PÅ EVENTYR MED LASSE 2024 DAG 16 – DOLOMITTENE

Fredag 19. juli – En regntung reise gjennom Dolomittene

Siden vi hadde gitt opp planene om å kjøre via Venezia til Slovenia, hadde jeg laget ny reiserute gjennom de majestetiske Dolomittene i de italienske alpene. Det særegne landskapet med taggete topper, dype daler og karakteristiske rosa fjell som skifter farge i solnedgangen er et av verdens vakreste fjellområder og ble faktisk anerkjent som et UNESCO verdensarvsted i 2009, på grunn av sin enestående naturskjønnhet og geologiske betydning.

Vi gledet oss, men det var bokstavelig talt noen skyer på himmelen. Et kraftig lavtrykk hadde plaget folk i hele Vest-Europa i flere dager, og nå var det på vei østover. Det skulle regne senere på dagen i Covelo også, så det var ingen hensikt å bli stående, og det var heller ingen steder å kjøre for å unngå regnet. Det var bare å håpe på at vi fikk se mest mulig før skydekket senket seg.

Vi tok et lite stopp i landsbyen Montagna for å strekke litt på føttene. Denne byen ligger ved foten av Dolomittene med en spektakulær utsikt over dalen Val dÁdige. Dette området er faktisk tospråkelig, så både tysk og italiensk er offisielle språk.

Montagna ligger i Syd-Tirol og det er jo lett å se på de tradisjonelle husene med blomsterkasser. Blomstene er så bugnende og friske at du nesten kan lure på om de er ekte. De må brukt mye tid på blomstene sine.

Man blir jo fort klar over at Syd-Tirol og Dolomittene ikke bare er noe du reiser forbi på en dag. Maleriske landsbyer som hentet ut av et eventyr, ligger som perler på en snor mellom kjente skisteder som Cortina d’Ampezzo, Val Gardenea, Alta Badia og Arabba for å nevne noen. Og skiheisene de går selv om det ikke er snø i bakkene, om sommeren byttes ski ut med gode sko, og området er elsket av fot-turister og syklister.

Dette er San Giovanni di Fassa som ligger i dalen Val di Fassa, men likevel så mye som 1 400 meter over havet. Det er ikke lett å forestille seg når du ser de imponerende fjellmassivene Marmolada og Sella som ruver nesten 2 000 meter over der igjen. Her midt i Dolomittene har de forresten et eget språk i tillegg til italiensk, ladinsk, som er et romansk språk trolig nært i slekt med retoromansk og friulisk, hva nå enn det er.

Castello-Molina di Fiemme er en pittoresk landsby som ligger i Val di Fiemme. Landsbyen er kjent for sin rike historie som strekker seg tilbake til middelalderen og har bevart mange historiske bygninger og kultur.

Etter hvert som vi tråklet oss inn igjennom dalene i Dolomittene på ca. 1 400 meters høyde ble det stadig mer skyer og vi kunne bare så vidt skimte de dramatiske toppene gjennom skyene. Utsikten vi hadde gledet oss til var skjult bak tåke. Men, nå var vi her og bestemte oss likevel for å kjøre det berømte Pordoipasset som er en av de høyeste fjellovergangene i Dolomittene på 2 239 meter over havet og fortsatt med fjelltopper nesten så høye som Galdhøpiggen over der igjen.

Oppstigningen fra vest via Pordoipasset, starter her i Canazei, nærmest rett opp fjellsiden du ser der fremme på en vei med et stort antall skarpe hårnålsvinger. De er forresten elsket av syklister og motorsyklister.

Det var heldigvis lite av både syklister og annen trafikk denne ettermiddagen, det var vel ikke så mange som hadde lyst å dra opp dit med uvær i vente. Når jeg sier heldigvis, så er det fordi nettopp her, midtveis i de bratteste oppoverbakkene begynte Lasse for alvor å skape seg, det var som om han rett og slett ikke fikk puste. Det var hosting og harking og helt fullstendig mangel på kraft, så uansett om Tore hadde gassen i bånn, så var det så vidt han trillet, jeg tror ikke at det gikk fortere enn at jeg kunne ha gått ved siden av. Men, vi kom oss til toppen, og akkurat da var det faktisk så lite kraft igjen at Lasse nærmest bare trillet inn på parkeringsplassen med et sukk.

En ganske nervepirrende tur på vei opp mot toppen, og nesten litt ubehagelig da vi la merke til at alle kom ned og nesten ingen dro opp. Lasse slet og vi ventet bare på å finne et sted å stoppe for å skifte dieselfilter.

Vi nådde toppen, og da er det jo litt ergerlig at vi ikke gjorde det vi kom for å gjøre, nemlig å besøke museet dedikert Maria Piaz eller Mor Pordoi som hun kalles, som er den som er å takke for turismen i området og ikke minst kabelbanen. Det finnes en skulptur av den tøffe damen der som startet virksomheten allerede i 1902 og som døde i 1971, 94 år gammel. Hun bygget flere hoteller og ikke minst etablerte hun den berømte restauranten som bærer hennes navn «Maria Ristorante». Ja, der var jo planen at vi skulle spise og menge oss inn på listen sammen med en lang rekke kjendiser som har spist der. Men, sånn ble det altså ikke.

Her står vi på toppen av Pordoipasset 2 239 meter over havet. Restauranten og museet er rett bak ryggen på oss, men det var alt annet enn biff og museumsbesøk vi tenkte på nå. Det var surt, det var kaldt, og det var ventet kraftig uvær med storm til natten. Vi ville bare tilbake til sivilisasjonen. Tore gjorde seg klar til å skifte dieselfilter, jeg tok på meg en ekstra stilongs. Men, så viste det seg at det ikke var dieslfilter men et oljefilter han hadde tatt med, så da var vi like langt.

En ting var i hvert fall sikkert og det var at vi absolutt ikke kunne bli stående her. Ja, det var lov, det var en dedikert bobilparkering som vi måtte ha betalt noen kroner for, men hvem vil vel overnatte i et taktelt med bare sommerdyne og sommerklær i uvær på verdens tak? Alternativet var å ringe etter en tauebil, jeg hadde sett flere den lille stunden vi sto der. Men, Tore ville nå bare prøve det vanlige ritualet på Lasse med å pumpe på gasspedalen og åpne/lukke dørlåser og alt mulig annet rart han hadde fått tips om. JA.. og det virket, plutselig var Lasse helt normal igjen.

Nedstigningen mot Arabba gikk som en drøm og helt uten ping ding eller et snev av problemer. Men, nå kjørte vi jo (trillet) ned og ikke opp, så vi var jo fortsatt litt skeptiske.

Så vi stoppet på det første verkstedet vi kjørte forbi. Men, de var fullt opptatt og du kunne faktisk se en lang kø av parkerte kjøretøy langt oppover veien. Ja, det var tydeligvis vanlig å få problemer i Pordoipasset, så da var vi litt inne på denne tanken om at det faktisk var høyden og tynnere luft som gjorde det. Ja kanskje i dette tilfellet, men ikke i andre.

Turen gikk knirkefritt forbi og delvis gjennom Cortina d’Ampezzo, en av de mest berømte og eksklusive fjellbyene i Italia. Cortina har en lang historie som strekker seg tilbake til romertiden, men byen begynte virkelig å blomstre på 1800-tallet, da den ble et populært reisemål for aristokratiet og jetsettere. Byen har vært vert for viktige internasjonale arrangementer, inkludert Vinter-OL i 1956, som bidro til å sette den på det globale kartet som et ledende skisenter. Men, vi hadde verken tid eller lyst til å stoppe. Vi ville komme oss litt lenger nord for å slippe unna regnet som var ventet til natten.

Innsjøen Lago di Dobbiaco er kjent for å tiltrekke seg fotografer for å ta bilde av det turkisgrønne vannet og de dramatiske omgivelsene. Det forstår jeg godt. Men vi stoppet ikke, jeg tok bare dette bildet ut gjennom vinduet.

Jo, vi stoppet, men det var bare for å lufte hundene mellom to regnbyger og for å kjøpe noe Tex/Mex-mat fra noen artige skruer med en liten bod i veikanten. Maten var god den og porsjonene så store at de kunne ha vart i flere dager.

Det var blitt ganske sent og nesten mørkt da vi ankom San Candido helt på grensen til Østerrike. Her ligger det en bobilcamp kalt Area di Sosta Camper Parking som egentlig har rykte på seg for å være litt luguber og bråkete. Tja, det kan godt være, men vi hadde ingen ting å klage på, det var litt slitent, både stedet og innehaverne, det må jeg jo si, uten at det er ment negativt eller for å være frekk. Vi fikk plass, og selv om det ikke er lov, fant vi en krok helt for oss selv der vi kunne slå opp ytterteltet siden det skulle bli store mengder regn til natten. Ganske koselig egentlig… så får vi se om værgudene holder det de lover, det skal bli sol igjen i morgen.