Fredag 19. juli – En regntung reise gjennom Dolomittene

Siden vi hadde gitt opp planene om å kjøre via Venezia til Slovenia, hadde jeg laget ny reiserute gjennom de majestetiske Dolomittene i de italienske alpene. Det særegne landskapet med taggete topper, dype daler og karakteristiske rosa fjell som skifter farge i solnedgangen er et av verdens vakreste fjellområder og ble faktisk anerkjent som et UNESCO verdensarvsted i 2009, på grunn av sin enestående naturskjønnhet og geologiske betydning.

Vi gledet oss, men det var bokstavelig talt noen skyer på himmelen. Et kraftig lavtrykk hadde plaget folk i hele Vest-Europa i flere dager, og nå var det på vei østover. Det skulle regne senere på dagen i Covelo også, så det var ingen hensikt å bli stående, og det var heller ingen steder å kjøre for å unngå regnet. Det var bare å håpe på at vi fikk se mest mulig før skydekket senket seg.

Vi tok et lite stopp i landsbyen Montagna for å strekke litt på føttene. Denne byen ligger ved foten av Dolomittene med en spektakulær utsikt over dalen Val dÁdige. Dette området er faktisk tospråkelig, så både tysk og italiensk er offisielle språk.

Montagna ligger i Syd-Tirol og det er jo lett å se på de tradisjonelle husene med blomsterkasser. Blomstene er så bugnende og friske at du nesten kan lure på om de er ekte. De må brukt mye tid på blomstene sine.

Man blir jo fort klar over at Syd-Tirol og Dolomittene ikke bare er noe du reiser forbi på en dag. Maleriske landsbyer som hentet ut av et eventyr, ligger som perler på en snor mellom kjente skisteder som Cortina d’Ampezzo, Val Gardenea, Alta Badia og Arabba for å nevne noen. Og skiheisene de går selv om det ikke er snø i bakkene, om sommeren byttes ski ut med gode sko, og området er elsket av fot-turister og syklister.

Castello-Molina di Fiemme er en pittoresk landsby som ligger i Val di Fiemme. Landsbyen er kjent for sin rike historie som strekker seg tilbake til middelalderen og har bevart mange historiske bygninger og kultur.

Etter hvert som vi tråklet oss inn igjennom dalene i Dolomittene på ca. 1 400 meters høyde ble det stadig mer skyer og vi kunne bare så vidt skimte de dramatiske toppene gjennom skyene. Utsikten vi hadde gledet oss til var skjult bak tåke. Men, nå var vi her og bestemte oss likevel for å kjøre det berømte Pordoipasset som er en av de høyeste fjellovergangene i Dolomittene på 2 239 meter over havet og fortsatt med fjelltopper nesten så høye som Galdhøpiggen over der igjen.

Oppstigningen fra vest via Pordoipasset, starter her i Canazei, nærmest rett opp fjellsiden du ser der fremme på en vei med et stort antall skarpe hårnålsvinger. De er forresten elsket av syklister og motorsyklister.

Det var heldigvis lite av både syklister og annen trafikk denne ettermiddagen, det var vel ikke så mange som hadde lyst å dra opp dit med uvær i vente. Når jeg sier heldigvis, så er det fordi nettopp her, midtveis i de bratteste oppoverbakkene begynte Lasse for alvor å skape seg, det var som om han rett og slett ikke fikk puste. Det var hosting og harking og helt fullstendig mangel på kraft, så uansett om Tore hadde gassen i bånn, så var det så vidt han trillet, jeg tror ikke at det gikk fortere enn at jeg kunne ha gått ved siden av. Men, vi kom oss til toppen, og akkurat da var det faktisk så lite kraft igjen at Lasse nærmest bare trillet inn på parkeringsplassen med et sukk.

En ganske nervepirrende tur på vei opp mot toppen, og nesten litt ubehagelig da vi la merke til at alle kom ned og nesten ingen dro opp. Lasse slet og vi ventet bare på å finne et sted å stoppe for å skifte dieselfilter.

Vi nådde toppen, og da er det jo litt ergerlig at vi ikke gjorde det vi kom for å gjøre, nemlig å besøke museet dedikert Maria Piaz eller Mor Pordoi som hun kalles, som er den som er å takke for turismen i området og ikke minst kabelbanen. Det finnes en skulptur av den tøffe damen der som startet virksomheten allerede i 1902 og som døde i 1971, 94 år gammel. Hun bygget flere hoteller og ikke minst etablerte hun den berømte restauranten som bærer hennes navn  «Maria Ristorante». Ja, der var jo planen at vi skulle spise og menge oss inn på listen sammen med en lang rekke kjendiser som har spist der. Men, sånn ble det altså ikke.

Nedstigningen mot Arabba gikk som en drøm og helt uten ping ding eller et snev av problemer. Men, nå kjørte vi jo (trillet) ned og ikke opp, så vi var jo fortsatt litt skeptiske.

Turen gikk knirkefritt forbi og delvis gjennom Cortina d’Ampezzo, en av de mest berømte og eksklusive fjellbyene i Italia. Cortina har en lang historie som strekker seg tilbake til romertiden, men byen begynte virkelig å blomstre på 1800-tallet, da den ble et populært reisemål for aristokratiet og jetsettere. Byen har vært vert for viktige internasjonale arrangementer, inkludert Vinter-OL i 1956, som bidro til å sette den på det globale kartet som et ledende skisenter. Men, vi hadde verken tid eller lyst til å stoppe. Vi ville komme oss litt lenger nord for å slippe unna regnet som var ventet til natten.

Jo, vi stoppet, men det var bare for å lufte hundene mellom to regnbyger og for å kjøpe noe Tex/Mex-mat fra noen artige skruer med en liten bod i veikanten. Maten var god den og porsjonene så store at de kunne ha vart i flere dager.

Det var blitt ganske sent og nesten mørkt da vi ankom San Candido helt på grensen til Østerrike. Her ligger det en bobilcamp kalt Area di Sosta Camper Parking som egentlig har rykte på seg for å være litt luguber og bråkete. Tja, det kan godt være, men vi hadde ingen ting å klage på, det var litt slitent, både stedet og innehaverne, det må jeg jo si, uten at det er ment negativt eller for å være frekk. Vi fikk plass, og selv om det ikke er lov, fant vi en krok helt for oss selv der vi kunne slå opp ytterteltet siden det skulle bli store mengder regn til natten. Ganske koselig egentlig… så får vi se om værgudene holder det de lover, det skal bli sol igjen i morgen.

Torsdag 18. juli – Fridag og avslapning på en gård i Covelo

Vi har vært så mange steder og møtt så mange hyggelig mennesker, ofte steder der vi har følt på at vi kunne ha blitt i flere dager. Og så, har du Covelo, den lille landsbyen opp mot Sør-Tirol i Nord-Italia, der vi ikke bare følte at vi kunne ha blitt i flere dager, men kunne ha stått i fare for å ha blitt for evig. Det er en bitteliten landsby med ca. 350 innbyggere, som så mange andre har kjempet med nebb og klør mot fraflytting.

Der ble vi ikke bare tatt godt i mot, men følte oss hjemme fra første sekund og der det var lett å komme inn under huden på folk. Det er nok en plass vi lett kunne ha etablert oss, og slike steder er det alltid vemodig å dra fra, fordi ofte er de så bortgjemt at det blir vanskelig å vende tilbake.

Men, man får jo nesten bare glede seg over at slike steder finnes og ikke noe mer, vi har funnet vår landsby i Spania. Men, da dyra ble sluppet ut og Tore kom tilbake med nypresset eplejuice og vi laget oss klassisk italiensk lunsj, da ville vi i hvert fall bli én dag til.

AGRI Campeggio da Bery, er en gård ja, og det lukter som det skal på en gård. Det lukter sunt tenker jeg, og for fintfølende neser, så kan jeg trøste med at du blir fort vant til det og vil like det. Men, det er jo ikke slik at du vasser rundt i møkk selv om du bor på en bondegård, dette stedet må være blant de reneste uteområdene og med de flotteste sanitærfasilitetene vi noen gang har opplevd.

Og så er det noe helt magisk med det å ha den nærheten til dyr. Dessuten, det er jo en del av konseptet, at du skal få en ekte opplevelse av livet på landsbygda og ett innsyn i bondens hverdag.

Her kan du få være med bonden på jobb og hilse på dyra. Du kan få prøve å melke kuer eller plukke egg, noe som er ekstra kjekt for barn. Og, de koselige og flotte dyra da, bare det å se dem kose seg på blomsterengen er til stor glede.

En fridag et sted, det betyr slett ikke bare at vi slapper av selv om vi gjør det også. Det er alltid kontorarbeid som skal gjøres, og det skal ryddes i bilen og vaskes klær når vi har muligheten til å gjøre det, spesielt på et så flott sted som dette.

Og, så er det jo å gå tur med hundene å undersøke omgivelsene litt. Denne dagen fikk vi forresten tilbud om å gå tur sammen med vertinnen Tina, eller hun kunne ta lille Pippi på tur for oss, Tina har tidligere trent hund og var kjent med staffi-rasen som dessverre blir litt stigmatisert og derfor ofte opplever at folk er negative. Tusen takk til Tina som bare kom trampende i svære støvler, stilte seg opp og lot Pippi få tid til å utforske henne i eget tempo. Helt GULL, så vi reiser gjerne tilbake vi, bare for å få litt terapi. Så dermed er det med en gang sagt, dette stedet er også SÅÅ hundevennlig.

På kvelden var det endelig tid for å bevege seg opp i den lille landsbyen, strekke litt på føttene og finne et sted å spise. Det er enkelt, det er bare en restaurant og en bar, stort sett én av alt. Det var ikke langt å gå heller, kanskje 250 meter… og for oss som bare skulle innom å ta en øl og litt tapas like før stengetid, ventet en overraskelse som førte til at vi ble der mye lenger.

For sammen med iskald øl og meny på den koselige uteserveringen til Osteria Ca’ dei Giosi, fikk vi en gratis antipasti, en velkomstgest fra kokken. Jeg ble overbevist om at det var en raspeball og det åpnet døren til en lengre kveld enn planlagt.

Les mer om besøket vårt på den koselige restauranten i Covelo her…