Søndag 21. juli – Fra en eplegård i Slovenia til en vingård i Kroatia

Vi sov godt hos bonden i Podbrezje også, selv om vi sto plassert med en kirke på hver side av bilen som ringte om kapp. Etter god trening i Italia tok vi denne nye utfordringen på strak arm. Slovenia må være det landet i hvert fall i Europa som har flest kirker pr. innbygger. Vi hadde allerede fått inntrykk av at de sto over alt, til og med inne i hagene til folk.

Et lite kjapt søk på nettet viste at vi har rett i våre antagelser. Det finnes over 3000 kirker i Slovenia, noe som er dobbelt så mange kirker i forhold til f.eks i Norge, som dessuten har nesten 3 ganger så mange innbyggere.

Men før vi forlater denne gården, det hyggelige vertskapet og de koselige dyra, skal du få en filmsnutt med hvordan det hørtes og føltes da vi spiste frokost og videre da vi pakket sammen, kirkeklokkene ringte i det uendelige. Men, vi så aldri noen gå verken inn eller ut av kirkene.

Vi skulle jo nordover, men nord for Alpene og fjellskillet, var det regn og kulde i hele både Sentral- og Øst-Europa. Så denne dagen tok vi en rett strekning tvers igjennom Slovenia og rett østover i retning Kroatia for å unngå å bli våt.

Midtveis var det på tide med et lenger stopp for å få i oss litt mat, strekke på føttene og ikke minst lufte hundene. Så, jeg hadde funnet en botanisk hage, en kjempediger park, Arboretum Volčji Potok, like utenfor Slovenias hovedstad Ljubljana. Ja, det var også et hundevennlig sted der kjæledyr var hjertelig velkommen, det er gledelig å se at det stadig blir flere slike steder.

Det er jo litt trist å vite at du befinner deg rett utenfor den historiske hovedstaden Ljubljana, uten å få sett den. Den skal visstnok være veldig vakker, med mange historiske bygg, en festning og en pittoresk gamleby, til tross for at den har vært rammet av jordskjelv flere ganger. Det er heller ingen stor by, faktisk litt mindre enn Bergen. Men, nok en gang var det varmen som begrenset oss. Hundene kunne ikke sitte i bilen, og vi hadde heller ikke orket å sprade gatelangs. Så Ljubljana, får vente til en annen gang. Istedenfor tok vi en etappe på motorveien for å krysse grensen til Kroatia ved Dubrava Križovljanska.

Det første vi gjorde da vi kom til Kroatia, var å besøke en kirkegård. Det høres kanskje rart ut, men det finnes faktisk et prosjekt, som har som motto at en kirkegård ikke bare er for de døde, men også de levende. De prøver å legge til rette for at folk skal komme på besøk. Og, det er faktisk givende, både trist og vakkert, og det er en påminnelse om hvor verdifullt, skjørt og sårbart livet er.

Det var underlig å være i Kroatia for første gang. Et vakkert og fredelig landskap, koselige landsbyer, alt i stor kontrast til de grusomme bildene vi så på nyhetene fra krigen på 90-tallet. Det var ufattelig å ta inn over seg at dette var områder som var rammet av omfattende bombinger og kamper. En konflikt som resulterte i store tap av liv, etnisk rensning, og massiv ødeleggelse av infrastruktur og hjem. Men, hvordan var folket, og hvilken innstilling hadde de til fremmedfolk som oss, som reiser rundt i bil som farende fanter, vi hadde fremdeles ikke møtt noen her.

Heldigvis virket park4night i Kroatia også, så vi fant en plass hos Wine Camp Hažić i Jurovčak. Dette var en helt ny oppstillingsplass for bobiler på en vingård, med et flunka nytt servicebygg med fasiliteter vi aldri har sett maken til. Resepsjonen var stengt, det var bare 2 biler fra før parkert helt i utkanten, så i praksis hadde vi stedet nærmest for oss selv. Tore ringte telefonnummeret som sto på døren og en hyggelig kvinnestemme sa at vi bare skulle stille oss der vi ville, forsyne oss med vann og strøm, benytte alle fasiliteter og så snakkes vi for oppgjør og evt. omvisning og vinsmaking i morgen. Superhyggelig – vi liker oss i Kroatia også!