03 | november | 2024 | Skjulte perler

Torsdag 18. juli – Fridag og avslapning på en gård i Covelo

Vi har vært så mange steder og møtt så mange hyggelig mennesker, ofte steder der vi har følt på at vi kunne ha blitt i flere dager. Og så, har du Covelo, den lille landsbyen opp mot Sør-Tirol i Nord-Italia, der vi ikke bare følte at vi kunne ha blitt i flere dager, men kunne ha stått i fare for å ha blitt for evig. Det er en bitteliten landsby med ca. 350 innbyggere, som så mange andre har kjempet med nebb og klør mot fraflytting.

Der ble vi ikke bare tatt godt i mot, men følte oss hjemme fra første sekund og der det var lett å komme inn under huden på folk. Det er nok en plass vi lett kunne ha etablert oss, og slike steder er det alltid vemodig å dra fra, fordi ofte er de så bortgjemt at det blir vanskelig å vende tilbake.

Men, man får jo nesten bare glede seg over at slike steder finnes og ikke noe mer, vi har funnet vår landsby i Spania. Men, da dyra ble sluppet ut og Tore kom tilbake med nypresset eplejuice og vi laget oss klassisk italiensk lunsj, da ville vi i hvert fall bli én dag til.

AGRI Campeggio da Bery, er en gård ja, og det lukter som det skal på en gård. Det lukter sunt tenker jeg, og for fintfølende neser, så kan jeg trøste med at du blir fort vant til det og vil like det. Men, det er jo ikke slik at du vasser rundt i møkk selv om du bor på en bondegård, dette stedet må være blant de reneste uteområdene og med de flotteste sanitærfasilitetene vi noen gang har opplevd.

Og så er det noe helt magisk med det å ha den nærheten til dyr. Dessuten, det er jo en del av konseptet, at du skal få en ekte opplevelse av livet på landsbygda og ett innsyn i bondens hverdag.

Her kan du få være med bonden på jobb og hilse på dyra. Du kan få prøve å melke kuer eller plukke egg, noe som er ekstra kjekt for barn. Og, de koselige og flotte dyra da, bare det å se dem kose seg på blomsterengen er til stor glede.

En fridag et sted, det betyr slett ikke bare at vi slapper av selv om vi gjør det også. Det er alltid kontorarbeid som skal gjøres, og det skal ryddes i bilen og vaskes klær når vi har muligheten til å gjøre det, spesielt på et så flott sted som dette.

Lufting av sengetøy, vasking av klær, tømme ut av bilen og stable på plass igjen. Litt kontorarbeid og litt snakk med naboer, veldig hyggelige naboer. En danske lånte/ga oss litt vaskepulver, og et annet par fra en vingård utenfor Venezia kom faktisk med en flaske egenprodusert prosecco i gave. De kunne dessuten fortelle oss at vi bare måtte glemme å kjøre Gardasjøen og via Venezia videre, de hadde stått 6 timer i kø for å komme ut derfra.

Og, så er det jo å gå tur med hundene å undersøke omgivelsene litt. Denne dagen fikk vi forresten tilbud om å gå tur sammen med vertinnen Tina, eller hun kunne ta lille Pippi på tur for oss, Tina har tidligere trent hund og var kjent med staffi-rasen som dessverre blir litt stigmatisert og derfor ofte opplever at folk er negative. Tusen takk til Tina som bare kom trampende i svære støvler, stilte seg opp og lot Pippi få tid til å utforske henne i eget tempo. Helt GULL, så vi reiser gjerne tilbake vi, bare for å få litt terapi. Så dermed er det med en gang sagt, dette stedet er også SÅÅ hundevennlig.

Den tøffe og spreke Tina som driver gården og hennes mor Olga, som er fra Covelo, men som bor i Florida, USA. Hun er 80 år og har tatt den lange turen helt på egenhånd, men sa det ble siste gang, fordi det var så mye styr med apper og ny teknologi, ja det forstår jeg godt, jeg har ikke engag fylt 60 og synes at det har blitt alt for mye. Olga flyttet til USA og giftet seg, så barna er oppvokst der, men hun var glad for at Tina, som dro tilbake til besteforeldrene i Coveleo i Italia på ferie, fant seg en kjekk lokal mann og flyttet tilbake. Jeg forstår så godt at hun gleder seg over det.

På kvelden var det endelig tid for å bevege seg opp i den lille landsbyen, strekke litt på føttene og finne et sted å spise. Det er enkelt, det er bare en restaurant og en bar, stort sett én av alt. Det var ikke langt å gå heller, kanskje 250 meter… og for oss som bare skulle innom å ta en øl og litt tapas like før stengetid, ventet en overraskelse som førte til at vi ble der mye lenger.

For sammen med iskald øl og meny på den koselige uteserveringen til Osteria Ca’ dei Giosi, fikk vi en gratis antipasti, en velkomstgest fra kokken. Jeg ble overbevist om at det var en raspeball og det åpnet døren til en lengre kveld enn planlagt.

Les mer om besøket vårt på den koselige restauranten i Covelo her…