Kirkegården i Varaždin, Kroatia, er blant de vakreste kirkegårdene i Europa, og har blitt sammenlignet med noen av de store og mer kjente kirkegårdene, som Père Lachaise i Paris. Den ble etablert på midten av 1700-tallet, men det var først på slutten av 1800-tallet at den fikk sitt nåværende, unike utseende.
Dette er i stor grad takket være hagearkitekten Herman Haller, som i 1905 startet med å forvandle kirkegården til en grønn oase, inspirert av engelsk landskapsdesign.
Kirkegården er berømt for sin symmetriske utforming og de vakkert klippede hekkene, som skaper en rolig atmosfære der besøkende kan vandre mellom trær, monumenter og graver.
Faktisk er det så mye som over 7 000 trær og busker, mange av dem i lange alléer med sypresser. I tillegg er det en overflod av vakre skulpturer og kunstverk fra en rekke kjente kunstnere og billedhuggere, og det er satt ut benker i fredelige lunder omkranset av blomster, der du kan sette deg ned for å reflektere over livet. Jeg må si at selv om det høres rart ut, så synes jeg det er fint å stoppe opp ved minnestedet til mennesker jeg ikke kjente, glede meg over hvordan de hedres med fine blomster og dekorasjoner, kanskje lese noe om livet deres.
Samtidig så er det sårt å gå forbi de ignorerte stedene, og ikke minst alle tragediene. Spesielt barn og unge som døde så alt for tidlig gjør inntrykk. Men, selv det, kan løfte og gi deg en verdifull påminnelse, om å heve blikket og sette pris på og være glad for de og det du har.
Herman Haller mente at en kirkegård ikke bare skulle være et sted for de døde, men også for de levende. Ja, hvorfor ikke, kirkegårder kan være et et tilfluktssted hvor man kan finne fred og tid til å tenke. Atmosfæren er rolig og ærbødig, og det å spasere mellom gravene kan gi en følelse av forbindelse med fortiden og med menneskers livssykluser.
En kirkegård kan være et sted hvor mennesker søker åndelig kontakt eller refleksjon over livets mysterier. De kan være et sted hvor man opplever en slags ro, som gir anledning til å reflektere over meningen med livet og døden.
Jeg synes Herman Haller hadde rett, de er mer enn bare hvilesteder for de døde – de er også arenaer for kunst, historie og personlig ettertanke. Et besøk på en kirkegård kan også være en viktig del av kulturell utforskning og en måte å forstå et sted på et dypere nivå. Det er ikke nødvendig å si noe mer, gå innom en kirkegård neste gang du er på tur.
Hvis du tar turen til denne restauranten i den sjarmerende italienske landsbyen Covelo, er sjansene store for at de vil si ja om du spør etter «kumle» – «klubb» eller «raspeball» (på norsk).
Covelo er en liten pittoresk landsby litt vest for Trentino, og ligger bare 30 minutters kjøring fra den berømte Gardasjøen. Landsbyen med bare 350 innbyggere har klart å bevare sin autentiske atmosfære, borte fra de travle turistområdene, så her kan besøkende oppleve det ekte italienske landsbylivet. Et liv i et rolig tempo, og med en lokalbefolkning som er kjent for sin gjestfrihet, og ikke minst mat og vin.
Osteria Ca’ dei Giosi er en familierestaurant etablert i 1995 av de to brødrene Germano og Fernando, nettopp for å bevare og fremme lokale mattradisjoner, vin og kultur. Restauranten åpnet i det som var deler av det gamle huset, stall og kjelleren til farfaren deres Giosafate Verones, kalt «Giosa», som restauranten også har navnet sitt fra.
Germano med datteren Julia (midten) og venninne og hjelper Erina. Kanskje restauranten som snart fyller 30 år, vil få se en ny generasjon overta og videreføre blant annet mattradisjonene til blant annet Germanos farmor i årene som kommer.
Den hjemmekoselige følelsen er umiddelbart merkbar, og gjestene blir ofte ønsket velkommen som om de var en del av familien. Interiøret har en varm og koselig atmosfære, med tradisjonelle trebord og dekorasjoner som gir stedet et historisk og nostalgisk preg.
Uteserveringen har også sin sjarm og er koselig innredet. Deler under tak, andre under åpen himmel, med en fantastisk utsikt over landskapet og de mektige fjellene som reiser seg i horisonten.
Maten på Osteria Ca’ dei Giosi er laget med stor respekt for lokale råvarer og tradisjoner. Menyen skifter etter sesongen, noe som sikrer at alle retter er laget med ferske ingredienser, mye dyrker de faktisk selv. Ikke minst må det tilføyes at menyen er omfattende og at maten både har fått gode omtaler og flere utmerkelser, det er lett å merke at den lages med kjærlighet. På Giosi skal det forresten også være en imponerende vinkjeller med fokus på gode lokale viner.
Maten er helt herlig, og spesielt må potetene nevnes, det var noe helt annet enn pommes frites eller stekte potetbåter som du får de fleste steder. Disse smeltet på tungen og var så gode at de kunne vært en egen rett i seg selv.
Men, så tilbake til hvordan vi egentlig endte inn på denne restauranten og fikk høre stedets historie. Det var «raspeballen».
Vi var veldig sent ute, det nærmet seg stengetid, så vi bestemte oss for å sette oss ute, ta en øl og bare ha noe lett tapas å spise. Så da den unge servitrisen kom med øl og meny, hadde hun også med seg en gratis antipasti, husets spesial, en velkomstgest fra kokken.
Jeg sperret opp øynene, det er jo en raspeball, definitiv en raspeball. Det er faktisk livretten min og lager ofte selv det jeg mener er verdens beste, basert på en oppskrift som har gått fra generasjon til generasjon sikkert i århundrer. Faktisk trodde jeg at dette var et veldig særnorsk fenomen, spesielt for kysten fra Sørlandet til Nord-Norge. Denne reisen skulle vise meg at jeg tok feil, det er faktisk ganske vanlig, spesielt i Øst-Europa, men også i Sverige.
Men, det er ikke vanlig i Italia, og den unge damen ble overrasket over at jeg visst hva det var. Så da jeg ville vite hva retten het på Italiensk, så måtte hun hente kokken, altså Germano som kunne fortelle at det var en spesialitet, som ikke hadde noe annet navn enn husets spesialitet, og at det ikke var andre som serverte noe tilsvarende. Det var hans farmor som hadde funnet på oppskriften som er ganske lik vår, bortsett i fra at det ble brukt olivenolje i stedet for smeltet smør og spekepølse istedenfor bacon og ja, kanskje det viktigste av alt, men som ikke utgjorde så stor forskjell. De brukte maismel. Den smakte akkurat som en raspeball skal gjøre, bortsett i fra at jeg synes at det var litt underlig med olivenolje i stedet før smør, men definitivt et sunnere alternativ da.
Raspeballen førte til en lang diskusjon og gjensidig interesse for hvordan de ble tilberedt. Ikke minst, gjensidig interesser for navnet på retten. I Italia hadde de ikke noe navn, for det var som nevnt bare en ball, husets spesialitet, så jeg foreslo de kunne gi den et norsk navn. Ja, hvorfor ikke, bare det ikke var for vanskelig, så på moro gikk debatten om det skulle være raspeball, kumle eller klubb. Valget ble enstemmig KLUBB, men de fikk alle alternativ skrevet ned i tilfelle de skulle ombestemme seg. Kanskje raspeball ville se bedre ut på menyen. Det heter nok helt sikkert bare «husets eller farmors spesialitet» fortsatt, men de husker nok garantert en sen kveld med lange diskusjoner og interesse for farmorens spesielle rett.
Onsdag 17. juli – Via Gardasjøen til en bondegård ved Dolomittene
Challet della Rota er virkelig en italiensk perle. Stillheten, den friske fjelluften, den behagelige temperaturen og ikke minst de hyggelige menneskene Cilene og Saverio, som har åpnet hjemmet sitt og laget det så fint og tilrettelagt for de som kommer på besøk.
Ikke bare ble vi tatt i mot med store smil og åpne armer. Vi fikk en fin plass å stå, hjulpet med strøm og en grundig omvisning i hagen, rundt bassenget og i kjelleren på huset der det var dusj, vaskeri og toalett.
Og hva er vel ikke bedre enn å våkne til en aldeles nydelig ny dag, og kunne spise frokost med vertinnens eget hjemmelagde aprikossyltetøy på nybakt saftig italiensk brød med knasende god skorpe.
Det er så vakkert der oppe i fjellsiden over Marone og Iseosjøen, at det knapt lar seg vise med bilder. Så her kommer en liten filmsnutt:
Borte bra, men hjemme best sies det. Ja, det er nok sant det, men, likevel er det sånn at uansett hvor fint det er der du bor, så er det noe med det å være på et vakkert sted et annet sted, som får deg til å slappe av og nyte omgivelsene på en annen og oppfriskende måte. Det er da du ser det.
For det er jo egentlig ikke slik at utsikten over Iseosjøen, er så mye flottere enn utsikten over Sognefjorden når du kommer ned fra fjellet i full fart på vei til fergen. Like pussig er det jo egentlig at folk fra Alpene kan komme til Norge og si at det var det vakreste de har sett i hele sitt liv.
Også på Challet della Rota var de fleksible med at vi kunne få stå utover ettermiddagen, uten at det ville koste oss noe ekstra. Vi drøyde faktisk ganske lenge før vi dro, fordi vertskapet skulle finne et verksted i Marone til oss. Vi ventet bare på en tilbakemelding, og det ble omsider at vi kunne komme etter siesta sent på ettermiddagen. Men, det var litt sent å måtte pakke sammen telt og hele campingen, og kanskje risikere at bilen ble stående til neste dag. Ja, det er det som er et minus med å bo i bil kontra campingvogn. Så, vi valgte å håpe på at Lasse var blitt frisk igjen. Han er jo så av og på, problemer forsvinner av seg selv og nye kommer til. Det er ikke en eneste kjedelig dag med Lasse.
En fargerik blindpassasjer (Løvgresshoppe) var lite villig til å forlate bilen da vi skulle dra. Den ble omsider etter litt krangel, skånsomt overtalt. De kan være aggresive, de er kjøttetende og kan bite kraftig om de føler seg truet. De finnes faktisk i Norge også, spesielt rundt Oslofjorden.
På vei opp den smale, bratte og snirklete veien til Challet della Rota hadde vi midt i en skarps sving, lagt merke til noen merkelige fjellformasjoner dagen før. Disse stoppet vi selvfølgelig for å studere nærmere på vei ned igjen til Marone.
Det var «Jordpyramider» og fenomenet er så spesielt, vakkert og så utenomjordisk at det måtte jeg selvfølgelig skrive en egen utdypende artikkel om. Den og flere bilder finner du HER…
Fra Iseosjøen til Gardasjøen var det ca. 1 times kjøring. Planen var å kjøre innsjøen som kan sammenlignes med vår norske Mjøsa i areal og flate hele veien rundt. Fordelaktig kanskje å ta noen etapper med ferge, for å få best mulig utsikt over de mange vakre landsbyene med de ruvende fjellene i bakgrunnen. Men, vi kom oss ikke av gårde før sent på ettermiddagen, vi måtte stoppe for å shoppe både mat til oss selv og hundene, og sist. men ikke minst. Lasse var slett ikke snill, men sur og gretten på alle måter.
Det var rykk og napp, ping og ding, det var knirk og knekk. Dessuten, plutselig så var han tilbake til fenomenet vi hadde for en uke siden, bare å kutte ut alt av lys og eller stoppe helt, og noen ganger begge deler. Som før, hjalp det å stoppe, gi Lasse en liten pause, og gjennomføre et ritual bestående av å pumpe 40 ganger på gasspedalen før vi kunne kjøre videre. (Dette skal angivelig resette eventuelle sensorer som skaper trøbbel – det virket hver gang, men bare for en stund).
Vi ankom Gardajøen ved Gardone Riviera på vestsiden, like før landsbyen Toscolano Maderno på vestsiden. Denne byen, det er egentlig to som er slått sammen til en, er kjent for sin papirproduksjon helt siden middelalderen og som var av stor betydning for italiensk boktrykkerkunst.
Vi skjønte jo fort at det bare var å kjøre hurtig forbi, både denne og de neste landsbyene. Alt av hoteller og ikke minst campingplasser var smikkfulle, og skiltene med FULL – hadde nok stått siden starten på sesongen. Det ville nok ikke bli noen detaljert artikkel om Gardasjøen denne gangen. Men, hvorfor er Gardasjøen så populær egentlig, selv for nordmenn? Det er jo en kjent sak at de reiser dit med bobiler og campingvogner for å møte venner hvert eneste år.
Kort fortalt er Gardasjøen unik med sin rike historie, romerske ruiner, middelalderslott, historiske festninger, det klare turkisblå vannet i kontrast mot de dramatiske fjellene i nord og de grønne myke åsene i sør. Og selvfølgelig maten og vinen. Enten du er en naturelsker, historieinteressert, adrenalinjeger eller bare søker avslapning, er Gardasjøen et reisemål som tilbyr noe for alle. Dessuten, det har vært et kjent reisemål for kjendiser i århundrer.
Men vi, vi måtte bare koste forbi, med sikte på å finne et mindre populært sted å stå for natten. Den siste etappen langs Gardasjøen var heller ikke mindre nervepirrende der den gikk gjennom tunnel etter tunnel, og det kunne nesten virke som om at Lasse ble ekstra gretten nettopp der. Det er det siste stedet du ønsker å bli stående… i en tunnel under minst 1000 meter med fjell.
Da vi kom til Arco som ligger helt nord i Gardasjøen, bestemte vi oss for å fortsette rett nordover istedenfor å følge innsjøen sørover igjen. Tanken hadde jo vært at vi skulle fortsette til Venezia for å markere vår 20 års bryllupsdag, der nettopp Venezia var destinasjonen for bryllupsreisen. Men, selvfølgelig, det ville ha vært bortkastet, for mye folk og for varmt i juli. Så vi satt kursen mot den lille landsbyen Covelo utenfor Trento, der jeg hadde funnet en gård, såkalt agriturismo som skulle ha rikelig med plass for bobiler, et helt jorde faktisk om de etablerte plassene skulle være opptatt. Dessuten, gården var oppgitt til å være 24/7 døgnåpen.
Vi ankom den lille landsbyen Covelo og Agricampeggio da bery. like før det ble mørkt. Og, ja vi fikk plass hos bonden. I innkjørselen ble vi tatt i mot av smilende og vinkende sesongarbeidere.
Det tok ikke lang tid før bonden selv også var på plass for å ønske oss velkommen og vise oss rundt. En nærmere presentasjon av stedet kommer i morgen, men vi er ganske fornøyd og kanskje litt overrasket. Bare se hva Tore har å fortelle i videoen nedenfor. Det er første gang vi har funnet et sted å campe som har fasiliteter som dette.
Og for de som har lyst til å se et lite tilbakeblikk på turen på vestsiden av Gardasjøen, så har Tore satt sammen en flott film om det nedenfor.
Jeg ante ikke at det fantes jordpyramider, før jeg tilfeldig oppdaget disse i fjellsiden ovenfor Marone i Nord-Italia. Først trodde jeg at disse slanke søylene med flate steiner balanserende på toppen, var skapt av mennesker. Men, det er faktisk naturen selv som har formet disse fascinerende formasjonene over tusener av år.
Det finnes jordpyramider i Norge også, de mest kjente er den fredete forekomsten i Kvitskriuprestin i Sel (Oppland).
Jordpyramider er sjeldne, men de finnes over hele verden, til og med i Norge. Men, de du finner i Sør-Tirol, i Ritten et høyplatå rett nord for den italienske byen Bolzano, er de mest berømte og også verdens høyeste med en høyde på 30m. Det skulle jeg ha visst, for vi kjørte forbi der dagen etterpå. Dissse pyramidene utenfor Marone er langt mindre, men likevel underlige og imponerende.
Dette er jordpyramidene i Marone, som er langt mindre kjent og besøkt enn de berømte pyramidene litt lenger nord ved Bolzano. Men, det betyr ikke at de ikke er et spesielt og underlig skue, og føyer seg inn i rekken over andre vakre ting å se rundt og ved Iseosjøen.
Jordpyramider dannes gjennom en lang prosess der nedbør og vind over tid former jordsmonnet. Den grunnleggende prosessen starter ofte med at jorden, som består av morenematerialer fra istiden, eroderer på grunn av regnvann som strømmer nedover landskapet. Dette skaper dype furer i terrenget, men der jorden beskyttes av store steiner, hindres erosjonen. Steinene fungerer som «paraplyer» som beskytter jorden rett under dem mot nedbørens kraft, og dermed forhindrer at materialet under forsvinner like raskt som områdene rundt. Over tid vil søyler av jord, beskyttet av steiner på toppen, bli stående igjen, mens den omkringliggende jorden forsvinner.
Resultatet er imponerende tårn som kan strekke seg flere meter opp i luften, noen ganger opptil 30 meter høye. Steinene på toppen av disse søylene kan være store, flate blokker, som ser ut som om de er perfekt balansert på de smale jordformasjonene.
Jordpyramider er et sjeldent og bemerkelsesverdig fenomen som viser naturens utrolige skulpturelle evner. For de som har muligheten til å besøke dem, er jordpyramidene et uforglemmelig skue og en påminnelse om naturens evige krefter og skjønnhet.
Skjulte perler 