Ferreres-akvedukten, også kjent som «Djevelens bro» (Pont del Diable på katalansk), er et imponerende romersk ingeniørverk som ligger i nærheten av Tarragona i Katalonia, Spania. Denne spektakulære akvedukten er et av de best bevarte eksemplene på romersk arkitektur i regionen og er et populært reisemål for både historieinteresserte og turister.
Romerske broer og akvedukter er noe av de mest imponerende byggverk som finnes. Spesielt når de er så inntakte som denne.
Akvedukten ble bygget i 1. århundre evt. under regjeringen til keiser Augustus, som en del av det romerske vannforsyningssystemet til den gamle byen Tarraco, dagens Tarragona. Akvedukten var avgjørende for å føre friskt vann fra Francolí-elven til byen, som på den tiden var en av de viktigste romerske bosetningene på Den iberiske halvøy. Med sine 217 meter i lengde og en høyde på 27 meter, er Ferreres-akvedukten et bemerkelsesverdig eksempel på romernes dyktighet innen konstruksjon. Den består av to nivåer med buer, 25 i det nedre nivået og 11 i det øvre, alle bygget med steiner som er perfekt tilpasset hverandre uten bruk av mørtel.
Akvedukten ligger i et naturskjønt område som er en del av Parc Ecohistòric del Pont del Diable, en stor park som omgir konstruksjonen. Parken tilbyr besøkende en kombinasjon av historie, natur og rekreasjon, og gir en unik mulighet til å oppleve det romerske mesterverket i vakre omgivelser.
Parken har flere godt merkede turstier gjennom skog, forbi ville urter, furutrær, og små kløfter. Stiene gir deg også flere utsiktspunkter hvor du kan se akvedukten i all sin prakt, samt nyte panoramautsikten over Tarragona.
Ved akvedukten står det et monument med en inskripsjon på spansk som kan oversettes til norsk slik:
«Reisende, ikke glem at de mest kultiverte samfunnene er de som behandler de eldre, de syke, trærne og fuglene med inderlig respekt… Ikke glem det, reisende!
Mariano Puig y Valls»
Mariano Puig y Valls (1843–1920) var en anerkjent skogvokter og miljøforkjemper fra Katalonia. Han var kjent for sitt engasjement i naturvern og beskyttelse av skoger, trær og det naturlige miljøet. Inskripsjonen ved akvedukten reflekterer hans dype respekt for både naturen og menneskelige verdier, som omsorg for eldre og syke.
Denne inskripsjonen fungerer som en påminnelse til besøkende om viktigheten av å vise respekt for både mennesker og natur, og understreker verdien av et kultivert samfunn som tar vare på sine medlemmer og omgivelsene. Det er en sterk etisk oppfordring som inviterer reisende til å reflektere over sine egne handlinger og verdier.
Tirsdag 9. juli – Hviledag på Camping Malvarosso i Sagunto Et nytt lavtrykk med nedbør hadde lagt seg over Nord-Spania, de lå i kø der ute i Biscaya. Det skulle være forbi ut på kvelden, men det ville bli ganske sent før det ble trygt å slå opp telt uten å bli våt, så vi valgte å ta oss en hviledag her på Camping Malvarossa de Corinto.
Vi hadde jo fått en så stor pitch med god plass, omringet av kasser med røde perlagonier og direkte aksess til stranden. Dessuten, vi måtte vaske klær og her hadde de vaskeri. Vi hadde pakket lett med lite klær og når du bor i en bil som er innsauset med veistøv, så blir du fort skitten. Vi bor og lever stort sett i fritidstøy (ikke grilldress), men har et antrekk til fint bruk, når vi skal ut blant folk.
Så stor og god plass, dette er bare litt av den. Og, så kjekt å få prøve forteltet med direkte tilgang opp i sengen innenfra. Tore hadde bare satt det opp en gang før, og da var jeg ikke med. Det er romslig, har plass til både stoler og bord.
Ofte er jeg rastsløs og gleder meg til å kjøre videre. Men, det fine med hviledager det er at vi kan ta oss tid til en god frokost. Jeg vet hva jeg må pakke med til neste reise, en koselig rødrutet borduk.Det må vi få plass til 🙂
Ett bilde av balkongkassene med perlagonium må jo med… og takk til alle de som sendte oss humoristiske kommentarer med spørsmål om disse var medbragt. Nei, det var de ikke, men jeg har faktisk sett de som reiser med sine egne blomster. Potteplanter på tur, ja, så slipper du å finne noen som vil vanne dem mens du er borte.
Jeg må ha vært sigøyner i et tidligere liv. Det er noe med det å reise rundt å tørke klær mellom trærne. Alltid når jeg var hos mormor eller farmor, så var min underholdning å få ut mest mulig av tepper og gardiner, bygge telt og og kle meg i dem.
Stranden Playa Malvarrosa er en skjult perle i seg selv. Her er det ingen turister, bare lokalbefolking. Det er vel fordi den ikke har noe særlig med sand, men til gjengjeld noen fantastisk flotte steiner i alle farger.
En tur på stranden, bare noen få lokale som tusslet rundt. Ellers hadde vi den for oss selv. Fred i sjelen, kjenne pulsen senke seg langt vekke fra gjøremål her og der. Tja, alt unntatt de digitale da, for når vi vender tilbake til PCen er mailboksen full uansett hvor du er.
Mørket senker seg og det er midt i kampen i Europasmesterskapet mellom Frankrinke & Spania. Stemningen er god… Spania leder, og vi har fått servert nydelig takeway – saftig lam og sopp, midt i kampens hete.
Du vet hvem som vant når du hører fyrverkeri i det fjene og de synger og danser når de drar forbi tilbake til egne telt og vogner.
Mandag 8. juli – En liten omvei inn i innlandet Nå hadde regnværet trukket nesten helt ned til Torrevieja der vi var, og det skulle være regn på kysten helt til ut på kvelden. Det er ikke noe kjekt å gå ut i regnvær og få våte hunder inn i bilen. Så vi bestemte oss for å ta en omvei inn i innlandet og prøve å passere regnværet på baksiden. Men, først til det store handleområdet utenfor Elche, der varehusene ligger på rekke og rad.
Først til Kiwoko, vår faste dyrebutikk i Spania. Her får de alltid lov til å bli med inn og snike i hyllene. Det er alltid noen gode tilbud, og de har alltid satt frem skåler med både mat og vann, selv om våre hunder aldri vil røre det.
Så var det vår tur og på vår favorittbutikk Dechlaton, som selger sport- og fritidsutstyr. Jeg hadde oppdaget at jeg kanskje hadde pakket litt for lite t-skjorter og sokker. Også her er hunder velkommen.
Etter noen timer med shopping, ja det er rart hvor lang tid det tar, ble det et raskt måltid på Burger King, før vi satte kursen rett nordvest. Jeg hadde igjen brukt CamperContact, fordi den appen viser deg ikke bare steder å overnatte, men den viser også fine steder å raste. Ikke minst, du kan filtrere på ting som 5-stjerners omtaler, omgitt av natur, fredlig, rolig og med spektakulær utsikt.
Jeg ante ikke hvor vi skulle, men omtalene sa det skulle være helt fantastisk og lå i utkanten av en landsby som het Cofrentes. Etter mange kilometer gjennom åkerland og vinranker, kom vi inn i et surrealistisk landskap av rød stein, nesten som om vi var på Mars. Samtidig la jeg merke til at både veiene og internettforbindelsen stadig bare ble uvanlig bedre og bedre her langt ute i ødemarken.
Noen kilometer før målet, oppdaget vi at det steg røyk opp fra bakken i horisonten, og ble litt bekymret for at det var brann. Men, vi skulle snart få forklaringen, både på røyken og infrastrukturen.
Røyken kom fra kjernekraftverket med Spanias kraftigste atomreaktor. Dette anlegget er et av landets viktigste og produserer alene 46% av energibehovet til hele Valencia-regionen.
Det virket jo som en veldig merkelig plassering av et kjernekraftverk, tett ved en liten landsby, kjent for sin middelalderfestning Castille de Cofrentes. Men, det har en forklaring, det kan du lese mer om her.
Stedet vi hadde funnet anbefalt i CamperContact svarte absolutt til forventningene. Så her satt vi og hadde litt kontortid og en matbit, mens det regnet seg ferdig nede ved kysten.
Det var allerede blitt tidlig kveld og på tide å reise videre til et ukjent stoppested for natten. I området vi var i var det flere alternativer på lokale vingårder, men de fleste ville ha beskjed dagen før, eller at du senest ankom kl 18. Vi tok sjansen på å finne noe ved kysten nord for Valencia, og holdt oss inne i landet på de trafikkfrie veiene helt til jeg hadde funnet en passe destinasjon, Camping Malvarossa de Corinto i Sagunto.
Når du kommer uanmeldt et sted, litt sent på kvelden midt i høysesongen, så er det alltid spennende om du får plass. Men, når Tore blir lenge borte når han går for å høre, så betyr det vanligvis at plassen er i boks. Her tok det usedvanlig lang tid før han kom tilbake, fordi han hadde vært en runde for å se hvor det passet best å stå. Det var litt vått enkelte steder etter regnet tidligere på dagen. Mens han var borte, fikk jeg tid til å filosofere over at dette var et veldig fint inngangsparti for en campingplass å være.
Overnatting var i boks, det var plass, og igjen på et sted der det var mest spanjoler. Området var like spesielt og fint som det inngangspartiet antydet, og Tore hadde selv funnet en fantastisk fin plass å stå denne natten.
Det er kjekt å få plass helt nede ved utgangen til stranden, og det er vanskelig og uvanlig midt i høy-sesongen, så jeg følte at vi var så superheldig. Dessuten var servicbygget rett ved siden av.
Pichen vi fikk var kjempestor, ja faktisk tror jeg at den var for 4 bobiler. Vi kunne bare ta oss til rette ble vi fortalt, så endelig hadde vi god plass til å sette opp sideteltet for førtste gang. Det var deilig da det ble litt kjølig på kvelden.
Det er ikke det at jeg synes at kjernekraftverk er noen skjult perle, men det er litt intressant likvel, ikke minst dette som ligger like ved den lille landsbyen Cofrentes. De to kjøletårnene står i surrealistisk sterk kontrast til den egentlig ruvende middelalderfestningen, og får den til å se ut som en fyrstikkeske. Jeg synes jo at det var en underlig plassering av både noe så stygt og som for mange oppleves som så skremmende.
Mange mener at atomkraft er farlig og en trussel mot natur og miljø. Andre mener at det er bærekraftig og den reneste formen for energi. Mange land gjenopptar nå sine kjernekraftverk, men det er ikke en diskusjon jeg skal innlate meg på her.
Den gamle festningen Castillo de Confrentes fra det 11. århundre, ruver på en klippe 394 meter over havet. Men, i skyggene fra kjøletårnene på kjernekraftverket, ser festningen ut som en mygg.
Cofrentes er en liten by i den østlige delen av Spania, beliggende i innlandet i provinsen Valencia. Byen ligger ved sammenløpet av elvene Júcar og Cabriel, og det var en av grunnene til at kjernekraftverket ble bygget her. Kjernekraftverk trenger store mengder vann for kjøling av reaktoren, og plasseringen nær en stor elv med jevn vannføring, gjør det mulig å sikre denne tilgangen. Området er også geologisk stabilt med mindre forekomster av jordskjelv i forhold til mange andre regioner i Spania, og det ligger langt fra storbyer i tilfelle en ulykke.
Dette kraftverket er et av de viktigste av Spanias 5 kjernekraftverk, og bidrar betydelig til landets elektrisitetsforsyning. Faktisk har det den kraftigeste atomreaktoren og dekker alene 46% av energibehovet i Valancia som region.
Det var selvfølgelig stor motstand fra både lokalbefolkningen og blant miljøforkjempere, da planene om byggingen av kraftverket ble kjent. Selv om det ville sørge for viktig infrastruktur, lokal økonomi og arbeidsplasser, var folk bekymret for risikoen knyttet til kjernekraft. Derfor ble det allerede i 1978, 6 år før kraftverket ble satt i drift, bygget et besøks- og informasjonssenter, der skeptikere kunne komme for opplysning og stille spørsmål. Dette besøkssenteret eksisterer den dag i dag, akkurat slik som skeptikerne, og det tilbys derfor omvisning med vekt på forklaring av driften og demonstrasjon av sikkerthet.
Har du lyst til å besøke et kjernekraftverk? Da kan du sende en forespørsel til informasjonssenteret på Iberdrolas nettside.
Forhåndsbestilling: Besøk må planlegges og reserveres i god tid.
Sikkerhetskontroll: På grunn av sikkerhetshensyn må besøkende gjennomgå sikkerhetskontroller, og du må kanskje oppgi personlige opplysninger før besøket.
Aldersbegrensninger: Det kan være aldersgrenser for hvem som kan delta på turen, og enkelte områder kan ha restriksjoner.
Kleskode: Det er spesifikke krav til hva du kan ha på deg under besøket, som lukkede sko og ingen løstsittende klær.
Språk: Omvisningen er vanligvis på spansk, men det kan være mulig å arrangere turer på andre språk, avhengig av tilgjengeligheten.
Søndag 7. juli – Fra saltsjøer til strandidyll i Torrevieja
Vi hadde tenkt oss til Cartagena for å se det berømte romerske amfi-teateret, men igjen, det var for varmt ute. Ikke kunne vi kjøre noe videre nordover heller, for et voldsomt uvær med store nedbørsmengder, lyn og torden strakte seg så langt sør som til Alicante. Nedbør i juli er uvanlig, og når det blir det, fører det ofte til flom.
Jeg hadde kommet over en artig nettside, en oversikt over alle de hundevennlige stedene i Spania – pets travel. Her kan du på et interaktivt kart, søke på hvor du f.eks får lov til å ta hunden med inn. Og det var slik jeg fant byen Lorca, som markedsfører seg selv som en kjæledyrsvennlig destinasjon.
Men først en matbit. Det blir ofte croissanter til frokost. Og, her hadde Tore funnet en som var ekstra stor, og til og med sukker på. Den dekket bokstavelig talt hele tastaturet mitt. Og ja, en var mer enn nok til oss begge.
I Lorca skal det være mye å se, men på en søndags ettermiddag er mye stengt. Vi hadde pekt oss ut det som antagelig er hovedattraksjonen, den imponerende festningen Castillo de Lorca, som heldigvis var åpen og som virkelig levde opp til sitt kjæledyrsvennlige stempel. Vi ble møtt av en superhyggelig dame, som ga oss bæsjeposer sammen med inngangsbilletten, og hundene hver sin pose med godbiter. Det må også nevnes at det rundt omkring på området var satt frem vannskåler. Nedenfor en film som tar deg med rundt på den enorme festningen.
Man blir sulten av å trakke rundt på festninger. Så vi bestemte oss for å stoppe på et av de såkalte truck-stoppene, der trailerne står på rad og rekke og indikerer at her er det mat og få. Ja, og det var det, porsjoner man må si virkelig var en trailersjåfør verdig.
Det var blitt tidlig kveld og mer behagelig temperatur. Så det var på tide å sette kursen mot et annet reisemål på vår bucketlist – de rosa saltsjøene i Torrevieja. Men, nå er det jo slik at de noen dager kan være spektakulært rosa, mens de andre dager ikke har et snev av rose nyanse i det hele tatt. Så, her gjelder det å ha kontakter, og i dette tilfellet, så hadde Tore en kollega som har hytte nettopp der, i nærheten av saltsjøen, og han hadde en sønn som tilfeldigvis var der. Han ga tommel opp… saltsjøen er fin og rosa. Så da dro vi dit for en kveldstur med hundene og foto-session selvfølgelig. (Jeg tok meg av det første og Tore det siste).
Så hvor skal vi bo i natt? Ja, mange spør om det, og som oftest aner jeg ikke. Da vi hadde bobil var det alltid en parkeringsplass beregnet for slikt, ofte med strøm. Men, Lasse passer ikke helt der, men kan i nød. Da vi hadde campingvogn opplevde jeg at det var ganske vanskelig, da måtte vi ofte bestille på forhånd for å plass til en diger ekvipasje. Men nå, ja da nyter vi friheten, og så ofte som mulig der vi kan ute i naturen. Jeg bruker rett og slett flere apper som viser meg det som er i nærheten. Denne kvelden brukte jeg Campercontack som tok oss til Camping Palm-Mar som hadde direkte aksess til stranden La playa La Roquet. Så med det natta for i kveld….
Saltsjøene like utenfor Torrevieja i Alicante, Spania, er naturens rosa vidunder. Ja, de kan bli helt surrealistisk rosa, noe som avhenger av værforhold og temperatur. Så, ikke bli skuffet om du drar dit og finner at de kanskje ikke er rosa i det hele tatt.
Hovedsjøene Laguna de Torrevieja og Laguna de La Mata er noe av de mest spektakulære natur-attraksjonene i landet, og de tiltrekker seg årlig tusenvis av besøkende som ønsker å oppleve deres slående skjønnhet og helsebringende egenskaper. Det salte vannet skal være speisielt bra for de med psoriasis og hudlidelser, og effekten av det salte vannet som får deg til å flyte som en dupp, slik som i Dødhavet, er en attraksjon i seg selv. Men, det er faktisk forbudt å bade her.
Den rosa fargen skyldes en kombinasjon av faktorer, inkludert tilstedeværelsen av mikroorganismen Dunaliella salina og en type bakterier som trives i det høye saltinnholdet. Disse mikroorganismene produserer en rød pigmentering som gir vannet sin karakteristiske rosa nyanse, spesielt intens under visse lysforhold.
Saltsjøene i Torrevieja har spilt en betydelig rolle i regionens økonomi i århundrer. Saltutvinning har vært en viktig næring siden romertiden, og produksjonen fortsetter den dag i dag. Saltet som utvinnes fra disse innsjøene, er kjent for sin høye kvalitet og eksporteres til mange land. Dette var faktisk et av verdens farligste yrker før moderne produksjon. For de som er interessert er det mulig å få guidede turer til saltanleggene, og et innblikk i både utvinningen fra saltsjøene og økosystemet i dem.
Sjøene har også historisk sett vært viktige for det lokale økosystemet. De salte våtmarkene gir et unikt habitat for en rekke fuglearter, inkludert flamingoer, som trekker til området for å hekke. Dette gjør området til et viktig sted for fugletitting og bevaring av biodiversitet.
Og, ja, den rosa fargen på sjøen har også en betydning for flamingoens farge – som tilfører fjærdrakten pigmenter når fuglene beiter på de rosa mikroorganismene.
Castillo de Lorca eller Fortaleza del Sol (Solens festning), er et storslått eksempel på militærarkitektur fra middelalderen og en viktig del av Spanias historiske arv. Den imponerende festningen ligger på en høyde ved byen Lorca, i Murcia, og gir et fascinerende innblikk i landets fortid.
11. mai 2011 ble Lorca rammet av et jordskjelv med en styrke på 5,1 på Richters skala. Både festningen og andre bygninger fikk omfattende skader.
Festningen har en lang og kompleks historie som strekker seg over flere århundrer. Opprinnelsen kan spores tilbake til romertiden, men den nåværende konstruksjonen ble bygget i det 9. århundre under den mauriske perioden. Det ble først etablert som et forsvarsverk av muslimske herskere for å beskytte regionen mot inntrengere og rivaliserende styrker. Men, den kom til å spille en betydelig rolle i Reconquista, den kristne gjenerobringen av Spania fra maurerne. I 1243 ble Lorca erobret av Ferdinand III av Castilla, og festningen ble en viktig bastion i kampen for å befeste kristen kontroll i regionen.
Festningen er kjent for sin imponerende arkitektur som er en kombinasjon av romerske, mauriske, gotiske og renessanse elementer, noe som reflekterer de forskjellige historiske periodene den har gjennomgått.
Gjennom århundrene har Castillo de Lorca vært vitne til mange betydningsfulle historiske hendelser. Under den spanske borgerkrigen (1936-1939) ble den delvis ødelagt, og det ble brukt som militærbase. Etter krigen har det blitt restaurert og bevart som en kulturarv, og det er i dag et populært turistmål.
Et gammel solur viser alltid tiden helt nøyaktig.
I dag er Castillo de Lorca et velbesøkt kultursted som tilbyr et bredt spekter av aktiviteter og utstillinger. Besøkende kan utforske festningens ulike deler, inkludert de imponerende tårnene og de historiske områdene som gir et dypere forståelse av dets historiske betydning.
Det er også et museum som gir innsikt i Lorcas historie og kultur. Her kan du se utstillinger om livet i middelalderens liv og lokal folklore. I den lille kafeen kan du få deg noe å bite i eller kjøpe deg en suvenir, som f.eks. en hjelm eller et plastsverd.
En kurositet: for noen år siden tok Lorca grep for å øke turismen i konkurranse med populære steder som Granada og Cordoba. Et av tiltakene var at de sto frem som en kjæledyrvennlig destinasjon, dette gjaldt både restauranter, butikker, museum og historiske steder. Så da vi besøkte festningen med våre to hunder, ble de tatt i mot ved å få utdelt hver sin pose med godbiter.
Anbefaler alle et besøk hit, kjekt for både to og firbeinte.
Lørdag 6. juli – Fridag på WeCamp – Cabo de Gato i Almeria
Vi fant ut at det ikke var så verst på WeCamp likevel, stedet hadde et flott sanitærbygg, svømmebasseng, en strand og restaurant. Dessuten, var det egentlig hyggeligere der bak mellom bilen og hekken enn vi hadde trodd. Ikke minst, vi var omringet av bare spanjoler, som klimpret på gitar, spillte brettspill og hadde quitz med barna. Veldig koselig egentlig.
Vi trengte å rydde gjennom bilen, montere noe utstyr, og det hadde hopet seg opp en del arbeid det kunne være godt å få unna før helgen var omme. Så, vi bestemte oss for å bli en dag ekstra.
Den ekstra pitchen viste seg å komme til nytte likevel, da vi skulle lufte sengetøy og omorganisere bilen. Hundene fikk også større plass å boltre seg på, mens vi holdt på med ominnredningen.
Tore monterte lyslist langs taket i hele bilen, slik at vi skulle slippe å hele tiden gå rundt med lommelykt. Og, han pakket ut og installerte filter i vannkannen «Lifesaver» som kan rense og gjøre hva som helst av vann til drikkevann. Nedenfor en video der han demonstrerer hvordan den virker. Praktisk, ikke bare på reise, men også hjemme.
WeCamp er en glamping camping midt ute i øde ørkenland, men sant skal sied, det er virkelig oase. De er helt sikkert fine å bo i disse teltene.
På kvelden tok vi en tur på stranden og tilslutt en øl utenfor restauranten med live musikk, (hør i videoen nedenfor). Så bestilte vi oss take-away og gikk hjem til Lasse. Det er rart hvordan slike rolige hviledager går bare så alt for fort.
Fredag 5. juli – fra Adra til Las Negras – Cabo de Gato i Almeria
Det hadde vært den første natten i teltet der høyt oppe på taket. Jeg må jo innrømme at jeg hadde tenkt litt på hvordan det ville være, og faktisk var jeg blitt mobbet av flere som mente at jeg ikke ville komme meg opp og ned den bratte stigen, spesielt siden jeg har et dårlig kne. Akkurat det, var min minste bekymring, jeg har klatret opp og ned i leidere i både små og store båter hele mitt liv, og har sett de med verre kneskader gjøre det samme.
Men, jeg hadde tenkt mer på blafrende teltduk, føle seg eksponert kanskje, som om noen kunne se silhuetten min der inne.. og ikke minst, ville jeg følge meg utrygg i å ligge bak en tynn teltduk og ikke i hus.
Ville det være komfortabelt, ville jeg sove godt? Svaret er JA. Det er ikke noen tynn teltduk som blafrer i vinden, skyggen din er ikke synlig utenfra. Med vanlig madrass, dyne og puter, føltes det som om jeg lå i min egen seng.
Det er så god plass at det er som en dobbeltseng. Den eneste som ikke helt fant seg til rette og var bekymret for sikkerheten var Pippi, så heretter skal hun få sove i buret sitt.
Camping Havana er som allerde nevnt en oase, der du virkelig får lyst til å bare bli og slappe av. Vi har alltid noe arbeid å gjøre underveis, så det må jo nevnes at vi fikk bli så lenge vi ville, ikke noe jag om å være ute og borte før kl. 11 eller 12 som mange andre steder. Det setter vi pris på. I tillegg til litt arbeid og en god frokost, fikk jentene kose seg litt på stranden.
Istendenfor å kjøre motorveien, A7, tok vi turen langs kystveien og alle plastkorridorene, deretter veien gjennom Almeria sentrum. Vi hadde planlagt å stoppe å besøke et av drivhusene og de største grønnsaksprodusentene, ikke minst, se det berømte og imponerende slottet Alcazaba. Men, igjen så var det for varmt, både for to- og spesielt for de firbeinte. Det var alt for varmt å la dem sitte i bilen, og ute var det 38 grader, og det aller største problemet, asfalt som er brennhet og svir sarte poter.
Men, ut og lufte oss må vi, uansett temperatur, det er da det er om å gjøre å finne steder som er skyggefulle eller luftige. Så underveis stoppet vl ved Castillo de Santa Ana, en festning som ligger på havnen i byen Roquetas de Mar. Her håpet vi på litt sval bris fra havet og kanskje muligheten for å kjøle oss ned inne bak murene.
Det ble en veldig kort spasertur, bare fra bilen og bort til festningen. Den var dessverre akkurat stengt. Jentene er veldig flinke med å skynde seg å gjøre det de skal på slike varme dager.
Målet vårt denne dagen var nasjonalparken Cabo de Gato, der vi hadde tenkt å kjøre offroad på de bratte og svingete veiene som tar deg gjennom det vulkanske landskapet og til legendariske strender kjent for sitt rike fugleliv. Men, Lasse pinget som aldri før, dessuten var han super treg, og på toppen av det hele så stoppet han bare helt plutselig. Ja, altså, motoren bare døde, midt under fart. Så satt vi der i 1 minutt, før Tore satt igang med prosedyren som går ut på å tråkke 40 ganger på gasspedalen før han starter, noe som angivelig skal resette sensorer, og ja, da var alt som normalt.
Vi kom oss jo til Cabo de Gato, selv om planene for hva vi skulle gjøre der var blitt amputert. Men, ofte er det ikke nødvendig å reise så hinsides langt for å få se naturens under. For, like etter Almerias flyplass, i en lite lagune langs med veien, oppdaget plutselig Tore en flokk med flamingo.
Tore fant en flamingo som hadde tid til et par bilder, dette er nok en ungfugl ettersom den foreløpig mangler den rosa drakten.. De blir rosa av maten de spiser. Bestanden i Sør-Spania er på rundt 6000 fugler.
I nasjonalparken fikk vi i allefall en tur ut til det ikoniske fyret og vi fant en flott strand der vi kunne strekke på bena og med en restaurant for litt mat og drikke.
Fyrtårnet på Cabo de Gata, ble bygget i 1863. Dette fyrtårnet, med sitt imponerende utsyn over Middelhavet, har vært viktig for navigasjonen til sjøfarende i snart flere hundrede år.
Utsikten fra restaurant Chiri-Bus var absolutt upåklagelig. Men, sjømaten vi bestilte var skuffende og prisene mildt sagt sjokkerende. Vi kunne like godt bare ha kjørt satt ut stolene og nytt utsikt og medbrakt mat fra der Lasse sto.
Dette tårnet og festningsverket fra 1700-tallet heter Torreón de San Miguel og er nå planlagt restaurert. Det ligger på stranden rett utenfor byen Cabo de Gata og ved restaurant Chiri-Bus hvor vi spiste.
Det var begynt å bli sent og Lasse var gretten, så vi peilet oss inn på den nærmeste campingplassen Wecamp Cabo de Gata, like utenfor landsbyen Las Negras. Det var i grevens tid, for 100 meter fra inngangen, stoppet Lasse igjen, denne gangen med alle mulige nye varselamper og pingelyder vi aldri hadde sett eller hørt før. Han var nok sliten og ville hvile.
Wecamp er ikke en vanlig campingplass, det er glamping, og selv om det betyr at det er luksuriøst og dyrt, og det også er plasser for bobiler og campingvogner, så passer det kanskje ikke helt for sist nevnt. Pitsjene er super små, og da vi ba om å få en som hadde litt størrelse, fikk vi to, men det kunne vi jo ikke bruke til noe. Likevel, vi klarte nå å stue oss inn i båsen og fant litt privatliv mellom bilen og hekken. Så får vi se i morgen om vi liker det eller ikke.
Om ikke vi var helt fornøyde til å begynne med, så synes Pippi at det var stor stas å ha sin egen hage hun kunne vandre inn og ut av gjennom hekken. Hun la seg til inni der og lurte og passet på det som gikk forbi.
Cabo de Gata, en av de mest spektakulære naturperlene i Spania, ligger rett nord for Almería. Området kjent som en av Spanias viktigste nasjonalparker er kjent for sine dramatiske landskap, urørte strender og rike historie. Med sin unike geologi og mangfoldige økosystem er området en favoritt blant naturelskere, eventyrere og historieentusiaster.
Parkens vulkanske fjell og klipper skaper et dramatisk og storslått landskap. Den gamle vulkanske aktiviteten har etterlatt seg en geologisk arv med imponerende formasjoner, som gir området en nesten utenomjordisk karakter. Kystlinjen er preget av bratte klipper og skjulte viker som står i kontrast til det klare blå Middelhavet
Cabo de Gata er kjent for sine vakre og mangfoldige strender. Noen av de mest kjente er:
Playa de los Muertos: Denne stranden er kjent for sitt krystallklare vann og dramatiske omgivelser. Navnet, som betyr «De dødes strand», kan virke dystert, men stedet er en av de mest naturskjønne i området. Men, den bærer likevel ikke navnet uten grunn, da den gjennom historien har vært et sted det ofte drev i land lik.
Playa de Mónsul: En av de mest ikoniske strendene i parken, Playa de Mónsul, er berømt for sin karakteristiske form og vulkanske steiner. Den brede stranden og de majestetiske klippene gir et spektakulært landskap. Stranden har også blitt brukt som filmsett i flere kjente filmer, inkludert «Indiana Jones og det siste korstog».
Playa de San José: Ligger nær landsbyen San José og er populær blant både lokalbefolkningen og turister. Den har en avslappet atmosfære og er perfekt for svømming og soling.
Playa de los Genoveses: Er en stor, gylden strand som ligger i en vakker bukt. Den er kjent for sitt rolige vann og naturskjønne omgivelser. Den er ideell for familier og de som ønsker en mer avslappende dag ved sjøen.
Det finnes uendelig mange strender, både de som er lett tilgjengelige og de som krever et offroad-kjøretøy. Men, advarsel, for de mest tilgjengelige som har strandbarer og spisesteder, så er prisene skyehøye og kvaliteten på maten kan ikke akkurat sies å være god. Vel, nå, prøvde vi jo bare denne ene, men den som til gjengjeld var omtalt som den beste. Utsikten var upåklagelig men maten og prisen svært skuffende.
Cabo de Gata er hjem til en rekke sjeldne og endemiske plante- og dyrearter. Det tørre klimaet og den unike geologien gir et spesialisert økosystem hvor man kan finne både middelhavsvegetasjon og sjeldne arter som kun finnes i denne regionen. Fuglelivet er spesielt rikt, med mange hekkesteder for fugl som stork og ravn, samt et viktig stoppested for trekkfugler. Men, igjen, må si jeg meg litt skuffet.. vi så ikke en eneste fugl, bare turister. Men, utenfor Almeria flyplass derimot, oppdaget Tore en flokk med flamingo i en lagune langs veien.
En flamingo som hadde tid til et par bilder, dette er nok en ungfugl ettersom den foreløpig mangler den rosa drakten.. De blir rosa av maten de spiser. Bestanden i Sør-Spania er på rundt 6000 fugler.
Nå skal sant sies at turen vår til Cabo de Gata ble litt amputert. Vi dro jo dit fordi vi ville kjøre offroad med Lasse, på grusveiene gjennom vulkanske landskap og ned til de legenariske strendene. Men, Lasse, han var sliten, laget pingelyder, knirket og stoppet inn i mellom, så vi fant ut at det var best å la ham slippe.
Men, vi tok en tur ut til det ikoniske fyret og fant en camp vi kunne tilbringe en dag for å utforske omgivelsene til fots. Det er nok et område vi vil vende tilbake til for å utforske nærmere senere.
En av de mest kjente historiske bygningene i området er fyrtårnet på Cabo de Gata, bygget i 1863.
Dette fyrtårnet, med sitt imponerende utsyn over Middelhavet, har vært viktig for navigasjonen til sjøfarende i snart flere hundrede år.
Skjulte perler 