Månedlige arkiver: september 2024

Frankrike

Pont du Gard

3 kommentarer

Pont du Gard er en del av et større akveduktsystem ved Nîmes, Occitanie i Sør-Frankrike. Akkurat som Ferreres-akvedukten utenfor Tarragona i Spania, ble byggingen igangsatt av keiser Augustus samme år som Jesus ble født. Men, akkurat denne delen av systemet ble bygget under keiser Claudius rundt år 49 evt.

Akveduktens primære funksjon var å frakte vann fra en kilde nær Uzès til den romerske kolonien Nemausus, dagens Nîmes. Vannet ble ført over en avstand på ca. 50 kilometer, og det er anslått at akvedukten kunne levere rundt 20 000 kubikkmeter vann per dag, noe som var avgjørende for byens offentlige bad, fontener og private husstander.

Det som gjør Pont du Gard spesielt bemerkelsesverdig, er den imponerende størrelsen og presise konstruksjonen. Den strekker seg over elven Gardon og er 48,8 meter høy, noe som gjør den til den høyeste av alle romerske akvedukter. Byggverket består av tre nivåer med buer, hvorav det øverste nivået bærer vannkanalen.

Romerske broer og akvedukter er noe av de mest imponerende byggverk som finnes. Dette er ikke den største, men den høyeste

Akvedukten er bygget uten bruk av mørtel. Steinene veier opp mot 6 tonn og holdes sammen med klemmer laget av jern. De mener 800 – 1000 mann jobbet på dette prosjektet, og at selve akvedukten tok 15 år å fullføre.

Akvedukten er bygget i tre plan og er nesten 49 m høy. Det lengste planet er 275 meter langt.

  • Nederste plan: 6 buer, 142 m lang, 6 m bred, 22 m høy – ble brukt som vei
  • Midterste plan: 11 buer, 242 m lang, 4 m bred, 20 m høy
  • Øverste plan: 35 buer, 275 m lang, 3 m bred, 7 m høy og inneholder selve vannveien.

Dette er jo interessante fakta bare å lese, men hvis man går ett steg tilbake og resonnerer litt over faktaene. Dette byggverket ble bygget for mer enn 2000 år siden og står fremdeles den dag i dag. Moderne betongbruer som bygges i dag har en forventet levetid på ca. 100 år, ofte mindre. Hva slags ingeniør- og materialkunnskap, kunnskap innen arkitektur, matematikk og fysikk de gamle romere måtte ha, som kunne bygge slike praktverkt uten bruk av tunge anleggsmaskiner og datamaskiner, og få det til å stå i flere tusen år, det blir litt ufattelig.

Pont du Gard har overlevd århundrene som et av de best bevarte eksemplene på romersk akveduktbygging. Den har vært et symbol på den kulturelle arven fra antikkens Roma og ble i 1985 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Dette vernet har bidratt til at byggverket er godt bevart og kan nytes av besøkende fra hele verden.

I tillegg til sin historiske verdi, er Pont du Gard også et populært turistmål. Besøkende kan vandre langs akvedukten, nyte utsikten over elven Gardon, og lære om romersk ingeniørkunst gjennom utstillinger i det nærliggende museet. Noen kvelder i uken kan du også nyte det imponerende synet av akvedukten med belysning. Uansett når på døgnet det måtte være, vil et besøk til den imponerende akvedukten være uforglemmelig!

Overlanding, Reise, Spania

På eventyr med Lasse 2024 dag 8 – Fri i olivenlunden

1 kommentar

Torsdag 11. juli – Mer venting på uvær som skal dra forbi
Vi likte olivenlunden på Can Pau så godt at vi gjerne kunne ha stått der en hel uke, vi ville i hvert fall bli der en dag til. For nå skulle vi teste hvordan det var å fricampe, hvor lenge vi ville klare oss med strømbanken vi har, og ikke minst teste solcellepanelet for å se om det ville lade den opp igjen. Dessuten, et nytt stygt lavtrykk var på vei inn fra Biscaya og det var flomvarsel over hele Frankrike og langt opp i Tyskland.

Her har vi rigget til kontor for å ta igjen forsømt arbeid, mens det sammenleggbare solcellepanelet er satt ut for å lade strømbanken. Det virket ja, men Tore var ikke helt fornøyd fordi det ikke ga det som var lovet. Men, vi hadde strøm nok.

Andre ting som skulle testes var å ta seg en vask/dusj og prøve det lille hendige porta potti toalettet. Det er faktisk et krav at du skal ha det når du fricamper.

Vi har et dusj/toalett-telt som enkelt lar seg slå opp og vippe sammen igjen, men hvorfor bruke det når du er helt alene og dessuten har en hule der du står ute i olivenlunden. Ser nesten ut som det er med skyvedør.

Det var en fryktelig varm dag, minst 35 eller mer. Men, under kalesjen i skyggen fra oliventrærne og med en liten vifte klarte vi oss bra. Vi har lidd under varme hele turen så langt, og vet med sikkerhet at vi aldri mer skal kjøre på den varmeste tiden av året. Gamle «Thombie» er en Sør-Afrikansk Rhodesian Ridgeback som rett og slett elsker varme. Hun ligger gjerne i solsteken frivillig mens vi andre sitter inne.

Men, stakkars «Pippi» som er en engelsk staffie, hun liker ikke varme i det hele tatt. Her ligger hun i skyggen under bilen med vått og kaldt håndkle på ryggen og vannskålen mellom labbene, og noen ganger ligger hun i bilen foran viften.

På kvelden var vi nok en gang på restuarant Can Pau for en ny variant av deres billige 3-retters meny til 27 euro. Vi gjorde litt ekstra ut av det for å feire vår 20 bryllupsdag og tok en brandy og kaffe til desserten + kjøpte med oss noen gode oliven og en flaske rødvin tilbake til bilen.

På vei tilbake var det stjerneklart og fint, men det hadde begynt å blåse ganske kraftig, og det var kommet et ekstremværvarsel for Cantallops. I det fjerne kunne vi høre torden, været var trukket litt lenger sør enn forventet.

Vi fikk det travelt med stormsikring, mens bulder og brak kom stadig nærmere. Tore satt ut teltstenger og barduner, mens jeg pakket sammen og gjorde klart til å flytte inn i bilen. Tore har nemlig laget et spesiallaget bord med koppholdere som kan plasseres mellom setene, og da sitter du nesten like godt som hjemme i sofaen.

Vinden blir kraftigere og kraftigere og verre skal det bli.

Vi hadde ikke før rukket å få hunder og oss selv i bilen før Tor med hammeren kom galoperende sammen med plaskregn. Heldigvis er ingen av hundene redd for torden. Vi hadde hatt for noen gardiner, satt på den røde kosebelysningen, skrudd på musikken litt høyere enn vanlig og satt der med et glass vin og noen fantasisk gode oliven mens det ristet i bilen og Tor med hammeren blitzet og tok bilder av oss. Koselig egentlig!

Kartet viser hvordan tordenværet beveger seg. Det røde er eldre lynnedslag mens de hvite er de nyeste og det er akkurat der vi sitter. Været beveget seg mot kysten og vi ble sittende i bilen til det var forbi.

Så klatret vi opp i teltet som var både varmt og tørt… og selv om det fortsatt blåste godt, var teltet stabilt og stødig og vi sovnet med det samme, både fornøyde og trygge med at det tålte regn og vind, og tordenværet var forbi….

Her finner du foresten tordenvær i sanntid… denne lenken er til Europa, men velg f.eks Skandinavia fra menyen til venstre og du kan se hvordan det beveger seg i sanntid.

KLIKK HER… for å se tordenværet over hele verden!

Overlanding, Reise, Spania

På eventyr med Lasse 2024 dag 7 – Endelig Ved Grensen til Frankrike

Legg igjen en kommentar

Onsdag 10. juli – Fra problemer i Tarragona til en rolig olivenlund
Noe vi endelig har funnet ut av, er arbeidsfordelingen. Den er viktig, så nå har det blitt slik at jeg lemper ut sengetøy, lufter og pakker. Tore tar hånd om å slå ned og pakke sammen telt. Jeg koker kaffe, lager frokost, fyller vannflasker og vasker opp. Tore stuer alt i bilen etterhvert som det blir klart. Og så er det andre detaljer som å lufte hunder, mate dem, ta ned belysning og evt. Starlink-antennen til Internett. Jeg føler meg foressten etterhvert som en ekspert på å sette sammen og slå sammen de praktiske sammenleggbare stolene.

Siden jeg nevnte oppvask… så har jeg denne praktiske baljen med sluk, som kan slås sammen så den blir paddeflat. Der det er kjøkken tar jeg den bare med. Ute i det fri bruker jeg den geniale lifesaver-tanken med sitt praktiske dusjhode.

Så var vi etter noen timer med rydding og pakking, klar for å dra fra Camping & Playa Malvarossa for denne gang. Det er definitivt et sted vi kan dra tilbake til. Og da skal jeg huske at det må bli pitch 146 med denne utsikten.

Endelig hadde regnværet over Nord-Spania nesten sluppet taket, det var bare noen byger igjen helt ytterst på kysten nord for Barcelona. Vi hadde egentlig tenkt oss nettopp dit, til den lille landsbyen Cadaqués, hvor den berømte spanske kunstneren Salvador Dali hadde sitt sommerhus, som nå står inntakt og uberørt som museum. Vi er begge fascinert av Dalis kunst, og har tidligere besøkt hans hjem Teatre-Museu Dalí i Figueres.

Cadaqués fikk vente til en dag det ikke regnet, så vi gikk for plan B, restaurant Can Pau i den lille landsbyen Cantallops like på grensen til Frankrike. Jeg hadde funnet denne restauranten på en campingapp der de skiltet med gratis gjesteparkering/overnatting for bobiler. Men, først skulle vi ha et lunsjstopp ved den flotte Ferreres akvedukten som faktisk ble påbegynt samme året som Jesus ble født.

Ferreres-akvedukten, også kjent som «Djevelens bro» (Pont del Diable på katalansk), er et imponerende romersk ingeniørverk som ligger i nærheten av Tarragona i Katalonia, Spania.

Planen var å pakke niste og finne et sted under trærne ved akvedukten for en lang og avslappende lunsj. Men, like før avkjørselen og bare 1 km fra parkeringsplassen, begynte det å lyse i varsellys og klinge med alarmer vi verken hadde sett eller hørt før. Dessuten virket ikke blinklysene lenger og kanskje ikke andre lys heller. Skummelt! Av og til virker det som om Lasse vet hvor vi skal, og bare sier «HEI» så vi ikke skal kjøre feil, igjen, i allefall skaper han seg alltid (heldigvis) i nærheten av der vi skal stå eller parkere for natten.

Vi kom oss heldigvis fram til parkeringsplassen, men nå var det alt annet enn nistekurv som sto i fokus, tiden vi skulle ha tilbragt med lunsj i skogen måtte nå gå med til å løse problemet, kanskje til og med kontakte en redningsbil. Vi bestemte oss for å la Lasse kjøle seg ned litt og ta en kort trasketur inn til akvedukten så hundene fikk strekke på føttene.

Det var så varmt at det uansett ikke hadde vært særlig komfortabelt med en picknick… så det ble med en kort tur inn til akvedukten.

Da vi kom tilbake og Tore startet opp var Lasse blitt normalt igjen og alle lys virket, som alltid etter en liten pause. Men, i tilfelle problemet skulle dukke opp igjen ville vi ha litt tid, så vi satt kursen direkte mot kveldens destinasjon, Can Pau i Cantallops.

Da vi kom frem tidlig på kvelden, oppdaget vi til vår store overasskelse at det slett ikke bare var en gressplen bak restuaranten, det var en stor olivenlund anlagt i terasser med privat plass til alle.

Etter å ha fått rigget alt på plass, slappet av en liten stund og gitt hundene mat, tusslet vi pliktoppfyllende ned bakkene fra olivenlunden for å innfri våre forpliktelser, et måltid på Can Pau (faktisk forventer de ikke noe mer enn at du tar en kaffe og et kakestykke), i allefall, restauranten var langt i fra det vi hadde forventet å finne i en landsby med bare 300 innbyggere.

Hele området bar preg av at det var foretatt store investeringer, og selve resturanten og det tilhørende hotellet var som hentet ut fra en eksklusiv bydel i Barcelona.

Det hele var helt surralistisk og enda mer surralistisk da vi kom inn i resturanten og oppdaget at den var nesten full av velkledde mennesker. Fatte og begripe hvor de kom fra? Sikkert dyrt her tenkte vi, men vi kunne jo ikke snu i døren, det får bli en forrett på deling da… men da menyen kom, satt vi der og kunne ikke tro våre egne øyne, 27 euro for en 3-retters meny….

Etter en av de beste middagene kanskje noensinne og med noe flasker rødvin fra resturantes butikk, tusslet vi glade og fornøyde tilbake til bilen med en følelse av at det kanskje ikke blir så enkelt å pakke sammen å kjøre videre i morgen…

Forrett: Ravioli med gåselever i portvins-reduksjon… Les mer om Can Pau her…

DAG 8 – FRI I OLIVENLUNDEN

Spania

Can Pau Cantallops

3 kommentarer

Ved foten av Albera-massivet, på et idyllisk, stille og innbydende sted like utenfor den spanske landsbyen Cantallops, finner du restaurant Can Pau.

Den familieeide restauranten har vært i drift i over 50 år og drives nå i 2024 av tredje generasjon. I tilknytning til restauranten er det også et boutiquehotell med svømmebasseng.

Vi fant frem til denne noe avsidesliggende restuaranten via en campingapp, der den var oppført som gratis bobilparkering for gjester. Parkeringen skulle angivelig være en enkel plass på gresset bak bygningen, men da vi kom frem viste det seg at det faktisk var en hel olivenlund, der du garantert finner en privat spott helt for deg selv.

Men, det var ikke bare den vakre olivenlunden som overrasket. Allerede på den rikelig opplyste gangveien ned mot restauranten skjønte vi at den var noe helt utenom det vanlige og spesielt ikke noe du vil finne langt ute på landsbygda.

Inne fant vi et så moderne og innbydende signaturlokale at du skulle tro det var en 5-stjerners restaurant i en storby som Barcelona, og enda mer overraskende, den var full av gjester som om de var hentet fra ingensteds.

Vi fikk etter hvert forklaringen, Can Pau ligger ikke langt fra grenseovergangen mellom Frankrike og Spania på A7 gjennon Pyreneene og La Jonquera, kjent som taxfree-sonen og shopping-paradiset. Derfor er det populært både for gjennomreisende og folk fra Girona og Barcelona som drar hit for en kombinert shopping- og restaurantopplevelse.

Før jeg presenterer litt av menyen, la meg først komme med enda en overasskelse. PRISEN. 27 euro for en 3-retters middag, inklusiv en liten velkomstteaser og kaffe til desserten. Can Pau har satt sammen 3 populære valg for forrett, hovedrett og dessert som du kan velge mellom.

Vil du ha noe annet, så har de en rikholdig meny som er en hyllest til det katalanske kjøkkenet, men da er prisen en litt annen.

3-retters til 27 euro det tilsvarer 270 kroner når den norske kronen er på normalen, men selv om den ikke er det i dag er det likevel nesten latterlig billig, og til sammenligning så betalte vi 35 euro for noen tørre og kjipe kreps nede ved kysten.

Blant de mest populære rettene finner man «suquet de peix,» en tradisjonell fiskestuing som er typisk for Costa Brava, og «escudella i carn d’olla,» en klassisk katalansk kjøttsuppe som serveres i vintermånedene. Restauranten er også kjent for sitt utvalg av grillede kjøttretter, ofte tilberedt på åpen flamme, noe som gir kjøttet en karakteristisk, røkt smak.

Vegetarianere og veganere vil også finne glede i Can Pau, da restauranten har et bredt utvalg av retter basert på sesongens grønnsaker, nøye utvalgt fra lokale gårder. Retter som «escalivada,» en grillrett med aubergine, paprika og løk, samt «pa amb tomàquet,» brød gnidd med tomat og olivenolje, gir et ekte smak av det katalanske kjøkkenet.

Vi spiste der to dager på rad, og valgte husets meny til redusert pris begge gangene. Fantastisk! Det var alt fra ravioli med gåselever i portvinsreduksjon, gratinerte kamskjell, oksekjake, entrecôte i soppsaus til sjokoladekake med vanilijeis + noen smakebiter og overasskelser underveis.

Men Can Pau er mer enn bare maten, stedet er også elsket for sin varme og innbydende atmosfære. Restauranten ligger i en tradisjonell katalansk bygning med steinvegger og trebjelker, som gir den en rustikk sjarm. Den koselige spisesalen er smakfullt innredet, med fokus på å kombinere det tradisjonelle med det moderne. Store vinduer gir en fantastisk utsikt over landskapet rundt Cantallops, noe som gjør måltidet til en helhetlig opplevelse.

På varme dager kan gjestene nyte måltidene på terrassen, hvor de kan sitte under skyggen av oliventrærne og nyte den friske luften og lydene fra naturen. Og kommer du med bobil, campingvogn eller bil og telt, så er kanskje det beste av alt at du så og si, kan stå så lenge du vil, her i olivenlunden, mot en meny eller kopp kaffe eller to.

Can Pau vil gi deg en minneverdig opplevelse!