Fredag 12. juli – Langs Costa Brava i Spania – over grensen til Côte Vermeille i Frankrike til kjente trakter i Remoullins

Det var et forferdelig uvær i natt, men langt i fra så ille som lenger nord i Europa. Det blåste nok liten til stiv kuling og det ristet i hele bilen. Noen ganger våknet jeg av at det føltes som om teltet skulle løsne fra fundamentet og røskes av, men sov godt likevel, for selve teltet var både tørt og stabilt, som en fast vegg, ikke noe som minner om et telt i det hele tatt.

Men, det hadde gått litt verre utover markisen, faktisk litt tankeløst av oss å la den stå oppslått… noen bøyde stag her og der, men heldigvis ikke verre enn at den lar seg pakke sammen som vanlig. Når jeg tenker over det, kanskje ikke så smart å overnatte i teltet heller, men det gikk nå bra. Her er en video som viser hvordan det så ut da vi åpnet teltdøren i morges, solen hadde tittet frem, det hadde sluttet å regne, men det blåste godt fortsatt.

Selv om vi nå var like ved grensen mellom Spania og Frankrike på A7, hadde vi bestemt oss for å kjøre ned til kysten igjen, og passere grensen der. Motorveien er kjedelig, og ofte er det lange køer inn mot Perpignan. Dessuten skal Costa Brava, som betyr «den ville kysten» på spansk, være en av Europas mest spektakulære kyststrekninger. Den strekker seg fra byen Blanes, litt nord for Barcelona, og fortsetter helt opp til den franske grensen, hvor den møter Côte Vermeille i Frankrike, som har den samme dramatiske skjønnheten.

Men, først måtte vi ned til shopping-galskapen i La Jonquera som ligger ca. 6 km fra den lille landsbyen Cantallops. Jeg var i nød for rensemiddel til kontaktlinsene mine, fordi Pippi hadde tygget hull i den jeg hadde. Dessuten, måtte vi fylle diesel. Enten du skal ha noe eller ikke, så er et besøk i området og i de legendariske tobakksbutikkene en opplevelse i seg selv, det selges bokstavelig talt tobakk i bøtter og spann, gjerne på tilbud med noen liter brennevin inkludert. Kort fortalt finner du alt her, også mer fornuftige ting enn de kanskje pikante variantene nedenfor.

Landskapet langs kysten fra Spania til Frankrike, var virkelig imponerende. Veien slynget seg gjennom åsene, med dramatiske klipper som stupte ned i det blå Middelhavet. Noen ganger gikk veien rett gjennom sjarmerende landsbyer med hvite hus og hvor strendene lå som perler på en snor, andre ganger krabbet den oppover igjen i hårnålssvinger med en panoramautsikt som helt tok pusten fra oss. Men, vi oppdaget fort at vi ikke var alene om å nyte denne flotte kystveien. Det var tett med trafikk og hver gang vi kom til en ny landsby, virket det som om folk hadde begynt å parkere langs veien, allerede en kilometer utenfor sentrum. Vi skjønte fort at hit må du i hvert fall dra utenfor sesong for å få se noe. Stakkars folk som er bofaste i slike turistfeller.

Dagens faste stopp etter 2-timers kjøring, var i Portbou som ligger like ved grensen til Frankrike. Her skulle vi lufte hunder og besøke minnesmerket over Walter Benjamin, en tysk-jødisk filosof, kulturkritiker og essayist som var på flukt fra nazistene, angivelig med viktige dokumenter som ikke måtte publiseres. Etter å ha vært på rømmen gjennom Europa og funnet seg et skjulested i Spania, tok han sitt eget liv i 1940, da han forsto at Francos styrker og tyskerne hadde funnet ham.

Minnesmerket for Walter Benjamin, kalt «Passagen», ble laget av den israelske kunstneren Dani Karavan og ble avduket i Portbou i 1994. Det består av flere deler, blant annet en trapp på 78 trinn som går ned mot havet med en glassplate i bunnen og symboliserer en reise uten ende. Karavans verk er et sterkt minne om Benjamins tragiske skjebne og hans intellektuelle arv, samtidig som det er en refleksjon over eksil, håp og menneskelig sårbarhet.

Jeg skal ikke skrive mer om Benjamin her, vi må tilbake en annen gang for å dykke mer ned i det som skjedde. Vi kjørte feil og havnet på «Passeig Dani Karavan» som sirkler seg rundt odden nedenfor monumentet istedenfor oppe på klippen der installasjonen står. Nok en gang var det alt for varmt, full fart ut av bilen ytterst på passeoen ved en seilklubb. Hundene gjør sitt så fort de kan og vi kjører videre når det er rundt 40 grader selv i skyggen. Dermed måtte vi bare kjøre videre.

Så var vi i Frankrike, noe som ble indikert av et gammelt rustent skilt i veikanten midt i en hårnålsving, der utsikten definitivt fikk størst oppmerksomhet. Vi fulgte fortsatt kystveien langs bukten Golfo de León som etter hvert gikk over fra klippelandskap til våtmarker og et flatt landskap, for å unngå trafikken på motorveien utenfor Perpignan, Monpellier og Narbonne, spesielt på en fredags ettermiddag.

Så kom vi på at vi trengte påfyll av litt dagligvarer, enkelt skulle du tro…? Vi burde jo ha vært klok av skade, men vi hadde tydeligvis glemt at det meste i Frankrike stenger tidlig. Klokken var så vidt passert 18 og et kjapt søk på Google viste oss at det ikke fantes en eneste åpen butikk, de stengte kl. 17 – og det på en fredag. Alternativet var å kjøre inn i en av storbyene vi nettopp hadde unngått, men det ville vi jo ikke. Så vi bestemte oss for å prøve en av de store AIRE-bensinstasjonene istedenfor, de måtte da ha noe så enkelt som litt pålegg og kaffe.

Joda, bensinstasjonene ligger som perler som en snor, men det var ikke en eneste en av dem som hadde noe annet enn kaker, godteri og suvenirer. Så et nytt søk på Google viste at det faktisk fantes en liten butikk inne byen Nîmes som enda hadde åpent en time til. Denne byen skal forresten ha en rik historie, og skal ha vært en av de viktigste byene i Gallia under romertiden. Og, riktignok, vi kjørte forbi både amfiteater og andre byggverk som ga deg en følelse av å være i Roma, men det var kaos og trafikkork og vi hadde ikke tid til å være turister, dessuten fantes det ikke en eneste ledig parkeringsplass å oppdrive noe sted.

Det gikk bra, Tore kom raskt ut igjen med alt vi skulle ha, mens jeg hadde blitt sittende igjen i bilen, klar til å flytte på den om det skulle bli nødvendig.

Egentlig hadde vi tenkt oss helt til Provance litt nord for Marseille. Men jakten på kaffe og litt pålegg hadde tatt oss flere timer og det var allerede kveld. Så frem med campingappen for å finne nærmeste sted å stå for natten. Valget falt på Camping La Sousta som lå ca. 20 km unna.

Etterhvert som vi nærmet oss følte jeg at alt så veldig kjent ut, og i det vi svingte inn på campingplassen utbrøt vi, Ååå her har vi jo vært før, dette er jo ved den store romerske akvedukten hvor vi var i fjor høst.

Så hadde vi altså ved en tilfeldighet endt opp på samme sted, enda vi kom fra en helt annen retning i dette store landet. Hvor rart er vel ikke det? Men, La Sousta er en flott plass, og de har dessuten pizza… så mens Tore gikk for å hente den, akkurat som i fjor, så begynte jeg å rigge til, glad for at vi hadde funnet oss et hyggelig sted også denne kvelden.