse bilfora på Internett, kanskje noen hadde et tips til hva han kunne gjøre. Jeg, hadde funnet ut at det lå en bensinstasjon oppe i gata, og gikk dit av flere naturlige formål, men mest av alt for å se om de hadde et verksted mer tilpasset vår prisklasse, eller om de visste om et i nærheten. De hadde ikke noe verksted, nei det hadde jeg egentlig ikke forventet heller, i dag har jo ikke bensinstasjoner stort annet enn pølser og leker.

Den unge gutten i kassen hadde nesten problemer med å holde seg alvorlig da jeg fortalte hva som hadde skjedd med Lasse, og spurte om han visste om et bilverksted i nærheten. Han slo ut med armen og sa: nei, jo, ja de ligger jo på rekke og rad ned over gaten her, men jeg tror ikke at du får noe hjelp der, de jobber bare med hvite hansker. Så ramset han opp en hel rekke bydeler som var mer kjent som bilverksteder som kunne mekke, men å anbefale en eller annen dansk svær bydel var ikke til noe hjelp.

På vei tilbake så jeg hva han snakket om, hele denne gaten var representert av forhandlere av de fleste bilmerkene, alle i staselige og bevoktede bygninger. Vi måtte vekk, men hvordan? NAF hadde allerede fullført sitt oppdrag, de kom ikke å hentet oss her igjen med mindre vi ble avvist, og det ville vi jo ikke få svar på før neste morgen, det hadde vi ikke lyst til å vente på. Dessuten var det allerede en sur nabo som hadde begynt å uttrykke sin misnøye om at vi sto der. Han syntes vel kanskje at vi så litt skummel ut. Jada, vi sto der, klar til å gjøre innbrudd når som helst. Men, jeg skjønner jo bekymringen, vi passet jo ikke inn.

Så skjedde det mye på en gang, plutselig var det to dansker der. De skravlet i telefonen, de rullet seg inn under bilen og de diskuterte ødelagte deler, alt mens jeg tok hundene på en liten luftetur. Da jeg kom tilbake hadde de funnet en løsning. Tore hadde lyktes i å lage en midlertidig løsning, og de danske hjelperne hadde vært i kontakt med en legendarisk land-rover-doktor som het Søren, ikke bare en mekaniker, men en bilbygger. Det var han de hadde ringt til, og dit skulle vi i morgen kl 1000.

Tore hadde med sine magiske triks og evner som bilmekaniker fått det til at vi kunne kjøre videre, et stykke i alle fall, selv om det måtte gå litt sakte og kanskje føltes litt stivt. Vi ville ikke kjøre langt, bare finne et sted å stå så nært dette verkstedet på Rødovre som mulig. Vi var innom alle de 3 alternativene, det er ikke så mange, men store campingplasser i denne delen av København. Den første var full, den andre var stengt pga festival og den tredje var full. Så da kjørte vi tilbake til den første, fordi der hadde vi sett at det var ledig plass for bobiler på en parkeringsplass bak en skole. Så der er vi nå og laget litt drama ved ankomst, men det skal jeg fortelle om i morgen. Nå skal vi slappe av etter en spennende dag, være stille og kose oss på innekontoret. Heller på en P-plass bak en skole enn utenfor British Motorgroup.