Lørdag 27. juli –Brødskive, sølevann og ny policy hos Stena Line

Przystań Na Winiarach Camp er virkelig en koselig campingplass, drevet av en veldig hyggelig familie, som selv legger ut på veien når de stenger for sesongen. Vi hadde litt arbeid å ta igjen, og vi skulle se på booking av fergereise for å komme oss over til Sverige. Vi fikk stå utover dagen, uten at det kostet oss noe ekstra.

Campingplassen ligger med direkte utgang til stranden og turstien langs Pilica-elven, et vakkert turområde. Så det ble selvsagt en tur for hundene her først. Pilica er en sideelv til Wisła (Vistula), som er den lengste elven i Polen.

Så fulgte en time med bokstavelig talt bare sirkus, tull og tøys. Tore hadde bestilt billett med nattseilingen til Stena Line fra Gdynia til Karlskrona, men de hadde ikke ledig hundelugar. På nattseilinger så går det helt greit, for da sover de like godt i bilen. Jeg gikk for å kjøpe kaffe og brød, mens han skulle ringe og spørre hvordan han fikk betalt og skaffet oblat til kjæledyrtransport.

La oss ta brødet først. Det sto en ungdom på sommerjobb i kiosken og tilsynelatende virket det som han var god i engelsk. Jeg kunne ikke se hva de hadde av utvalg bak luken, men spurte nå om han hadde bagett eller brød. Brød sa han, akkurat som om det var rart å spørre om. Ja brød. Han dro nå riktig litt på det da han svarte ja. Hvor mange skal du ha? Et sa jeg… bare ett? Eh ja, bare ett. OK så dro han opp en halvfull pose med oppskåret loff, tok på seg et par plasthansker og fisket opp en enkelt brødskive.

Før jeg rakk å si noe, kom sjefen inn døren, og gutten spurte antagelig om hva han skulle ta betalt for en enkelt skive. Skal du bare ha en skive spurte damen, med et smil. Nei, jeg vil ha et helt brød sa jeg, og det fikk jeg. Men, de solgte jo egentlig ikke brød.

Kaffen var en opplevelse som tok 20 minutter, enda det ikke var en eneste kunde der, utenom meg. Jeg aner egentlig ikke hva det var som skjedde, men det ble fylt kopp etter kopp, tømt ut, kaffebønnene ble kastet ut og erstattet med nye, tanken ble tømte og skylt, ny runde med tapping av kopper som gikk i bosset.. og tilslutt var den unge jenten fornøyd med resultatet, som vi fort oppdaget ikke var noe annet enn varmt sølevann. Stakkars jente!

Da jeg kom tilbake satt Tore fortsatt i telefonen. Stena Line hadde nemlig endret policy plutselig, og selv om det sto på nettsiden deres at hunder kunne oppholde seg i bilen, så gjaldt det ikke på denne avgangen. Vi ville selvfølgelig kansellere, og hadde betalt for Flexi-reise som kunne avbestilles, men de ville ha 1500 kroner i avbestillingsgebyr og pengene for reisen får vi ikke tilbake før om tidligst 4 – 5 dager. Da vi sa at det ikke var rimelig, siden kansellering skyldtes at vi ikke fikk ha hundene i bilen, uten at det var opplyst under bestilling, fikk vi bare til svar at vi kunne reise og la hundene bli igjen. Sukk!

Så da ble det ingen nattferge til Karlskrona denne kvelden, men en lunsj på campingplassen mens vi grublet på hva vi skulle gjøre istedenfor. Vi bestiller i hvert fall ingen ny reise med Stena Line foreløpig, etter denne behandlingen.

I løpet av lunsjen bestemte vi oss for å bare fortsette reisen nordover mot Gedynia i tilfelle Stena Line ville booke oss om til en ferge vi kunne ha med hund. Om ikke, ville vi følge kysten videre langs Østersjøen, for å ta fergen fra Rostoch i Tyskland til Gedser i Danmark. Det handler ikke om korteste vei, men om å se nye steder.

Siden vi ikke skulle med nattfergen likevel, fikk vi plutselig god tid, og Tores venn Pawel anbefalte oss å dra til byen Torun. Den gotiske perlen ved Wisla-elven, er kjent som hjembyen til astronomen Nicolaus Copernicus og for sine verdensberømte pepperkaker. Byens historiske sentrum, som står på UNESCOs verdensarvliste, er som tatt ut av et middelaldereventyr, med brosteinsgater, gamle mursteinskirker og imponerende bymurer.

Dessverre, ble vi møtt med et så kraftig regn- og tordenvær at vi bare måtte kjøre videre. Men, Torun er notert på listen og vi håper å få oppleve den magiske byen ved en senere anledning og under andre værforhold.

Vi fortsatte å kjøre videre nordover, hvor været skulle lette ut på kvelden, og da vi var like utenfor den lille byen Ślesin fant vi en slags campingplass på langs bredden til innsjøen Jezioro Licheńskie.

Pole Kempingowe «u Sikory» var definitivt en campingplass, bare litt uvanlig, og minnet mer om en sirkusleir. Det første som møtte oss da vi kjørte inn gjennom porten, var store jorder med forlatte og forfalne campingvogner stuet sammen på rekke og rad.

Det så mer ut om en kirkegård for campingvogner enn en plass man faktisk kunne overnatte. Men, vi fulgte skilting videre, selvfølgelig nysgjerrige på hva dette var for et slags sted, det var jo en noe uvanlig innkjørsel.

Etter hvert som vi kjørte videre, passerte vi stadig sideveier der folk campet på lysninger i skogen. Det var mange, dette var åpenbart et stort område. Tilslutt endte vi opp ved ren restaurant nede ved stranden.

På den aller siste etappen ned mot stranden, hadde vi passert fargerike sirkusvogner og flere skur med spillautomater. Så da vi ble møtt av en eldre mann i blå overall og langt grått skjegg, var jeg ikke i tvil, han var garantert en tidligere sirkus- eller tivolidirektør, faktisk var det nesten som at jeg fikk en følelse av å ha sett ham før. Han skapte i alle fall assosiasjoner til de omreisende tivoliene som besøkte Bergen før i tiden.

Mannen ønsket oss velkommen og ringte datteren sin som umiddelbart ankom på sykkel og forklarte oss at vi kunne velge, enten å bo her nede på stranden og være sosial sammen med de andre, eller vi kunne få en plass for oss selv oppe i skogen.

Vi valgte en plass helt for oss selv oppe i skogen, og det mest imponerende av alt, var kanskje at vi til og med fikk strøm der oppe. Ikke det at vi ikke liker å være sosiale, men det likevel mest praktisk å bo for seg selv å oppsøke det sosiale når du har lyst.

Den unge damen på sykkel, sa forresten at vi måtte ta et bad i innsjøen, fordi vannet er så varmt pga kraftverket. Det høres jo ikke spesielt sunt ut, men, det er heldigvis helt uskyldig utslipp av kjølevann. Hun fortalte også noe annet som var veldig spennende, den runde kuppelen og de tårnene vi så på andre siden av innsjøen, det var ikke kraftverket, slik vi trodde, men Polens største kirke, og faktisk verdens nest største kirke etter Peterskirken i Vatikanstaten, når det kommer til kapasitet. Spennende, det får vi utforske videre i morgen. Nå skal vi kose oss i skogen, i vår egen lille sirkuscamp, ikke noe som skiller oss ut her.