Torsdag 4. juli – Jimena de la Frontera – Adra i Almeria
Endelig var vi på veien, to ihvertfall en måned forsinket., og nå skulle vi prøve overlanding-livet for første gang. Vi hadde snakket om å ta en prøvehelg, men det fikk vi aldri tid til, så vi bare kastet oss avgårde i Lasse Land Rover, fullspekket av bagasje og med utstyret til hjemmekontoret og hundene 11+ gamle Thombi (Rhodesian Ridgeback) og 1+ gamle Pippi (Engelsk Staffordshire Terrier), som ikke tok rent lite av plassen, spesielt den eldste på nærmere 50 kilo og sin uformelige og store kroppsfasong, som okkuperte hele området der baksetet hadde stått.
Uansett, hvilken ende vi begynner i, enten det er hjemme i Norge eller det er i Spania, så er første etappe utrolig kjedelig. Det er jo en distanse på minst 100 km der du føler at du har sett alt, mange, mange ganger. Men, det finnes jo alltid noe nytt og stoppe å se, om du bare stopper opp. Og, det å stoppe opp, det gjør vi alltid, og minimum etter ca. 2 timers kjøring.
Vi kom litt sent avgårde som alltid, planen var å dra ca. kl 14, men det er alltid et eller annet som tar lenger tid enn forventet. Men, endelig, litt etter kl. 17 var vi på veien, og store optimister om at vi skulle få en knirkefri tur med Lasse, som nettopp hadde vært på verksted. Det varte 1 km, så begynte han med sin vanlige pingelyd som vi trodde vi var blitt kvitt. Vel, den hadde vi levd med gjennom hele Europa på vei ned til Spania høsten 2023, så da antok vi at vi måtte leve med den hele veien tilbake også. Det er som å høre låten «Bjelleklang» dypt inne fra dashbordet, om og om igjen. Vi beroliger oss med at det er en ufarlig varsel fra krengesystemet?
Men, tilbake til det å stoppe for å strekke på føttene… det gjorde vi i den botaniske hagen i Malaga, som ligger sånn ca. 2 timer unna der vi bor. Her kunne både to og firbeinte få nyte det fantastiske området med eksotiske planer fra hele verden, og med stier som svinger seg gjennom bambusskoger og rundt fossefall. Men, nettopp fordi vi var forsinket, kunne vi heller ikke denne gangen ta den tiden vi hadde lyst til og nyte dette paradiset, (ja det er ganske vanlig det, at vi er i tidsnød).
Vi skulle nemlig videre til «Mar de Plástico» – plasthavet i Almeria, der jeg tidligere på dagen hadde ringt til en veldig spesiell campingplass, som ligger midt inne mellom drivhusene – Camping Havana. Ja, de hadde ledig plass, men ønsket selvfølgelig at vi skulle komme før kl. 21. Etter å ha forsert kilometervis blant fallerferdige drivhus i plast, med søppel på alle kanter, ankom vi endelig destinasjonen ca. 1 time forsinket, men nå ble nå likevel anvist en plass av den hyggelige innhaveren som hadde sittet på terassen og ventet på oss etter litt tekstmeldinger frem og tilbake.
Jeg forstår hvorfor de ønsker at folk skal ankomme til rimelig tid… da vi skulle blåse opp teltet for første gang på tur, så var det faktisk veldig pinlig å forstyrre freden til andre campingjester med denne brølende pumpen som plutselig brukte 3 minutter istedenfor 50 sekunder.
Ja, så var det bare å lage seg noen brødskiver til kvelds og krype opp i teltet for å sove der for første gang.
Skjulte perler 