Onsdag 10. juli – Fra problemer i Tarragona til en rolig olivenlund
Noe vi endelig har funnet ut av, er arbeidsfordelingen. Den er viktig, så nå har det blitt slik at jeg lemper ut sengetøy, lufter og pakker. Tore tar hånd om å slå ned og pakke sammen telt. Jeg koker kaffe, lager frokost, fyller vannflasker og vasker opp. Tore stuer alt i bilen etterhvert som det blir klart. Og så er det andre detaljer som å lufte hunder, mate dem, ta ned belysning og evt. Starlink-antennen til Internett. Jeg føler meg foressten etterhvert som en ekspert på å sette sammen og slå sammen de praktiske sammenleggbare stolene.
Siden jeg nevnte oppvask… så har jeg denne praktiske baljen med sluk, som kan slås sammen så den blir paddeflat. Der det er kjøkken tar jeg den bare med. Ute i det fri bruker jeg den geniale lifesaver-tanken med sitt praktiske dusjhode.
Så var vi etter noen timer med rydding og pakking, klar for å dra fra Camping & Playa Malvarossa for denne gang. Det er definitivt et sted vi kan dra tilbake til. Og da skal jeg huske at det må bli pitch 146 med denne utsikten.
Endelig hadde regnværet over Nord-Spania nesten sluppet taket, det var bare noen byger igjen helt ytterst på kysten nord for Barcelona. Vi hadde egentlig tenkt oss nettopp dit, til den lille landsbyen Cadaqués, hvor den berømte spanske kunstneren Salvador Dali hadde sitt sommerhus, som nå står inntakt og uberørt som museum. Vi er begge fascinert av Dalis kunst, og har tidligere besøkt hans hjem Teatre-Museu Dalí i Figueres.
Cadaqués fikk vente til en dag det ikke regnet, så vi gikk for plan B, restaurant Can Pau i den lille landsbyen Cantallops like på grensen til Frankrike. Jeg hadde funnet denne restauranten på en campingapp der de skiltet med gratis gjesteparkering/overnatting for bobiler. Men, først skulle vi ha et lunsjstopp ved den flotte Ferreres akvedukten som faktisk ble påbegynt samme året som Jesus ble født.
Ferreres-akvedukten, også kjent som «Djevelens bro» (Pont del Diable på katalansk), er et imponerende romersk ingeniørverk som ligger i nærheten av Tarragona i Katalonia, Spania.
Planen var å pakke niste og finne et sted under trærne ved akvedukten for en lang og avslappende lunsj. Men, like før avkjørselen og bare 1 km fra parkeringsplassen, begynte det å lyse i varsellys og klinge med alarmer vi verken hadde sett eller hørt før. Dessuten virket ikke blinklysene lenger og kanskje ikke andre lys heller. Skummelt! Av og til virker det som om Lasse vet hvor vi skal, og bare sier «HEI» så vi ikke skal kjøre feil, igjen, i allefall skaper han seg alltid (heldigvis) i nærheten av der vi skal stå eller parkere for natten.
Vi kom oss heldigvis fram til parkeringsplassen, men nå var det alt annet enn nistekurv som sto i fokus, tiden vi skulle ha tilbragt med lunsj i skogen måtte nå gå med til å løse problemet, kanskje til og med kontakte en redningsbil. Vi bestemte oss for å la Lasse kjøle seg ned litt og ta en kort trasketur inn til akvedukten så hundene fikk strekke på føttene.
Da vi kom tilbake og Tore startet opp var Lasse blitt normalt igjen og alle lys virket, som alltid etter en liten pause. Men, i tilfelle problemet skulle dukke opp igjen ville vi ha litt tid, så vi satt kursen direkte mot kveldens destinasjon, Can Pau i Cantallops.
Da vi kom frem tidlig på kvelden, oppdaget vi til vår store overasskelse at det slett ikke bare var en gressplen bak restuaranten, det var en stor olivenlund anlagt i terasser med privat plass til alle.
Etter å ha fått rigget alt på plass, slappet av en liten stund og gitt hundene mat, tusslet vi pliktoppfyllende ned bakkene fra olivenlunden for å innfri våre forpliktelser, et måltid på Can Pau (faktisk forventer de ikke noe mer enn at du tar en kaffe og et kakestykke), i allefall, restauranten var langt i fra det vi hadde forventet å finne i en landsby med bare 300 innbyggere.
Hele området bar preg av at det var foretatt store investeringer, og selve resturanten og det tilhørende hotellet var som hentet ut fra en eksklusiv bydel i Barcelona.
Det hele var helt surralistisk og enda mer surralistisk da vi kom inn i resturanten og oppdaget at den var nesten full av velkledde mennesker. Fatte og begripe hvor de kom fra? Sikkert dyrt her tenkte vi, men vi kunne jo ikke snu i døren, det får bli en forrett på deling da… men da menyen kom, satt vi der og kunne ikke tro våre egne øyne, 27 euro for en 3-retters meny….
Etter en av de beste middagene kanskje noensinne og med noe flasker rødvin fra resturantes butikk, tusslet vi glade og fornøyde tilbake til bilen med en følelse av at det kanskje ikke blir så enkelt å pakke sammen å kjøre videre i morgen…
Forrett: Ravioli med gåselever i portvins-reduksjon… Les mer om Can Pau her…
Skjulte perler 